Gå til innhold
Hundesonen.no

Fant søppelsekk full av kattunger


QUEST
 Share

Recommended Posts

Jeg forstår ikke hvem som finner det for godt å gjøre noe sånt med levende dyr, men forsåvidt forstår jeg heller ikke hvem som finner det for godt å grave seg gjennom 3 søppelposer og deretter inn i en igjenknytt sekk (??) uten å vite at det er noe viktig inne i dette opplegget? Om jeg ser en søppelpose i grøfta så tenker jeg "æsj så ekkelt sikkert noe etter xxxx yyyyy zzzzz". Jeg får ikke umiddelbart behov for å lete etter kattunger inni der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, Kangerlussuaq said:

Jeg forstår ikke hvem som finner det for godt å gjøre noe sånt med levende dyr, men forsåvidt forstår jeg heller ikke hvem som finner det for godt å grave seg gjennom 3 søppelposer og deretter inn i en igjenknytt sekk (??) uten å vite at det er noe viktig inne i dette opplegget? Om jeg ser en søppelpose i grøfta så tenker jeg "æsj så ekkelt sikkert noe etter xxxx yyyyy zzzzz". Jeg får ikke umiddelbart behov for å lete etter kattunger inni der.

Det kan jo hende kattungene lagde lyd eller beveget seg da ;)

For en trist sak :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

44 minutes ago, Kaja said:

Det kan jo hende kattungene lagde lyd eller beveget seg da ;)

For en trist sak :(

Ja, jeg har tenkt over det, men hører man / ser man bevegelsene til så små kattunger igjennom en gjenknytt sekk og 3 søppelposer? Jeg lurer oppriktig på det altså :P 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Kangerlussuaq skrev:

Ja, jeg har tenkt over det, men hører man / ser man bevegelsene til så små kattunger igjennom en gjenknytt sekk og 3 søppelposer? Jeg lurer oppriktig på det altså :P 

Helt garantert, du hører det. De kan skrike så du får vondt langt inn i sjela :P 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, Sanne said:

Helt garantert, du hører det. De kan skrike så du får vondt langt inn i sjela :P 

Det ante jeg ikke, så for meg lavmelt "mjæææ... mjæææ" som sånne søte små kattunger kan lage... :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Kangerlussuaq skrev:

Det ante jeg ikke, så for meg lavmelt "mjæææ... mjæææ" som sånne søte små kattunger kan lage... :icon_redface:

Kattunger som er desperate hyler ja... Fått inn noen fosterkatter som har vært nært nyfødt og de var ikke tause for å si det sånn. Jeg sover meg gjennom alt, men ikke kattungevræling :heart: 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jaha, da var sesongen i gang :(

Jeg sitter og venter på årets første selv. En hjemløs kattemor som forhåpentlig går i fella snart, og kattungen hennes. Hun hadde født flere under noens veranda, men resten har blitt drept av ukastrerte hannkatter fra nabogården. Til slutt måtte fellevakta vår ta ungen med seg, fordi mot prøvde å flytte den, og den hadde ikke fått mat hele dagen, så den måtte sikres og mates. Nå håper vi bare mor går i fella så fort som mulig. 

@Wilhelmina Som tidligere oppdretter kan du kanskje hjelpe meg med noe. Det er litt uenighet om alder på denne ungen, to dyrleger hadde visst hatt en god diskusjon. Den har åpnet øynene, noe som kan ikke nødvendigvis sier så mye, men navlestrengen sitter fortsatt inntørket fast. Ingen av oss husker når den ramler av, vet du?

  • Sad 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, Lene_S said:

@Wilhelmina Som tidligere oppdretter kan du kanskje hjelpe meg med noe. Det er litt uenighet om alder på denne ungen, to dyrleger hadde visst hatt en god diskusjon. Den har åpnet øynene, noe som kan ikke nødvendigvis sier så mye, men navlestrengen sitter fortsatt inntørket fast. Ingen av oss husker når den ramler av, vet du?

