Gå til innhold
Hundesonen.no

Avls-kriterier


Lurveleggen
 Share

Recommended Posts

Jeg er ganske fersk innen avl og synes det hadde vært interessant å høre om andre sine avls-kriterier. Ting man bør tenke på, hva som er sterkt arvelig, hva kan kompenseres med riktig partner, osv.

Jeg har en bruks-rase selv, og kommer selvsagt til å vektlegge dette ved valg av avls-individer.

Hva er viktig for deg? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kommer jo an på hva som finnes av utfordringer på rasen. Personlig synes jeg noe av det viktigste er å se helhet. Studere linjene, ikke bare individ. I mange tilfeller er det nesten ubetydelig hvilke resultater individet har om helheten inlinjene forteller en annen historie, feks HD, mentalitet m.m. men ikke alltid selvsagt. På min rase har vi feks ltv og DM som er viktig på individnivå. 

Personlig synes jeg ikke noe sykdom kan kompenseres av partner. Sykdommer som feks ltv og DM på min rase kan selvsagt avles på, bærer mot fri partner feks, det vil ikke skape noen syke individer, men det vil jo bidra med noen nye bærere. Det er helt innafor, for all del, men personlig kunne jeg bare forsvart det om det ikke fantes noen annen (bedre) mulighet. Får man faset ut disse genene så er de borte, potensielt på veldig få generasjoner, hva er vell bedre enn det? Jeg ville heller ikke avlet på HD e.l. om det kan unngås, selv om det potensielt er veldig lite problematisk. I de fleste raser så finnes det bedre alternativ som ikke går på bekostning av noe annet heller. Så får man heller lete litt lengre etter et godt avlsindivid.

Heller sjekk for mye enn for lite, samme om man avler på tross av resultat. Det er alltid bedre å vite enn å avle i blinde.

Konkurranse resultater vil jeg gjerne ha, men det er ikke viktig. Det viktigste er inntrykket jeg får av linjene. Og ikke bare mtp arbeidskapasitet, men at det er trivelige, sterke, tøffe, selvsikre hunder som sorterer godt og har god lek. Da blir det stort sett bra resten og ? og se selv. Tenk selv. Det er alt for mange som lar seg blende av resultater, premier etc og ikke ser hunden bak. Det er på ingen måte noe kvalitetsstempel alltid(ofte ikke, i seg selv), og alt for mange vet ikke hva de ser på og kan derfor ikke ta hensyn til det. Folk hører på myter og fordommer og stiller seg bak slike selv istedet for å bryte løs. Og ikke bruk unnskyldninger. Ingen hunder er perfekt, avl handler om å prioritere det man synes er viktig og holde en så god balanse som.mulig, vær ærlig (spesielt med deg selv) om hva du avler på og hvorfor. Det viktigste er å vite hva man avler på, både i positiv og negativ forstand så man kan følge med og evt gjøre tiltak senere, om nødvendig. Og ikke la andre påvirke deg til å gå på kompromiss med deg selv og dine tanker. Er det en ting som er tydelig i dag så er det at de avlsverktøy som finnes ikke er nok til å bevare raser på en god måte. Det vi trenger er folk som har egne meninger og tørr å stå for dem, som.tørr og avle det de mener er riktig etter standard eller rasehistorie, samme hva som premieres på utstilling eller hva trenden er rundt om. 

Vell, mine tanker iallefall. ?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 timer siden, Malamuten skrev:

Det kommer jo an på hva som finnes av utfordringer på rasen. Personlig synes jeg noe av det viktigste er å se helhet. Studere linjene, ikke bare individ. I mange tilfeller er det nesten ubetydelig hvilke resultater individet har om helheten inlinjene forteller en annen historie, feks HD, mentalitet m.m. men ikke alltid selvsagt. På min rase har vi feks ltv og DM som er viktig på individnivå. 

Personlig synes jeg ikke noe sykdom kan kompenseres av partner. Sykdommer som feks ltv og DM på min rase kan selvsagt avles på, bærer mot fri partner feks, det vil ikke skape noen syke individer, men det vil jo bidra med noen nye bærere. Det er helt innafor, for all del, men personlig kunne jeg bare forsvart det om det ikke fantes noen annen (bedre) mulighet. Får man faset ut disse genene så er de borte, potensielt på veldig få generasjoner, hva er vell bedre enn det? Jeg ville heller ikke avlet på HD e.l. om det kan unngås, selv om det potensielt er veldig lite problematisk. I de fleste raser så finnes det bedre alternativ som ikke går på bekostning av noe annet heller. Så får man heller lete litt lengre etter et godt avlsindivid.

