Gå til innhold
Hundesonen.no

Avls-kriterier


Lurveleggen
 Share

Recommended Posts

Jeg er ganske fersk innen avl og synes det hadde vært interessant å høre om andre sine avls-kriterier. Ting man bør tenke på, hva som er sterkt arvelig, hva kan kompenseres med riktig partner, osv.

Jeg har en bruks-rase selv, og kommer selvsagt til å vektlegge dette ved valg av avls-individer.

Hva er viktig for deg? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kommer jo an på hva som finnes av utfordringer på rasen. Personlig synes jeg noe av det viktigste er å se helhet. Studere linjene, ikke bare individ. I mange tilfeller er det nesten ubetydelig hvilke resultater individet har om helheten inlinjene forteller en annen historie, feks HD, mentalitet m.m. men ikke alltid selvsagt. På min rase har vi feks ltv og DM som er viktig på individnivå. 

Personlig synes jeg ikke noe sykdom kan kompenseres av partner. Sykdommer som feks ltv og DM på min rase kan selvsagt avles på, bærer mot fri partner feks, det vil ikke skape noen syke individer, men det vil jo bidra med noen nye bærere. Det er helt innafor, for all del, men personlig kunne jeg bare forsvart det om det ikke fantes noen annen (bedre) mulighet. Får man faset ut disse genene så er de borte, potensielt på veldig få generasjoner, hva er vell bedre enn det? Jeg ville heller ikke avlet på HD e.l. om det kan unngås, selv om det potensielt er veldig lite problematisk. I de fleste raser så finnes det bedre alternativ som ikke går på bekostning av noe annet heller. Så får man heller lete litt lengre etter et godt avlsindivid.

Heller sjekk for mye enn for lite, samme om man avler på tross av resultat. Det er alltid bedre å vite enn å avle i blinde.

Konkurranse resultater vil jeg gjerne ha, men det er ikke viktig. Det viktigste er inntrykket jeg får av linjene. Og ikke bare mtp arbeidskapasitet, men at det er trivelige, sterke, tøffe, selvsikre hunder som sorterer godt og har god lek. Da blir det stort sett bra resten og ? og se selv. Tenk selv. Det er alt for mange som lar seg blende av resultater, premier etc og ikke ser hunden bak. Det er på ingen måte noe kvalitetsstempel alltid(ofte ikke, i seg selv), og alt for mange vet ikke hva de ser på og kan derfor ikke ta hensyn til det. Folk hører på myter og fordommer og stiller seg bak slike selv istedet for å bryte løs. Og ikke bruk unnskyldninger. Ingen hunder er perfekt, avl handler om å prioritere det man synes er viktig og holde en så god balanse som.mulig, vær ærlig (spesielt med deg selv) om hva du avler på og hvorfor. Det viktigste er å vite hva man avler på, både i positiv og negativ forstand så man kan følge med og evt gjøre tiltak senere, om nødvendig. Og ikke la andre påvirke deg til å gå på kompromiss med deg selv og dine tanker. Er det en ting som er tydelig i dag så er det at de avlsverktøy som finnes ikke er nok til å bevare raser på en god måte. Det vi trenger er folk som har egne meninger og tørr å stå for dem, som.tørr og avle det de mener er riktig etter standard eller rasehistorie, samme hva som premieres på utstilling eller hva trenden er rundt om. 

Vell, mine tanker iallefall. ?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 timer siden, Malamuten skrev:

Det kommer jo an på hva som finnes av utfordringer på rasen. Personlig synes jeg noe av det viktigste er å se helhet. Studere linjene, ikke bare individ. I mange tilfeller er det nesten ubetydelig hvilke resultater individet har om helheten inlinjene forteller en annen historie, feks HD, mentalitet m.m. men ikke alltid selvsagt. På min rase har vi feks ltv og DM som er viktig på individnivå. 

