Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva er egentlig en «familiehund»?


Miloficent
 Share

Recommended Posts

Ser at flere og flere sier at den og den rasen egner seg godt til familiehund, feks en golden retriever blir ofte omtalt som det. Så da lurer jeg litt på hva dere betegner som en familiehund? Hvor mye aktivitet (mentalt og fysisk) skal hunden ha? Hvor mye tur får den? Er en familiehund en hund som ikke er med på div hundesporter og bare går tur? 

Nå generaliserer jeg veldig i forhold til «bare» tur og ingen hundesport, forstår selvfølgelig også at en kan gjøre begge deler. 

Ser også at noen selger jakthunder som også er gode familiehunder, men som det senere vises at hunden omplasseres fordi den krever mye. Så da lurer jeg bare på hva som legges i dette ordet?

Endret av Miloficent
Lenke til kommentar
Del på andre sider

De fleste hunder i Norge i dag er familiehunder. Og så varierer det nok veldig hva folk legger i det.

Noen hunder er "bare" familiehund, og da tenker jeg at det er en hund som ikke trenes eller brukes aktivt i noen sport eller bruksområde utenom tur og familiehverdag. I beste fall en joggetur med matmor etter at ungene har lagt seg, i verste fall er dagens tur å rusle til barnehagen (og stå bundet utenfor der og bjeffe...) når barna hentes. Varierende med mental aktivisering ettersom hva man har lært på valpekurs, men gjerne med på "alt" som skjer i familien.

Og så finnes det såklart hunder som trenes og brukes aktivt, og de aller, aller fleste bruks- og konkurransehunder i Norge er jo også familiehunder, det vil si bor og lever inne med familien og tar del i deres hverdag, i tillegg til å brukes aktivt til det den er avlet til. Om familielivet da inkluderer små barn og lite tid/vanskelige prioriteringer så kan det jo fort skje at det blir for lite tid til hunden tenker jeg, selv om man hadde en ambisjon om noe annet.

Jeg tenker at en rase som passer som familiehund (med eller uten noe annet)  bør være en hund som tåler litt uten å utvikle problemadferd, enten det er perioder med lite aktivitet, mye ståk og støy fra unger og kanskje en litt masete og uforutsigbar hverdag. Jeg tenker at hunder som lett vokter eller gjeter ikke nødvendigvis er gode familiehunder siden slike ting lett kan trigges av barn og barns venner på besøk.

 

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig med det siste avsnittet til @simira.

I mitt hode er en familiehund en hund som ikke krever noe særlig mer enn tur, for det kan fort skje at det er all aktiviteten den får en periode pga andre ting som skjer i familien. En familiehund kan fint trenes i diverse hundesporter, men den klarer også seg fint uten trening. Ellers må det være en rimelig mentalt stabil hund som takler alt familielivet vil bringe. Ikke noe lydvar hund, ikke en hund som er skeptisk til mennesker blant annet.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vell veldig opp til hver enkelt å bestemme hva de legger i det, men personlig tenker jeg alle hunder er fine familiehunder. Som simira sa lever jo de fleste hunder i dag som familiehunder, altså inne som en del av familien, sammen med barna og er med på det som skjer, som passer å ha med hund på. Og det er vell der min definisjon ligger. 

Men, om noen spør i rasevalg etter en familiehund så er det nok noen raser jeg kan ha lettere for å anbefale enn andre. Hvem kommer jo litt an på kanskje alder på barn, hvilket aktivitetsnivå som beskrives og ønsker de måtte ha til en hund utover det. Men først og fremst anbefaler jeg gjerne raser som det ikke er så utbredt med div issues eller potensielle problemer, hunder som er enkle å ha med rundt, enkle å ha rundt barn, både egne og besøkende, osv. Noen er jo mer utsatt for gjeting/jaging/napping feks, noen er mer utsatt for sosial usikkerhet eller sånne ting som kan bli utfordrende i en travel hverdag med mye besøk osv, i en del tilfeller er det kanskje greit å foreslå noe som ikke er så utsatt for å få hundeaggresjon i tilfelle det er viktig å ha med hunden rundt over alt osv. Men tenker i grunn det finnes mange raser i den kategorien der, etter mitt skjønn, Og tenker ikke nødvendigvis i de baner at hunden må være av selskapshund type for å passe inn. Jeg kan godt anse en del jakthunder, husky m.fl som gode, enkle familiehunder. Jakt retriever osv og for den del, ettersom jeg anser det som enkle og milde hunder å forholde seg til. Lite problemer liksom. Men til en aktiv familie da selvsagt.?

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har vel det som kan karaktiseres som famliliehund. Han blir ikke brukt til noe spesielt :) Han er jo blandingshund, så det er begrenset hva jeg kan melde han på + at vi har ikke trent på noe spesielt. 

Vi går 3 turer om dagen og det virker som han er fornøyd med det livet han har. Nå blir han snart 9 år, så han ikke så kravstor på noen områder lenger. Vi trener litt på triks innimellom og innimellom tar jeg med godbiter på turer, som jeg gjemmer.  Da får han brukt hodet litt også, i stedenfor å BARE gå tur... :)

I tillegg har vi hage, som han kan kose seg i. På sommeren er han gjerne ute lenge, for å se på livet, men aller mest for å sole seg... :D I tillegg får han stort sett være med overalt vi er, om det så bare er en liten svipptur på butikken. 