Heller sjekk for mye enn for lite, samme om man avler på tross av resultat. Det er alltid bedre å vite enn å avle i blinde.

Konkurranse resultater vil jeg gjerne ha, men det er ikke viktig. Det viktigste er inntrykket jeg får av linjene. Og ikke bare mtp arbeidskapasitet, men at det er trivelige, sterke, tøffe, selvsikre hunder som sorterer godt og har god lek. Da blir det stort sett bra resten og ? og se selv. Tenk selv. Det er alt for mange som lar seg blende av resultater, premier etc og ikke ser hunden bak. Det er på ingen måte noe kvalitetsstempel alltid(ofte ikke, i seg selv), og alt for mange vet ikke hva de ser på og kan derfor ikke ta hensyn til det. Folk hører på myter og fordommer og stiller seg bak slike selv istedet for å bryte løs. Og ikke bruk unnskyldninger. Ingen hunder er perfekt, avl handler om å prioritere det man synes er viktig og holde en så god balanse som.mulig, vær ærlig (spesielt med deg selv) om hva du avler på og hvorfor. Det viktigste er å vite hva man avler på, både i positiv og negativ forstand så man kan følge med og evt gjøre tiltak senere, om nødvendig. Og ikke la andre påvirke deg til å gå på kompromiss med deg selv og dine tanker. Er det en ting som er tydelig i dag så er det at de avlsverktøy som finnes ikke er nok til å bevare raser på en god måte. Det vi trenger er folk som har egne meninger og tørr å stå for dem, som.tørr og avle det de mener er riktig etter standard eller rasehistorie, samme hva som premieres på utstilling eller hva trenden er rundt om. 

Vell, mine tanker iallefall. ?

Føler jeg er noenlunde på rett vei når det gjelder å studere linjer. Foreldre, besteforeldre, søsken, halvsøsken, osv. Jeg har et ønske om å besøke flere slektninger for å få vite mest mulig. Jeg graver etter info og noterer meg alt jeg kommer over.

Tenkte kanskje mer på egenskaper når det gjelder kompensering. Poter, pels, matlyst, utseendet, osv. OK poter + gode poter? OK pels + god pels? OK matlyst + god matlyst? Medium størrelse + stor størrelse? OK bygget + godt bygget? Gemytt er ikke noe jeg ønsker å kompensere, det bør være godt på begge parter.

Helse føler jeg ikke har hatt et like stort fokus i min rase som det burde kanskje. Først nå har det blitt mer vanlig å sjekke blant bruksfolk, og det er klart at det finnes rusk med så mange generasjoner uten disse testene. Flere er åpne om sykdommer, men langt fra alle. Dersom vi skal utelukke alle brukstestede med rusk, er det ikke mange individer igjen å avle på. Så å finne en fri partner synes jeg er en god start, gjerne med frie foreldre også. Så blir det å følge opp eventuelle valper og kanskje sponse helsetestene man ønsker å ha svar på for videre avl. Og fortsette å pare mot fri selvsagt.

Premiering har jeg litt delte meninger om. Utstilling hvor dommerens personlige mening virker til å spille en god del inn, løp hvor hunder i et spann oppnår samme premiering - men alle hundene er ikke dermed sagt like "gode" og bør avles på. Det er med i betraktningen min da.

Jeg ønsker moderate hunder som ikke er ekstrem avlet i noen retning. Det kan kanskje ta noen år før jeg er der jeg ønsker å være, da jeg har ganske forskjellige individer pr dags dato.

Klar for å få litt pepper:fear:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 hour ago, Lurveleggen said:

Premiering har jeg litt delte meninger om. Utstilling hvor dommerens personlige mening virker til å spille en god del inn, løp hvor hunder i et spann oppnår samme premiering - men alle hundene er ikke dermed sagt like "gode" og bør avles på. Det er med i betraktningen min da.

