Gå til innhold
Hundesonen.no

Du møter mannen/dama i ditt liv- men så...


QUEST
 Share

Recommended Posts

Akkurat nå, Malamuten skrev:

Aner ikke hva som faktisk ville skjedd,  men  det tror jeg rimelig sikkert ville vært en deal-breaker for min del.  Personen og tiltrekningen sånn sett hadde jo ikke endret seg,  men det hadde nok brått blitt slutt på den fysiske tiltrekningen og det seksuelle er jeg rimelig sikker på. Så et evt forhold hadde jo da isåfall blitt mer som et vennskap. Og det vil jo antagelig ikke vare i lengden for jeg er iallefall ikke interessert  i noe åpent forhold e.l. selv om det kan vøre en løsning på et slikt  problem.  

 

@Tonje

Signerer den. 

Fikk ikke til å fjerne tag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 81
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

For min del hadde det gått bra.  Det viktigste er at man passer sammen og har det bra.

For min del er problemstillingen helt irrelevant... Jeg lider av FF... altså forholdsfobi. Jeg blir fysisk dårlig av tanken på å innlede et forhold til noen. Helt sant. Jeg blir kvalm, svimmel, mister

Jeg er jo heterofil, men møter jeg en mann (som jeg da tror er mann) og får følelser og synes denne personen er fantastisk, hvor da vedkomne etter en tid åpner seg for meg og forteller at han er født

Just now, Tonje said:

Ja, det er det jeg tenker. For meg ville tanken på han som kvinne gjort at tiltrekningen hadde forsvunnet. Nå vet jeg jo ikke uten å ha havnet i en slik situasjon, men jeg tror ganske sikkert at jeg ville reagert slik. Hvorfor man reagerer og tenker som man gjør er ikke alltid så lett å forklare, men sånn er det. Jeg er vel litt konservativ der kanskje, mannen i mitt liv må ha vært mann fra børjan av for å kunne fungere som min livspartner.

da skjønner jeg hva du mener?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt enig med @Kangerlussuaq

Mennesker er visuelle, noen i større grad enn andre. Det hjelper ikke om personen klaffer på alle andre områder. Dersom ikke seksuell kjemi stemmer eller om man ikke finner personen seksuelt tiltrekkende er det lite man kan gjøre for å endre dette. Det har for mange stor betydning hvordan partneren ser ut (det vil ikke si at ikke matchende personlighet er vel så viktig, ja takk begge deler).

 

Vaginoplasty gir i beste tilfeller et resultat som ser helt naturlig ut i tillegg til å fungere som den skal. Dersom kjønnsskifte har skjedd så tidlig at mannlige traits ikke er fremtredende ser jeg derfor for meg at det kan være enklere for en hetero mann å tenne på en trans kvinne. 

Det samme er ikke tilfelle for en konstruert penis. Det ser overhodet ikke naturlig ut og den har ikke normal funksjon (en dildo, kjøttpølse eller annet fallosformet objekt er ikke en fullgod substitutt for en penis). Derfor syns jeg ikke det er spesielt merkelig at mange heterofile kvinner vil ha problemer med seksuell tiltrekning og tenning når det gjelder trans menn.

 

Så er det også det faktum at mange transpersoner ikke velger å gjennomføre kjønnskorrigering. Det eneste kravet for offisielt bytte er såvidt jeg vet sterilisering. 

Dere som har svart at forhold med transperson ikke hadde vært noe problem: hadde dere tenkt det samme dersom kjønnskorrigering ikke var gjennomført?

Om du er lesbisk, og treffer en kvinne med penis, ville dette skapt problemer med seksuell tenning eller ville det vært uproblematisk siden personen identifiserte seg som kvinne og får hormoner? Eller hetero, og treffer en mann med vagina? Uproblematisk iom at personen identifiserer seg som mann og får hormoner?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

20 minutter siden, Elisabeth00 skrev:

Dere som har svart at forhold med transperson ikke hadde vært noe problem: hadde dere tenkt det samme dersom kjønnskorrigering ikke var gjennomført?

En kvinne med penis , testikler og bryster, altså en MTF uten korrigering nedentil hadde vært uproblematisk så lenge personen ellers var tiltrekkende for meg. Derimot er jeg faktisk usikker ,den andre veien' , altså en FTM uten korrigering nedentil.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For min del er problemstillingen helt irrelevant... Jeg lider av FF... altså forholdsfobi. Jeg blir fysisk dårlig av tanken på å innlede et forhold til noen. Helt sant. Jeg blir kvalm, svimmel, mister matlysten etc straks jeg aner tendenser til at noen viser interesse for min person ut over et vanlig vennskap... :aww: 

  • Like 2
  • Haha 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 minutter siden, QUEST skrev:

En kvinne med penis , testikler og bryster, altså en MTF uten korrigering nedentil hadde vært uproblematisk så lenge personen ellers var tiltrekkende for meg. Derimot er jeg faktisk usikker ,den andre veien' , altså en FTM uten korrigering nedentil.

