Gå til innhold
Hundesonen.no

Labrador retriever -en rase med utfordringer?


QUEST
 Share

Recommended Posts

Akkurat nå, Kangerlussuaq skrev:

Men pingviner er jo ikke dum av den grunn? Hva som er dumt i form av mennesker, er da ikke annet enn utvikling og evolusjon hos andre raser. Det er jo ikke pingviner eller fuglene i Australias skyld at de mangler redsler for noe som naturen har forberedt de på? Alle kan jo ikke være mennesker :ahappy: 

(egentlig OT ifht tråden, men samtidig relevant)

 Nå har jeg for lite kunnskap om pingvinarter til å uttale meg om deres intelligens men gjevnt over, så er det slik at de individer i en art som mangler en viss sunn skepsis ovenfor ukjente 'ting' har mindre sjanse til å videreføre sine gener. 

Hvis man tenker  seg at disse hypotetiske pingvinene ble 'beriket' med menneskelig bosetning og jakt på dem, så tror jeg at man relativt snart ville sett en endring i deres tillit til mennesker og at de som levde videre og fikk sjansen til å etterlate seg etterkommere, ville være de som utviste skepsis/flyktet når de så mennesker. 

Mennesker som utviser blind tillit til fremmede , enten  det nå er på et fremmed sted eller ute på byen, får ikke helt sjeldent betale for det.. 

For å si det veldig enkelt, hvis du drar ut på byen alene, treffer en fyr som du aldri har sett før og blir med han hjem etter en time..Vel , sorry mac men da anser jeg det som rimelig kørka. Det bør ikke komme som noe sjokk presis, hvis noe utrivelig skulle hende.

På samme måte med hund eller katt for den del. Går du bort til alle du møter og tror at dette er din nye bestevenn, så kan det gå deg ille..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutes ago, QUEST said:

 Nå har jeg for lite kunnskap om pingvinarter til å uttale meg om deres intelligens men gjevnt over, så er det slik at de individer i en art som mangler en viss sunn skepsis ovenfor ukjente 'ting' har mindre sjanse til å videreføre sine gener. 

Men hos hund så er det nettopp skepsis mot ukjente ting og mennesker det som gir de mindre sjans til å formere seg. Spesielt for en labrador hvor det å være sosial og tillitsfull er uttalt ønskede egenskaper. Derfor er det "smart" for en labrador å være ukritisk til ukjente, enten det er folk, dyr eller gjenstander. Du baserer argumentene dine evolusjonært, men virker å glemme og gjenkjenne at mellom arter og kontekster så er det store forskjeller på hvilke egenskaper som gir bedre sjanser for overlevelse og videre til formering. Evolusjonært sett er ikke god evne til problemløsning er nødvendigvis en universiell "smart" strategi, det avhenger av kontekst i situasjonen der og da. Ikke minst fordi hva som er "problemløsende" vil kunne framstå i en milliard forskjellige varianter, og blir avhengig av å på mange måter defineres ut fra utfall.

Intelligens, "smart" og "dum" er menneskeskapte og essensialistiske kategorier med relativt store svakheter. De er kontekstavhengige enten man snakker om hund eller menneske og for meg ganske vanskelige fenomener å snakke om ut over det helt hverdagslige. Det synes jeg denne tråden godt beskriver på en god måte.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

31 minutter siden, Mari skrev:

Men hos hund så er det nettopp skepsis mot ukjente ting og mennesker det som gir de mindre sjans til å formere seg. Spesielt for en labrador hvor det å være sosial og tillitsfull er uttalt ønskede egenskaper. Derfor er det "smart" for en labrador å være ukritisk til ukjente, enten det er folk, dyr eller gjenstander. Du baserer argumentene dine evolusjonært, men virker å glemme og gjenkjenne at mellom arter og kontekster så er det store forskjeller på hvilke egenskaper som gir bedre sjanser for overlevelse og videre til formering. Evolusjonært sett er ikke god evne til problemløsning er nødvendigvis en universiell "smart" strategi, det avhenger av kontekst i situasjonen der og da. Ikke minst fordi hva som er "problemløsende" vil kunne framstå i en milliard forskjellige varianter, og blir avhengig av å på mange måter defineres ut fra utfall.

Intelligens, "smart" og "dum" er menneskeskapte og essensialistiske kategorier med relativt store svakheter. De er kontekstavhengige enten man snakker om hund eller menneske og for meg ganske vanskelige fenomener å snakke om ut over det helt hverdagslige. Det synes jeg denne tråden godt beskriver på en god måte.