Jeg tenker at utstilling kan være et nyttig verktøy. Dommeren dømmer jo hele hunden, og det er naturligvis ikke alt det er nødvendig å vektlegge like mye, men ting som bygning og bevegelser tenker jeg er viktig uansett hva slags type hund man ønsker å avle frem. Mentalitet tenker jeg også man kan få et lite innblikk i, en utstilling kan jo være en ganske heftig opplevelse med mye støy, potensielt hundrevis av ukjente hunder i alle retninger og ikke minst må hunden tåle å bli klådd på av fremmede mennesker. For å fungere i dagens moderne samfunn med de stadig strengere krav som stilles til hunders oppførsel tenker jeg det er et minimum at hunden kommer seg igjennom en utstilling eller fem uten å klappe sammen eller utagere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Godt innspill.

Tenker at utstilling og løp begge er krevende når det gjelder mentalitet. På løp er det også mye støy, mange andre hunder, gjerne fremmede folk som hjelper å føre spannet i riktig retning, chipavlesing av fremmede, veterinærsjekk på lange løp, passering av fremmede hunder i løypen, osv.

Type og bygning dømmes veldig varierende i min rase når man sammenligner rasens spesialutstilling og NKK sine store utstillinger. Er nok derfor jeg tenker slik som jeg gjør.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig i at man burde fokusere mer på linjer og mindre på enkeltindivider. Helhetlig bilde av linjene gir et mer forutsigbart bilde av hva man kan få i et kull, kontra når man bare ser på mor og far.

Annet enn at man kun burde bruke friske hunder i avl med god mentalitet (som alltid vil være relativt til en viss grad), så blir mye en vurderingssak. Hva slags sykdom og mentale svakheter man burde ta ekstra hensyn til er svært raseavhengig. En annen ting er at i en ideell verden kunne man alltid funnet en partner som matcher tispa med et «veldig bra» der hun bare er «grei nok», men det er ikke alltid tilfelle og da må man prioritere. Jeg tror det viktigste er at man har et klart mål og at man klarer å bevare en viss standard på helse, mentalitet og bruksegenskaper i sine vurderinger. Tin å tenke på er hva du ønsker å oppnå med dette kullet, hvilke styrker og svakheter regner du med og hvordan kan du bruke en hund fra dette kullet videre i avl.

Jeg ser ikke problemet med å avle på hunder som bærer dna-testbar sykdom som ikke kommer til uttrykk. Slik jeg ser det sliter raseavlen nok som det er med å bevare genetisk variasjon og tenker da at det er dumt å utelukke bærere. Bærere er klinisk friske hunder som ikke vil gi syke valper om man parrer mot fri, mange av disse hundene vil ha gode egenskaper eller gener som vi trenger i avlen.
   Jeg skjønner argumentet hvis det er en overvekt av bærere i rasen eller at det ikke avles på en måte som holder tallet stabilt eller synkende, men at 1/4 av rasen er bærer ser jeg på som harmløst.

Skal du avle hunder som kan brukes til noe, burde linjene du bruker være premierte. Et eller to enkelte individers resultater er mindre interessant, det er de gjennomgående prestasjonene over generasjoner som sier noe om kvaliteten. En 1. premie eller 2. premie på flere hunder i et kull sier mye mer om det kullet enn et championat på en premiert hund i et kull. Det vil alltid være utskudd i et kull som er dårligere eller bedre egnet, målet burde være å strebe etter et visst gjennomgående brukbart nivå i hele kullet.

Slik jeg ser det har utstilling en hovedfunksjon: å holde en rase relativt homogen eksteriørt. Dessverre er det så mye dårlig konstruerte hunder som premieres, at jeg stoler ikke på utstilling som et mål på hvor funksjonell fysikk en hund har. Det er mye «flashy» bevegelser og eksteriør som hevder seg der, som ikke er funksjonelt i skogen.

Jeg synes også utstilling er et dårlig mål på mentalitet. Det er mange hunder som trekker seg inn i seg selv i situasjoner med så mange inntrykk som en utstilling innebærer, samme hunden kan være ganske annerledes i hverdagen. For at utstilling skal si noe som helst om mentaliteten, må man jo da også være der å se hunden selv. En premie på papiret sier lite om hundens oppførsel, det er mye ymse på fire bein som slipper unna KIP.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Tyttebæra skrev:

Jeg er enig i at man burde fokusere mer på linjer og mindre på enkeltindivider. Helhetlig bilde av linjene gir et mer forutsigbart bilde av hva man kan få i et kull, kontra når man bare ser på mor og far.

