«Bruk-og-kast»-mentalitet

[Tyttebæra]

Først og fremst, jeg tenker ikke på alle omplasseringstilfeller som "bruk-og-kast". Det hender at folk tar seg vann over hodet med feil rase, individet ikke går overens med resten av flokken eller det skjer endringer i livssituasjon som gjør at man ikke kan beholde. I disse tilfellene er det snakk om noe uforutsett, ikke "bruk og kast". Et unntak blir de som kjøper nye hunder igjen og kvitter seg med dem hver gang det ikke passer lenger.

Når man kjøper en konkurransehund derimot, da VET man at man ikke nødvendigvis får den superstjerna man ønsker seg. Det er disse forventninger jeg er ute etter å diskutere i denne tråden.

Jeg kan forstå at man omplasserer hvis bikkja er komplett ubrukbar til det den ble kjøpt til. Men, med mindre man bommer helt fullstendig på linjer og rase, så får man som regel en hund som fungerer til det arbeidet du ser etter. Problemet for mange virker ikke å være at bikkja ikke fungerer, men at den ikke presterer på det nivået eier ønsker seg.

En annen ting, siden det nevnes mesterskap, er at på det nivået er treneren en helt avgjørende faktor, - hvor flinke er folk til å innse sine begrensninger som fører?

Med disse holdningene står man jo da til slutt igjen med at man ikke kan beholde de «mindre gode» hundene (som ofte fungerer men har en lyte, ikke er elitemateriale eller manglende «kjemi») og ikke kan man beholde pensjonistene for de fungerer i hvert fall ikke lenger. Særlig sistnevnte synes jeg faktisk vi skylder litt mer enn kroken på døra som takk for lang og tro tjeneste.

Noen førere skifter fokus med noen års intervaller og selger da unna de hundene som ikke egner seg. Enkelte hunder jeg vet om har hatt minst 3 ulike hjem i løpet av sin "karriere". Greit nok at hunder ikke tar skade av å bytte hjem, men det krever alltid en viss omstilling for dem.

Jeg synes dette bidrar til en form for forbruk av hunder. Det er klart at det skal være greit å omplassere, men når blir terskelen for lav? Det snakkes om at det er bedre at hunden kommer til et hjem der den er ønsket, men for å snu på det: hvilke krav er det greit å sette for at en hund skal være ønsket? Når blir kravene for høye og urealistiske?

[Midas]

Altså, helt konkret så tenker jeg at hvis en hundefører til stadighet må bytte ut hundene fordi de ikke presterer, så bør personen gå i seg selv før den skaffer mye hunder. Når jeg sier at dyrevelferd skal være i fokus ved en omplassering så mener jeg for eksempel at det bør stå i kontrakten at tidligere eier skal kontaktes om hunden skal omplasseres igjen. 

Hvis en hundefører har fire border collier, og har drevet aktivt med gjeting for så å skulle gå over til IPO eller jakt så er det ikke et problem i mine øyne å bytte ut hundene så lenge det som sagt er fokus på dyrenes beste. Kasteballer som blir omplassert igjen og igjen synes jeg ikke er greit. Det er en middelvei her, og mye kan forsvares om man hele tiden har fokus på hundens beste. Og så har man såklart de hundene som er så knyttet til eieren sin at de mest sannsynlig vil få det tøft uten eieren uansett hvor bra de objektivt sett har det. De hundene bør ikke omplasseres så lenge det finnes en annen reell mulighet. Som jeg ser det så er det ingen fasitsvar på dette. Til meg sitter det fryktelig langt inn å omplassere en hund. Faktisk så tror jeg ikke at det skulle vært noen som helst annen mulighet til å ta vare på hunden om jeg skulle gå til å omplassere. Det er på grunn av min emosjonelle tilknytning til mine hunder som er veldig sterk. At andre gjør det av ulike årsaker har jeg ingen problem med så lenge de passer på at hunden får det fint og den ikke blir omplassert 3-4 ganger i sitt liv. Jeg har sett eksempler på hunder som har fått et bedre og mer tilpasset liv etter omplassering, men da har alle disse hensynene vært ivaretatt. 