Personlig synes jeg ikke noe sykdom kan kompenseres av partner. Sykdommer som feks ltv og DM på min rase kan selvsagt avles på, bærer mot fri partner feks, det vil ikke skape noen syke individer, men det vil jo bidra med noen nye bærere. Det er helt innafor, for all del, men personlig kunne jeg bare forsvart det om det ikke fantes noen annen (bedre) mulighet. Får man faset ut disse genene så er de borte, potensielt på veldig få generasjoner, hva er vell bedre enn det? Jeg ville heller ikke avlet på HD e.l. om det kan unngås, selv om det potensielt er veldig lite problematisk. I de fleste raser så finnes det bedre alternativ som ikke går på bekostning av noe annet heller. Så får man heller lete litt lengre etter et godt avlsindivid.

Heller sjekk for mye enn for lite, samme om man avler på tross av resultat. Det er alltid bedre å vite enn å avle i blinde.

Konkurranse resultater vil jeg gjerne ha, men det er ikke viktig. Det viktigste er inntrykket jeg får av linjene. Og ikke bare mtp arbeidskapasitet, men at det er trivelige, sterke, tøffe, selvsikre hunder som sorterer godt og har god lek. Da blir det stort sett bra resten og ? og se selv. Tenk selv. Det er alt for mange som lar seg blende av resultater, premier etc og ikke ser hunden bak. Det er på ingen måte noe kvalitetsstempel alltid(ofte ikke, i seg selv), og alt for mange vet ikke hva de ser på og kan derfor ikke ta hensyn til det. Folk hører på myter og fordommer og stiller seg bak slike selv istedet for å bryte løs. Og ikke bruk unnskyldninger. Ingen hunder er perfekt, avl handler om å prioritere det man synes er viktig og holde en så god balanse som.mulig, vær ærlig (spesielt med deg selv) om hva du avler på og hvorfor. Det viktigste er å vite hva man avler på, både i positiv og negativ forstand så man kan følge med og evt gjøre tiltak senere, om nødvendig. Og ikke la andre påvirke deg til å gå på kompromiss med deg selv og dine tanker. Er det en ting som er tydelig i dag så er det at de avlsverktøy som finnes ikke er nok til å bevare raser på en god måte. Det vi trenger er folk som har egne meninger og tørr å stå for dem, som.tørr og avle det de mener er riktig etter standard eller rasehistorie, samme hva som premieres på utstilling eller hva trenden er rundt om. 

Vell, mine tanker iallefall. ?

Føler jeg er noenlunde på rett vei når det gjelder å studere linjer. Foreldre, besteforeldre, søsken, halvsøsken, osv. Jeg har et ønske om å besøke flere slektninger for å få vite mest mulig. Jeg graver etter info og noterer meg alt jeg kommer over.

Tenkte kanskje mer på egenskaper når det gjelder kompensering. Poter, pels, matlyst, utseendet, osv. OK poter + gode poter? OK pels + god pels? OK matlyst + god matlyst? Medium størrelse + stor størrelse? OK bygget + godt bygget? Gemytt er ikke noe jeg ønsker å kompensere, det bør være godt på begge parter.

Helse føler jeg ikke har hatt et like stort fokus i min rase som det burde kanskje. Først nå har det blitt mer vanlig å sjekke blant bruksfolk, og det er klart at det finnes rusk med så mange generasjoner uten disse testene. Flere er åpne om sykdommer, men langt fra alle. Dersom vi skal utelukke alle brukstestede med rusk, er det ikke mange individer igjen å avle på. Så å finne en fri partner synes jeg er en god start, gjerne med frie foreldre også. Så blir det å følge opp eventuelle valper og kanskje sponse helsetestene man ønsker å ha svar på for videre avl. Og fortsette å pare mot fri selvsagt.

Premiering har jeg litt delte meninger om. Utstilling hvor dommerens personlige mening virker til å spille en god del inn, løp hvor hunder i et spann oppnår samme premiering - men alle hundene er ikke dermed sagt like "gode" og bør avles på. Det er med i betraktningen min da.