Annet enn at man kun burde bruke friske hunder i avl med god mentalitet (som alltid vil være relativt til en viss grad), så blir mye en vurderingssak. Hva slags sykdom og mentale svakheter man burde ta ekstra hensyn til er svært raseavhengig. En annen ting er at i en ideell verden kunne man alltid funnet en partner som matcher tispa med et «veldig bra» der hun bare er «grei nok», men det er ikke alltid tilfelle og da må man prioritere. Jeg tror det viktigste er at man har et klart mål og at man klarer å bevare en viss standard på helse, mentalitet og bruksegenskaper i sine vurderinger. Tin å tenke på er hva du ønsker å oppnå med dette kullet, hvilke styrker og svakheter regner du med og hvordan kan du bruke en hund fra dette kullet videre i avl.

Jeg ser ikke problemet med å avle på hunder som bærer dna-testbar sykdom som ikke kommer til uttrykk. Slik jeg ser det sliter raseavlen nok som det er med å bevare genetisk variasjon og tenker da at det er dumt å utelukke bærere. Bærere er klinisk friske hunder som ikke vil gi syke valper om man parrer mot fri, mange av disse hundene vil ha gode egenskaper eller gener som vi trenger i avlen.
   Jeg skjønner argumentet hvis det er en overvekt av bærere i rasen eller at det ikke avles på en måte som holder tallet stabilt eller synkende, men at 1/4 av rasen er bærer ser jeg på som harmløst.

Skal du avle hunder som kan brukes til noe, burde linjene du bruker være premierte. Et eller to enkelte individers resultater er mindre interessant, det er de gjennomgående prestasjonene over generasjoner som sier noe om kvaliteten. En 1. premie eller 2. premie på flere hunder i et kull sier mye mer om det kullet enn et championat på en premiert hund i et kull. Det vil alltid være utskudd i et kull som er dårligere eller bedre egnet, målet burde være å strebe etter et visst gjennomgående brukbart nivå i hele kullet.

Slik jeg ser det har utstilling en hovedfunksjon: å holde en rase relativt homogen eksteriørt. Dessverre er det så mye dårlig konstruerte hunder som premieres, at jeg stoler ikke på utstilling som et mål på hvor funksjonell fysikk en hund har. Det er mye «flashy» bevegelser og eksteriør som hevder seg der, som ikke er funksjonelt i skogen.

Jeg synes også utstilling er et dårlig mål på mentalitet. Det er mange hunder som trekker seg inn i seg selv i situasjoner med så mange inntrykk som en utstilling innebærer, samme hunden kan være ganske annerledes i hverdagen. For at utstilling skal si noe som helst om mentaliteten, må man jo da også være der å se hunden selv. En premie på papiret sier lite om hundens oppførsel, det er mye ymse på fire bein som slipper unna KIP.

Veldig godt innspill!

Jeg har tenkt på veien videre og tenker outcross kan bli aktuelt. Hva er folks erfaringer med outcross? Blir kullene homogene eller er det store variasjoner? Eller er det tilfeldig?

Eventuell partners linjer må også granskes nøye og heldigvis så har jeg god tid til det.

Er helt enig med deg når det gjelder bærere. Skal vi utelukke disse, så er det omtrent ingen igjen som vi kan avle på av de brukstestede. Mitt fokus kommer til å være å pare mot fri og på sikt ha helse-testet flere generasjoner.

Har akkurat de samme tankene om utstilling. Det er ikke alle som er like funksjonelle eller har arbeidshode til turer på fjellet i dyp snø uten hardbanka spor, mil etter mil. Det virker som om "flashy" slår godt an i ringen, men om det er noe særlig effektivt i selen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 hours ago, Lurveleggen said:

Føler jeg er noenlunde på rett vei når det gjelder å studere linjer. Foreldre, besteforeldre, søsken, halvsøsken, osv. Jeg har et ønske om å besøke flere slektninger for å få vite mest mulig. Jeg graver etter info og noterer meg alt jeg kommer over.

