Å gå fra 1 til 2 hunder - erfaringer, råd og tips?

[Miloficent]

5 timer siden, Malamuten skrev:

Å gå fra 1 til 2 hunder gikk ganske greit for min del. Merket lite til det i starten, med de to første. Men de var rimelig stødige kjekke hunder og hun jeg hadde fra før var jo roen og godheten selv. Men da yngste etter en stund utviklet utageringsproblematikk etter x antall angrep av andre hunder ble det straks verre og da virket det plutselig langt mer med 2 enn med 1. De var store og sykt sterke og da (malamuter) så det var liksom ikke bare den utfordringen med at de girer opp hverandre, når de er 2, men også det faktum at de ble så sterke at jeg igrunn hadde nok med å bare holde igjen og da ble det vanskelig å få til noe god/fornuftig trening på problemet. Ikke umulig, men helt annet sånn sett å gå med 2 kontra 1, om det oppstår noe eller de har noen utfordringer. Det samme gjelder jo trekking i bånd eller sånne ting som ikke nødvendigvis er avhengig av miljøet rundt eller forstyrrelser man møter. 

Jeg har passet ei Cane Corso tispe på 45 kg og merket at det blir altfor tungt, selv om min lille "fis" bare er 14 kg. Så da kjente jeg at jeg ble veldig stresset og måtte faktisk til slutt slippe tispa da jeg ikke greide å holde igjen, men med rundt 30-35 kg det går så lenge jeg har "fisen" i magebeltet eller omvendt! 

Den økonomiske biten er absolutt ikke den jeg har merket mest til, utenom evt kennelopphold, der spiser det fort på seg med 2 hunder. Spiser nok på seg med 1 igrunn ? Plass i bil merkes, når det var bare meg spilte det ingen rolle, men med barn og barnevogn og div ble det merkbart mer utfordrende, men det meste går om man vil  Og det der med å kunne ha med hundene rundt til folk på besøk har blitt mindre velkomment her når jeg gikk fra 1 til flere. Det er nok ikke helt uvanlig, men kommer jo selvsagt mye an på hvem man har rundt seg da, hvor glad de er i hund og hvor mye de er komfortable med. 

Kennelopphold er jo sviiindyrt, men så reiser jeg aldri på ferie heller da Har tenkt litt på dette med besøk da jeg ofte har meg med Milo rundt omkring siden han er en handy størrelse, og har derfor vært litt i tvil om jeg skal ha en til "Milo-sized" hund eller en stor. Men har alltid hatt lyst på en dalmis i hus, og føler det blir litt dumt å ikke gå for den rasen du har hatt lyst på siden du var liten jente! Samtidig må jeg også tenke praktisk... Vanskelig! Hos familie vil det gå fint, men med en dalmis så krever det mye fokus på ro fra dag 1, da en vilter Milo og en vilter dalmis blir litt vel mye. 

Her i huset er valper med fra starten av, blir kanskje en uke eller to hvor det blir relativt rolig, dvs korte turer i roligere tempo, men vi er gjerne lenge ute likevel og bryter det opp til flere turer ila dagen, så det blir nå fort noen timer ute likevel om vi ikke sluker mange km pr tur. Eldste kan godt få trekke/kløve/løpe løs eller legge inn litt søk eller bare ta med en ball å kaste litt eller noe for å få ut litt ekstra steam, om behovet skulle være der. Jeg bruker igrunn lite tid på en og en hund bortsett fra trening hvor jeg ikke greier å trene mer enn en i gangen så går vi stort sett sammen. Unntaket er igrunn bare om det dukker opp noen ting jeg må trene på som er enklere med en og en eller at jeg skal på ski/sykkeltur med litt tempo og skikkelig lengde før valpen kan være med å løpe etter. Miljøtrening, sosialisering osv får de nå på de vanlige turene tenker jeg så det gjør vi heller ikke så mye utav igrunn. 

Ja har egentlig ikke tenkt på dette med tur med voksen hund og valp i tillegg som et stort problem, siden jeg tenker at det er midlertidig. Det får heller bare vær litt ork og stress i starten, men en finner gjerne en rutine på det etterhvert. 

