"Kamphunder.."

[Milius]

1 time siden, Woola skrev:

Det virker som om de «ryddet opp» veldig når forbudet kom, og i en kort tid etter. Jeg tror ikke dette har vært i fokus de siste årene. 

Ja, når du sier det så har jeg ikke hørt noe særlig om det de siste årene. Jeg tenker fortsatt det er flere som ville meldt ifra om de var redd eller hunden var et problem i nabolaget, men politiet har vel kanskje ikke ressurser der heller?

1 time siden, Malamuten skrev:

Med DNA testing osv så er det mulig å ha slike blandingshunder uten fare for avliving.

Aah! Visste ikke at de var så nøyaktige men det er jo flott ?

[jma]

Jeg er iallfall i mot forbud og heller for mer kontrollerte hundehold, større krav til eiere og oppdrettere ikke minst. Om man skal forby hunderaser, hvem bestemmer hvilke raser man skal forby? Er forbudet vi allerede har i Norge basert på bitthendelser eller statistikk av noe slag som vi har hatt i Norge? (nei)  Skal politikere bestemme dette, hundeeksperter, rettsvesenet, hvem? Ofte når det gjelder problematikk og konflikter rundt såkalt farlige hunder i Norge så er det svært få som faktisk hører på hundekyndige personer med mye erfaring, og tar høyde for det dem sier. Så hvor rettferdig eller riktig blir ting da? 

Jeg er helt uenig i at det å skaffe seg en jakthund uten å jakte er det samme som å skaffe seg en "kamphund" uten å bruke den i kamp. Det synes jeg egentlig er en ganske tullete uttalelse.. MEN når det er sagt så må alle type hunder med mye drifter og instinkter brukes til noe! Og det gjelder både jakthund og "kamphund". Det nytter ikke å kjøpe en hund med mye drifter og kanskje høy hundeaggresjon og så ligge på latsiden. De må ha dedikerte hundeeiere som vet hva dem driver med, er villige til å søke hjelp og veiledning fra andre om ting ikke helt går som dem hadde tenkt, og man har selvfølgelig et ansvar for at ens egen hund ikke er til fare for andre. Men nå er det jo sånn at det er desverre mange som ikke tenker sånn. Men skal det virkelig ødelegge hundeholdet til oss som driver seriøst? Hadde rasen min blitt ulovlig så hadde jeg blitt rett og slett knust. Jeg er ikke bare en hundeeier, jeg er en raseentusiast i høy grad, som bruker timesvis på å studere bilder, stamtavler, lese gamle artikler, og tusenvis av kroner på å reise rundt for å besøke andre med samme rase, være med på treff og importere hunder. Jeg har venner i mange forskjellige land som driver med samme rase som meg som jeg har blitt kjent med igjennom rasen. 

Jeg har mentaltestet (uoffisielt) mine to siste presaer, og tre andre presaer ble samtidig testet. Flere av dem hunder med mye driv og noen også en del forsvar. De gjorde alle sammen ganske gode tester, og en av de som var med på å utføre testen sa til meg etterpå at hun i utgangspunktet var skeptisk til slike type raser, men at hun forstod etter testene at hun måtte gå et par runder med seg selv ang. nettopp det. Og hva har alle disse hundene til felles? Gode gener, og oppegående dedikerte eiere. 

Jeg tror det viktigste av alt er at oppdretterne tar større ansvar. Det er jo her problemene starter, med useriøs avel, dårlig selektering av valpekjøpere, valpekjøperne får kanskje dårlig veiledning av oppdretter. Kanskje har ikke oppdretter rett og slett kunnskapen de trenger selv, til å klare å følge opp og gi informasjon om hvordan rasen dems er. Kanskje bryr dem seg ikke. Oppdrettere må slutte å avle på usikre hunder, avle seg vekk fra høy hundeaggresjon, sette seg nøye inn i sin egen rase, og finne passende valpekjøpere som dem følger opp. 

Jeg forstår at folk er skeptiske når de møter bullehunder som folk ikke har kontroll på, gang på gang. men jeg selv har dårlig erfaring med aussie og schæfer, og flere andre raser som har vært aggressive og ute av kontroll når jeg har møtt dem ute på tur, eller sett dem på trening. Men jeg ønsker ikke dem forbudt forde. Jeg ønsker at folk med hund generelt tar mer ansvar. 

Jeg bruker mye heller munnkurv på bikkjene mine i offentlighet enn at de blir forbudt. Jeg tar gjerne et eller flere kurs, jeg mentaltester gjerne alle hunder jeg har. 

