Gå til innhold
Hundesonen.no

Unghund som er på sin egen planet når vi går tur


frostbeten
 Share

Recommended Posts

Heisann, jeg er på ny forumet her og har en forhåpentligvis ikke helt umulig problemstilling.

Vi har en snart tre år gammel Golden Retriever-gutt. Verdens herlige kompis. Inne er han rolig og fin, og så snill med vår snart ett år gamle datter selv om hun kan være litt hardhendt med han. Når vi er inne er det to ting som fyrer han opp. Det ene er besøk, men her roer han seg etter en liten stund, og det andre er tur. Men her finner han som regel ikke roen før lenge etter vi har kommet hjem.

Stresset starter lenger før turen begynner. Bare jeg nærmer meg gangen tenker han at det er en mulighet for å komme seg ut og kliner seg inntil døra. Det eskalerer til stress hvis jeg begynner å kle på meg og vise tegn på at vi faktisk skal gå tur. Han løper i ring, peser og rister seg og er kjempestressa. For all del ikke si ord som "gå", "ut" og "tur". Og i hvertfall ikke i samme setning. Jeg har fått "unghund"-forklaringen fra dyrlege og andre en stund, men syns det er på tide å ta grep for alvor før det kommer helt ut av kontroll. Vi har vært på valpe/dressurkurs der vi ikke har klart å komme stor vei når vi er tilbake til hverdagen.

Jeg har lenge forsøkt å få bukt med dette. Jeg har bare stått i gangen sammen med han uten å gå ut. Jeg har gått ut alene. Jeg har lært han å være i ro når skal klipse på båndet og å sette seg når jeg tar i dørhåndtaket. I mellom slagene er det risting, pesing og masse stress.

Når vi først går ut er drakampen i gang. Vi bor i andre etasje og han drar alt han kan får komme seg til trappa, ned trappe og ut på veien. Når vi har kommet dit er som han på annen planet. Jeg er sjanseløs på å få kontakt med han, ingen godbiter i verden er mer interessant enn luktene i grøfta. Og derifra er det definitivt han som går tur med meg. Han drar og drar og jeg følger etter, bare mer og mer resignert. All vilje jeg hadde til å gjøre dagens tur til positiv tur er vekk og jeg lar han bare dra. Godbiter er fremdeles like uinteressante. Når det gjelder godbiter har jeg forsøkt alt fra de fleste typene jeg finner i dyrebutikker, dagligvarehandler til pølse- og ostebiter.

Han kan roe seg litt etterhvert utover turen. Da kan han attpåtil gå forholdsvis rolig ved siden av meg i perioder. Kontakt får jeg fremdeles ikke med han, bortsett fra når jeg holder han igjen og han kikker bak på meg med "skal vi ikke fortsette snart?"-blikket. Jeg forsøker å belønne denne lille kontakten med både ros og godbiter, men det virker ikke å interessere han.

Det verste er likevel utfallene, når han brått drar med all sin kraft mot noe vi uansett ville komme frem til om få sekunder. De kan det være mange av.

Så har vi gått turen vår, arma mi og sliten og øm etter vekselvis draing og utfall. Jeg kjenner meg irritert og lei en stund mens han kan være stressa en periode før vi blir rolige venner igjen og alt er glemt.

At det er så tungt å gå med han og vanskelig å få kontakt har ført til at jeg må gå alle turene med han. Samboeren min klarer rett ikke gå med han når det blir så krevende. Det er også vanskelig å få noen til passe han når det blir nødvendig på grunn av dette.

Vi bor i en leilighet i andre etasje. I etasjen under bor det to små spaniertisper og det gjør nok sitt med en hormonell unghund. Det er mange hunder i gata vår, men det er ikke såpass med aktivitet at det skulle ta over helt tenker jeg. 

Det er ikke bare elendighet når vi går turer. Han bryr seg ikke om mennesker, biler og syklister på veien. Han kan være rolig med bjeffende hunder bak gjerder og rekkverk, og får vi hilse på andre hunder ute er som oftest veldig rolig og balansert. Går vi turer i fjell, skog og mark er det langt fra like ille selv om det er vanskelig med kontakt der også. Når vi leker ute, som dessverre ikke er altfor ofte, syns jeg vi har god kontakt. Fremdeles er ikke godbiter noe særlig interessant så jeg syns ikke jeg får belønnet han noe særlig. Vi har ikke fått til å trene spor og søk siden godbiter ikke er interessante.

Til info går vi ut tre ganger om dagen, to små lufteturer på 10-20 minutter og en lengre tur på rundt en time. I helgedagene kan den lange turen bli halvannen til to timer lang. Den lange turen har vanligvis vært på ettermiddagen, men skal forsøke å gjøre om på rutinene til å ha den etter barnet har lagt seg. Etterhvert skal det komme en til, og jeg vil ikke at hunden skal være stressa og oppjaget når han egentlig skal kose seg ute med oss.

I korte trekk: Hvordan får jeg kontakt med hunden min i hunden min, og roet han ned når vi skal ut? Og hvordan belønne en hund som tydeligvis ikke er interessert i godbiter og som jeg ellers ikke får kontakt med? Drømmen er en hund som vi begge kan gå turer med og ha det fint med slik som vi har det inne.