Løse hunder kan være vanskeligere i flokk ifht lydighet/innkalling osv. Om de ser noe/lukter noe så er det mye lettere at de tar av sammen og driter i eier om de er to og de begge begynner å dra ivei, eller om den ene begynner å løpe mot/etter folk/hunder/spor/vilt, da er det lettere at den andre lar seg rive med også selv om den i utgangspunktet har en grei innkalling. Lettere at de blir tøffere bare av å være to sammen også, slik at ting de tilsynelatende ikke har brydd seg om før kanskje kan bli spennende å sjekke ut likevell, og med høyere motivasjon så kommer jo også muligens dårligere lydighet. Samt de kan bli så opptatt av hverandre i lek at det kan være vanskelig å nå igjennom. 

Milo er god på innkalling i lek sammen med andre og kommer umiddelbart, men når de blir "søsken" og en sammensveiset flokk på to så kan jeg se for meg at det kan bli litt utfordrende. Jeg har vertfall forstått at en Dalmatiner ikke har den lengste radiusen, men tester gjerne litt som unghund. En DSG kan vær litt mer uforutsigbar der slik jeg forstår. Men igjen så føler jeg også det er individuelt og at jeg får 10 forskjellige svar fra 10 forskjellige hundeeiere! 

Det jeg har opplevd som mest slitsomt er nok den tiden jeg hadde en malamute og en malle. Sistnevnte ville jeg trene hundesport med og malamuten var ikke spesielt gira på det. Så da ble det litt dårlig samvittighet mens han satt mye i bil på trening også litt ekstra slit med å måtte gå en skikkelig tur etterpå for hans del, der jeg ellers bare kunne luftet litt å kjørt hjem om jeg hadde hatt to hunder som fikk utbytte av treninga. Og det frista ikke alltid like mye på slutten av en lang dag med jobb, flere timer på trening også tur. Ellers har det gått veldig fint, selv med delvis forskjellige hunder innom her. Om de ikke trekker feks så gjør ikke det så mye så lenge de kan være med å løpe, eller selv om de er litt latere enn andre så gjør ikke det noe så lenge de er med på turen vi skal gå. Eller selv om de ikke er så lette å trene med så gjør ikke det så mye heller så lenge de kan slippes løs å liker å leke litt feks, da kan de få være med på "trening" lell å få komme ut like mye og de får løpt av seg energi også etter en ball eller noe og vi gjør litt tøysetrening for gøy. også går vi jo mest tur osv de fleste dager uansett. 

Ah, ja jeg håper på å unngå denne problematikken. En Dalmatiner lever av å løpe løs og Milo elsker å løpe løs selv og vi kan godt være ute i flere timer og han er fortsatt "down". Milo krever dog mer mentalt og vi har som oftest en 20-30 minutters økt med hjernetrim i løpet av dagen, med mindre vi har vært flere timer på tur. Så selv om Milo blir halvparten av størrelsen av en Dalmatiner, så vil jeg si at de krever like mye fysisk. Eneste er jo om de vil leke godt sammen, pga størrelsesforskjellen. 

Så, 2 kan være enklere enn 1 eller mye verre, 3 kan også være enkelt og greit, det kommer mest an på hundene.  Nå vil jeg ha rasen jeg har, med alt det medfølger, 2 er oftest ikke enklere enn 1 med hollender som ikke nødvendigvis leker så fint med andre, det er mye som skjer i hodene og ting skjer fort, de girer opp hvernadre osv. det er nå sånn det er, det funnker, men blir litt ekstra med det. Det er pr nå verdt det for min del så da blir det sånn. I alle andre fall ville jeg nok hatt mye fokus på at hund nr 2 skulle vært en "enkel" hund,av rase/type. Garanti har man aldri, men det øker sannsynligheten for at ting blir greit og kjekt. Med enkel så mener jeg for min del en hund som er mild og omgjengelig, gjerne lett å ha løs med liten radius og naturlig "lydig"/førerorientert og en type som kanskje ikke har så lett for å fyre seg for høyt opp(siden det igjen kan skape utfordringer som utageringsproblamtikk eller hunder som går i klinsj eller gjeting/jaging av syklister/biler eller hva, alt ettersom hvilken rase/type det er), at den kan være med på alt vi gjør, om ikke yte det samme som den andre så henge på å like å være med. ikke for stor str forskjell, hadde ikke tatt en chihuahua inn her feks. Men hadde ikke trengt å vært så mye større bare det er litt større og litt mer robust. 

