avliving hund

[Guest beagle 86]

Hei. Gjelder avliving av hund. Min beste venn på 9 år kollapset i helgen. Viste seg at dette var prob i nakken Så han kollapset av smerter ? Han har og prob i bakbeina. De fant ut at han har deffekte hjerteklaffer, og 2 svulser på milten. Vet ikke om det er god arter eller ondartet. Og vet heller ikke om kreften har spredd seg om det er ondartet. 

 

Vætrinær jeg går til vil prøve og fikse han , men er så mye som må gå stang inn for meg og han.. Vil jo ordne han, men ser ikke lyset i tunnelen for det er så mye. Er så tungt og vanskeli. Føler det eneste jeg oppnår er og utsette noe som er ungåelig. Sånn som det er no er han avhengi av hjertemedisin, vanndrivende og metacam for og fungerer. Det i tillegg til det man ikke vet. Så må ærlig si eg ønsker at han sks få slippe mer no. For hva skjer når medisinene ikke fungerer og det nå sterkere og sterkere dose. for og ikke snakke bivirkninger. Ønsker ikke og dra han gjennom dette. 

 

 

Skulle ønske eg kunne hatt han resten av mitt liv, men dessverre er dette baksiden medog ha hund. Den dagen han forsvinner; så reiser han med en del av mitt hjerte. Ser på han at han ikke har det bra. Han er også plaget med mye revers snezzing. Hoster og harker, dette kommer av vann på lungene. alltid hatt revers sneezing Men ekstremt etter denne kollapsen. ute og  inne, og han blir så redd. Hjerte galloperer og han skjelver. Så vet ikke om det er noe drit der og. Så i mine øyne har han ikke nye til hundeliv. 

 

Så er ondt, er sånn at jeg må søke profesjonell hjelp for og takle dette. Er så gla i han. Har alltid sagt den dag han lider er det nok, og føler den dagen er kommet ? Vet ikke ka eg vil med dette, vil vel ha en bekreftelde på at det er rett

 

 

Endret 31. Oktober 2018 av beagle 86

[Ozzy]

Jeg synes det høres ut som om du selv har innsett hva som er det beste for din hund. Jeg er helt enig i beslutningen, og jeg tror at du med tiden vil føle deg lettet over at du ikke lot det gå lengre. 

Når det er sagt, så er det forferdelig å avlive sin beste venn, og det kommer en ikke helt utenom. Men det er vårt ansvar som hundeeier og ta den beslutningen når det er tid for det, uavhengig av hva hjertet vil. Jeg anbefaler deg å sette en dato i nær fremtid, og bestille time hos dyrlegen. Så bruker du tiden du har til å innstille deg, og på å gi hunden en fin avslutning. La han sove i senga, ta han med til skogen, gi han yndlingsretten sin hver eneste dag. Gjør det så fint som mulig for dere begge, også gjør det prosessen litt lettere, spesielt når du vet at han har hatt noen fine siste dager. 

Nå er ikke dette noen fasit på hvordan det skal gjøres. Men et forslag. Hvis du ikke orker tanken på å vite at du skal avlive han, så gjør det med en gang. Det viktigste er at det er riktig for deg, og forsvarlig for hunden. Jeg vil gi deg en kjempestor klem, det er en forferdelig avgjørelse å ta, og den må dessverre tas, men du virker fornuftig og glad i hunden din. Masse lykke til 

[Malamuten]

Føler med deg. Jeg gikk å gråt over mine i flere mnd før avlivingen. Jeg viste jo egentlig hvilken vei det gikk. Helt forferdelig. I ettertid har det gått bedre enn ventet, muligens fordi jeg har prossesert det så mye på forhånd og mye fordi det er for mye/for ille til at jeg egentlig greier å forholde meg til det så det går ikkenhelt opp for meg på en måte. Jeg vet det jo og savner dem og har grått mine tårer i ettertid og, men likevel vært langt mindre ødelagt enn jeg hadde sett for meg. Det er for uvirkelig og for mye bare til at jeg helt greier å ta det inn. Avlivingsdagen var hard da og noe jeg virkelig håper jeg får oppleve minimalt av, og helst utelukkende uten tvil om det er tett avgjørelse etc og for hundens del, i evt fremtidige runder. 