Oi, ja når var det da... Rundt 2 uker kanskje? Ville nok tippe ca. det hvis den også har åpnet øynene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 hours ago, Wilhelmina said:

De hyler noe helt vanvittig. Trodde jeg skulle få hjerneblødning i mine katteoppdrett-dager, det var hyling om død og fordervelse hver gang jeg var så frekk å løfte på de.

omg seriøst? :lol: wow. Det ANTE jeg ikke! Har aldri vært noe catlady så... jeg veit at katter kan lage noen utenomjordiske lyder (som barn av s@tan når de krangler eller parrer seg eller hva de gjør :lol: ), men trodde da det var monsene som laget de høyeste lydene. Dæmn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 hours ago, Kangerlussuaq said:

omg seriøst? :lol: wow. Det ANTE jeg ikke! Har aldri vært noe catlady så... jeg veit at katter kan lage noen utenomjordiske lyder (som barn av s@tan når de krangler eller parrer seg eller hva de gjør :lol: ), men trodde da det var monsene som laget de høyeste lydene. Dæmn.

Mine holdt bare på sånn når de var helt små da, de første par ukene er visst alt livsfarlig :lol: De ble ganske trivelige små skapninger etterhvert som de åpna øynene og begynte å orientere seg i verden. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

13 timer siden, Kangerlussuaq skrev:

omg seriøst? :lol: wow. Det ANTE jeg ikke! Har aldri vært noe catlady så... jeg veit at katter kan lage noen utenomjordiske lyder (som barn av s@tan når de krangler eller parrer seg eller hva de gjør :lol: ), men trodde da det var monsene som laget de høyeste lydene. Dæmn.

Kattunger har stemmeprakt, ja:lol:
Og da skulle du ha hørt en del kaninunger som virkelig ikke er imponert over å bli løftet:lol:  S@tan for noen lunger noen av dem har:lol: Høres ut som de blir flådd med en sløv fiskekrok:lol:
Det er slett ikke alle som er sånn, men i en viss alder så er noen i "hylealder", og alle vokser det av seg innen kort tid. Men gud bedre for en lyd de kan lage. Må lukke vinduene så ikke naboene tror jeg driver med tvilsomme ritualer og barneofring:aww:

  • Haha 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Lene_S de fleste av mine kattunger mistet navlestrengen i løpet av første uka, dog fikk de ikke opp øynene så tidlig. Hadde vært lettere å bestemme hvis man så den i forhold til hvor langt den var kommet i utviklingen ellers. 

Kan skrive under på at kattunger kan vræle høyt. De fleste kattunger jeg har hørt om funnet i søppelkasser og igjenknyttede poser (er dessverre en del) har blitt oppdaget nettopp pga lyden de lager. 

Kunne tenkt meg ny katt selv, men disse hundedyra er ikke så kattevennlige så jeg får overleve på minner, bilder og videoer en god stund til (vet ikke om jeg tør ha katt seinere heller, men kanskje)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, Snøfrost skrev:

@Lene_S de fleste av mine kattunger mistet navlestrengen i løpet av første uka, dog fikk de ikke opp øynene så tidlig. Hadde vært lettere å bestemme hvis man så den i forhold til hvor langt den var kommet i utviklingen ellers. 

Tusen takk! Strengen ramlet av i natt. Øynene er ikke helt ferdig åpnet, det mangler litt i kantene, og det ene øyet henger seg opp litt, altså klistrer seg litt igjen en lite stund, så jeg vil tro de begynte å åpne seg i går morres eller kvelden før. Jeg husker, dvs vi har bildedokumentasjon på, at sist jeg var borti nyfødte, som var uhellskullet vi fikk da vi flytta sammen for 20 år siden, da p-piller fortsatt var normen, så åpna begynte øya å åpne seg etter nøyaktig en uke. Dvs de ble født natt til 10. mai, og alle fem hadde minimum gløtt på øya på 17. mai. 

Mor, som nå er døpt Frost, og er bitteliten, kun 2,5 kg uten å være mager, gikk altså i fella i går kveld. Så jeg var og hentet henne og hennes sønn, Blue. Hun viste ingen interesse for ungen i gå kveld, så vi måtte mate han litt og vaske han i stumpen, men fikk lagt han inntil henne i natt. Vi var oppe flere ganger i natt for å sjekke ståa. 