[Malamuten]

Men hva er en bikkje som fungerer da? Det hjelper jo ikke at hunden kan drive med lydighet på hobbynivå om jeg vil konkurrere(og ha en sjans til å være med i toppen). Eller at bikkja greier seg fint i klasse 1 og 2 om jeg vil til elite/konkurrere i mesterskap. Eller om hunden kan karre seg opp til og gjennom et eliteprogram men hvor hundens svakheter skaper for store problemer for å ha noen mulighet til å være med i konkurransen. For ikke å snakke om hvor mye arbeid som kreves for å få det til. Og i noen tilfeller kan man nok også spørre seg om disse hundene med litt dårligere forutsetning også hadde hatt det hyggeligere i et hjem med litt lavere ambisjoner, selv om de ikke blir behandlet dårlig og trening er positivt ladet osv. Men det blir jo mye trening, mye terping og en lang og tung vei med hunder som har litt dårlige forutsetninger.

Mye trening er det uansett om man vil til toppen og de "perfekte" hundene er det langt i mellom, uansett rase. De fleste jobber mye med hundene sine, og bruker også mye tid på å få til "den hunden de har" med alt det innebærer. Men man vil jo helst ha en viss grunn og forutsetning når man vet at veien er lang som den er og man sikter mot toppen. Og jeg har inntrykk av at de fleste som driver med hundesport type lydighet, bruks osv det man ikke trenger et helt spann, også tar godt vare på sine pensjonister. Det er liksom en del av greia, man vet at hunden blir gamle, og noe man har kapasitet til så lenge man ikke har huset fult av unghunder som ikke fungerer til det de er tiltenkt. Da har man jo kanskje en pensjonist og en konluransehund. Kanskje 3 hunder i en overgangsfase der man vil ha en arvtaker til den aktive hunden fordi de to eldste er relativt tett i alder feks. Eller om en ble pensjonert litt tidlig. Men det er noe annet å ha en pensjonist som man har hatt hele livet og som har prestert og som tross alt har relativt kort tid igjen å det å ha huset fult av unge hunder med hele livet foran seg, som ikke kan brukes som man vil og som da også begrenser mulighetene til å få den hunden man vil, siden de fleste av oss har en grense på hvor mange hunder vi kan ta oss av.

Edit: var litt rask på labben der. 

Jeg har plass til en hund som ikke funker så godt som jeg vil, jeg kan ha to så da kan jeg skaffe en til som får bli konkurranse hund. Og i en overgangsfase kan jeg godt ha 3 om det er en pensjonist og en valp/unghund, evt 3 enkle, greie og samkjørte hunder funker vell, men er ikke helt ønskelig. Og jeg har vell stort sett alltid hatt en eller flere i hus som ikke er som jeg vil. De har fått være og jeg er kjempe glade i dem, men jaggu har det vært mye slit, frustrasjon og div også. Og jeg hadde nok omplassert om det ikke var for mine egne følelser. Så jeg kan godt forstå at folk velger det og jeg synes ikke det er noe galt i det, under visse forutsetninger. Grensen for min del går på pensjonister som har vært en del av familien, prestert eller ikke, man vet hunder blir gamle og det synes jeg man skal ha høyde for. Det er ofte ikke såå mange år at hunden er så gammel at den ikke kan henge med på hverdagen heller, selv om den er ferdig i konkurranse. Eller såå mange år hvor man har en hund som tar opp plass uten å kunne konkurrere selv. Er jo mange som henger med godt, også i konkurranse, til de er +- 10 år. Og det tenker jeg egentlig om sledehunder osv også, ha et pensjonistspann da, eller la pensjonistene lede og lære opp unghundene på litt kortere runder, la dem flytte inn å ligge i sofaen osv. Skjem dem bort. Og la dem slippe når de blir for syke eller svake og evt samtidig ikke trives med et lavere/lavt aktivitetsnivå. Min mening da, men hver får kjenne på det selv. Ikke sikkert det er noe verre for hunden uansett alder. 

Men ja, jeg vet jo selv hvor lite givende det er å ha en malle eller hollender som ikke funker. Det er stort sett én grunn til at man kjøper sånne og det er fordi man vil ha en hund som er lett å trene. Det kan for all del være utfordringer der og, Ikke alt som er lett med disse, men man vil liksom ha en hund som er "på" og lett å belønne/motivere og som har godt driv og fokus. Og ofte så har jo disse hundene med seg alt det negative ø rasen selv om de ikke duger så godt til å jobbe, så da sitter man jo potensielt med en hund som ikke duger til det man vil og som har masse negativt/utfordrende med seg i hverdagen. Og potensielt et langt og tungt hundehold som kanskje også går utover hunden fordi den ikke kan være med på alt som skjer. 