 

Endret av frostbeten
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her er det mange ting å ta tak i. Jeg har ikke tid til å ta alt nå, men noen tips som kan gjøre ting enklere.

Får hunden noe mental aktivisering? Gi ham godbitsøk i gresset, en tomflaske med godbiter inne, tren på triks, og ikke minst lydighetsøvelser og kontakt. Start med denne treningen inne på stua, det SKAL være kjempeenkelt å ta kontakt med deg og få belønning for det. Prøv 10 godbiter med kontaktkommando tre ganger om dagen i en ukes tid, før dere tar det med ut, og da på kjente områder hvor det ikke er så mye spennende ellers. Ikke bruk denne kontaktkommandoen på tur eller i krevende situasjoner for hunden før du føler at det sitter godt, da vasker du bare ut kommandoen.

Når dere først er ute på tur, skaff en god sele og strikkbånd med magebelte til hunden, og la ham trekke den første biten. Når han har fått ut det verste av energien kan du klipse båndet over på halsbåndet og jobbe med å gå pent og ha litt kontakt. Korte økter om gangen, kanskje ikke mer enn 5-10 minutter (prøv å slutte før hunden blir for lei og mister kontakten, heller ikke kreve at hunden skal ha kontakt HELE tiden gjennom økten, men belønn kontakt og kontaktkommando).

Til trappen og samboer og andre anledninger når det bare er slit og dere bare må gå en liten tissetur, bruk grime og kort bånd. Kort bånd fordi hunden kan skade seg om han kaster seg fram og har for mye fart. Sele med frontfeste kan også fungere.

Ellers ville jeg prøvd å øke både mengden tur og mental aktivisering. Dere har en aktiv hunderase som trenger å bruke seg litt. Veldig bra at du tar tak i dette nå, hunden er alt for gammel til å bruke unghund-unnskyldningen som dyrlegen sier!

Bare noen tips her, ellers anbefaler jeg deg å søke på forumet, det er ganske mange unghundtråder her. Det er ikke et ukjent problem dere har, og heller ikke uløselig.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva slags tur går du og er du flink til å variere? For en rusletur i bånd på en time er ikke noe som gjør noen hund veldig sliten og fornøyd over lengre tid. For å unngå frustrasjon når du ikke skal trene på å gå pent kan du bruke sele og magebelte så blir det ikke så slitsomt for armene. Ellers anbefaler jeg deg å prøve å la han få skikkelig utløp fysisk med f.eks sykkeltur, gå med kløv, svømming (om han liker det og dere har tilgang på vann å bade i) osv.

Liker han leker? I så fall ville jeg prøvd å jobbe inn en forsterker der så du kan variere belønningen også siden godbiter ikke virker å være så stas for han.

Ang problemet med stress når dere går ut ville jeg prøvd å vente han ut og være konsekvent på dette. Ikke la han gå ut døra før han har roa seg ned. Det krever mye tålmodighet og trening, men er ikke helt umulig om du går inn for det.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takker for gode råd. Istedenfor at vi går tur hver gang bytter vi det ut med litt mer lek og kos ute, og litt jogging når været har tillatt det - det har jo vært forferdelig varmt den siste tiden. Jeg trodde ikke det var noe vits i å prøve jogging, men han virker mer fokusert og jeg får følelsen av at han løper sammen med meg. Veldig gøy.

En annen ting jeg har styrt unna men som jeg nå har innført er flexibånd. Jeg trodde han kom til å dra uansett, men jeg opplever at det er mye enklere å få kontakt med han og han er veldig flink til å komme til meg når jeg ber om det. Kontaktproblematikken er ikke helt løst, men det er mye fremgang. Han virker mer avslappet nå som vi ikke må holde han igjen når vi f.eks går ut trappa, så han fyker heller ikke av gårde på egen hånd.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kontakt, kontakt, kontakt. Tren MASSE kontakt. Begynn inne på stuegulvet. Øv på at han skal ta kontakt og at han skal kunne holde kontakten i noen sekunder før du belønner. Ha gode godbiter på deg(pølse, leverpostei, tubeost, makrell i tomat, ost, karbonader etc.). Varier godbiter på hver tur så han ikke blir lei. Ha godbitene skjult i en lomme eller godbitveske, og bruk et belønningsord før du gir han godbiten (f.eks. bra). Ikke rop på han, eller noe, bare stå og vent på at han ser på deg. Du skal aldri lokke på han for å få kontakt. Hunden skal velge selv å ta kontakt, da vet du at han er klar for det. Ellers ender du opp med en hund som bare tar kontakt når du ber om det. 

Begynn med å trene kontakt inne når dere ikke skal noe. Viktig at du stiller deg opp på gulvet og viser at dere skal trene, så du slipper at han går og maser om trening når du sitter i sofaen. Tren på å bare ta kontakt og å holde kontakten over tid. Varier gradvis hvor mange sekunder han må holde kontakten, både opp og ned i antall sekunder slik at det ikke bare blir vanskeligere.