Jeg håper at uansett hva valget blir, om det blir Dalmatiner eller DSG, at det blir en omgjengelig hund. Jeg vet jo nå mye bedre hva jeg vil jobbe med og ha fokus på under valpetiden, enn jeg gjorde når jeg hadde Milo. Jeg trodde blant annet ikke at man trengte å lære hunden ro, fordi alle hundene jeg vokste opp med var jo rolige, hehe. Så feil kan man ta! 

Svarer bare uthevet! 

Endret 12. Februar 2019 av Inevs

[Malamuten]

@Inevs Hadde ikke bekymret meg så veldig altså ang str. en hund på 14 kg er jo ikke så liten å skjør og de har jo språk, de kan si ifra og sette grenser for leken og mange hunder er flinke til å tilpasse leken med den de leker med uten at de må finne ut av ting først. Tipper det går fint jeg  Hadde jo to 40 kg malamuter før og de fikk leke med alle, aldri noe problem  

[Miloficent]

Akkurat nå, Malamuten skrev:

@Inevs Hadde ikke bekymret meg så veldig altså ang str. en hund på 14 kg er jo ikke så liten å skjør og de har jo språk, de kan si ifra og sette grenser for leken og mange hunder er flinke til å tilpasse leken med den de leker med uten at de må finne ut av ting først. Tipper det går fint jeg  Hadde jo to 40 kg malamuter før og de fikk leke med alle, aldri noe problem  

Nei, hadde han vært 2-3 kilo så hadde jeg nok revurdert litt mer! Men han er flink å gi beskjed og har lekt med flere større hunder, bare de ikke blir for voldsomme og i kroppen på han så går det veldig fint

[simira]

Jeg synes du baserer en del av løsningene dine på at den potensielle dalmatineren stort sett kan gå løs. Jeg ville ikke tatt det som en selvfølge at en dalmatiner kan gå løs, hverken som valp eller voksen. For ikke å snakke om at det er båndtvang halve året, og også valper kan skremme dyreunger. De er ikke av de verste, men heller ikke av de mest førerorienterte hundene, og jeg kjenner flere dalmiser som ikke kan gå løse. Jeg føler at dsg generelt er mye mer førerorienterte og lett-trente enn de fleste dalmiser, de jobber hvis de gidder, liksom, mens jeg vet ikke om jeg kjenner noen dsg som ikke er interessert i å leke eller trene (og de kjenner jeg en god del flere av).

(Jeg synes forøvrig også det virkelig som du har litt lite margin på hva som er ok størrelse. Min ridgeback er 37-38 kg, og de fleste dalmatinerhanner vi har møtt er på størrelse med ham, eller til og med større. Husk på at du også ikke bare får en stor hund - du har fortsatt den lille. Og jeg kan med erfaring si at liten + stor er mer "vekt" å holde kontroll på enn én litt større hund.)

I beste fall får du en omgjengelig og grei, liten dalmatinerhann, som bare er opptatt av deg, kan gå løs "overalt" og går fint overens med førstemann. I verste fall får du en diger hann som skal banke alle andre hanner han ser (inkl. minstemann), aldri kan gå løs, og som ikke gidder like mye tur og trening som førstemann. Realistisk sett må du være forberedt på å få litt av hvert, det er mye som skal klaffe for at alle forventningene dine skal passe.

Nå er det litt forskjell på dalmatiner og ridgeback, men etter 8 år med dsg og stor hund (etter mye kortere tid enn det, strengt tatt) så vet jeg at jeg aldri skal ha to så ulike str. hund igjen. Det betyr selvfølgelig ikke at det ikke kan passe andre, men uansett rase så mener jeg at du må forvente en del forskjell i aktivitet og behov hos to ulike hunder, og det vil definitivt være mer arbeid og utfordringer enn med to av samme størrelse og rasetype.

