Avlivning av hund, med barn i familien

[giggi]

Jeg har som noen vet en hannhund på snart 9år som har vært mye syk iløpet av livet sitt. Nå er det så galt at jeg vurderer sterkt å la han slippe, enten imorgen eller på mandag. 

Men, så er saken, jeg aner ikke hvordan jeg skal ta det opp med 6åringen! Når katten ble avlivet var hun yngre, og det hele skjedde veldig fort. 

Nå kan jeg forberede henne på en helt annen måte, men er så redd for at jeg må sende henne på skolen i sorg da dette må skje på dagtid. Tenker hun er for ung til å bli med på selve avlivningen?

Dette er så vondt og vanskelig, skulle så inderlig ønske jeg kunne beskytte både dyr og barn fra disse tingene..

[Guest Mira2.0]

Her i våres måtte vi avlive hunden vår. Barna mine er 3 og 7 år gamle. Jeg forklarte på forhånd hvorfor det var nødvendig, at det var fordi hunden var gammel og ikke hadde det bra lengre. Avlivingen fikk de ikke være med på, men etterpå fikk de se hunden og klappe på den. Full begravelse med sanger og blomster, stor sorg. Etterpå var det greit. De savnet hunden lenge (fortsatt), men de fikk utløp for sorgen med begravelsen og taklet det kjempefint. 

[frk-franzen]

Da min gutt var seks-syv år sto det ille til med den ene katten vår. De to er bestevenner. Vi reiste til dyrlegen en dag guttungen hadde kort dag, og han fikk bli med. Jeg følte at det var viktig at han fikk være med på prosessen.. Det gikk bra med katten, så ikke helt det samme. Men jeg var sikker på han måtte avlives. 

Vi er jo forskjellige, har forskjellig oppdragelse og forskjellige barn - men for meg er det viktig at barna får et sunt forhold til døden og det at dyra vår (forhåpentligvis) dør før oss. 

[Sofie & Aska]

Kan hun ikke ta resten av dagen fri fra skolen når hunden blir avlivet? Om hun skal bli med på selve avlivingen eller ikke skjønner jeg er vanskelig å avgjøre. Men hva med å spørre henne hva hun ønsker selv? Hun er kanskje stor nok til det? Men forbered henne godt på hva som skal skje isåfall. Vi har hatt tre familiehunder og jeg var ikke med på avlivingen av noen av de. Den første ble avlivet mens jeg var på rideleir, og det husker jeg godt at jeg synes var det verste, for de hadde ikke villet si det til oss før vi kom hjem, så ikke uken på rideleir som vi hadde gledet oss til lenge skulle bli ødelagt. Det var fælt å komme hjem til den beskjeden, når det eneste positive med å reise hjem fra rideleir var å se hunden igjen, og det kjentes vond at de ikke hadde sagt noe. Jeg visste at han var syk, men ikke at han var så syk. Og det siste jeg husker av han var at han lå på gresset og så lei seg ut, jeg fikk ikke tatt ordentlig farvel med han. 

[Quack]

Jeg ville i alle fall forberedt henne godt på hva som kommer til å skje. Sånn at hun ikke føler at hun ikke fikk sagt farvel. Jeg husker da ene marsvinet vårt, som jeg var veldig glad i, måtte avlives mens jeg var på skolen og ikke visste om det. Jeg visste at hun var syk og skulle til dyrlegen, men ikke at det var så ille med henne. Da jeg kom hjem gledet jeg meg til å se henne - men da var hun jo død. Det ble begravelse og sånn, og det gjorde ting enklere for meg. 

Jeg tror du må se an henne - og hennes forhold til hunden. Jeg tror nok dagen på skolen når hun vet hunden skal dø blir tung. Likevel er det kanskje bedre for henne å vite på forhånd, heller enn å komme hjem til den beskjeden. Det er vanskelig, kjenner jeg, i hvert fall når jeg ikke kjenner henne. En ting jeg ville gjort, er å snakke med henne om det hun lurer på i forbindelse med dette, så godt du kan. Ikke lyve eller pakke inn. Det tror jeg er en bjørnetjeneste. 

[Raksha]

Huff, det er det verste med å ha dyr og barn, døden... Vi mista jo Hottie i fjor sommer, brått og brutalt.  Hun bare falt om og døde mens jeg hadde min datter og ei venninnes ene sønn med (4åringer). Jeg sendte vekk ungene da jeg skjønte hva som skjedde, men jeg hadde sagt høyt "herregud, hun dør!" før jeg løp bort til henne, før jeg sendte barna ned til huset etter hjelp. Så barna løp gråtende ned  til huset og inn og ropte at Hottie var død.  Vi snakket mye om døden med henne etter det, var vanskelig for jeg begynte jo å gråte når hun hele tiden spurte om igjen og om igjen om hvorfor hottie døde, om hjerte stoppa, hvorfor hjerte stoppa, hvorfor hadde hun blitt "gul i øya" (rullet med øynene) og laget rar lyd. Om igjen og omigjen og omgjen. Jeg tror jeg aldri har fått bearbeidet noen sorg så godt før, som med alle spørsmålene hennes som måtte svares på. Ikke at det er mindre trist, men gikk mye kortere tid før jeg kunne snakke om Hottie uten å begynne å gråte bare med tanken, enn det har gjort tidligere.  Jeg lærte meg også at jeg måtte få lov til å si at "nå snakker vi om noe annet" når det ble for mye. 