Dette er et veldig vanskelig tilfelle, som normalt hadde endt med avliving. Frost har aldri blitt rørt av mennesker, og heller aldri vært innendørs. Hun fikk derfor panikk da hun kom ut av buret i går, men roet seg heldigvis ned. Da hun og ungen skulle til klinikken i dag, fikk hun igjen panikk da jeg skulle få henne inn i et bur, og hun endte opp med å rift på øret. Panikken ble total på klinikken, der hun klatret opp etter veggene, tissa på seg og ble helt utkjørt. Hun fødte en død unge i går morges, og den har tydeligvis ligget en stund, for hun har godt med infeksjon i kroppen og en del utflod bak. Øremidd, selvfølgelig, og feber, men eller ikke noe galt å finne fysisk. 
Normalt ville vi avlivet en så vill katt som dette, men hun har en plass å komme tilbake til etter ungen er avvent og hun er kastrert. I tillegg har hun jo ungen, og skulle mor avlives, så hadde jo ungen måtte bøte med livet også, og den sitter langt inne, å avlive en frisk unge. Nå blir det jo ekstra jobb på oss med å sosialisere lille Blue, for å motvirke Frost sin skyhet. Heldigvis virker det som at hun vet at mennesker ikke er farlige, så hun lar oss håndtere Blue, og vi kan også sitte i nærheten uten at hun blir helt tullete. Det er fysisk kontakt og vegger som er skummelt, det som hun aldri har opplevd før. Heldigvis har vi også en ung frøken på 9 mnd her, fortsatt leken og den mest multisosiale katten jeg har vært borti, så hun skal etter hvert få fungere som storesøster og mentor for Blue, siden han ikke har egne søsken. Og så håper vi jo at Frost etter tre måneder her vil tolerere menneskekontakt litt bedre, selv om hun nok aldri vil bli en kosekatt. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg importere 3 forvillede katter fra Kenya (Sokoker) for en god del år siden. De var sky, spesielt hun ene. Men til slutt knakk hun koden og ble faktisk veldig kjælen. Hannkatten var den som var lettest å få tilliten til, mens den andre hunnkatten var ikke så hypp på kos men aksepterte håndtering uten problem.
Det var et eventyr å få disse kattene fra Kenya og hjem kan du trygt si, men veldig moro. Dessverre er de alle borte nå, og jeg har ikke lenger rasen. Rasen har likevel en stor del av hjertet mitt, men det finnes ikke "skikkelige" sokoker igjen omtrent. Disse importene var ikke som de eldre linjene, og var ment som et boost i deres genpool. Men dagen sokoker har langt mer av dette nye blodet enn det gamle og har en adferd og utseende der etter. Selv om det glimter til med noen gode individer her og der så får jeg nok aldri igjen en Furahi eller Vema Sana (mine to beste/favoritter). Mjusi var også en favoritt, men eksteriørmessig hadde han en del feil og mangler. 

OK, avsporing over :)

Lykke til videre med den lille og mor Frost. Det jeg engentlig ville si her er at jeg vet det går å få en "vill"katt tam og kjælen hvis det bor i henne, og hun er åpenbart tammere enn hva min Bahati var når hun kom til Norge. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Snøfrost skrev:

Jeg importere 3 forvillede katter fra Kenya (Sokoker) for en god del år siden. De var sky, spesielt hun ene. Men til slutt knakk hun koden og ble faktisk veldig kjælen. Hannkatten var den som var lettest å få tilliten til, mens den andre hunnkatten var ikke så hypp på kos men aksepterte håndtering uten problem.
Det var et eventyr å få disse kattene fra Kenya og hjem kan du trygt si, men veldig moro. Dessverre er de alle borte nå, og jeg har ikke lenger rasen. Rasen har likevel en stor del av hjertet mitt, men det finnes ikke "skikkelige" sokoker igjen omtrent. Disse importene var ikke som de eldre linjene, og var ment som et boost i deres genpool. Men dagen sokoker har langt mer av dette nye blodet enn det gamle og har en adferd og utseende der etter. Selv om det glimter til med noen gode individer her og der så får jeg nok aldri igjen en Furahi eller Vema Sana (mine to beste/favoritter). Mjusi var også en favoritt, men eksteriørmessig hadde han en del feil og mangler. 

OK, avsporing over :)

Lykke til videre med den lille og mor Frost. Det jeg engentlig ville si her er at jeg vet det går å få en "vill"katt tam og kjælen hvis det bor i henne, og hun er åpenbart tammere enn hva min Bahati var når hun kom til Norge. 