Det føles som jeg er ganske negativ nå, og kanskje er jeg det. Men jeg har litt inntrykk av at du vil skaffe deg dalmatiner fordi det har vært drømmehunden hele livet, litt på tross av at det pusher flere grenser for hva du egentlig ønsker i hundeholdet (stor hund, størrelsesforskjell mellom hundene, potensielt aktivitetsforskjell, osv.). Jeg synes slett ikke det er dumt å ikke skaffe seg "drømmerasen" hvis den faktisk egentlig ikke passer kriteriene dine. Jeg har selv to gamle hunder nå, og får forhåpentligvis mulighet til å skaffe meg hund igjen senere. Og da er det dessverre et par drømmeraser som er totalt uaktuelle, fordi at i beste fall kan et perfekt individ med de rette egenskapene passe inn i mitt liv - men mest sannsynlig ikke.

[Miloficent]

1 time siden, simira skrev:

Jeg synes du baserer en del av løsningene dine på at den potensielle dalmatineren stort sett kan gå løs. Jeg ville ikke tatt det som en selvfølge at en dalmatiner kan gå løs, hverken som valp eller voksen. For ikke å snakke om at det er båndtvang halve året, og også valper kan skremme dyreunger. De er ikke av de verste, men heller ikke av de mest førerorienterte hundene, og jeg kjenner flere dalmiser som ikke kan gå løse. Jeg føler at dsg generelt er mye mer førerorienterte og lett-trente enn de fleste dalmiser, de jobber hvis de gidder, liksom, mens jeg vet ikke om jeg kjenner noen dsg som ikke er interessert i å leke eller trene (og de kjenner jeg en god del flere av).

(Jeg synes forøvrig også det virkelig som du har litt lite margin på hva som er ok størrelse. Min ridgeback er 37-38 kg, og de fleste dalmatinerhanner vi har møtt er på størrelse med ham, eller til og med større. Husk på at du også ikke bare får en stor hund - du har fortsatt den lille. Og jeg kan med erfaring si at liten + stor er mer "vekt" å holde kontroll på enn én litt større hund.)

I beste fall får du en omgjengelig og grei, liten dalmatinerhann, som bare er opptatt av deg, kan gå løs "overalt" og går fint overens med førstemann. I verste fall får du en diger hann som skal banke alle andre hanner han ser (inkl. minstemann), aldri kan gå løs, og som ikke gidder like mye tur og trening som førstemann. Realistisk sett må du være forberedt på å få litt av hvert, det er mye som skal klaffe for at alle forventningene dine skal passe.

Nå er det litt forskjell på dalmatiner og ridgeback, men etter 8 år med dsg og stor hund (etter mye kortere tid enn det, strengt tatt) så vet jeg at jeg aldri skal ha to så ulike str. hund igjen. Det betyr selvfølgelig ikke at det ikke kan passe andre, men uansett rase så mener jeg at du må forvente en del forskjell i aktivitet og behov hos to ulike hunder, og det vil definitivt være mer arbeid og utfordringer enn med to av samme størrelse og rasetype.

Det føles som jeg er ganske negativ nå, og kanskje er jeg det. Men jeg har litt inntrykk av at du vil skaffe deg dalmatiner fordi det har vært drømmehunden hele livet, litt på tross av at det pusher flere grenser for hva du egentlig ønsker i hundeholdet (stor hund, størrelsesforskjell mellom hundene, potensielt aktivitetsforskjell, osv.). Jeg synes slett ikke det er dumt å ikke skaffe seg "drømmerasen" hvis den faktisk egentlig ikke passer kriteriene dine. Jeg har selv to gamle hunder nå, og får forhåpentligvis mulighet til å skaffe meg hund igjen senere. Og da er det dessverre et par drømmeraser som er totalt uaktuelle, fordi at i beste fall kan et perfekt individ med de rette egenskapene passe inn i mitt liv - men mest sannsynlig ikke.

Jeg baserer egentlig de meste av utsagn i forhold til å ha hunden løs, vekt og personlighet/gemytt i forhold til de dalmatinerne jeg har vært borti selv, og av spørsmål som jeg har stilt andre eiere av Dalmatinere. Jeg er jo klar over at noen har en tendens til å rose rasen sin opp i skyene, men av de som har fortalt meg negativt så går det meste på helse (som selvfølgelig også tas i betraktning!). Båndtvangen er jeg selvfølgelig klar over, og når det er snakk om "løs hund" så er dette hovedsaklig utenom båndtvangen. Jeg bor også i et område der det ikke er utvidet båndtvang. 