I mesterskap så er det på ingen måte sånn at treneren burde de seg selv i speilet. Altså, joda, treneren har mye å si, og de fleste som er med i toppen der er flinke trenere. For hundene deres har garantert også sine svakheter som de har jobbet hardt med å glatte over. Men nivået der er så høyt, poengene er så høye, det er lite å gå på og hunder som ikke er veldig godt egnet for det de holder på med vil falle igjennom. Sånn er det bare. Samtidig så tenker jeg at det er en del positivt som følger det at vi har høye klasser og mesterskap i hundesport hvor hundene blir tøyd til det ytterste og må prestere. Det er liksom den kvalitetssikring vi har ifht brukshunder, og herunder går også hunder i reelt arbeid. Det er jo relativt få hunder som er politi, forsvar, redning osv så det alene er ikke godt nok til å virkelig få kartlagt raser og avlsmateriale. Så om vi vil sikre gode tjenestehunder m.m. også så er det viktig. Og da er det også nødvendig at de som vil til toppen orker å holde på, og at de får hunder som de kan vise frem og at flest mulig vil holde på så man får testet bredde. Og en del av det er nå igrunn også å sile ut de som er mindre bra for å holde oversikt over hvem og hvor mange osv.

Endret 5. Desember 2018 av Malamuten

[Tyttebæra]

On 5.12.2018 at 2:06 PM, Midas said:

Altså, helt konkret så tenker jeg at hvis en hundefører til stadighet må bytte ut hundene fordi de ikke presterer, så bør personen gå i seg selv før den skaffer mye hunder. Når jeg sier at dyrevelferd skal være i fokus ved en omplassering så mener jeg for eksempel at det bør stå i kontrakten at tidligere eier skal kontaktes om hunden skal omplasseres igjen. 

Hvis en hundefører har fire border collier, og har drevet aktivt med gjeting for så å skulle gå over til IPO eller jakt så er det ikke et problem i mine øyne å bytte ut hundene så lenge det som sagt er fokus på dyrenes beste. [...]

Jeg synes nesten det er verre, jeg. Det er noe med at hundekjøpene føles lite gjennomtenkt når noen selger en 5-åring fordi de har funnet ut at du skal satse på en helt annen sport. Hva med å ta ansvar for de valgene man tar i livet? Når man tar beslutninger om levende dyr burde man ha et lengre tidsperspektiv enn 5 knappe år.

On 5.12.2018 at 3:34 PM, Malamuten said:

[...]

Nå er innlegget ditt så langt og omfattende at jeg ikke har sjans til å dekke alle poengene du kommer med. Noe av det du skriver er jeg enig i.

Men altså, er det ikke litt trist å ha hund bare for å konkurrere i mesterskap? Hva skjedde med at det er reisen til målet som betyr mest? Det er en veldig lang vei til toppen, hundehold består gjerne av mer enn det. Og når vet man om man har en hund av mesterskapsmateriale? Hvis vi ser bort fra mentale brister og helse.

Innen bruksområder som jakt, føler jeg at det er enklere å bedømme grad av funksjon. En hund kan være en grei nok jakthund uten at den er noen god prøvehund. Det føles som hundene har litt større feilmargin der. Innen bruks og lignende sport bedømmes dette fullstendig ut fra konkurranse. Fungerer ikke hunden der, er den ikke brukbar.

Du nevner mesterskap som et ledd i avl, og da tenker jeg at ulike sporter stiller ganske ulike krav til egenskaper. Redningshundarbeid er noe ganske annet enn lydighetsprøver. At hunden kan jobbe er ikke nok innen mange grener, den må også ha en viss mentalitet. Det er ikke gitt at en retriever fra jakt NM takler å jobbe i et urbant stevnemiljø. Så for at dette skal ha noen relevans, må man gå for linjer godt premiert i sin sport. Uansett tror jeg gode, erfarne trenere kan få til veldig mye med en ok hund, uten at jeg sier at de kan lage gull av gråstein. Noen har jo hund etter hund som de lykkes med, jeg tror ikke bare det er deres evne til å velge ut de beste individene det går på.
 