Nei, jeg  har ikke glemt 'det' jeg ventet faktisk på at noen skulle påpeke det, når det kommer til menneskeskapte raser ;) 

Helt klart vil noen raser eller rettere sagt individer innen raser ha større formeringspotensiale, nettopp fordi 'dumme' egenskaper er ønsket av den/de som avler. Sammenligner man labrador og basenji f.eks, så er det jo ingen tvil om hvilken rase som antallsmessig har hatt mest suksess. Hvilket nok nettopp beror på at de egenskapene som jeg her for enkelhets skyld kaller 'dumhet' tiltaler mange flere mennesker, enn basenjiens egenskaper. 

Selvfølgelig vil det være store svakheter med såpass enkle merkelapper som 'dum' og ' smart'. Men for å ikke gjøre det alltfor komplisert, benyttet jeg disse. Like selvfølgelig vil kontekst ha mye og si mennigjen, uten å ta med en hel rekke med 'hvisomatte', så presenterte jeg det såpass enkelt som her. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mari summerte det veldig fint opp.

Apropo Basenji, hver gang jeg har hatt en basenjivalp i min varetekt så har jeg vært møtt av et oversosialt vesen som elsket alt og alle og ikke var redd noen. Endrer de seg fryktelig når de blir eldre? :P 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 hours ago, QUEST said:

Hvis man tenker  seg at disse hypotetiske pingvinene ble 'beriket' med menneskelig bosetning og jakt på dem, så tror jeg at man relativt snart ville sett en endring i deres tillit til mennesker og at de som levde videre og fikk sjansen til å etterlate seg etterkommere, ville være de som utviste skepsis/flyktet når de så mennesker. 

Så vidt jeg vet klarer ikke dyrearter å tilpasse seg så fort. Gode eksempler på hjelpesløse fugler som ikke kan fly som fort ble utryddet av griske mennesker er "the dodo" (jeg vet ikke hva den heter på norsk), og den norske klassikeren Geirfuglen. Geirfuglen var jo praktisk talt den nordiske pingvinen, med enorm utbredelse over hele nordatlanteren fra canada via island til norge. Mennesket fant den og vips var den utryddet fordi den var så enkel å ta for seg. https://www.nrk.no/natur/xl/geirfuglen-ble-slaktet-ned-av-menneskers-gradighet-1.12962474

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 hour ago, Kangerlussuaq said:

Så vidt jeg vet klarer ikke dyrearter å tilpasse seg så fort. Gode eksempler på hjelpesløse fugler som ikke kan fly som fort ble utryddet av griske mennesker er "the dodo" (jeg vet ikke hva den heter på norsk), og den norske klassikeren Geirfuglen. Geirfuglen var jo praktisk talt den nordiske pingvinen, med enorm utbredelse over hele nordatlanteren fra canada via island til norge. Mennesket fant den og vips var den utryddet fordi den var så enkel å ta for seg. https://www.nrk.no/natur/xl/geirfuglen-ble-slaktet-ned-av-menneskers-gradighet-1.12962474

Dronte :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, Kangerlussuaq skrev:

Så vidt jeg vet klarer ikke dyrearter å tilpasse seg så fort. Gode eksempler på hjelpesløse fugler som ikke kan fly som fort ble utryddet av griske mennesker er "the dodo" (jeg vet ikke hva den heter på norsk), og den norske klassikeren Geirfuglen. Geirfuglen var jo praktisk talt den nordiske pingvinen, med enorm utbredelse over hele nordatlanteren fra canada via island til norge. Mennesket fant den og vips var den utryddet fordi den var så enkel å ta for seg. https://www.nrk.no/natur/xl/geirfuglen-ble-slaktet-ned-av-menneskers-gradighet-1.12962474

Det viser seg at dyr kan endre  adferd noe raskere enn man trodde tidligere. Her har man ett eksempel ; https://www.usn.no/forskning/forskningsnytt/bjornemor-beholder-ungene-lenger-article214309-27233.html:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 24.4.2018 at 7:19 PM, MarieR skrev:

I tillegg er labradoren blitt store hunder, som rent fysisk desverre minner stadig mer om mastiffer enn moderate retrievere, og det utgjør en ekstra utfordring ifht håndtering og kontroll. 