Må bare si at jeg har (av de jeg har møtt) ikke truffet en dalmatinerhann på den størrelsen, foruten en som var avlet ut i fra veldig store linjer og at det var en kennel som hovedsaklig bare hadde store hanner. Men igjen, så er jo det jeg tar utgangspunkt i selvfølgelig ut i fra det lille jeg har hørt og jeg vet at det er mye arbeid å legge ned for å blant annet få en hund som er kjapp i refleksene og god på innkalling. 

Er selvfølgelig forberedt på alle scenarioer oppi hodet, men er også veldig positivt innstillt. Så jeg setter faktisk enorm stor pris på at noen belyser det som kan bli eventuelle problemer, for akkurat nå er jeg i "jeg-gleder-meg-veldig-til-hund-nr2-fasen" og en blir fort blind på kjærlighet I utgangspunktet når jeg skulle ha hund så ville jeg ha en dalmatinerstørrelse av en hund, helst en dalmatiner. Men det var ingen kull og det var på den tiden jeg hadde planlagt å få meg hund, så det ble av en eller annen merkelig grunn Milo. Jeg føler at min hund gir meg det jeg trenger, men skulle bare ønske jeg kunne gitt han noen voksepiller da jeg liker litt størrelse. Samtidig så er jeg veldig fornøyd med størrelsen mtp besøk, hyttetur, plass i bil, leie av leilighet. Så jeg føler at noen dager vipper jeg på Dalmatiner, og noen dager en DSG. Heldigvis en stund til jeg må ta en avgjørelse, så jeg får nøye overveid alternativene. Det blir ikke "impulskjøp" av noen som helst og det er også en av grunnene til jeg spør om erfaringer her, primært om å gå fra 1 til 2 hunder.  Milo er dog bare 2,5, så jeg føler det blir en dum tankegang å vente 10 år og kun ha en hund fordi jeg må vente til min nåværende hund blir gammel før jeg anskaffer meg en stor hund (uavhengig av om det er dalmis/ridgeback eller whatever). Tre hunder er for meg veldig uaktuelt

Edit: Om jeg så skulle fått en hannhund bankende monster av en Dalmatiner så er jo ikke dette helt utrenbart heller, så lenge du har en god trener og god hjelp tenker nå jeg. Med min første hund så gjorde jeg ganske mye feil og er ganske mye jeg kunne gjort bedre, men har alt i alt en super hund som har taklet "meg" enormt bra. Jeg ønsker også en hund som IKKE trenger like mye mental stimuli som min første, for da kommer alt jeg gjør hele dagene til å bare vær hundetrening. Jeg elsker hund altså, men vil gjerne ha et liv på siden. Så heller en hund som krever mye fysisk enn mentalt. 

Endret 12. Februar 2019 av Inevs

[Sprettballen]

3 timer siden, Inevs skrev:

Hvis det blir valp blir de nok alene sammen, så fremt at det går fint i oppveksten. Milo klarer fint å gi beskjed tross størrelse, og de blir jo rimelig godt kjent med hverandres grenser etterhvert. Når puberteten for valpen kommer vil Milo vær rundt 3 - 4 år gammel, så aldersforskjellen er vertfall stor nok. Ved en omplasseringshund blir det kanskje annerledes alt ettersom hvordan de er sammen, f.eks. med en barnegrind imellom. Men ved valp eller omplasseringshund hadde jeg tatt det gradvis, har live kamera å følge med på. 

