Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Vi har nå tatt den vanskelige beslutningen om å avlive hunden. Min aller beste ,kjæreste firbente venn?? han er helt blind på ett øye og er snart blind på det andre øyet også. Han har nesten ikke tenner igjen for dem har blitt trukket, og han sliter med blæra, det drypper her og der. Han er 13 år. Jeg synes dette er så ubeskrivelig vondt, han har vært en så god trøst i tunge stunder, og er i mine øyne verdens godeste, snilleste hund.❤️Jeg har utsatt det nå i et par måneder fordi jeg gruer meg så ubeskrivelig mye. Men jeg vet at det ikke er noe godt liv for han når han ikke ser og nesten ikke har tenner igjen. Han går stadig på ting og klarer ikke å gå i trapper eller hoppe og eller ned fra sofa’n lenger. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal takle det, han er min første lille baby?? Har dere noen tips?

Skrevet

Trøst deg med at han er heldig som har hatt et langt liv hos noen som elsket han. ❤️ Og prøv å fokuser på at du tar det rette valget og alle de gode minnene han etterlater seg. 

Å snakke med noen om følelsene dine når du er klar for det er nok viktig, håper du har noen i din nærhet som forstår at dette er tapet av et familiemedlem og venn.

For meg hjalp det veldig å alltid ha lydbok/podcast eller annet på øret, det hadde jeg bokstavelig talt døgnet rundt de første ukene/månedene, det tar ikke tankene vekk, men for meg hjelper det hvertfall i vanskelige perioder for at følelsene og tankene ikke hele tiden skal ta fullstendig overhånd. 

Skrevet

Jeg har ikke så mye å komme med når det kommer til tips. Vil bare si at jeg virkelig føler med deg. Det er grusomt at man bare har disse firbente til låns noen altfor få år.

Vet ikke hvor mye «trøst» det er i det akkurat nå, og jeg sliter selv med å tenke på den måten, men vi mennesker er jo heldigvis skrudd sammen slik at vi kommer oss over slike tap. Stort sett uansett hvor stort eller brutalt tapet er eller føles der og da. Det blir bedre og livet går videre. Selv om både savn og sorg vil dukke opp innimellom. Og så er det jo kanskje en viss trøst i å vite at her har du ingen alternativer egentlig - at du gjør det rette.

Skrevet

Jeg kan love deg at du etterhvert vil føle deg bedre med valget du må ta for det er det riktige. 13 år er et fullverdig liv for en hund, og med tanke på innlegget ditt så kan jeg ikke tenke meg annet enn at hunden din har hatt et fantastisk liv med folk som bryr seg om han, og hva mer kan en hund ønske? ❤️ Vi må alle ta det grusomme valget en dag, det er ikke til å unngå.

Tro meg når jeg sier at jeg vet den smerten du går gjennom nå, jeg har vært gjennom det før og jeg tenker på det hver eneste dag med min gamle hund at dagen snart kommer,  men ingenting kan forberede deg på akkurat det. Man må bare være sterk og tenke at du gjør det for han. Om hunden din er nervøs for veterinærer så vil jeg på det sterkeste anbefale noen som kommer hjem til dere i vandte omgivelser. Det er umenneskelig grusomt. I ettertid ville jeg ha vært masse med andre, kom deg ut, og ikke sitt alene hjemme, det hjelper masse. Og ikke minst det å vite at hunden du tok til deg for så mange år siden har hatt et langt og fint liv. Det er en god trøst her i alle fall. Føler virkelig med deg ❤️  Det blir bedre, ikke minst når man vet at det er det rette, du slipper bekymringene og istedet kan du tenke tilbake på gode minner. Uff, blir emosjonell her ?

Skrevet

Var i samme situasjon som det for 1,5 år siden, med min bestevenn som jeg hadde fra jeg var barn (13) til jeg var voksen (28). Visste i flere måneder at dagen ville komme, og det var helt forferdelig. Men jeg vil si det var tyngst tiden før. Man vet man må igjen den fæle dagen, og at hver minutt sammen betyr alt i hele verden. Men som andre har påpekt, her har du ikke noe alternativ. Og du kommer til å være takknemlig over å ha fått så mange år med hunden din. Den har hatt et langt og godt liv, og å bli så gammel er ikke en selvfølge. Det blir trist, og selve dagen er ubeskrivelig vond. Men jeg kjente noe lettelse i etterkant. For jeg visste det var det riktige, og det var godt å bli fri fra den tyngende følelsen. Jeg visste det var riktig, og det gikk fint og fredfullt for seg.

Jeg vil også anbefale å få veterinær hjem til dere. Min hund var livredd veterinæren, og jeg var helt helt sikker på at hennes siste minutter ikke skulle være frykt og panikk. Så en fantastisk veterinær kom hjem til oss og gjorde alt så skånsomt som det gikk an. Hun sovnet helt stille inn. Før veterinæren dro av gårde med kroppen hennes, sa han "det er mye kjærlighet i dette rommet", og det vil jeg aldri glemme, det gjorde veldig godt. 