Jeg kan jo ikke si at jeg har vært knallfornøyd med mine bikkjer. Det har vært manglende kjemi, sykdom, mentale brister og en manglet en viktig egenskap til mitt bruk, men å omplassere noen av dem har aldri vært aktuelt. Ikke bare fordi jeg er sentimental, men også fordi jeg veit at neste hund ikke nødvendigvis blir noe bedre enn disse. Dette er risikoen med å kjøpe en valp. Jeg tenker at om jeg har en hund som presterer godt i mellomklassene, - men ikke når helt opp i NBF A eller FCI3, - så kan jeg ikke si at bikkja ikke står til forventningene som brukshund. Den står ikke til forventningene som mesterskapshund, men det synes jeg ikke man burde ha forventninger om. Det samme tenker jeg med jakthundene. Så lenge de jager og kan benyttes på jakt, står de til forventningene. At den blir en første klasses prøvehund føler jeg ikke at jeg kan forvente.

[Meg]

On 12/5/2018 at 2:06 PM, Midas said:

Altså, helt konkret så tenker jeg at hvis en hundefører til stadighet må bytte ut hundene fordi de ikke presterer, så bør personen gå i seg selv før den skaffer mye hunder. Når jeg sier at dyrevelferd skal være i fokus ved en omplassering så mener jeg for eksempel at det bør stå i kontrakten at tidligere eier skal kontaktes om hunden skal omplasseres igjen. 

Hvis en hundefører har fire border collier, og har drevet aktivt med gjeting for så å skulle gå over til IPO eller jakt så er det ikke et problem i mine øyne å bytte ut hundene så lenge det som sagt er fokus på dyrenes beste. Kasteballer som blir omplassert igjen og igjen synes jeg ikke er greit. Det er en middelvei her, og mye kan forsvares om man hele tiden har fokus på hundens beste. Og så har man såklart de hundene som er så knyttet til eieren sin at de mest sannsynlig vil få det tøft uten eieren uansett hvor bra de objektivt sett har det. De hundene bør ikke omplasseres så lenge det finnes en annen reell mulighet. Som jeg ser det så er det ingen fasitsvar på dette. Til meg sitter det fryktelig langt inn å omplassere en hund. Faktisk så tror jeg ikke at det skulle vært noen som helst annen mulighet til å ta vare på hunden om jeg skulle gå til å omplassere. Det er på grunn av min emosjonelle tilknytning til mine hunder som er veldig sterk. At andre gjør det av ulike årsaker har jeg ingen problem med så lenge de passer på at hunden får det fint og den ikke blir omplassert 3-4 ganger i sitt liv. Jeg har sett eksempler på hunder som har fått et bedre og mer tilpasset liv etter omplassering, men da har alle disse hensynene vært ivaretatt. 

jeg har alltid sagt at før jeg begynner å selektere ut hunder, så skal jeg være sikker på at det ikke er mer jeg selv kan gjøre for å bli en bedre kjører. Når det er sagt, om  man får en hund som faktisk ikke liker å være trekkhund, eller som ikke trives i flokken, så er saken en annen. Synes jeg. 

 

Endret 10. Desember 2018 av Meg

[Malamuten]

Just now, Tyttebæra said:

Men altså, er det ikke litt trist å ha hund bare for å konkurrere i mesterskap? Hva skjedde med at det er reisen til målet som betyr mest? Det er en veldig lang vei til toppen, hundehold består gjerne av mer enn det. Og når vet man om man har en hund av mesterskapsmateriale? Hvis vi ser bort fra mentale brister og helse.
 

