Gå til innhold
Hundesonen.no

Hjemme alene problemer - mild separasjons angst eller bare kjedsomhet?


Recommended Posts

Skrevet

Har en sheltie hann på 1 år som sliter med å være løs hjemme alene. Til vanlig er han i buret sitt med «selskap» utenfra av romkameraten sin hund da jeg ikke kan følge med 100% når jeg er på skolen. Jeg aldri borte en hel arbeidsdag og prøver å jobbe litt hver dag med å ha han løs begrenset på rommet mitt med barnegrind i døra så han kan se andre hunden. Jeg sliter bare litt med hvordan jeg kan gå fremover med han om dette. 

Han hadde ikke noe spesielt problem med å ha plass når han var liten, men han måtte også da ha rast/lekt fra seg noen minutter etter jeg dro før han greide å roe seg, selv med god aktivisering og «roe ned» tid før jeg dro. 

 

Jeg har nylig prøvd valpegrind satt sammen med buret så han kunne gradvis bli vant til mer plass, men da kom han seg ut gjennom sprinklene mens jeg var borte på et eller annet vis så det hjalp lite.

 

Tidligere når han har vært løs på rommet har han gått han løs på listene og bryr seg lite om at jeg legger frem feks kong med mat eller ting å gjøre. 

 

Nå for tiden bruker jeg radio og syns han er en del bedre på visse ting, det er tydelig at han ikke liker stillheten. Han har lagd noe lyd selv til tider, men det virker som at han gjør det for å finne ut om det er noen hjemme rett og slett da han stopper når noen sier noe eller det er lyd i leiligheten. 

 

Når han er løs alene varierer han veldig, noen dager bare legger han seg rett ned og tar det med ro, mens andre dager vandrer han uendelig, er kreativ og sliter med å finne roen. Jeg har sprayet alt han mener er «tyggbart» med eddik så det holder han seg unna nå og prøver å gi han noe å være opptatt med når jeg går. 

 

Jeg har dog monitor appen og følger med på han, noe jeg også er litt usikker på er om å snakke til han via den hjelper eller bare gjør han mer forvirra/stressa? Reaksjonen hans på dette varierer også nemlig på «dagsformen» hans så sliter litt med å bestemme meg der. 

 

Hvis romkameraten er hjemme og han er på rommet så er han rolig og gjør ikke noe tull, mens med en gang alle er borte så blir han så utrolig kreativ. Han MÅ liksom finne noe å tygge på før han får roet seg ned, sist var det strips som ble bitt i 1000biter (hadde selfølgelig ikke ryddet alt bort da han skulle være i valpegrinda heh). 

 

Noen som har noe tips til hvordan vi kan jobbe fremover og feks aktivisering jeg kan gjøre før jeg drar for å gjøre han mer sliten i hodet? (Annet enn trikse/lydighets trening) 

 

Tenker dere det bare rett og slett er kreativ unghund med kjedsomhet eller mer noe form for mild seperasjons angst tro? 

 

Jeg vil jo veldig gjerne at han skal kunne få være løs mens jeg er borte så håper vi kan komme til det punktet etterhvert.

 

Setter stor pris på alle svar ? 

Skrevet

For meg høres det ut som separasjonsangst. Kan du ikke bare ha ham løs i huset sammen med den andre hunden? Evt ville jeg startet hjemme-alenetrening fra scratch og hatt ham i rommet med lukket dør, slik at han slapper av og ikke føler han må følge med hele tiden.

Skrevet
1 hour ago, Snickers said:

For meg høres det ut som separasjonsangst. Kan du ikke bare ha ham løs i huset sammen med den andre hunden? Evt ville jeg startet hjemme-alenetrening fra scratch og hatt ham i rommet med lukket dør, slik at han slapper av og ikke føler han må følge med hele tiden.

Huff ja, er det jeg og har tenkt en god stund, når jeg tenker meg om har han nok hatt litt slike tendenser siden vi flyttet. vi får bare starte fra scratch og krysse fingra. 

Vi har prøvd å ha de sammen tidligere, men det har nemlig ikke gått så bra, som yngre klaffet de ikke spesielt godt og girer hverandre opp i skyene, men de er litt eldre nå, veldig mye roligere og går bedre sammen nå så skal definitivt prøves på nytt? 

Takk

Skrevet

Tja, jeg vet ikke om jeg ville kalt det separasjonsangst iom at han av og til er helt rolig? I så fall kan den ikke stikke så dypt tenker jeg. 

Mental stimuli er vel og bra det, men jeg ville faktisk heller prøvd å gjøre han fysisk sliten før du drar fra han. Det kan hende det hjelper kroppen hans å roe ned lettere. 

Skrevet

Nå blir det selvsagt bare vill gjetting her siden jeg ikke har sett hunden, men jeg tror ikke jeg ville klasifisert det du beskriver som separasjonsangst i noen grad nei. 

Men det er jo forholdsvis enkelt å teste tenker jeg. Om du tar en periode og gir han litt skikkelig trim før du drar så ser du jo raskt om det hjelper på kreativiteten eller ikke. Gjør det det så er det ikke at han er engstelig ihvertfall. Virker det ikke så kan det jo være en grad av engstelse. 