Jeg ønsker moderate hunder som ikke er ekstrem avlet i noen retning. Det kan kanskje ta noen år før jeg er der jeg ønsker å være, da jeg har ganske forskjellige individer pr dags dato.

Klar for å få litt pepper:fear:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 hour ago, Lurveleggen said:

Premiering har jeg litt delte meninger om. Utstilling hvor dommerens personlige mening virker til å spille en god del inn, løp hvor hunder i et spann oppnår samme premiering - men alle hundene er ikke dermed sagt like "gode" og bør avles på. Det er med i betraktningen min da.

Jeg tenker at utstilling kan være et nyttig verktøy. Dommeren dømmer jo hele hunden, og det er naturligvis ikke alt det er nødvendig å vektlegge like mye, men ting som bygning og bevegelser tenker jeg er viktig uansett hva slags type hund man ønsker å avle frem. Mentalitet tenker jeg også man kan få et lite innblikk i, en utstilling kan jo være en ganske heftig opplevelse med mye støy, potensielt hundrevis av ukjente hunder i alle retninger og ikke minst må hunden tåle å bli klådd på av fremmede mennesker. For å fungere i dagens moderne samfunn med de stadig strengere krav som stilles til hunders oppførsel tenker jeg det er et minimum at hunden kommer seg igjennom en utstilling eller fem uten å klappe sammen eller utagere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Godt innspill.

Tenker at utstilling og løp begge er krevende når det gjelder mentalitet. På løp er det også mye støy, mange andre hunder, gjerne fremmede folk som hjelper å føre spannet i riktig retning, chipavlesing av fremmede, veterinærsjekk på lange løp, passering av fremmede hunder i løypen, osv.

Type og bygning dømmes veldig varierende i min rase når man sammenligner rasens spesialutstilling og NKK sine store utstillinger. Er nok derfor jeg tenker slik som jeg gjør.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig i at man burde fokusere mer på linjer og mindre på enkeltindivider. Helhetlig bilde av linjene gir et mer forutsigbart bilde av hva man kan få i et kull, kontra når man bare ser på mor og far.

Annet enn at man kun burde bruke friske hunder i avl med god mentalitet (som alltid vil være relativt til en viss grad), så blir mye en vurderingssak. Hva slags sykdom og mentale svakheter man burde ta ekstra hensyn til er svært raseavhengig. En annen ting er at i en ideell verden kunne man alltid funnet en partner som matcher tispa med et «veldig bra» der hun bare er «grei nok», men det er ikke alltid tilfelle og da må man prioritere. Jeg tror det viktigste er at man har et klart mål og at man klarer å bevare en viss standard på helse, mentalitet og bruksegenskaper i sine vurderinger. Tin å tenke på er hva du ønsker å oppnå med dette kullet, hvilke styrker og svakheter regner du med og hvordan kan du bruke en hund fra dette kullet videre i avl.

Jeg ser ikke problemet med å avle på hunder som bærer dna-testbar sykdom som ikke kommer til uttrykk. Slik jeg ser det sliter raseavlen nok som det er med å bevare genetisk variasjon og tenker da at det er dumt å utelukke bærere. Bærere er klinisk friske hunder som ikke vil gi syke valper om man parrer mot fri, mange av disse hundene vil ha gode egenskaper eller gener som vi trenger i avlen.
   Jeg skjønner argumentet hvis det er en overvekt av bærere i rasen eller at det ikke avles på en måte som holder tallet stabilt eller synkende, men at 1/4 av rasen er bærer ser jeg på som harmløst.

Skal du avle hunder som kan brukes til noe, burde linjene du bruker være premierte. Et eller to enkelte individers resultater er mindre interessant, det er de gjennomgående prestasjonene over generasjoner som sier noe om kvaliteten. En 1. premie eller 2. premie på flere hunder i et kull sier mye mer om det kullet enn et championat på en premiert hund i et kull. Det vil alltid være utskudd i et kull som er dårligere eller bedre egnet, målet burde være å strebe etter et visst gjennomgående brukbart nivå i hele kullet.