Ja de er blitt skikkelig kraftige, og hodet er skikkelig bredt

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en labradorhann som førstegangshund, sett bort i fra "oppveksthunden" som var en spets. Leste meg godt opp på rasen og treningsmetoder slik at jeg hele tiden delvis forventet hva som skulle komme framfor å bli sjokkert eller skuffet over adferd. Så nå som han er to år så er han litt "pling i bollen" til tider, men får han tid til å "varme opp" selvkontrollen og arbeidsmotivasjonen er han helt fantastisk. 
Han bestod bronsemerket når han var 8 mnd, og vi får til ganske avanserte lydighets- og jaktøvelser allerede. Får ofte mye skryt av instruktører på hvor fokusert og utholden han er i arbeid, men kan falle ut ved forstyrrelser hvis jeg ikke klarer å motivere han nok. Har gjort noen feil som nok har skapt en over gjennomsnittet forventningsfull hund ved passering og som videre fører til  tidvis frustrasjonsbjeffing, ellers er han lydløs. Ved hilsing på barn og voksne kan han være litt ukontrollert glad det første minuttet, men når han får kjørt seg ned til normal tilstedeværelse er han superforsiktig og veldig kontrollert selv med babyer. Er respektfull ovenfor andre hunder/valper og legger seg rett på rygg om det kommer en bøs hannhund, men kan ri på unge/jevnaldrende hanner og være litt intens med tisper helt til de gir beskjed. Han kan nok leke litt voldsomt hvis den andre hunden også leker voldsomt, har sett noen bulldozer-lignende tendenser. 
Han er utstillingsmodellen og har høstet excellent på snart et tosifret antall utstillinger, men likevel en atletisk kropp hvor jeg merker at dommere er litt like/dislike i forhold til at han da ser mindre massiv ut en de andre i ringen. Likevel er det dommere som har kommentert at han er "fit". 
Han er nok litt stresset av seg framfor å være den "late og dovne" labradoren som kan sovne over alt. Men dette tror jeg kan relateres til litt ustrukturert miljøtrening og ro-trening som valp, i tillegg til hormoner og forventninger om å være med på alt som skjer.

Usikker på om min neste hund blir en labrador på bakgrunn av at jeg føler jeg har vært litt heldig med han jeg har nå, men samtidig stiller jeg jo med en helt annen erfaring når jeg skal oppdra neste valp. 

 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...
På 29.4.2018 at 8:55 PM, BOP skrev:

Jeg har en labradorhann som førstegangshund, sett bort i fra "oppveksthunden" som var en spets. Leste meg godt opp på rasen og treningsmetoder slik at jeg hele tiden delvis forventet hva som skulle komme framfor å bli sjokkert eller skuffet over adferd. Så nå som han er to år så er han litt "pling i bollen" til tider, men får han tid til å "varme opp" selvkontrollen og arbeidsmotivasjonen er han helt fantastisk. 
Han bestod bronsemerket når han var 8 mnd, og vi får til ganske avanserte lydighets- og jaktøvelser allerede. Får ofte mye skryt av instruktører på hvor fokusert og utholden han er i arbeid, men kan falle ut ved forstyrrelser hvis jeg ikke klarer å motivere han nok. Har gjort noen feil som nok har skapt en over gjennomsnittet forventningsfull hund ved passering og som videre fører til  tidvis frustrasjonsbjeffing, ellers er han lydløs. Ved hilsing på barn og voksne kan han være litt ukontrollert glad det første minuttet, men når han får kjørt seg ned til normal tilstedeværelse er han superforsiktig og veldig kontrollert selv med babyer. Er respektfull ovenfor andre hunder/valper og legger seg rett på rygg om det kommer en bøs hannhund, men kan ri på unge/jevnaldrende hanner og være litt intens med tisper helt til de gir beskjed. Han kan nok leke litt voldsomt hvis den andre hunden også leker voldsomt, har sett noen bulldozer-lignende tendenser. 
Han er utstillingsmodellen og har høstet excellent på snart et tosifret antall utstillinger, men likevel en atletisk kropp hvor jeg merker at dommere er litt like/dislike i forhold til at han da ser mindre massiv ut en de andre i ringen. Likevel er det dommere som har kommentert at han er "fit". 
Han er nok litt stresset av seg framfor å være den "late og dovne" labradoren som kan sovne over alt. Men dette tror jeg kan relateres til litt ustrukturert miljøtrening og ro-trening som valp, i tillegg til hormoner og forventninger om å være med på alt som skjer.

Usikker på om min neste hund blir en labrador på bakgrunn av at jeg føler jeg har vært litt heldig med han jeg har nå, men samtidig stiller jeg jo med en helt annen erfaring når jeg skal oppdra neste valp. 

 

Jeg tror ikke du har vært heldig, synes det høres ut som du beskriver en gjennomsnittslig labrador jeg, som du har lagt ned bra med trening i :) 

Hvis man kikker seg litt rundt før man kjøper seg en labrador, så mener jeg at det ikke er så veldig vanskelig å finne en type som ikke er så svære som enkelte er. Jeg har ikke belegg for å si at "slik er det", men jeg har hørt folk diskutere dette med kjønnsdrift og innbilt svangerskap knyttet opp mot overvekt hos labrador. Vet at flere som konkurrerer med retrieverne sine passer ekstra på mat rundt løpetid, og at de trenes godt fysisk for å forebygge innbilt svangerskap hos tispene. Hvorvidt dette har en direkte sammenheng det vet jeg ikke, men det er en interessant tanke!

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...