 

Lykke til. Det blir bedre etterhvert. Prøv å hold deg opptatt med andre ting. Når det har gått litt tid vil du sitte igjen og klare å glede deg over de gode minnene. Man glemmer de aldri. I familien vår snakker vi innimellom Dixie, og så ler vi litt, fordi hun var så sær og rar. Og jeg kjenner så ofte på den takknemligheten over den tiden vi fikk sammen. 

  • Like 3
  • 2 weeks later...
Skrevet
På 6/12/2020 at 12:01 PM, Orca skrev:

 

Jeg vil også anbefale å få veterinær hjem til dere. Min hund var livredd veterinæren, og jeg var helt helt sikker på at hennes siste minutter ikke skulle være frykt og panikk. Så en fantastisk veterinær kom hjem til oss og gjorde alt så skånsomt som det gikk an. Hun sovnet helt stille inn. Før veterinæren dro av gårde med kroppen hennes, sa han "det er mye kjærlighet i dette rommet", og det vil jeg aldri glemme, det gjorde veldig godt. 

 

?❤️

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for mange gode tips 😌 Det er ikke noe problem hos veterinær, hun er veldig snill ved håndtering og sånn da  ☺️
    • Hun er ung, og har dårlige erfaringer. Jeg tenker at det kan hjelpe å gi henne tid, og trene i utstillingslignende settinger. Tren uten å stille opp for dommeren, belønn masse, og gå ut igjen av ringen uten å stille opp for visning. Tren også på oppstilling og visning for seg selv uten for ringen og i andre settinger, hjemme, på parkeringsplassen, i parken osv. Gå videre med å trene i utstillingsring og stille opp, men la treningsdommer bare belønne uten å ta på henne. Og selvfølgelig respektere alle signaler på at hun er utrygg, la henne selv ta initiativ. Om utstilling ikke er viktig for dere er det såklart like greit å droppe det, men det kan nok fint gjøres å gjøre positivt igjen med trening og tålmodighet. Og det er viktig at hun f.eks. kan stå på et veterinærbord og bli undersøkt også.
    • Har ei tispe på snart 2 år. vi har drevet litt med utstilling siden hu var valp fra 4 måneder til hu ble ca 1 år. Den første tiden på treninger gikk det veldig bra , hu er sosial hund utad og elsker oppmerksomhet og byliv. Etter en tid begynte hu å rygge fra dommeren i ringen , kunne sette seg og rygge unna men vi fikk allikevel satt hun opp igjen og fikk bra premier på utstillinger . Helt til vi kom til den 5 siste utstillingen, da gikk det bra første dagen men 2 dagen da vi gikk i ringen gikk det bra helt til vi skulle stille henne opp, hode og tenner gikk fint helt til dommer skulle kjenne mot rygg da rygger hun bakover og klappet med tennene mot dommer .  Så jeg tok en avgjørelse med å si vi trekker oss .. her innså jeg kanskje at hun har jo prøvd å gitt oss tegn litt hele veien med å sette seg og rygge unna, men folk rundt trodde det var kun trass siden hu er en bestemt tispe .  etter dette oppsøkte jeg fysioterapeut og tok MR og røntgen av henne og det ble påvist betennelse på begge sider i lysken/ hoften. Det vi så når fysio skulle gå over hu var at det var tydelig vondt . Men nå i dag 1 år etterpå med gjentatte behandlinger og styrke treninger har hu endelig blitt friskemeldt og vi kan gå tilbake til det normale. Vi har vært med 2 ganger på utstillingstreninger , første gangen gikk veldig bra . Men det var folk som hu kjenner i miljøet fra før  .2 gangen oppsøkte vi nytt sted , hu var veldig glad for å komme og se så mange hunder og mennesker og hu hilste og koste med flere .  Men da vi løpte i ringen og skulle stille henne opp før treningdommeren rakk å ta på henne «snappet « hun . Så da gikk vi ut av utstilling posisjonen ,da gikk hun bort til dommer og damen og nusset og koste med dem.. utenfor ringen er det heller ikke noe problem .  Så nå lurer jeg på om jeg bare skal droppe utstilling helt for hennes del, når jeg ser at det minnesbilde fra smerte fra siste utstillingene sitter i henne så sterkt ..  Hun er jo en fantastisk og glad hund ellers. Vi skal vertfall ha en lang pause og fokusere på  noe annet og bare være hund. Har noen opplevd noe lignende, og er det beste å bare droppe utstilling helt ?
    • En viktig del av å drive med utstilling er jo å lære hundene å slappe av i buret når de ikke er i ringen. Det er ikke bare oppbevaring.  Og har du flere hunder så ville jeg enten hatt med hjelpere eller bare én hund på utstilling om gangen, ihvertfall til de er vante til omgivelsene og slapper av i buret.
    • Tenkte jeg skulle prøve det også men er så redd hunden rømmer ut av gitteret. Opplevde det med hunder før mens jeg gikk i ringen så kom de løpende inn i ringen. Veldig festlig. Ikke i det hele tatt.    Men nå har jeg nye hunder så har ikke turt å prøve på dem men hadde vært så enklere å bære inn enn de tunge gitterbura.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...