Hvor grensen går kan være vanskelig å si og det er jo dessverre ikke lettere for noen som ikke kjenner hunden og situasjonen. Valget må jo være ditt dessverre, men det høres jo ut som et tilfelle hvor det definitivt kan være det rette å avslutte. Den er ingen ungdom lengre, svulster som kan uansett antyde at hunden ikke har så lenge igjen, kollapset av smerte selv om den går på metakam(om jeg forstår rett)? Pluss div andre greier og at han blir engstelig av noe av det. Enkelt å si når det gjelder andre selvsagt, Ikke så lett når det er en selv. Men jeg hadde nok tenkt det samme som deg om det hadde vært min hund i den situasjonen.❤ ellers sier jeg som over her, sett en dato litt frem i tid (hvor langt frem må du jo se an hunden og situasjonen), bruk mye tid sammen,  kos dere, skjem bort hunden på alle mulige måter, sørg før at den er så smertedempet som mulig, gå turer eller gjør noe annet gøy den setter pris på og ha en fin tid før den siste turen til dyrlegen. Noen dyrlegen kommer hjem og avliver også mener jeg, om man ønsker det. 

[Guest beagle 86]

Då er min beste venn på vei til himmel. er det værste jeg har vært med på. Han var alt for meg. Kreften hadde spredd seg til lungene for han reagerte ikke på medisinen som han fikk. lørdag var han kvikk og kjekk før han kolapser i 8 tiden. Så stien videre for meg er kronglete og lang. Håper han følger med på meg og passer på meg. Eg trenger det. 

[Ozzy]

Akkurat nå, beagle 86 skrev:

Då er min beste venn på vei til himmel. er det værste jeg har vært med på. Han var alt for meg. Kreften hadde spredd seg til lungene for han reagerte ikke på medisinen som han fikk. lørdag var han kvikk og kjekk før han kolapser i 8 tiden. Så stien videre for meg er kronglete og lang. Håper han følger med på meg og passer på meg. Eg trenger det. 

Det gjør han. Kondolerer så mye 

[Malamuten]

Uff, det gikk fort ja. Kan vell være både fordeler og ulemper med det. Klem til deg og plei deg selv litt ekstra i tiden fremover ❤

[Midas]

Kondolerer  Vet så alt for godt hvor ufattelig vondt det er å miste hunden sin  Han har det godt nå, du gjorde det riktige for han. 

[trill]

[Guest beagle 86]

Her er han. Min beste venn ❤?? Ikke sover jeg så mye og ikke spiser jeg. Våkner opp natten med panikk, og kjenner at det er fysisk ondt i hjerte. 

Men har vært i kjelleren før. og var på vei opp fra denne at jeg fikk han gutten her. Så han er og var mitt symbol på at det ordnet seg for meg. 

 

Har og kontaktet kirken for trenger noen og snskke med for og klare og takle dette. Men ska og til lege og høre om eg kan bli henvist til psykolog. han var livet mitt, der du så meg der så du han svirre fra høyre til venstre men sin stolte gangen og halen i været. 

Forskjellen den gsn6g jeg sleit var at eg buret meg inne. Og bli feil og si slite. jeg var klar for og reise opp. Var blitt kronisk syk, osv.  Kastet til og med tlf ville ikke at noen skulle få tak i meg. Søkte til slutt proff hjelp for at jeg ikke skulle ta mitt eget liv. Søkte hjelp for min mor sin del. ene og aleine for kjærligheten til hun. Ville ikke hun skulle bruke resten av sitt liv på og sørge over at jeg valgte og forlate de. 

Men har lært mye av den nedgsngen der. For det jeg gjør no, no går jeg de turene jeg gikk med han. Og jo det er ondt. Men eg føler han går ved siden av meg, og det gjør godt. Føler liksom han er der. Når jeg ser hunder så går jo jeg mot hundene, for han ville være med alle. så er så mye som må læres. Går liksom ute og følger med kor er det tyggis , matrester osv. . han var jo en beagle så apetiten var på topp. Til og med til siste stund spist han er bein. Då var han seg selv så glad og fornøyd. Men tror han skjønte det at det var over. Og tror han var glsd for det. han løp mellom min familie og viste ikke kem han skulle være med. Men det og ligge og se livet hanned forsvinne det var umenneskelig vondt , men fikk og ek fred i meg. så at den hunden jeg har hatt i 9 år fikk slippe. han kunne død hjemme om jeg ikke gjorde dette. men her hjemme viste han tydeli at han ikke hadde det bra. Var som han sa ser du ikke eg har det ondt. Og det gjorde jeg. Var mitt inisjativ til og avslutte dette. Men trengte bekreftelser. så ringte de 2 som jeg var på vakt til i helgen og hun faste eg har. Så gikk for fort dette, altfor fort. Er nesten så jeg ville død selv. For og slippe denne smerten

 

Er heller ikke redd for og treffe de med hund, man kjenner jo alle rundtom med hund. For kjenner ønsker og snakke om han ønsker og grine. griner og på en måte eg aldri har gjort før. og det er høytgrining. så vet det kommer av hjerte, har knust hjerte og det kjenner jeg 

 

Var hos en fotobutikk i går. ska ha masse bilder på veggen av han. Vil hedre han, og vil gjøre meg godt og se på han.Skulle ta nye bilder no for noen dager siden. Men ville ikke, for han var så syk. snakket lenge om og ta nye bilder, av meg og han. så angrer på det. men har heldigvis mye bilder på telefonen.