 Tja, der er man vell forskjellig. Og det at man vil til topps betyr jo ikke at reisen dit ikke betyr noe. Men det er sykt mye arbeid, tid og penger, selv med en hund som har gode forutsetninger. For ikke og snakke om tid. Og skal man ta vare på alle som kanskje ikke er egnet så kan man i verste fall aldri nå dit. Hunder lever som sagt noen år og de fleste har begrensninger på antall hunder de kan ha og ta vare på på en god måte. Så for noen er det da naturlig å bytte ut evt dårlige hunder. Veldig mange av de som driver på dette nivået driver jo også avl, kanskje jobber de med hund i tillegg og har sånn sett flere mål med sin hund og trening enn bare å vinne en konkurranse. Så er det for all del noen som bare vil konkurrere og det er alt som betyr noe, og det kan man jo sikkert synes er trist, det er ikke for meg iallefall, men jeg synes ikke nødvendigvis det er et problem eller feil. Om noe så ser jeg at det også har visse fordeler for rasen og avlen bla, om ikke for individet nødvendigvis. Evt som nevnt så kan det jo alltids diskuteres hva som er verst/best også av at en hund som gjerne hadde tatt et mer laidback liv, kanskje heller hadde kost seg på tur etc blir boende til noen som vil mye og trener mye, selv om treninga er belønningsbasert og positiv. Veien blir lang for slike hunder og kanskje er det like greit at de heller kommer til noen som bare vil ha en turhund eller en hund å trene med for gøy/aktivisering uten at konkuranse er et mål i det hele tatt. 

Hvordan hunden fungerer ser man jo gjerne relativt raskt. Det er som sagt ikke sånn at disse som virkelig satser på hund og konkurranse ikke jobber med det de har og bare vil samle på diamantene som dukker opp en sjelden gang i blant. Om hunden er forholdsvis stødig, har litt driv og er lett å belønne så er de fleste rimelig fornøyd altså å legge ned resten av jobben uten spørsmål. Men de som ikke er så glad i å jobbe fra naturens side, det er tungt altså å få opp og en vei som er lang i utgangspunktet blir jo rett og slett uutholdelig. Da er det ikke gøy lenger altså. Jeg kan godt akseptere å få en sånn hund, men da blir det ikke trent med. Det er noe av det minst givende som finnes. Da går vi tur.

Quote

Innen bruksområder som jakt, føler jeg at det er enklere å bedømme grad av funksjon. En hund kan være en grei nok jakthund uten at den er noen god prøvehund. Det føles som hundene har litt større feilmargin der. Innen bruks og lignende sport bedømmes dette fullstendig ut fra konkurranse. Fungerer ikke hunden der, er den ikke brukbar.

Ja, men bruks er en konkurranse. Det er ikke noe annet. Så en hund som ikke funker på konkuranse funker jo ikke til bruks. En jakthund som jakter funker jo perfekt. Men en jakthund som ikke gjør det bra på prøver vil jo heller ikke bli noen stjerne til folk som er opptatt av premiering av sine jakthunder, så den vil jo ha samme sannsynlighet til å bli omplassert.

Quote

Du nevner mesterskap som et ledd i avl, og da tenker jeg at ulike sporter stiller ganske ulike krav til egenskaper. Redningshundarbeid er noe ganske annet enn lydighetsprøver. At hunden kan jobbe er ikke nok innen mange grener, den må også ha en viss mentalitet. Det er ikke gitt at en retriever fra jakt NM takler å jobbe i et urbant stevnemiljø. Så for at dette skal ha noen relevans, må man gå for linjer godt premiert i sin sport. Uansett tror jeg gode, erfarne trenere kan få til veldig mye med en ok hund, uten at jeg sier at de kan lage gull av gråstein. Noen har jo hund etter hund som de lykkes med, jeg tror ikke bare det er deres evne til å velge ut de beste individene det går på.

Selvsagt, men det sier jo noe om hunden, i tillegg til kanskje mentaltester og evt andre prøver, tester eller relevant informasjon man finner. Og jo flere hunder som er testet i høyde og bredde jo mer sier det om ting. Ikke alle resultater i en hvilken som helst sport er relevant for andre sporter eller kanskje ikke så relevant i det hele tatt, men mange går gjerne på kryss av hvernadre og så det er ikke sånn at man nødvendigvis bare må se innen den sporten man selv bedriver. De fleste får til mye med ok hunder. De fleste har bare ok hunder og det er det de jobber med. Også er det noen som får til mye med mindre enn ok hunder fordi de gidder. Det handler ikke bare om hvor flink man er heller, men rett og slett å orke. Fordi det tar så mye mer tid og arbeid. For de fleste så er det ikke spesielt givende å bruke 7 år på å komme seg til mesterskap også må man liksom pensjonere hunden etterpå fordi den er for gammel. 