Ah..sokoke..en av ønskerasene noen år tilbake. Du har ikke noen bilder av dine å vise her? :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, Snøfrost skrev:

Jeg importere 3 forvillede katter fra Kenya (Sokoker) for en god del år siden. De var sky, spesielt hun ene. Men til slutt knakk hun koden og ble faktisk veldig kjælen. Hannkatten var den som var lettest å få tilliten til, mens den andre hunnkatten var ikke så hypp på kos men aksepterte håndtering uten problem.
Det var et eventyr å få disse kattene fra Kenya og hjem kan du trygt si, men veldig moro. Dessverre er de alle borte nå, og jeg har ikke lenger rasen. Rasen har likevel en stor del av hjertet mitt, men det finnes ikke "skikkelige" sokoker igjen omtrent. Disse importene var ikke som de eldre linjene, og var ment som et boost i deres genpool. Men dagen sokoker har langt mer av dette nye blodet enn det gamle og har en adferd og utseende der etter. Selv om det glimter til med noen gode individer her og der så får jeg nok aldri igjen en Furahi eller Vema Sana (mine to beste/favoritter). Mjusi var også en favoritt, men eksteriørmessig hadde han en del feil og mangler. 

OK, avsporing over :)

Lykke til videre med den lille og mor Frost. Det jeg engentlig ville si her er at jeg vet det går å få en "vill"katt tam og kjælen hvis det bor i henne, og hun er åpenbart tammere enn hva min Bahati var når hun kom til Norge. 

Joda, det hender jo at de med villskap i seg kan bli både tamme og kosete, men oftest blir de jo ikke det når de ikke har hatt menneskekontakt som unger. Og Frost er 2 år, så jeg har ikke de store forhåpningene, men jeg blir gjerne positivt overrasket, for å si det sånn ;) Hun har jo en liten fordel, og det er at hun tross alt forstår at jeg ikke vil henne noe vondt. Da jeg hentet ut Blue i stad for å veie han, så lå han under henne. Når jeg tok borti han, så løftet hun bare på beinet så jeg fikk tak på han. Så hun starter jo ikke helt på scratch, det er tydelig, da ville hun jo aldri latt meg røre ungen. Altså, litt håp er det jo, og vi skal jo prøve så godt vi kan (dvs, ikke gjøre så mye, tålmodighet er jo veien å gå), vi har jo tre måneder på oss. Blir spennende å se hvor langt vi kommer. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, Lene_S skrev:

Joda, det hender jo at de med villskap i seg kan bli både tamme og kosete, men oftest blir de jo ikke det når de ikke har hatt menneskekontakt som unger. Og Frost er 2 år, så jeg har ikke de store forhåpningene, men jeg blir gjerne positivt overrasket, for å si det sånn ;)

Jeg føler sånt ligger litt i genetikk også. Vi har hatt noen kull med kattunger hjemme (når jeg bodde hjemme hos foreldrene mine, før pusene begynte på p-piller), og der fikk ungene være inne en uke, før de ble flyttet ut sammen med mor i kattehus/kasse(dette var type vår/sommer). Vi beholdt som regel en eller to fra de fleste kullene, og de ble alle ganske skye fordi de vokste opp ute. I det ene kullet, så ble både bror og søster på sikt veldig kosete med oss i familien, selv om de var noe mer sky ovenfor fremmede. Den ene av disse kattene lever på 14. eller 15. året nå og er generelt en ganske tillitsfull katt og er den eneste i flokken som har akseptert hunder i godt voksen alder f.eks. Noe de andre ikke har gjort. Så har vi hatt noen kull der kattene har fortsatt å være ganske skye, men tamme nok til at de kunne få litt kos av de få i familien de kjente. 

Har et annet eksempel fra broren min:
Han fikk et kull med kattunger, der alle ungene vokste opp inne og ble sosialisert med mennesker(gikk løse i leiligheten på dagen). De ble kost med og håndtert. Han beholdt en hannkatt fra dette kullet. Denne er svært sky ovenfor fremmede, men aksepterer bror og evt. folk som har vært der en stund over tid. Kattens første respons når det kommer noen, er å stikke av for så å se hva det var for noe. Jeg har klappet denne katten to ganger, begge gangene når jeg hadde vært på besøk et døgn. Jeg ser likevel bare rævva og bakbeina på pus når jeg kommer på besøk :P 

Så, en dag der bror min bodde før, i en kjellerleilighet, så hadde de to vinduer på bakkenivå som sto åpent på kjøkkene. Kattene hadde maten på kjøkkenbenken og vinduene sto ofte åpne. En dag kommer det en fremmed hannkatt inn og kaster seg over maten. Så fort han merka folk, så stakk han. De greide en dag å lukke vinduet og stenge han inne i leiligheten og katten var livredd. Lå å gjemte seg og turte ikke komme fram. Veldig redd for alle mennesker. Etter hvert ble han tryggere. Bror min fikk han kastrert og han beholdte katten siden ingen gjorde krav på den og i dag er det verdens hyggeligste og søteste pus. Han er så tillitsfull mot alle mennesker. Du kan løfte på han, klemme han og helst kose med han hele dagen. Alt er greit. Jeg måtte inn å gi han fotbad da bror min var bortreist, og selv om han hadde sine meninger om å få foten i såpevann og sprella som verst, så bet han ikke. Når jeg slapp han og han hadde gjemt seg under senga, så var det ikke lenge før han kom ut igjen og jeg var helt tilgitt. 