Tenkte kanskje mer på egenskaper når det gjelder kompensering. Poter, pels, matlyst, utseendet, osv. OK poter + gode poter? OK pels + god pels? OK matlyst + god matlyst? Medium størrelse + stor størrelse? OK bygget + godt bygget? Gemytt er ikke noe jeg ønsker å kompensere, det bør være godt på begge parter.

Helse føler jeg ikke har hatt et like stort fokus i min rase som det burde kanskje. Først nå har det blitt mer vanlig å sjekke blant bruksfolk, og det er klart at det finnes rusk med så mange generasjoner uten disse testene. Flere er åpne om sykdommer, men langt fra alle. Dersom vi skal utelukke alle brukstestede med rusk, er det ikke mange individer igjen å avle på. Så å finne en fri partner synes jeg er en god start, gjerne med frie foreldre også. Så blir det å følge opp eventuelle valper og kanskje sponse helsetestene man ønsker å ha svar på for videre avl. Og fortsette å pare mot fri selvsagt.

Premiering har jeg litt delte meninger om. Utstilling hvor dommerens personlige mening virker til å spille en god del inn, løp hvor hunder i et spann oppnår samme premiering - men alle hundene er ikke dermed sagt like "gode" og bør avles på. Det er med i betraktningen min da.

Jeg ønsker moderate hunder som ikke er ekstrem avlet i noen retning. Det kan kanskje ta noen år før jeg er der jeg ønsker å være, da jeg har ganske forskjellige individer pr dags dato.

Klar for å få litt pepper:fear:

Egenskaper og helhet blir jo alltid snakk om en balansegang, prioriteringer osv, ingen er perfekt så da får man sikte på å komme så nært som mulig. Akkurat hva man anser som viktig, veldig viktig og udiskutabelt å gå på kompromiss med osv vil jo variere utifra bruk og egne ønsker/tanker. Personlig firer jeg lett på feil ører, feil farge, feil haleføring osv,  slikt som er helt uten påvirkning for hund og bruk. Jeg ønsker jo helst en hund som er "perfekt" også i eksteriør, både ifht funksjonalitet og rasestandard, så avler jeg på eksteriøre avvik ville jeg jo på sikt prøvd å balansert det opp igjen, men sammenlignet med mentalitet, helse, bruksegenskaper eller funksjonalitet er det helt ubetydelig med et fristilt øre eller noe slikt. På andre ting som pels, poter, eller arbeidskapasitet så kan jeg fire litt på krava, det trenger ikke å være perfekt om det ellers er en god hund med egenskaper jeg vil ha med videre, men det er en grense for hvor dårlig det får være, om du skjønner. Med mindre målet bare er å få inn nye linjer. Da kunne jeg godt ha gjort et testprosjekt på å gå for linjer som er noe helt annet enn jeg sikter etter, dog med mentalt stødige hunder i bunn og prøvd å krysse de inn i mine linjer. Da kan jeg godt ta noen generasjoner med ok hunder som ikke er helt der jeg vil, mot nytt blod og gode hunder igjen i enden av prosjektet. 

Utstilling vektlegger jeg absolutt ingen ting, selv om jeg vektlegger eksteriør.

4 hours ago, Wilhelmina said:

Jeg tenker at utstilling kan være et nyttig verktøy. Dommeren dømmer jo hele hunden, og det er naturligvis ikke alt det er nødvendig å vektlegge like mye, men ting som bygning og bevegelser tenker jeg er viktig uansett hva slags type hund man ønsker å avle frem. Mentalitet tenker jeg også man kan få et lite innblikk i, en utstilling kan jo være en ganske heftig opplevelse med mye støy, potensielt hundrevis av ukjente hunder i alle retninger og ikke minst må hunden tåle å bli klådd på av fremmede mennesker. For å fungere i dagens moderne samfunn med de stadig strengere krav som stilles til hunders oppførsel tenker jeg det er et minimum at hunden kommer seg igjennom en utstilling eller fem uten å klappe sammen eller utagere.

Dessverre er det mange dommere som er veldig snill på håndtering og gir tydelig redde hunder mange sjanser på å få vist seg og uten å nødvendigvis nevne noe  problemene i kritikken om hunden kommer seg igjennom til slutt..?