Quote

Jeg kan jo ikke si at jeg har vært knallfornøyd med mine bikkjer. Det har vært manglende kjemi, sykdom, mentale brister og en manglet en viktig egenskap til mitt bruk, men å omplassere noen av dem har aldri vært aktuelt. Ikke bare fordi jeg er sentimental, men også fordi jeg veit at neste hund ikke nødvendigvis blir noe bedre enn disse. Dette er risikoen med å kjøpe en valp. Jeg tenker at om jeg har en hund som presterer godt i mellomklassene, - men ikke når helt opp i NBF A eller FCI3, - så kan jeg ikke si at bikkja ikke står til forventningene som brukshund. Den står ikke til forventningene som mesterskapshund, men det synes jeg ikke man burde ha forventninger om. Det samme tenker jeg med jakthundene. Så lenge de jager og kan benyttes på jakt, står de til forventningene. At den blir en første klasses prøvehund føler jeg ikke at jeg kan forvente.

Det er din definisjon. Om det er et livsverk å få bikkja opp i B bruks eller klasse 3 lydighet så er det ingen god brukshund/arbeidshund  i min definisjon. Da er det en hund langt under par som man bare har greid å få litt opp i klassene med masse jobb. Iallefall om vi snakker brukshundraser. Det går absolutt an å avle relativt homogent gode hunder så jeg synes ikke det er feil å forvente hunder av en viss kvalitet når man kjøper bruks, arbeids eller jakthunder, det er alltids noen utskudd, for all del, det er en del av gamet, men å ha litt forventninger er vell helst det eneste sunne ifht å bevare de rasene vi har med visse egenskaper inntakte. Og om alle tenkte sånn, avlet sånn og var ærlige om sånt og heller legger lista litt høyt enn å si at "alt" er bra nok og det er eieren det står på så hadde kanskje kvaliteten jevnt over vært bedre og. Den kan man forsåvidt dra til både mentalitet og helse også. Nå mener jeg ikke det er feil å ta vare på det man får altså, all ære til dem som er fornøyd med det. Men fortsatt greit å være ærlig om at dette var ikke helt til forventningene slik at det kan bli hensyntatt og satt fokus på det og.  Også kan man jo se mye på trening, lage lekekonkurranser osv, så ser man jo fort om det er konkuransen som er problemet, eller bikkja eller eier. For med mindre det er en hund som faller igjennom pga mentale brister som går på miljø rundt konkurranse så er det jo eier som har gjort noe feil om bare konkurransen er problemet. Det er igrunn ikke det jeg tenker på iallefall, mer det at hunden er tung å jobbe med, og rett og slett har et dårlig utgangspunkt for trening. 

[Midas]

6 timer siden, Meg skrev:

jeg har alltid sagt at før jeg begynner å selektere ut hunder, så skal jeg være sikker på at det ikke er mer jeg selv kan gjøre for å bli en bedre kjører. Når det er sagt, om  man får en hund som faktisk ikke liker å være trekkhund, eller som ikke trives i flokken, så er saken en annen. Synes jeg. 

 

Ja, det er jeg helt enig i. Jeg tenker mer på hvis en eier til stadighet må bytte ut hunder som i utgangspunktet egner seg til den typen bruk, så bør man kanskje se på hvordan man jobber for å lære hundene det de skal kunne. Hvis en hund ikke vil trekke så vil den ikke trives så godt i et hundespann. Hvis jeg hadde som mål å nå langt i lydighet og kjøpte den ene border collien etter den andre som ikke fungerte så burde jeg se på hva jeg selv gjør som kanskje ikke er helt bra. Men da er det ikke snakk om en eller to tilfeller hvor man ikke får det til som man tenkte. Jeg tror imidlertid ikke det er så mange sånne tilfeller hvor folk til stadighet ikke får til det de ønsker. De fleste søker kunnskap og blir flinkere om det er noe de virkelig vil satse på. Jeg synes det er fint at man tar hensyn til hunden og ser at den ikke trives med de oppgavene den var tiltenkt istedenfor å presse det igjennom på hundens bekostning. En hundesport skal være gøy både for hund og eier tenker jeg. 

[Midas]

7 timer siden, Tyttebæra skrev:

Jeg synes nesten det er verre, jeg. Det er noe med at hundekjøpene føles lite gjennomtenkt når noen selger en 5-åring fordi de har funnet ut at du skal satse på en helt annen sport. Hva med å ta ansvar for de valgene man tar i livet? Når man tar beslutninger om levende dyr burde man ha et lengre tidsperspektiv enn 5 knappe år.