Slik jeg ser det har utstilling en hovedfunksjon: å holde en rase relativt homogen eksteriørt. Dessverre er det så mye dårlig konstruerte hunder som premieres, at jeg stoler ikke på utstilling som et mål på hvor funksjonell fysikk en hund har. Det er mye «flashy» bevegelser og eksteriør som hevder seg der, som ikke er funksjonelt i skogen.

Jeg synes også utstilling er et dårlig mål på mentalitet. Det er mange hunder som trekker seg inn i seg selv i situasjoner med så mange inntrykk som en utstilling innebærer, samme hunden kan være ganske annerledes i hverdagen. For at utstilling skal si noe som helst om mentaliteten, må man jo da også være der å se hunden selv. En premie på papiret sier lite om hundens oppførsel, det er mye ymse på fire bein som slipper unna KIP.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Tyttebæra skrev:

Jeg er enig i at man burde fokusere mer på linjer og mindre på enkeltindivider. Helhetlig bilde av linjene gir et mer forutsigbart bilde av hva man kan få i et kull, kontra når man bare ser på mor og far.

Annet enn at man kun burde bruke friske hunder i avl med god mentalitet (som alltid vil være relativt til en viss grad), så blir mye en vurderingssak. Hva slags sykdom og mentale svakheter man burde ta ekstra hensyn til er svært raseavhengig. En annen ting er at i en ideell verden kunne man alltid funnet en partner som matcher tispa med et «veldig bra» der hun bare er «grei nok», men det er ikke alltid tilfelle og da må man prioritere. Jeg tror det viktigste er at man har et klart mål og at man klarer å bevare en viss standard på helse, mentalitet og bruksegenskaper i sine vurderinger. Tin å tenke på er hva du ønsker å oppnå med dette kullet, hvilke styrker og svakheter regner du med og hvordan kan du bruke en hund fra dette kullet videre i avl.

Jeg ser ikke problemet med å avle på hunder som bærer dna-testbar sykdom som ikke kommer til uttrykk. Slik jeg ser det sliter raseavlen nok som det er med å bevare genetisk variasjon og tenker da at det er dumt å utelukke bærere. Bærere er klinisk friske hunder som ikke vil gi syke valper om man parrer mot fri, mange av disse hundene vil ha gode egenskaper eller gener som vi trenger i avlen.
   Jeg skjønner argumentet hvis det er en overvekt av bærere i rasen eller at det ikke avles på en måte som holder tallet stabilt eller synkende, men at 1/4 av rasen er bærer ser jeg på som harmløst.

Skal du avle hunder som kan brukes til noe, burde linjene du bruker være premierte. Et eller to enkelte individers resultater er mindre interessant, det er de gjennomgående prestasjonene over generasjoner som sier noe om kvaliteten. En 1. premie eller 2. premie på flere hunder i et kull sier mye mer om det kullet enn et championat på en premiert hund i et kull. Det vil alltid være utskudd i et kull som er dårligere eller bedre egnet, målet burde være å strebe etter et visst gjennomgående brukbart nivå i hele kullet.

Slik jeg ser det har utstilling en hovedfunksjon: å holde en rase relativt homogen eksteriørt. Dessverre er det så mye dårlig konstruerte hunder som premieres, at jeg stoler ikke på utstilling som et mål på hvor funksjonell fysikk en hund har. Det er mye «flashy» bevegelser og eksteriør som hevder seg der, som ikke er funksjonelt i skogen.

Jeg synes også utstilling er et dårlig mål på mentalitet. Det er mange hunder som trekker seg inn i seg selv i situasjoner med så mange inntrykk som en utstilling innebærer, samme hunden kan være ganske annerledes i hverdagen. For at utstilling skal si noe som helst om mentaliteten, må man jo da også være der å se hunden selv. En premie på papiret sier lite om hundens oppførsel, det er mye ymse på fire bein som slipper unna KIP.

Veldig godt innspill!