44 minutes ago, Lurveleggen said:

Veldig godt innspill!

Jeg har tenkt på veien videre og tenker outcross kan bli aktuelt. Hva er folks erfaringer med outcross? Blir kullene homogene eller er det store variasjoner? Eller er det tilfeldig?

Eventuell partners linjer må også granskes nøye og heldigvis så har jeg god tid til det.

Er helt enig med deg når det gjelder bærere. Skal vi utelukke disse, så er det omtrent ingen igjen som vi kan avle på av de brukstestede. Mitt fokus kommer til å være å pare mot fri og på sikt ha helse-testet flere generasjoner.

Har akkurat de samme tankene om utstilling. Det er ikke alle som er like funksjonelle eller har arbeidshode til turer på fjellet i dyp snø uten hardbanka spor, mil etter mil. Det virker som om "flashy" slår godt an i ringen, men om det er noe særlig effektivt i selen?

I min rase er det en del outcross både med uregistrerte hollendere(dvs ikke fci registrerte, men registrert i knpv/politihund registeret) og også maller. Rasen er ikke veldig homogen i utgangspunktet, jevnt over, på tross av høy innavl, men outcross kullene skiller seg igrunn ikke veldig ut de heller. Noen er homogene, noen er mindre homogene og i de fleste tilfeller aå er det uansett veldig likt rasen forøvrig. Det de skiller seg ut på er vell helst eksteriør, noen av kombinasjonene iallefall, men det er jo helst fordi det kan være blandet inn andre raser også i disse innregistrerte hundene, så naturlig nok vil det kunne være en større variasjon i eksteriør. Seleksjon på mentalitet osv føler jeg er veldig likt rasen forøvrig så derfor blir det vell ikke så store forskjeller på den kanten. I mange fall er det positive bidrag. I noen fall er det kanskje mindre positivt, men får vår del iallefall så trengs det større genpool så vi er egentlig avhengig av det, samme hva det måtte føre med seg. Jevnt over vil jeg påstå at det er en bra ting. Om det er en ting som er mer eller mindre utfordrende i de fleste raser i dag så er det nok genpool. Men man skal selvsagt huske på at det kan åpne for like mye negativt bidrag som positivt og få inn noe nytt. Ihvertfall om det er så nytt at det kan ha sykdommer som ikke er vanlig/ikke finnes på rasen fra før,og det kan være vanskeligere å forutsi hva man får mentalt sett, om det er veldig forskjellige typer, men det gjelder jo forsåvidt typeforskjeller der linjene ikke er så ukjente/forskjellige også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hvorfor vil du bytte hvis hunden fungerer på Vom? Hvis hunden fortsatt har løs avføring etter en uke ville jeg nok droppet det fôret ja.
    • Hei hundesonen! Jeg har en valp på 3-4 mnd som jeg holder på å bytte for på. Jeg bytter gradvis, startet med 4 dager hvor jeg ga 3/4 gammelt for (V&H), 1/4 nytt for, deretter 4 dager med 50/50, og så 3/4 nytt for en dag eller to, før jeg gikk tilbake til 50/50 fordi; Valpen har litt løs avføring. Typisk at det først kommer litt i normal konsistens, og så etterhvert blir det bløtere og bløtere. På ingen måte flytende/diare, men slik at det blir rester igjen i gresset der jeg plukker opp. Noen ganger går valpen to ganger på rad, først en med bra konsistens og så løsere i en tynnere strimle rett etterpå. Ofte er det og små halvfordøyde pinnebiter, små biter av stoff, grus og annet hun har fått i seg i dette løse. (Dette er små biter, prøver så godt jeg kan å forhindre dette men valpen spiser mye rart). Syns det begynner å lukte metallisk fra analen nå, mulig kjertlene ikke får tømt seg når det er litt bløt avføring? Høres dette normalt ut i en overgang til nytt for for en valp, eller bør jeg gi opp det nye foret og finne noe annet?