Jeg er enig i det, jeg ville aldri gjort det. For meg er et hundekjøp nøye planlagt og noe som har et perspektiv på hele hundens liv. Likevel så tenker jeg som så at mange er veldig opptatt av å realisere seg selv. Om de ønsker å konkurrere i en annen type sport som nåværende hunder ikke kan brukes til så vil de hundene få det bedre om de blir omplassert til noen som kan fortsette å bruke de som de er vant til eller gi de et godt familieliv enn å bli stuet vekk hos en eier som plutselig har andre ambisjoner. At det ikke er optimalt å endre interesse sånn etter noen år når det er levende vesen som er hobbyen er jeg helt enig i. 

 

Endret 10. Desember 2018 av Midas

[Snøfrost]

On 1.12.2018 at 9:25 PM, Raksha said:

Jeg har da, i dag, antakeligvis omplassert min første hund. Som noen sikkert har sett så har Lupin vært annonsert på finn.no årsaken er i hovesak samlivsbrudd, men også at han ikke fungerer så bra med den andre hanhunden. Det har vart så lenge så det skulle vi sikkert klart å leve med noen år til, men ikke i den situasjonen jeg er i nå med flytting til mindre plass, andre hanhunder på samme tun, hovedomsorgen for barn osv.  Det er jo ikke komme bort i fra at grunnen til at det ble han som måtte flytte var den manglende flokkdynamikken. Med meg har han super kjemi og er vel den lydigste hunden jeg har hatt fra valpestadiet.  Jeg måtte bare gå fra bilen til hun som tok han med seg fordi jeg begynte å gråte, det kjennes nesten ut som han er død, men bare nesten. For jeg vet at jeg får oppdateringer, og vet at dersom det ikke fungerer der så får jeg være med å finne noe som fungerer til han. Jeg får også komme på besøk for å hilse på han igjen, og har mulighet til å passe han i ferier  Men blikket han sendte meg da bilen kjørte avgårde med han mens jeg stod igjen, glemmer jeg aldri...   

Dog, etter 7 år med konflikter mellom gutta i varierende grad, så ser jeg også det at kommer en hund til inn i flokken som passer like dårlig sammen med flokkens øvrige medlemmer, så kommer jeg ikke til å vente 7 år før en flytter. Det er helt sikkert. Jeg tok på meg to hanhunder nært i alder, vell vitende om at det kunne skjære seg, og jeg var forberedt til å stå i den kampen, og har gjort det, gjennom tykt og tynt, men så tar livet noen svinger som man ikke helt henger med og ja... Men jeg gjør det ikke om igjen. 

 

Jeg hadde ikke fått med meg dette før i dag. Håper du, lillemor og de firbeinte har hatt en så fin jul som mulig.  (Jeg har også lest om Lupin i en annen tråd i dag). 

 

On 4.12.2018 at 10:23 AM, olga said:

At hunder som ikke er egnet for sitt bruksområdet omplasseres er forståelig, f. eks en harehund som ikke loser, en elghund uten jaktlyst, en fuglehund som ikke tar stand, en tjenestehund som ikke klarer mentaltester osv. Men det største forbruket, og det mest kyniske hundeholdet finnes i sledehundmiljøet.  Jeg har også forståelsen for at en sledehund som ikke fungerer omplasseres, men jeg har ikke sansen for omplassering av 5- 6- 7 år gamle, gode sledehunder bare fordi hundeeier skal ha plass til nye, yngre hunder.  Dette er nemlig helt vanlig i dette miljøet..

Dette synes jeg også er et problem. Nå er det kanskje ennå vanligere blant de som har AH enn de som har SH, og mindre vanlig blant folk som har AM, GRL og SAM.  Personlig har jeg noen hunder som ikke helt oppfyller mine ønsker. Noen har aldri gjort det, noen har blitt for gamle. Men flytte det gjør de ikke. Spesielt ikke veteranene. De er flott og fine hunder som har gitt meg mye glede så langt i sine liv og det skulle da bare mangle om de ikke blir livet ut. 
Nå er vi av sorten som ser på hundene som familiemedlemmer, og de bor inne om nettene osv. Så vi er vel ikke helt den "typiske SH eier" med tanke på antallet vi har (12 stk). Men jeg vet det er flere som oss, heldigvis