Jeg har tenkt på veien videre og tenker outcross kan bli aktuelt. Hva er folks erfaringer med outcross? Blir kullene homogene eller er det store variasjoner? Eller er det tilfeldig?

Eventuell partners linjer må også granskes nøye og heldigvis så har jeg god tid til det.

Er helt enig med deg når det gjelder bærere. Skal vi utelukke disse, så er det omtrent ingen igjen som vi kan avle på av de brukstestede. Mitt fokus kommer til å være å pare mot fri og på sikt ha helse-testet flere generasjoner.

Har akkurat de samme tankene om utstilling. Det er ikke alle som er like funksjonelle eller har arbeidshode til turer på fjellet i dyp snø uten hardbanka spor, mil etter mil. Det virker som om "flashy" slår godt an i ringen, men om det er noe særlig effektivt i selen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 hours ago, Lurveleggen said:

Føler jeg er noenlunde på rett vei når det gjelder å studere linjer. Foreldre, besteforeldre, søsken, halvsøsken, osv. Jeg har et ønske om å besøke flere slektninger for å få vite mest mulig. Jeg graver etter info og noterer meg alt jeg kommer over.

Tenkte kanskje mer på egenskaper når det gjelder kompensering. Poter, pels, matlyst, utseendet, osv. OK poter + gode poter? OK pels + god pels? OK matlyst + god matlyst? Medium størrelse + stor størrelse? OK bygget + godt bygget? Gemytt er ikke noe jeg ønsker å kompensere, det bør være godt på begge parter.

Helse føler jeg ikke har hatt et like stort fokus i min rase som det burde kanskje. Først nå har det blitt mer vanlig å sjekke blant bruksfolk, og det er klart at det finnes rusk med så mange generasjoner uten disse testene. Flere er åpne om sykdommer, men langt fra alle. Dersom vi skal utelukke alle brukstestede med rusk, er det ikke mange individer igjen å avle på. Så å finne en fri partner synes jeg er en god start, gjerne med frie foreldre også. Så blir det å følge opp eventuelle valper og kanskje sponse helsetestene man ønsker å ha svar på for videre avl. Og fortsette å pare mot fri selvsagt.

Premiering har jeg litt delte meninger om. Utstilling hvor dommerens personlige mening virker til å spille en god del inn, løp hvor hunder i et spann oppnår samme premiering - men alle hundene er ikke dermed sagt like "gode" og bør avles på. Det er med i betraktningen min da.

Jeg ønsker moderate hunder som ikke er ekstrem avlet i noen retning. Det kan kanskje ta noen år før jeg er der jeg ønsker å være, da jeg har ganske forskjellige individer pr dags dato.

Klar for å få litt pepper:fear:

Egenskaper og helhet blir jo alltid snakk om en balansegang, prioriteringer osv, ingen er perfekt så da får man sikte på å komme så nært som mulig. Akkurat hva man anser som viktig, veldig viktig og udiskutabelt å gå på kompromiss med osv vil jo variere utifra bruk og egne ønsker/tanker. Personlig firer jeg lett på feil ører, feil farge, feil haleføring osv,  slikt som er helt uten påvirkning for hund og bruk. Jeg ønsker jo helst en hund som er "perfekt" også i eksteriør, både ifht funksjonalitet og rasestandard, så avler jeg på eksteriøre avvik ville jeg jo på sikt prøvd å balansert det opp igjen, men sammenlignet med mentalitet, helse, bruksegenskaper eller funksjonalitet er det helt ubetydelig med et fristilt øre eller noe slikt. På andre ting som pels, poter, eller arbeidskapasitet så kan jeg fire litt på krava, det trenger ikke å være perfekt om det ellers er en god hund med egenskaper jeg vil ha med videre, men det er en grense for hvor dårlig det får være, om du skjønner. Med mindre målet bare er å få inn nye linjer. Da kunne jeg godt ha gjort et testprosjekt på å gå for linjer som er noe helt annet enn jeg sikter etter, dog med mentalt stødige hunder i bunn og prøvd å krysse de inn i mine linjer. Da kan jeg godt ta noen generasjoner med ok hunder som ikke er helt der jeg vil, mot nytt blod og gode hunder igjen i enden av prosjektet. 