Men håper og tror han passer på sin far, for trenger det. og når det en gsng er slutt at eg får se han igjen. Min gamle gode stabukk. Og vet han forgudet meg. og eg forgudet han. Vi var bestevenner. Vi var et radarpar. Så at han kom til meg var en mening med. men er så ondt at tiden gikk fort. Elsker deg min beste venn, høyere enn livet selv. er sånn jeg føler det. er derfor jeg må snakke med noen så eg ikke kommer inn på tanker på og avslutte mitt eget liv. 

 

Har mange som bryr seg. og er takknemelig og glad for det. Og er jo sånn at de som er glad i deg, er glad i det du har. og derfor klarer jeg og tillate meg at folk støttet meg. Og alle vet, han var mitt liv. Han var det kjæresten jeg eide. 

Endret 2. November 2018 av beagle 86

[Malamuten]

Gråt, sørg å få ut litt steam og hold ut, det blir bedre. <3 Borte blir kanskje ikke savnet noen gang, men lettere blir det iallefall. Flott at du tar vare på deg selv, det er viktig det og selv om ting kan være fryktelig tungt i blant. Og er det lang behandlingstid i det offentlige så husk at det finnes private psykologer, kommunen har ofte psykologtilbud utover dps og slikt. Bruk det  Og i verste fall så husk at det også finnes akuttilbud. Håper det lettner litt ganske snarlig, klem til deg 

[Djervekvinnen]

Uff det er så vondt. Det er nok lurt at du får noen å prate med.  Det blir sakte bedre, tro meg. I starten klarte jeg ikke se på bilder eller noe av hunden. Gråt hele tiden og var nummen. Men hvis man klarer å fortsette hverdagen på ett vis, ja kanskje reise litt bort, så får man tankene på noe annet. Uansett, ta vare på deg selv! Etterhvert vil du kunne minnes de gode tingene, og kanskje du kan få deg en ny liten krabat og bli glad i.

Husk vi er alle i samme båt, og vi skal alle miste våre kjære venner. Å prate med noen som vet, er bra.  Jeg har selv en gammel hund som skranter litt i helsa, så jeg kjenner veldig godt på angsten og bekymringen og vet det kommer til å bli helt grusomt og si farvel.

[Midas]

Det er så vondt at det kjennes som det aldri skal lette. Vi er mange her som har følt på den ekstreme sorgen det er å miste en bestevenn  Det er så sterke følelser knyttet til det, og ofte så har vi ikke noen særlig erfaring med å miste noen som står oss veldig nær heller. 

Jeg mistet hunden min i desember i fjor, og jeg var helt lammet av sorg. Jeg fikk panikk, fikk ikke sove, klarte ikke å spise og klarte ikke å se på bilder av han eller gjøre de tingene som vi hadde gjort sammen. Det var helt grusomt, og det tok tid før jeg fikk hodet over vannet igjen. Det er veldig bra at du søker hjelp i denne perioden om du føler at det blir for mye for deg å håndtere selv. Og husk at etterhvert som tiden går så vil det bli lettere. Jeg gråter enda over hunden min, og savner han og snakker til han, men jeg klarer også å glede meg over å se på bilder av han og minnene jeg har. For meg hjalp det å begynne tankeprosessen med den nye hunden. Det lettet litt når jeg hadde noe å se frem til. 

[Orca]

Så trist og lese, og kondolerer. Høres ut som du gjorde det rette. Sitter selv med en gammel hund og kjenner daglig på sorgen over at det ikke er lenge igjen, og den enorme frykten for det grusomme i å ta farvel. For meg er det foreløpig litt trøst i at jeg har en til hund å være sammen med, som kommer til å trenge meg når gamlemor er borte. Og det tror jeg blir fint å fokusere på, så skal vi sammen minnes hvor fint vi hadde det sammen med gamlemor.

Det er virkelig ikke lett og jeg sitter selv med en forferdelig følelse av at jeg sitter i en grusom situasjon jeg ikke kommer meg ut av, for slutten nærmer seg. Jeg har aldri mistet noen nære på ordentlig, så jeg vet at det kommer til å være helt forferdelig.

 

Klem til deg. Ta vare på deg selv! Som alle andre her sier som har mistet hunder før, det blir lettere etterhvert. Det trøster jeg meg med.