Jeg vet det er vanskelig å gjennomføre, men hvorfor ikke heller prøve å begynne med at man må ha en slags sertvikat når man skal ha en viss type hund da? Og om det ikke fungerer 100%, vel det gjør IKKE et forbud heller. Da kunne oppdrettere ha måttet ha et slags eget type servikat for oppdrettere, de kunne hatt en oversikt over hvilke valpekjøpere som hadde og ikke hadde. Og det burde vært mye mer krav til mentaltesting eller annen type testing av avelsdyr. 

 

 

[Nimbus]

5 hours ago, Woola said:

Både i område Tveita-Trosterud og Rommen-Stovner. Men det var mange i sentrum også.

Hadde i grunn vært morsomt med en studie som så på ulike raser og blandinger fordelt på bydeler og fylker - spesielt over tid!

[Lerkefuglen]

Utrolig interessant tema, har tenkt mye på dette selv.

Denne her https://www.scribd.com/doc/14810086/Heritability-of-Behavior-in-the-Abnormally-Aggressive-Dog-by-A-Semyonova?fbclid=IwAR1JseCcIKUagJDnWGEJjFYJ-nfSzz0n0TGcIo0tfVPWYJalNQe0L_mRW_c er definitivt tankevekkende for min del.  Jeg hadde vært inne på tanker om dette med arvbar oppførsel selv men denne artikkelen fikk ordlagt det på en sånn måte at det ble mer forståelig.

Personlig var jeg stor fan av pitbulls etter at jeg traff en del av de her i Budapest og alle sammen var skikkelig kule lekekamerater til whippeten min. Jeg har alltid synes at de var litt skumle i utseendet med så mye muskler og at de på en måte lyser "alvor", men de vi traff var gjerne ikke helt voksne enda og for det meste veldig trivelige. Min var voldsom av seg i lek da han var valp/unghund og skremte mange hunder uten å mene det, men pitbullene synes bare at han var morsom og ble gjerne med på leken uten at det eskalerte eller ble for voldsomt. Jogget pent etter han mens han ertet de på whippet-vis og ville jages ?

Dessverre hadde vi en opplevelse nå i høst som snudde om på dette, og jeg tviler på at jeg kommer til å klare å glemme det noen gang. Vi var i byparken som vanlig og hundene løp og lekte fint da en terrier-miks som tidligere hadde gitt inntrykk av å være litt "sjefete/politi" av seg (bestemmer hvor hardt de andre får leke osv) av en eller annen grunn ble sinna på romkameraten min sin sheltie og startet bråk. Terrieren ble tatt tak i og fjernet med en gang, problemet var bare det at et digert beist av en pitbull kom flygende inn i situasjonen helt ut av det blå. Han hadde lekt pent med de andre hundene hele tida og jeg husker jeg kommenterte hvor flott jeg synes han var tidligere til venninna mi, men denne situasjonen vekket helt tydelig noe i han og bikkja så rødt. Han kom virkelig fra intet og kastet seg over den lille sheltien, og ikke f*en om han slapp taket heller. Det var så tydelig å se at den hunden var helt inne i sin egen lille verden, og jeg husker at jeg tenkte nå dør hunden til venninna mi for det var så vanvittig brutalt. Heldigvis var det en mann der som løp til og tok tak i bakbeina på pitten og løftet de i forsøk på å dra den vekk. Samtidig kastet venninna mi og en eller to flere seg over dem og prøvde å få pitten til å slippe taket i sheltien, som bare lå under og skreik i dødsangst. Ikke svarte om han skulle slippe... Mannen som holdt i bakbeina sparket etter hvert pitten i magen, og etter en stund med direkte bank av hunden så slapp han til slutt og da var det helt tydelig som om han "kom til seg selv" igjen. Han løp vekk og la seg for seg selv i den der typiske "åh f*en det der skulle jeg ikke gjort" skamme-seg-oppførselen hunder får når de skjønner at de har driti seg ut. Synes faktisk oppriktig synd på han husker jeg, for det var så tydelig sterke instinkter med i bildet og ikke rasjonell oppførsel. Håper fortsatt at de tok med hunden til veterinær etter den hendelser og fikk sjekket han etter skader fra julinga han fikk. 

Heldigvis for sheltien så hadde han mye pels som tok unna for en del, og slapp derfor unna med "bare" noen svære blåmerker rundt halsen/forparten og en psykisk smell. Romkameraten min traff senere igjen kjæresten til mannen som hadde sparket vekk pitbullen (hun var også tilstede da det skjedde) og hun fortalte at han mannen hadde hatt 3 whippeter som alle ble drept i pitbull-angrep ? Det ga plutselig mening da hvordan han var så vanvittig kjapp og uredd i reaksjonen den kvelden.