Det er ganske ironisk. Katt født inne, og blitt holdt inne til han var rundt 7 mnd. og kastrert er kjempesky, mens gatepus som var livredd ble verdens mest tillitsfulle pus. Det MÅ jo være genetikk i bildet?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Klart det er genetikk i bildet. Mentalitet er arvelig på katter også, ikke bare hunder.

Vi har tre katter med omtrent samme bakgrunn - forvillet mor. Født ute, fanget inn osv. 2 av dem så kom mora selv og oppsøkte mennesker rett før og etter ungene ble født. Den tredje vet jeg ikke noe om mora til, annet enn at hun var for vill til å gå i fella.  Begge jentene er kjempetamme og fine, legger seg gjerne ifanget på besøkende om det passer seg slik.  Hankatten er sky, fremmede ser han knapt og han er veeeldig kosete med oss, men "tør" liksom ikke helt.  

Ene hukatten og hankatten hadde mødre som oppsøkte mennesker selv. Andre hukatten hadde for vill mor til at den kunne fanges inn. 

 

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt enig, det må være genetikk med i 'ligningen'. Når det kommer til katter( frittgående, som vel de fleste er ?) så er jo reserverthet mot fremmede direkte fornuftig. Som kjent kan katter være yndet mål for direkte grusomhet mot dyr og en katt som ikke lar seg 'plukke opp' av fremmede eller lar de komme for nær, har nok ubetingede fordeler i så måte. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

"Selvsagt" er det genetikk inne i bildet her. På hunder er man jo nøye (i allefall de som er seriøse) på gemytt til både hannhund og tispe, da gemytt er arvelig, og ei nervøs tispe vil ha mye større sjanse for å få nervøse valper enn en stødig tispe. Og det er ikke bare på grunn av innflytelsen hun har på avkommet etter fødselen. De har forsket mye på dette, blant annet i det reveprosjektet i Russland. 
Der har de til og med byttet embryo fra tisper med godt gemytt til tisper som de bare kaller "drager", og valpene som er fra den "snille" mora, som blir født av "dragen" vokser opp og har godt gemytt, mens "dragebarna" som blir født av den "snille" mora, har dårlig gemytt.

Jeg tar veldig hensyn til gemytt i kaninavlen. Jeg prioriterer helse og gemytt like høyt, og så kommer eksteriør under der.
Hunner og hanner som ikke er sosiale, eller er sky, skvetter, biter eller på noen måte ikke er trivelige å holde på med, blir ikke satt i avl, og ender på middagsbordet. Det er ikke for å være slem, men det skal være trivelig for både kanin og eier, og en sky og nervøs kanin har det ikke godt selv heller. 
De få gangene jeg har satt en hunn i avl, som så viser seg å ikke være så stødig og tam som jeg har trodd, blir tatt ut av avl etter første kull, og hverken mor eller avkom blir solgt ut av stallen. 
Dersom en hunn får unger, men av ulike årsaker ikke kan ta hånd om dem, så legger jeg dem i reiret til en annen hun, som fostrer dem opp. Men ungene arver gemyttet og adferden til sin biologiske mor, ikke fostermor. Og det selv om de kanskje ikke har vært lengre enn noen få timer sammen med sin egen mor.

Mye rabling og rot, men jeg håper det var litt forståelig:aww::P

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Joda, genetikk har nok sikkert sitt å si også, men det tror jeg vises tydeligst når kattunger blir eldre, nærmer seg voksne. Jeg tror mors holdning er det aller viktigste de første månedene. Mange forvilla mødre har jo lite kontakt med mennesker, og dermed byr det seg få anledninger til å vise ungene at hun mener at mennesker er farlige. Ungene til disse får dermed ikke inn den ekstra skepsisen mot folk som de som har mer kontakt med mennesker, og dermed får jevnlig leksjon om hvor skumle tobeinte er. Jeg tror generelt slike unger kan blir tryggere på mennesker enn de som har fått se mors reaksjoner mot folk. Og mors reaksjon tror jeg har med vane å gjøre. Hvorfor jeg tenker sånn vil jeg demonstrere med to ganske sammenlignbare kull vi har hatt her. Jeg er klar over at bare to ikke utgjør noen reell studie, men jeg synes likevel det er verdt å nevne.