Jeg ville nok ikke tatt for gitt at de kan gå løse sammen alene hjemme fra starten av. Ingen av mine valper har jeg kunnet ha alene hjemme med de voksne hundene før de har blitt store nok til å slutte å plage. Og når du velger såpass størrelsesforskjell, så er det ikke gitt at den store valpen har spesielt med respekt for den lille når den sier i fra. Jeg har en unghund på rundt 30 kg sammen med tre på mellom 10 og 13 kg. De kan IKKE være løse samme. Den store terroriserer dem og DSGen greier ikke si i fra på en måte som unghunden respekterer. Hun overkjører totalt. Whippetene greier å si i fra slik at schäferen gir seg. I sånn 30 sekund hvis du er heldig. Pr. i dag går whippetene og DSGen går nå løse sammen, det har de gjort det siste halve året. Før den tid var det ikke mulig å ha DSG og yngste whippeten sammen pga. herjing non stop. Den eldste og den yngste whippeten begynte å få gå alene sammen da yngste var rundt 12 mnd. Da hadde hun slutta å plage livet ut av den eldste. 

Det er likevel mulig å ha de alene sammen uten at de har tilgang på hverandre. Det kan lett løses med en hund i hvert rom og barnegrind mellom. Da er de ikke helt alene, men den yngste kan ikke plage den eldste  

3 timer siden, Inevs skrev:

Størrelsesforskjellen går helt fint så lenge de leker på samme premisser. Jeg har en vennine som har en rottweiler tispe som leker altfor voldsomt og går mye i kroppen, mens min liker best å bare løpe. De to kan ikke vær løs sammen, fordi sammenstøtene blir for store og voldsomme, og jeg kan se at Milo ikke liker det. Men det er dog ei tispe på 40 kg. Ønsker meg helst en liten hannhund, om jeg er så heldig Vilter unghund, gjerne pubertetshannhund syns Milo er en pain in the ass. Så i den perioden får vi heller bare veksle litt tenker jeg. Nå kan jeg jo ikke på forhånd vite hvilken hund jeg får, men får jeg valp så er det jo mulig å kunne regulere selv. 

Det er ikke gitt at de leker på samme premisser heller. Unge hunder kan lett gire seg opp og blir lett voldsomme. Min store og de tre små får sjeldent leke sammen, da de små ikke synes det er noe gøy å bli paddeflat og overkjørt av en vilter unghund. Det er sånn det er med unghunder. 

Alt sånt roer seg jo med alderen, men når den yngste blir moden nok i toppen til å oppføre seg pent kan fort ta en del tid. 

[Miloficent]

Akkurat nå, Sprettballen skrev:

Jeg ville nok ikke tatt for gitt at de kan gå løse sammen alene hjemme fra starten av. Ingen av mine valper har jeg kunnet ha alene hjemme med de voksne hundene før de har blitt store nok til å slutte å plage. Og når du velger såpass størrelsesforskjell, så er det ikke gitt at den store valpen har spesielt med respekt for den lille når den sier i fra. Jeg har en unghund på rundt 30 kg sammen med tre på mellom 10 og 13 kg. De kan IKKE være løse samme. Den store terroriserer dem og DSGen greier ikke si i fra på en måte som unghunden respekterer. Hun overkjører totalt. Whippetene greier å si i fra slik at schäferen gir seg. I sånn 30 sekund hvis du er heldig. Pr. i dag går whippetene og DSGen går nå løse sammen, det har de gjort det siste halve året. Før den tid var det ikke mulig å ha DSG og yngste whippeten sammen pga. herjing non stop. Den eldste og den yngste whippeten begynte å få gå alene sammen da yngste var rundt 12 mnd. Da hadde hun slutta å plage livet ut av den eldste. 

Det er likevel mulig å ha de alene sammen uten at de har tilgang på hverandre. Det kan lett løses med en hund i hvert rom og barnegrind mellom. Da er de ikke helt alene, men den yngste kan ikke plage den eldste  

Det er ikke gitt at de leker på samme premisser heller. Unge hunder kan lett gire seg opp og blir lett voldsomme. Min store og de tre små får sjeldent leke sammen, da de små ikke synes det er noe gøy å bli paddeflat og overkjørt av en vilter unghund. Det er sånn det er med unghunder. 

Alt sånt roer seg jo med alderen, men når den yngste blir moden nok i toppen til å oppføre seg pent kan fort ta en del tid. 