Jo, jeg tror han et bra liv, selv om han "bare" er familiehund... :D:D

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Spennende å høre deres meninger altså☺️ 

Milo er en blandingshund som i utgangspunktet var tiltenkt et liv som min bestevenn og turkamerat. Men så ble jeg brått mer interessert i hund og har startet med rallylydighet samt et ønske om agility. Han krever mye hjernetrim og elsker trening, så jeg er usikker på om han ville klassifiseres som en familiehund. Milo er nok gammel og grå innen jeg får barn, mann og hus - det passer egentlig fint tror jeg?? Jeg ser også på en familiehund som mye av det dere beskriver! 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når noen presenterer hunden sin som familiehund, tenker jeg på en hund som hovedsakelig ble skaffet for å være et familiemedlem, altså å ha en hund man kan ha med på tur, trene enkle ting med, som er lett å oppdra til å fungere godt i en uforutsigbar hverdag og som tolererer barn i alle aldre. Den trenger ikke nødvendigvis være lite krevende generelt i form av aktivitet, verken fysisk eller mentalt, men den må være tilpasningsdyktig og tåle perioder med mindre aktivitet.

En jakthund, brukshund eller gjeterhund kan selvfølgelig også være en familiehund, de fleste er jo det i dag. I Norge tar jeg det vel litt for gitt at hundene automatisk er det.  Som regel vil man da presentere disse hundene som et av de førstnevnte, eks. jakthund, for så å legge til at det også er en familiehund.

Det jeg legger i "typene" blir da hvilket formål hunden hovedsakelig ble anskaffet for og brukes til. Jeg ser ingen motsetning i en familiehund og en hund som brukes til litt utstilling, rally eller lydighet, hunden er hovedsakelig en familiehund. Skaffer du derimot en hund til jakt blir denne delen en viktig del av hundeholdet, det gjør at jeg ville kalt den en jakthund - selv om den også er en familiehund i hverdagen.

Endret av Tyttebæra
  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns det er et godt spørsmål: Hva er egentlig en familiehund?

I mitt hode, i en helt banal tankegang, er det en hund man elsker betingelsesløst, uavhengig av om den har de talentene eller egenskapene man egentlig ønsket

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I mitt hode er det først og fremst så enkelt som en hund som går godt overens med folk i alle aldre, tåler å håndteres av disse, lite ressursforsvar, som tåler en del styr, nye plasser, folk, folk på besøk, hunder på besøk og en variert hverdag med alt fra veldig hektisk til roligere perioder... Altså en trygg og nervesterk menneskeglad hund uten særlige diller, vokt, skepsis og aller minst alle typer aggresjon mot folk og fe. 

Jeg synes ikke det er hensiktsmessig å skille begrepet ut fra jakthunder eller andre typer brukshunder. Eller etter hvor mye aktivitet de trenger. Familier har vidt forskjellig aktivitetsnivå og familier består ofte av både jegere, folk med redningshunder og folk som driver med hundesport. De fleste jakthunder er feks i aller høyeste grad først og fremst familiehunder og blir brukt til jakt (inkludert trening) maks 2 måneder i året etter innlæringen. Jeg har inntrykk av at det stort sett går fint. Man skal ikke undervurdere alt en hund som er inkludert som en fullverdig del av en barnefamilie får av stimulus, det er ikke bare hundetrening og evt annen hundespesifikk aktivitet (feks jakt) som stimulerer en hund nok til at den får et godt liv.

Jeg vet ikke om jeg kjøper premisset om at jakthunder blir omplassert av familier mer enn andre hunder i familier eller for den saks skyld hos par eller enslige. Både familier, par og enslige kan gjøre dårlige valg og det er mange hunder av mange raser som har fått kjent på det. Aller hyppigst ser jeg det imidlertid når det er snakk om store endringer: Folk som flytter fra hverandre, i lag og ikke minst når man plutselig står der med en baby eller to. Det siste er noe folk har planlagt for i veldig forskjellig grad, og det er nok mange utfordringer som kan utløse en omplassering i slike tilfeller. Uansett rase. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når man sier man ønsker en familiehund, så tenker jeg på kriterier som 
- Enkel å oppdra, tåler litt "feil".
- Ikke noen drifter som kan skape større utfordringer som f.eks. sterkt vokterinstinkt. Kanskje tildels også jaktinstinkt.
- Rase som har lett for å være sosial og imøtekommende mot hunder og folk uten nøye sosialisering.
- Grei å ha løs.

Som flere nevner, er mange brukshunder også familiehunder. Men jeg vil tørre å påstå at den gjennomsnittlige familien vil ha lettere for å oppdra og få en fungerende golden retriever enn en malle, bruksschäfer eller hollender. Da også om man tar utgangspunkt i at alle individene i dette tenkte scenarioet har god mentalitet. Det betyr ikke at sistnevnte ikke er gode familiehunder, men de krever kanskje noe mer av eier i oppveksten enn en del andre hunder gjør. Raser som er kjent for å være mer offensive kan nok fort skape en del mer utfordringer enn defensive raser.

Jeg tenker ikke egentlig så fryktelig mye på aktivitetsnivå og hvor mye hunden krever fysisk eller mentalt, men heller hva hunden krever av "andre greier" som ofte sees i sammenheng med diverse drifter. Jaktlyst, vokt og gjeting kan skape en del problemer hos en familie som skal ha hund til tur og kos. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...