Selv har jeg jo en whippet og jeg er så uendelig glad for at det ikke var han som havnet i den situasjonen for med null pels og tynn hud så hadde han vært totalt opprevet etter et sånt møte. Det var så ekstremt brutalt, ikke bare "låste" han seg fast (ja, jeg vet de ikke bokstavelig talt låser kjevene men de kjevemusklene kan man ikke akkurat brekke opp spesielt lett), men han ristet og slengte rundt på sheltien som om det var ei filledokke. Og som sagt, bikkja var helt i transe/tåke, det var ikke snakk om å nå gjennom til han og få han til å slippe tak. Eieren var ei ungarsk jente på min alder (tidlig 20-åra) og sikkert 50 kg som hvertfall ikke hadde sjans til å gjøre noe med situasjonen. Hørte hun påsto i ettertid at han var så snill så, han var med henne på universitetet (veterinær, samme som jeg går på....) og rundt over alt hele tiden og var egentlig bare god ?Tror situasjonen må ha skremt henne og, men hun klarte vel å overtale seg selv om at det var en misforståelse eller noe, for hun har han enda med seg på skolen og slipper han løs med andre hunder.

For min del ligger ikke hovedproblemet i at hunden kan bli sint, for det kan alle hunder. Problemet er at de hundene er så inni h*lvettes sterke at hvis det tilter for de så er man totalt hjelpesløs dersom man ikke er så heldige at det står nok voksne, sterke mennesker i nærheten til å bokstavelig talt sparke og dra bikkja vekk. Terrieren som startet hele situasjonen vi havnet i ble jo og sint, men den hunden kunne man ta tak i og dra/løfte vekk, selv om han og var ganske stor. Han reagerte på streng beskjed om at det der var ikke greit og å gi seg og bli med vekk, i sterk kontrast til pitten som gikk i full transe og skulle drepe.

Det er et av mine største mareritt at min hund skal bli angrepet på den måten, og da spesielt av "kamphund"-typer for jeg VET at jeg hadde ikke hatt sjans i havet på å få den hunden vekk. Jeg måtte faktisk bare stått og sett på at hunden min ble revet i fillebiter, og det må virkelig være noe av det mest grusomme jeg kan tenke meg.

[Guest Mira2.0]

Akkurat nå, Lerkefuglen skrev:

Utrolig interessant tema, har tenkt mye på dette selv.

Denne her https://www.scribd.com/doc/14810086/Heritability-of-Behavior-in-the-Abnormally-Aggressive-Dog-by-A-Semyonova?fbclid=IwAR1JseCcIKUagJDnWGEJjFYJ-nfSzz0n0TGcIo0tfVPWYJalNQe0L_mRW_c er definitivt tankevekkende for min del.  Jeg hadde vært inne på tanker om dette med arvbar oppførsel selv men denne artikkelen fikk ordlagt det på en sånn måte at det ble mer forståelig.

Personlig var jeg stor fan av pitbulls etter at jeg traff en del av de her i Budapest og alle sammen var skikkelig kule lekekamerater til whippeten min. Jeg har alltid synes at de var litt skumle i utseendet med så mye muskler og at de på en måte lyser "alvor", men de vi traff var gjerne ikke helt voksne enda og for det meste veldig trivelige. Min var voldsom av seg i lek da han var valp/unghund og skremte mange hunder uten å mene det, men pitbullene synes bare at han var morsom og ble gjerne med på leken uten at det eskalerte eller ble for voldsomt. Jogget pent etter han mens han ertet de på whippet-vis og ville jages ?

Dessverre hadde vi en opplevelse nå i høst som snudde om på dette, og jeg tviler på at jeg kommer til å klare å glemme det noen gang. Vi var i byparken som vanlig og hundene løp og lekte fint da en terrier-miks som tidligere hadde gitt inntrykk av å være litt "sjefete/politi" av seg (bestemmer hvor hardt de andre får leke osv) av en eller annen grunn ble sinna på romkameraten min sin sheltie og startet bråk. Terrieren ble tatt tak i og fjernet med en gang, problemet var bare det at et digert beist av en pitbull kom flygende inn i situasjonen helt ut av det blå. Han hadde lekt pent med de andre hundene hele tida og jeg husker jeg kommenterte hvor flott jeg synes han var tidligere til venninna mi, men denne situasjonen vekket helt tydelig noe i han og bikkja så rødt. Han kom virkelig fra intet og kastet seg over den lille sheltien, og ikke f*en om han slapp taket heller. Det var så tydelig å se at den hunden var helt inne i sin egen lille verden, og jeg husker at jeg tenkte nå dør hunden til venninna mi for det var så vanvittig brutalt. Heldigvis var det en mann der som løp til og tok tak i bakbeina på pitten og løftet de i forsøk på å dra den vekk. Samtidig kastet venninna mi og en eller to flere seg over dem og prøvde å få pitten til å slippe taket i sheltien, som bare lå under og skreik i dødsangst. Ikke svarte om han skulle slippe... Mannen som holdt i bakbeina sparket etter hvert pitten i magen, og etter en stund med direkte bank av hunden så slapp han til slutt og da var det helt tydelig som om han "kom til seg selv" igjen. Han løp vekk og la seg for seg selv i den der typiske "åh f*en det der skulle jeg ikke gjort" skamme-seg-oppførselen hunder får når de skjønner at de har driti seg ut. Synes faktisk oppriktig synd på han husker jeg, for det var så tydelig sterke instinkter med i bildet og ikke rasjonell oppførsel. Håper fortsatt at de tok med hunden til veterinær etter den hendelser og fikk sjekket han etter skader fra julinga han fikk. 