For snart 2 år siden fikk vi inn en mor, Onyx, med tre barn. Disse var funnet i en garasje, og ungene var ca 5 uker gamle. Mor var forholdsvis tillitsfull med folk, hadde hatt et hjem frem til hun fødte ungene, men da hun var i garasjen, så var hun ekstremt på vakt. Hun var ikke vant til en situasjoner der mennesker kunne være en trussel, og reagerte deretter når folk kom for å fange dem inn. Antakelig hadde hun også reagert med samme store og merkbare frykt hver gang folk hadde kommet inn i garasjen. Resultatet var at ungene var livredde, freste og spytta. 
Så, nå sist høst, fikk jeg inn tre unger som var funnet i et skjul, også ca 5 uker gamle. Moren var hjemløs. Hun hadde fått mat på stedet hun holdt til, men var veldig sky. Hun ble drept i trafikken to dager før ungene ble funnet. Ungene var veldig tamme fra første øyeblikk. Jeg tenker at fordi hun var mer vant til å passe seg selv, så overreagerte ikke hun når folk kom i nærheten av gjemmestedet hennes,, hun bare holdt seg i ro.  

Logikk sier jo at disse situasjonene skulle gitt motsatt resultatet, at de med tillitsfull mor skulle vært tamme, og de med en hjemløs og sky mor skulle vært redde. Men slik ble det ikke, og det er spennende å teorisere om hvorfor det ble som det ble. Etter hvert som ungene ble eldre, så gjør de jo sine egne erfaringer, og de er jo også veldig viktige. Hvordan de til slutt blir, er nok et komplisert regnestykke av gener, mors innflytelse og egne erfaringer, men jeg tror det er umulig å noen gang komme frem til en konkret formel, for spesielt erfaringer vektes jo veldig ulikt, både generelt og individuelt, og hvor mye en enkelt erfaring påvirker, og i hvilken retningen, styres jo igjen av gener og enda tidligere erfaringer. Generelt kan man jo si at erfaringer gjort tidlig i livet, som de første 3-4 mnd hos både hund og katt, er veldig viktige, men at gener er med å styre hvor mye spesielt negative erfaringer påvirker. Eller noe sånt :P

Ellers så minnet @QUEST meg på noe dumt jeg hørte her i vinter. Dette med å være reservert mot fremmede, som jo faktisk ikke er så dumt, og som mange katter faktisk er. Men jeg hørte altså dette fra en frivillig i en stor og velkjent foreningen: Hun hadde stoppet på en bensinstasjon i Vestby, og sett to katter. De var ville ikke hilse på henne, og dermed mente hun at de måtte være hjemløse. Altså, måtte det fanges inn :o Nå viste det seg at de faktisk var hjemløse, men jeg ble helt satt ut av argumentet der, og hadde veldig lyst til å spørre om da noen gang faktisk hadde møtt katter før. De fleste av mine er skeptiske til fremmede, men de har jo likevel et godt hjem og trenger ikke hjelp. 
 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
    • Jeg er ganske forelska om dagen 😂❤️    Vi har jo 3 tisper også - Utrolig morsomme og herlige vesen! Men hannhund er virkelig noe for seg selv! ❤️   Nils hadde en strålende valpekarriere, til helga skal han til Nkk Sandefjord og prøve seg som junior - Vi er forberedt på at alt kan skje 😂
    • Jeg har jo vært inne på tanken, særlig nå i perioden jeg ikke fikk lekt med han. Men i utgangspunktet bør det være mer enn nok. I tillegg til korte lufteturer er han en time i skogen ila formiddagen, og får en økt eller to med spor/lydighet/felt/rundering ila ettermiddagen/kvelden. Jeg har sluttet med all trening inne fordi det tydelig bygger stress, men han bør ikke være understimulert totalt sett. Mellom øktene får han også mye ro og søvn
    • Du har en ganske aktiv hunderase, hvor mye aktivitet får han i løpet av en dag? Selv om han ikke har kunnet leke har han vel fått både tur og aktivitet, håper jeg? Hodearbeid, søk, triksetrening? Jeg ville lagt mer arbeid i ro og trygghet rundt måltider, og ro- og hodetrening etter trening og hundemøter og andre stressede situasjoner.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...