    • Haff, jeg sliter med de luksusproblemene vi har med casual turgåing. Altså, de er luksusproblemer ifht hvordan den gjennomsnittlige hunden i gata oppfører seg på casual tur - men ikke i gata vår. Våre nærmeste naboer er Midt-Norsk kompetansesenter for hund, så vi har en litt annen standard å måle oss etter, hence min følelse av å slite med hva folk flest synes er luksusproblemer, gitt den gjennomsnittlige hunden i andre sine gater. Med unntak av ved veldig spennende lukter så trekker ikke Ede i det hele tatt. Aldri vært hans greie. Han stopper og snur seg og venter på meg om båndet blir stramt. Foretrekker selv å ha det slakt. Han hører på meg når jeg ber han om noe og er ivrig på vakt etter oppgaver. Går omtrent halvparten av tiden pent ved min side som frivillig adferd. Har noen byks etter løv i vinden og drar LITT etter interessante lukter innimellom, og mister fokus og blir vimsete og tenderer mot raptus mot slutten om vi går for langt, men som energisk 6 mnd gammel (i dag, gratulerer med dagen, Edeward 🐾) er jeg ikke veldig bekymret for at sånt vil vedvare som problem i voksen alder. Han er stort sett flink gutt, MEN han er langt fra så veloppdragen som jeg helst vil ha ham. Han ploger og han går foran meg, han vimser til siden og han krysser foran meg. Det er irritasjonsmomenter. Vil gjerne ha en sånn robothund som bare går pent ved min side og følger med på hver minste bevegelse jeg foretar meg, altså.  Har på råd fra de langt mer kompetente naboene begynt å fase ut godbiter for å få bedre kontakt og kontroll. Belønner nå med lek og godsnakk og tempovekslinger istedenfor godis. Bygge relasjon. Han skal fokusere på meg, ikke på hva jeg har i hendene og lommene. Det er en omstillingsprosess. Gamle damer kan lære nye triks, men det tar tid. Fant ut det å belønne en fin turfot med hurtig gange og jogging fungerer som bare det. Ingen problemer å veksle tempo heller. Ede synes det var spennende med vekslinger mellom jogge, løpe og gå fort eller sakte. Spennende i seg selv, så lenge det er nytt, antakelig. Han er typen som liker variasjon og alt nytt er mer gøy enn det vi har gjort før. Med unntak av å sitte, ligge eller stå for å få kastet en apportleke, så surner han og protesterer om jeg ber om for mange repetisjoner av det samme. Temmelig nøyaktig fire rep av noe synes han er nok og nekter gjerne på den femte fordi han heller vil gjøre noe annet. Ikke Border Collie, m.a.o. Trenger mer variasjon i trening på øvelser.  Vi faser ikke fullstendig ut godisen enda. Mamsen er som en gammel hund med innarbeidede vaner og trenger tid på å finne tillit til at det skal gå an å få til. Har sluttet belønne fin turfot med godis, nå får han godprat, flere øvelser underveis og belønnes med lek for de istedenfor. Øvelsene blir da en sekundær forsterker. ..eller tertiær, for jeg tør ikke la være belønne gode 'slipp' med godis iblant. Han liker IKKE å slippe kampelekene sine  Akkurat på det punktet der har jeg svært lav tillit til fullstendig godisfrie metoder ennå. Vi får se.  Inntil videre lønnes også passeringer med godis. Dette fordi han har sterk byttedrift, spesielt på syklister som kommer bakfra og farer fra oss - de som kommer andre veien er han mer nonchalant om, da de innbyr ikke til jakt fordi de skal feil vei – helt motsatt av border collie, altså – og han har så sterke impulser til å hilse på forbipasserende mennesker, sladretrening med godis av høy verdi må vi bare fortsette med, fordi det fungerer.  I likhet med BC-blandingen jeg hadde, så trigger han her også frykt for å miste ham i en påkjørsel. Han har forstått at det sitter mennesker inni bilene, som han gjerne vil hilse på, og han har ikke NOEN konseptforståelse av mekanisk fysikk. Masse og fart i forbindelse med trafikk er ikke noe det går an å lære ham kløktig på den harde måten, så sladretrening på passerende biler er helt nødvendig med han her.  