Om det virker med trim så ville jeg kjørt på med å gi masse trim før alene hjemme i ca en mnd for å prøve å bryte uvanen også trappet gradvis ned på mengde. Fysisk eller mentalt får vell du kjenne på hva du tenker er best, selv synes jeg en god tur har fungert på alle mine, være seg malamuter eller gjeterhunder. :) 

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg «liker» jo å tro alderen har en stor rolle. Det sies jo at en bc trenger ett år på hvert bein, og ett for hode for å bli voksen. Vi gir oss ikke, men rimelig frustrende å se hvordan oppførselen hans har blitt, når jeg vet at han i bunn og grunn er helt super på alt annet.  Vi var blant annet på ferie ett par dager i sommer. Mye hunder å møte her og der, men ingen hilsing. Og det var ikke noe problem. Han lå fint ved siden av meg å så hunder og folk på 10-20 meters avstand, ingen reaksjon. Det er jo sånn sosialisering bør være. Bare se og observere, uten noe mer. Samme når han er med på jobb. Men det er vel som du sier at mye av det vil vel skinne igjennom da han får landet litt. 
    • Det høres ut som et bra hundeliv. For å svare direkte på spørsmålet så tenker jeg nok at alderen spiller en rolle for at det oppleves verre, men det kan gå begge veier avhengig av hva man gjør med det. Generelt er det greit å tanke at all adferd som hunden får erfaring med blir den bedre på. Hvis hovedregelen blir å utagere på andre hunder som passerer så vil det henge igjen når hunden modner og blir voksen. Hvis dere trener på å ha kontakt og slappe av rundt andre hunder så vil det etterhvert bryte gjennom hormontåka. Lykke til!
    • Mulig jeg formulerte meg litt feil. Men nei, han har nok ikke øvd på det i 18 mnd. Det har gått fint frem til 16-17 mnd alderen. Vi har også gått tur å kommet rett i ett hundestevne, da var det veldig mye hunder, men han brøy seg ikke merkeverdig da heller. Da gikk han bare å snuste. Mulig fordi det ikke var en enkelt hund å henge seg oppi. Han er ganske aktiv i form av søk, og vi trekker og sykler. Verken overstimulert eller understimulert vil jeg tro. Rolig og fin rundt baby på 4 mnd også.    Jeg er klar over at vi må trene passeringer med større avstand for å ha kontakt. Har lest en hel haug om det. Bare nysgjerrig på mer med tanke på alderen hans osv.
    • Flyttet til Trening og adferd, forumet "Treningsutfordringer" er for  utfordre hverandre til å trene på ulike ting. - moderator Dette er et kjent og vanlig problem. Og det vil IKKE bli bedre av seg selv. Hvis hunden har fått "øve" seg på dette i 18 mnd så har dere en jobb foran dere. Du finner mange tråder om passeringsproblematikk på forumet her, jeg anbefaler å søke opp og lese dem for ulike erfaringer, vinklinger og råd. Generelt. Se an hunden. Noen hunder er sosiale, andre ikke. Uansett har alle, spesielt valper og unghunder, godt av sosialisering med andre, trygge hunder dere kjenner. Dette betyr ikke nødvendigvis hilsing eller lek, men tur, trening, og bare være sammen med og i nærheten av andre hunder. Mitt inntrykk er at bcer ofte er mer opptatte av mennesker enn andre hunder, men de trenger uansett trening på å være rundt andre hunder.  Jobb med kontakt, samarbeid og lydighet generelt. Uten dette grunnlaget kommer man ingen veier. En BC er en aktiv og arbeidsom hund, og hvis de ikke får brukt seg nok blir problemadferden større. Med en bc mener jeg man burde drive aktivt hundesport, med mindre man faktisk bruker den til gjeting. Man må ikke konkurrere, men en bc MÅ ha mental aktivisering utover tur. Bruk kontakt og alternativ adferd i passeringer. Ser han en annen hund, skal han umiddelbart tenke at "jobben" er å gå ved siden av deg. Kanskje bære en leke du har med? Det begrenser også mulighet for knurring og bjeffing, MEN vær sikker på at den andre hunden ikke kan komme for nærme med tanke på ressursforsvar.  Noe jeg brukte mye på en av mine hunder var "søk" og kaste ut en neve godbiter. Da var han opptatt med å finne dem mens den andre hunden gikk forbi. Ikke veldig bra hvis det er en løs hund som kan komme bort, men i andre situasjoner kan det funke fint. Hvis dere jobber konsekvent med dette blir det en del av prosessen med å bli voksen, og vil forhåpentligvis gå over. Men alt arbeidet dere legger ned nå, også som ser ut til å overhodet ikke funke i hormontåka, vil vise seg på den andre siden.
    • Hei. Har en bc hannhund på 18 mnd som har begynt å bli ekstremt vanskelig når det gjelder passeringer av andre hunder. Lydig og lettvin, snill, rolig inne og veldig miljøvant generelt. Er med på det meste. Problemet har blitt merkbart fra ca 16-17 mnd alder. Han piper, drar og er helt vill i bånd når vi møter hunder på tur. Ved ett tilfelle så møtte vi en rottweiler vi kjenner, da var det knurring og han sto i båndet. Han har møtt den rottweileren ett par ganger som valp også, og det har egentlig aldri gått særlig bra. Rottweileren er snill og rolig som dagen er lang, men mye usikkerhet hos min hund. De aller fleste hundemøtene er det bare piping og frustrasjon fordi han ikke får hilse. han har heller aldri vært særlig begeistret for hunder. Om han har vært løs som valp å han har hilst på hund og menneske, så er det ofte menneske han vil gi oppmerksomhet og ble fort irritert på den andre hunden om de snuste mer enn han ville. Han har aldri ved noen omstendigheter fått hilse på tur eller i bånd heller. Jeg skjønner treningsopplegget og at en må trene på avstand. Skjønner at det ofte ikke går over av seg selv, men det er jo en del biologi også. Så vil det blir bedre når han blir noen mnd eldre og hormoner osv blir mer stabilt? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...