For oss ble det viktig å gjøre det konkret for barnet. Forklarte at Hottie sitt hjerte var gammelt og sykt, og da kunne sånt skje. Vi fortalte at nå skulle vi begrave Hottie, det fikk hun være med på, og at når Hottie ble begravet så ble hun til en stjerne oppe i himmelen og der kan hun se ned på oss. 

Det verste for min datter var nok å se min sorg. Da jeg bar henne ned til huset mens Bonden tok med hunden, så klamret hun seg fast til meg og hikstet at hun ville ikke at jeg skulle dø. Så jeg måtte forklare at man dør ikke av å være lei seg, det er ikke farlig, og det går over. Og at jeg skjønte at hun syns det var skummelt å se mamma så lei seg, men jeg lovet at det kom til å gå bra. Har forsikra en million ganger om at hjertet til mamma og pappa og hennes eget, ikke er gamle og syke. 

Vi mista en hest før og etter det, men da var ikke hun med på samme måte, og var aldri like involvert i hestene som hun var med hundene. Da forklarte vi at de ble gamle og syke i hjertet sitt. Den forklaringen brukte vi også da bestemora døde nå i vår.  Ja, har vært et år med mye død her på gården.  

Jeg vet helt ærlig ikke hvordan jeg skulle gjort det i dag, om en av hundene skulle avlives og vi hadde tid til å forberede oss og sånt. For min egen del så tror jeg nok ikke jeg ville hatt barnet med på selve avlivningen. Ikke for å skåne barnet for døden, men for å skåne henne for min reaksjon. Men ville latt henne se hunden etterpå og vært med på begravelsen og sånt. Men sånt er så utrolig individuelt med hva som passer for det barnet og den familien. Da bestemora døde her så var jeg glad for at min datter allerede hadde opplevd død og sorg, for da hadde vi allerede en begrepsforståelse om døden inne. 

[Ia]

Det er aldri lett.

Nå har ikke jeg barn, men er veldig nær nevøen min som nå er fire år. Da Tinka (som han elsket) måtte avlives, var han tre og et halvt. Jeg lot moren fortelle det, men jeg har tatt alle spørsmålene. Han ringte meg noen dager etter og spurte om Tinka "lå i skattekisten under jorden". Jeg synes det var helt forferdelig vanskelig å bli påminnet det hele tiden, som @Raksha sier, og det er det egentlig fremdeles. Han kan plutselig si "Tinka døde, hun". En av de første gangene vi møttes etter at det skjedde, så han bakgrunnsbildet på mobilen min. "Se, mamma, Tinka!". Det er første gang jeg har sett et så lite barn aktivt holde tilbake tårene.

Det kan være utrolig tungt for dem. Om de skal være med eller ikke tror jeg avhenger av både deg og barnet - jeg hylte og hulket og gråt så fælt ta Tinka døde at et hvilket som helst barn hadde blitt livredd. 

Da jeg var 10 avlivet vi barndomshunden, og jeg var med, som jeg nå er glad for. For min del hadde nok 6 år vært for tidlig, mens det for andre barn kan være greit. Du kjenner henne best - det er ikke noe galt i la dem være en del av det, synes jeg, og med en tøff unge er det sikkert enklere sånn i forhold til forståelsen av det, og sorgprosessen. 

[julnil]

Vi avlivet vår ene hund i sommer, og har barn på 10 og 14. De var godt informert om at hunden var syk, og kanskje måtte avlives til slutt, gjennom hele utredningen. 

Da det ikke lengre var noen annen utvei, fikk de vite at det nå ikke var mer å gjøre, og at hunden måtte avlives. Vi bestilte tidspunkt noen dager frem i tid, og de viste når det skulle skje.

Vi pratet mye om dette, og lot de få sørge og ta farvel på den måten de ønsket. De fikk delta på all «bortskjemmingen» under hans siste uke. 

Sorgen kan du ikke skåne de for, og den må de igjennom. Min største anbefaling er å være åpen.

Mine barn fikk ikke være med på avlivningen, og heller ikke se han etterpå, da de var på skolen.

[giggi]

Takk for svar alle. Hun fikk vite det i helgen, og avlivningen skjedde på mandag når hun var på skolen. Hun har vært veldig inn og ut av sorgen, som forventet. Men ser hun synes det er vanskelig å ikke ha sett ham død. Jeg ville nok ikke hatt henne med på selve avlivningen, men vet ikke om det hadde vært lettere å akseptere om hun hadde fått sett ham etterpå. 

Nå går hvertfall tiden til å snakke mye om det som har skjedd, gode minner og være sammen. 

Veldig tomt uten rampen vår

 

[Raksha]

❤