Når dette går bra, tar du det med ut i gangen. Tren kontakt i gangen. Deretter kan du begynne å finne fram jakke og sko. Begynner han å stresse og styre, så stopper du bare opp og venter på kontakt. Tren noen repetisjoner før du fortsetter. Belønn jevnlig for kontakt mens du kler på deg.

Før du går ut av døra, så trener du også kontakt. Det samme når du kommer på utsiden av døra. Ikke begynn turen før han kan ta kontakt med deg flere ganger på rad rett etter han har spist den forrige godbiten. Vil han kikke seg rundt, så lar du han gjøre det. 

Når du har kommet deg ut på tur, så stopper du ofte opp og bare trener kontakt. Gjerne 4-5 repetisjoner hver gang du stopper. Gjerne gjør dette om han trekker mye. Trekking i bånd kommer ofte av høyt stressnivå og forventninger. 

Sett på hunden sele og magebelte på deg selv, så får du skånet armene dine. Vær konsekvent med opplegget og jobb med ro på denne måten, så skal du se at noe glir inn til slutt. Det er på ingen måte en quick fix, men mye er gjort om du får han rolig med trening allerede før turen starter. Jeg ville unngått lek og herjing på tur i starten når du trener på dette. Du ønsker at hunden skal endre forventningene sine. 

Her er en liten snutt av hvordan jeg trener på å gå pent i bånd med valpen min. Jeg begynner alltid med kontakttrening, deretter går vi. Så belønner jeg henne hver gang hun tar kontakt i starten. Senere, når hun blir flink på dette kan du begynne å trappe ned på godbitene og ikke belønne hver gang. Det tar nok litt tid før du kommer dit, i og med at det har bygget seg opp stress og forventninger hos hunden din over flere år, men det fungerer faktisk, du må bare være konsekvent og gjennomføre opplegget. 

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 years later...

Jeg forstår godt hva du sliter med, da jeg slet med noe av det samme selv på en ung BC. Hva angår stresset før dere kommer ut må du bare være konsekvent og tålmodig. Ikke la ham trekke. Skaff en halte-sele eller grime for å hjelpe deg med dette, fordi det er en kjempekrevende oppgave å skulle trene inn slakk line uten hjelpemidler slik han er nå. Han har erfart at det går an å komme seg frem selv om han trekker, og det glemmer han ikke med det første. Det vil ta laaang tid før han forstår greia med at du stopper når han trekker, og frustrasjonen vil bli skyhøy og blokkere for læring om du skal begynne med den metoden nå. Haltisele eller grime gir mye raskere resultat, fordi effekten av den er helt umulig for hunden å misforstå. Forvent høy frustrasjon helt i starten, som raskt går seg til når han tar poenget.

Hva kontakten utendørs angår: det er jo ikke alltid bare bare sånn at ting fungerer helt etter oppskriftene. Rådene du har fått om kontakttrening er veldig gode, men det litt kommer an på individet om det virker. Jeg måtte til slutt kaste inn håndkleet og prøve kjemisk kastrering på en av mine, etter å ha prøvd og prøvd og prøvd etter alle kunstens regler, og hunden var godt og vel passert 3 år uten noen tegn til å oppnå noen endring. Da kastreringschippen begynte virke fikk vi endelig kontakt igjen utendørs, og fikk på de ca 6 månedene trent bort alle problemer med utagering og stress til en sånn grad at den nye adferden holdt seg ved like også etter at chippen sluttet virke.

..så om det ikke går seg til, til et tålelig nivå hvor det går an å få kontakt etter et par mnd med halti, så ville jeg vurdert kjemisk kastrering i en treningsperiode, for å oppnå å kunne tilby forsterkere som overgår tissesniffing. ..men snakk med eksperter først. Kjemisk kastrering kan ha uheldig effekt på hundens mot og trenger derfor ikke slå ut like heldig for alle, selv om det fungerte veldig fint på mitt individ.

Verken kjemisk kastrering eller haltisele/-grime er noen skam. Selv Maren bruker halti i «Fra bølle til bestevenn». Ikke noe poeng i å unngå å bruke de nyttige hjelpemidlene som finnes bare for å vise hvor flink positiv forsterker man er, så lenge hunden driter i hva du har å by på fordi den har funnet noe bedre.

Edit: overså av en eller annen grunn innlegget hvor du forteller at det går bedre. Supert når ting løser seg. Lykke til videre ??

Endret av Maskot
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ede er bra i magen igjen, etter en lang periode på kost bedre egnet for gris enn en hund. He doesn't seem to mind ^^ Jeg uttalte nylig at det som en periode har tedd seg som Sir Edeward nå har begynt gjenoppta mange uvaner han hadde som yngre. Kampen om kjøkkenbenken, motvilje mot utgangsstlling, vil ikke slippe leker på kommando. Han har begynt te seg valpete igjen, på alle måter.  When Dickhead Awakes var en boktittel jeg lekte med da jeg planla hundeholdet. Selv om han fortsatt sitter og tisser som en jente og spiser som en toåring, så blir nok de neste sidene i denne dagboken hetende nettopp det.
    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...