Strømgjerder derimot, det kan han lære på den vanskelige måten, så minner meg selv på å få det gjort. Trenger få narret ham borti gjerdet på en tom luftegård snarest, fordi en hest ville hilse på ham her om dagen. En vi har vært på nikk med ved passeringer en stund, han kom ivrig løpende til gjerdet for å si hei til oss, og Ede ble henrykt og ville borti for å hilse snute mot mule, som hesten innbød til. Ble en kjip opplevelse, fordi Ede har ingen anelse om hva strømgjerde er, og forstod ikke hvorfor jeg var så teit og holdt ham tilbake fra den nye kompisen sin. Han trenger finne ut hvorfor. Spørsmålet er hvordan narre han borti gjerdet på sitt eget initiativ når det ikke står en hest der. Vil jo ikke at han skal bæde på hester, for det kryr av dem her. Det er viktig å gi ham forståelsen av at det er gjerdet som er farlig og gjør vondt, ikke hestene. Fører opp på listen over to dos. 
    • Nå skal ikke jeg skryte på meg å kunne kjempemasse om hverken Malle eller hollender, men mitt inntrykk og det andre sier er at det er så store variasjoner innenfor begge rasene at du kan få begge type hunder (f.eks. mer skapt vs mer sosial, osv)  i begge rasene.   Men basert på de individene jeg kjenner av begge raser (som stort sett da er avlet for IGP ol) så vil jeg ikke si at hollender er noe mer krevende eller noe skarpere enn malle. Heller ikke mer energiske. Av de jeg har sett har hollendere litt lavere terskel for stress og lyd, men jeg er nok farget av hun jeg har selv 😂 og jeg har jo sett 10x fler maller enn hollendere.   Og hun jeg har er ikke spesielt selvstendig. Eller altså, hun kan fint være selvstendig og der det kreves, men hun henger jo etter meg som en skygge i typ alle situasjoner vi er i 😂 hun vil helst gjøre ting sammen med meg dagen lang 😂    Men den typen du beskriver høres ut som en typisk KNPV hund, hunder avlet mot bruk i politiet i Nederland osv. og de er nok sånn. Men min oppdretter av hollender blander KNPV linjer med sportslinjer, hvor hundene ikke er fult så skarpe, mer sosiale og ikke så selvstendige. De fleste i Norge er mer sportsavla.  Ble  langt svar ja 😄 I og med at det er så mange fler malle oppdrettere enn hollender tror jeg det er lettere å finne en bra malle. Jeg er heldig og kjenner flere som kan masse om både schæfer og malle til IGP bruk, så jeg må spørre og grave litt rundt 🧐😊  
    • Tatt bilder av pliktfølelse i dag. Han pleier være flink til å bli sittende/stående/liggende når jeg står oppreist, ter seg som et skolelys, men somehow har han tolket det at jeg setter meg ned på huk som: "Kom!" Forståelig nok. Et ekstra håndsignal mens jeg setter meg ned var alt som skulle til for å fikse den, men når jeg tar frem mobilen virker det som han er redd den skal fange mamsen, og han klarer ikke holde posisjonen, men haster inn for å redde turen fra den gledesdreperen der.  En real tålmodighetsprøve for begge å få lov til å ta bilder av de flotte sitt/dekk/stå han vanligvis har, da vi ikke snakker samme språk og har vidt forskjellige oppfatninger av hva den der svarte, flate greia er for noe, men vi fikk det da til etterhvert. Tjue bilder av naturskjønne omgivelser forsøplet av en lilla gummisnor, noen av dem også med hale og rumpestump på lagt i søpla, og så presenterer vi oss som om vi har litt fotoskills og hverdagslydighet sånn noenlunde på stell. Å få tatt fine bilder med langlina skjult eller litt penere dandert får være neste mål.    BTW, han har fått seg en praktisk custom klipp. Korrekt riesen frisyre drar nemlig inn sånne MENGDER med sand, en blir tullerusk. Fra å være vant med korthårede hunder på asfalt og gress i bymiljø, ble jeg virkelig smågal av all sanden de nydelige riesenbeina dro inn fra gårdsveiene her. Dessuten er flared jeans silhuett SÅ 90's. Vi gikk for en 2020 women's jeans fashion silhuett istedenfor. Praktisk. Ørene klarer jeg ikke klippe før det blir virkelig varmt, for han er så nuskesnusk kosemose søt med sånn spanielpels på dem. Litt sånn Lady og Landstrykeren hybrid look nå. Gen Z synes sikkert han ser ut som en skikkelig kjekkas hen/them/they. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...