Nei tar det absolutt ikke for gitt! Derfor jeg nevnte dette med feks en barnegrind, noe som vi brukte for å skille når vi hadde to hunder hjemme pga litt mye herjing når vi var borte? Men håper jo etterhvert når valpen blir stor, at det går fint. Hovedpoenget er egentlig bare at ønsket om to hunder går mye på selskap for hverandre, og vil tro det er samme selskapet om de bare ser hverandre gjennom en grind? 

Det med leking er jo noe som jeg har nevnt en del ganger i tråden og i min rasevalg tråd. Det er nemlig at jeg er bekymret for selve leke delen, og kan i «verste fall» ende opp med to hunder som ikke leker sammen. Milo er ikke så glad i viltre unghunder, så om det blir en så stor hund som Dalmatiner i str forskjell så blir det nok noen restriksjoner der? 

Må også bare legge til at valget er ikke satt på dalmatiner, men at jeg også overveier en dansk-svensk gårdshund for den på mange områder er lik nåværende hund! 

Endret 12. Februar 2019 av Inevs

[Ginaml]

Jeg er enig med @Malamuten jeg, ser heller ikke helt problemet med en hund på 14 kg og en større, om han har godt språk og kan sette grenser. Føler mange her legger til grunn det verst tenkelige scenarioet. Selvfølgelig, det er jo en liten mulighet for at de verst tenkelige scenarioene vil inntreffe, og det er det viktig å være forberedt på, men jeg tror sannsynligheten er mye større for at det kommer til å gå helt fint og vil by på lite problemer, ihvertfall i voksen alder. Om du setter grenser for hva som tillates og ikke tillates av unghunden, skjermer den eldre hunden i den perioden det vil være behov for det, og har mulighet for å skille de hjemme ved behov, så tror jeg dette kommer til å gå helt fint. 

Endret 13. Februar 2019 av Ginaml

[Miloficent]

11 timer siden, Ginaml skrev:

Jeg er enig med @Malamuten jeg, ser heller ikke helt problemet med en hund på 14 kg og en større, om han har godt språk og kan sette grenser. Føler mange her legger til grunn det verst tenkelige scenarioet. Selvfølgelig, det er jo en liten mulighet for at de verst tenkelige scenarioene vil inntreffe, og det er det viktig å være forberedt på, men jeg tror sannsynligheten er mye større for at det kommer til å gå helt fint og vil by på lite problemer, ihvertfall i voksen alder. Om du setter grenser for hva som tillates og ikke tillates av unghunden, skjermer den eldre hunden i den perioden det vil være behov for det, og har mulighet for å skille de hjemme ved behov, så tror jeg dette kommer til å gå helt fint. 

Hvis jeg så for meg det verst tenkelige scenarioet når jeg skulle få første hunden, hadde jeg nok ikke fått meg en? Jeg kan se på noen områder at det kan by på problemer med str forskjell, men samtidig tror jeg ikke at det er noe som kommer til å påvirke meg voldsomt i det hverdagslige. Om jeg får to hunder som ikke leker godt sammen ute, så har de nå vertfall selskapet sammen inne (eller gjennom feks kompostgjerder) og det er jo hovedsaklig det jeg ønsker☺️ Og som du sier, så tror jeg at problemene vil være færre i voksen alder. Valpe- og unghundsperioden er jo spesiell, og blir jo tilrettelegging der selvsagt! 

[Ingvild SF]

Hva med å skaffe en litt større hund enn den du har nå, og så vente med Dalmatiner til den eldste (dvs. minste) takker for seg? 

[Miloficent]

4 timer siden, Ingvild SF skrev:

Hva med å skaffe en litt større hund enn den du har nå, og så vente med Dalmatiner til den eldste (dvs. minste) takker for seg? 

De to rasene jeg har sett mest på er Dalmatiner og Dansk-svensk gårdshund (som forøvrig blir mindre enn den jeg har nå). Litt rådvill på raser imellom Milo sin størrelse og evt en Dalmatiner størrelse, og føler ikke jeg finner noen som jeg tenker «åh, perfekt!». Har dog kikket litt på spanieltypene, spesielt springer spaniel. Men pelsstell trekker litt ned?

[Shokata]

Gå for den hunden DU ønsker deg. 
Så lenge du tenker at du kan skjerme og tilrettelegge i valpeperioden, så er du jo forberedt om det skulle bli behov.