Heldigvis for sheltien så hadde han mye pels som tok unna for en del, og slapp derfor unna med "bare" noen svære blåmerker rundt halsen/forparten og en psykisk smell. Romkameraten min traff senere igjen kjæresten til mannen som hadde sparket vekk pitbullen (hun var også tilstede da det skjedde) og hun fortalte at han mannen hadde hatt 3 whippeter som alle ble drept i pitbull-angrep ? Det ga plutselig mening da hvordan han var så vanvittig kjapp og uredd i reaksjonen den kvelden.

Selv har jeg jo en whippet og jeg er så uendelig glad for at det ikke var han som havnet i den situasjonen for med null pels og tynn hud så hadde han vært totalt opprevet etter et sånt møte. Det var så ekstremt brutalt, ikke bare "låste" han seg fast (ja, jeg vet de ikke bokstavelig talt låser kjevene men de kjevemusklene kan man ikke akkurat brekke opp spesielt lett), men han ristet og slengte rundt på sheltien som om det var ei filledokke. Og som sagt, bikkja var helt i transe/tåke, det var ikke snakk om å nå gjennom til han og få han til å slippe tak. Eieren var ei ungarsk jente på min alder (tidlig 20-åra) og sikkert 50 kg som hvertfall ikke hadde sjans til å gjøre noe med situasjonen. Hørte hun påsto i ettertid at han var så snill så, han var med henne på universitetet (veterinær, samme som jeg går på....) og rundt over alt hele tiden og var egentlig bare god ?Tror situasjonen må ha skremt henne og, men hun klarte vel å overtale seg selv om at det var en misforståelse eller noe, for hun har han enda med seg på skolen og slipper han løs med andre hunder.

For min del ligger ikke hovedproblemet i at hunden kan bli sint, for det kan alle hunder. Problemet er at de hundene er så inni h*lvettes sterke at hvis det tilter for de så er man totalt hjelpesløs dersom man ikke er så heldige at det står nok voksne, sterke mennesker i nærheten til å bokstavelig talt sparke og dra bikkja vekk. Terrieren som startet hele situasjonen vi havnet i ble jo og sint, men den hunden kunne man ta tak i og dra/løfte vekk, selv om han og var ganske stor. Han reagerte på streng beskjed om at det der var ikke greit og å gi seg og bli med vekk, i sterk kontrast til pitten som gikk i full transe og skulle drepe.

Det er et av mine største mareritt at min hund skal bli angrepet på den måten, og da spesielt av "kamphund"-typer for jeg VET at jeg hadde ikke hatt sjans i havet på å få den hunden vekk. Jeg måtte faktisk bare stått og sett på at hunden min ble revet i fillebiter, og det må virkelig være noe av det mest grusomme jeg kan tenke meg.

Det er så skummelt, det der.  Bra det gikk såpass bra som det gjorde, det kunne vært mye verre. Jeg har også erfaring med pitbuller. Opplevde dem som trivelige og koselige hunder, men eierne har vært veldig tydelige på at de ikke har fått leke med andre hunder, ei heller vært løse hjemme sammen. For som du sier, skadepotensialet er så enormt stort OM det skulle smelle. Jeg har ingen pitbull, staff eller lignende, men ei storvokst bulldogtispe. Som valp fikk hun leke med andre voksne fornuftige hunder, men nå som hun nærmer seg 2 år er det ekstremt sjelden hun får herje med andre. Hun er så stor, har et "hardt hode" og kan ta livet av en mindre og mer skrøpelig hund. (jeg tar ikke sjansen selv om hun aldri har vist aggresjon mot andre).