Utstilling vektlegger jeg absolutt ingen ting, selv om jeg vektlegger eksteriør.

4 hours ago, Wilhelmina said:

Jeg tenker at utstilling kan være et nyttig verktøy. Dommeren dømmer jo hele hunden, og det er naturligvis ikke alt det er nødvendig å vektlegge like mye, men ting som bygning og bevegelser tenker jeg er viktig uansett hva slags type hund man ønsker å avle frem. Mentalitet tenker jeg også man kan få et lite innblikk i, en utstilling kan jo være en ganske heftig opplevelse med mye støy, potensielt hundrevis av ukjente hunder i alle retninger og ikke minst må hunden tåle å bli klådd på av fremmede mennesker. For å fungere i dagens moderne samfunn med de stadig strengere krav som stilles til hunders oppførsel tenker jeg det er et minimum at hunden kommer seg igjennom en utstilling eller fem uten å klappe sammen eller utagere.

Dessverre er det mange dommere som er veldig snill på håndtering og gir tydelig redde hunder mange sjanser på å få vist seg og uten å nødvendigvis nevne noe  problemene i kritikken om hunden kommer seg igjennom til slutt..?

44 minutes ago, Lurveleggen said:

Veldig godt innspill!

Jeg har tenkt på veien videre og tenker outcross kan bli aktuelt. Hva er folks erfaringer med outcross? Blir kullene homogene eller er det store variasjoner? Eller er det tilfeldig?

Eventuell partners linjer må også granskes nøye og heldigvis så har jeg god tid til det.

Er helt enig med deg når det gjelder bærere. Skal vi utelukke disse, så er det omtrent ingen igjen som vi kan avle på av de brukstestede. Mitt fokus kommer til å være å pare mot fri og på sikt ha helse-testet flere generasjoner.

Har akkurat de samme tankene om utstilling. Det er ikke alle som er like funksjonelle eller har arbeidshode til turer på fjellet i dyp snø uten hardbanka spor, mil etter mil. Det virker som om "flashy" slår godt an i ringen, men om det er noe særlig effektivt i selen?

I min rase er det en del outcross både med uregistrerte hollendere(dvs ikke fci registrerte, men registrert i knpv/politihund registeret) og også maller. Rasen er ikke veldig homogen i utgangspunktet, jevnt over, på tross av høy innavl, men outcross kullene skiller seg igrunn ikke veldig ut de heller. Noen er homogene, noen er mindre homogene og i de fleste tilfeller aå er det uansett veldig likt rasen forøvrig. Det de skiller seg ut på er vell helst eksteriør, noen av kombinasjonene iallefall, men det er jo helst fordi det kan være blandet inn andre raser også i disse innregistrerte hundene, så naturlig nok vil det kunne være en større variasjon i eksteriør. Seleksjon på mentalitet osv føler jeg er veldig likt rasen forøvrig så derfor blir det vell ikke så store forskjeller på den kanten. I mange fall er det positive bidrag. I noen fall er det kanskje mindre positivt, men får vår del iallefall så trengs det større genpool så vi er egentlig avhengig av det, samme hva det måtte føre med seg. Jevnt over vil jeg påstå at det er en bra ting. Om det er en ting som er mer eller mindre utfordrende i de fleste raser i dag så er det nok genpool. Men man skal selvsagt huske på at det kan åpne for like mye negativt bidrag som positivt og få inn noe nytt. Ihvertfall om det er så nytt at det kan ha sykdommer som ikke er vanlig/ikke finnes på rasen fra før,og det kan være vanskeligere å forutsi hva man får mentalt sett, om det er veldig forskjellige typer, men det gjelder jo forsåvidt typeforskjeller der linjene ikke er så ukjente/forskjellige også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...