Du er vel ikke alene om det. Er jo et rimelig stort marked for shemale porn :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Elisabeth00 skrev:

Du er vel ikke alene om det. Er jo et rimelig stort marked for shemale porn :P

Det har du vel forsåvidt rett i men det fikk meg til å tenke på at det er en sjanger jeg aldri sett i den nevnte filmkategori. Og når vi nå er inne på den kategorien film; Nå skal det sies at mitt konsum av denslags er meget moderat, i den grad    at hadde bransjen vært avhengige av slike konsumenter som meg, hadde den dødd  ut for mange år siden..  Men..endel har jeg jo sett og felles for alle er at de er utrolig elendig laget/har talentløse skuespillere/produsenter/regissører .. Faktisk så elendig at man blir mer opptatt av/fascinert over den manglende kvalitet enn det som er intensjonen med den slag filmer for seeren..:P

@Siri; så med andre ord; enhver beiler er i realiteten rene slankekuren for din del? :P

 

@Lene_S; tar jo opp en annen interessant vinkling lenger opp; hvor mange kunne tenkt seg å leve i ett platonisk forhold med en partner? Enten fra starten av eller 'etterhvert' av en eller annen grunn. ( sykdom/skade/etc.) 

Endret av QUEST
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Elisabeth00 skrev:

Hva er forskjellen på et platonisk forhold og et veldig godt vennskap?

Forsåvidt et godt spørsmål. Definisjonen vil jo uvergelig 'henge' en del på de ulike par, selvfølgelig men jeg tenker at begge parter  oppfatter seg som et par i tradisjonell forstand - sex. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 hour ago, Elisabeth00 said:

 

Dere som har svart at forhold med transperson ikke hadde vært noe problem: hadde dere tenkt det samme dersom kjønnskorrigering ikke var gjennomført?

Om du er lesbisk, og treffer en kvinne med penis, ville dette skapt problemer med seksuell tenning eller ville det vært uproblematisk siden personen identifiserte seg som kvinne og får hormoner? Eller hetero, og treffer en mann med vagina? Uproblematisk iom at personen identifiserer seg som mann og får hormoner?

Nå er jeg stadig usikker på om det hadde vært overkommelig,  men om det skulle vært det så måtte nok kjønnskorrigering vært utført for min  del ja.  Noe annet tror jeg garantert hadde kjentes feil  for meg. 

Just now, QUEST said:

 

@Lene_S; tar jo opp en annen interessant vinkling lenger opp; hvor mange kunne tenkt seg å leve i ett platonisk forhold med en partner? Enten fra starten av eller 'etterhvert' av en eller annen grunn. ( sykdom/skade/etc.) 

Kan vell ikke si at det er noe jeg ønsker sånn på generelt grunnlag,  men for å prøve å berge et langvarig forhold så hadde jeg nok ønsket å prøve det. Dog tror jeg det er stor sjanse for at slike forhold feiler, og det tror jeg går på begge parter.  At det fort kan bli frustrasjon,  at man føler noe mangler osv. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, Elisabeth00 said:

Hva er forskjellen på et platonisk forhold og et veldig godt vennskap?

Om man bor sammen og på alle mulige vis unntatt sex fungerer som et par så vil jeg jo si at det er et litt annet forhold enn et vennskap,  på en måte. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Tonje skrev:

Vi er jo alle forskjellige, ikke sant? :) For meg ville ikke en mann som er født som dame vært tiltrekkende da jeg ville hatt problemer med tanken på at han tidligere hadde vært dame og ikke klart å vært intim med vedkommende. For meg er det en del av det å være kjærester, så uten den tiltrekningen så funker det ikke. 

Hetero er når man tiltrekkes av det motsatte kjønn, og når jeg da ikke klarer å tiltrekkes av en som tidligere har vært det samme kjønn så bruker jeg det argumentet fordi det blir riktig for meg. For meg må han ha vært født som mann. 

Det var ikke ment som kritikk, eller fordømmende på noen måte, jeg forstår bare ikke logikken. For, som jeg prøvde å formulere, så er du jo helt innafor heterobegrepet selv om vedkommende tidligere hadde kvinnelige deler. Vedkommende er jo mann. Altså, at argumentet ditt for å ikke bli sammen med en mann er at du, som kvinne, er hetero, blir helt ulogisk, og helt ærlig litt morsomt, i mitt hodet. For å sette det litt på spissen, så blir det litt som å si at jeg vil ikke spise sjokolade fordi jeg er sjokoladeelsker, om du skjønner. Jeg får liksom ikke regnestykket til å gå opp. 
Sånn generelt så er det ikke min business hvorfor folk tiltrekkes av den eller den, eller ikke av noen andre, de færreste klarer vel å sette finger'n på presis grunn uansett hva det gjelder, så det er ikke noe problem for meg at du ikke ser for deg et forhold til en FTM. Det var bare den logikken om at jeg tiltrekkes kun av menn, så en mann er ikke aktuelt jeg slet litt med å henge med på ;)

2 timer siden, Kangerlussuaq skrev:

Men det er jo noe mer til det. Mer enn bare stå og sæd. Haha. Jeg.. eh. Nei altså, uten å bli for eksplisitt, så er selve penis en stor del av tenningen for meg. Det er mye moro å ha med den, eller noe :lol: For meg er en normal penis blitt et tydelig og klart bilde, som jeg forventer. Et klart bilde som er en tydelig del av tenningen. Uten denne "normale" penisen (for meg), sammen med det andre av pakken (jeg må ha mann nesten etter det litt klassiske kjønnsmønsteret hvor jeg føler han kan passe på familien og er brei over skuldra, til og med at han er høyere enn meg. Heck, jeg fant til og med en mann som jobber med uniform, i en lederrolle. Altså, du ser bildet :P) blir alt bare feil. Maskulinitet i alle deler av det samlede bildet, og er det ikke ekte, så ville det ikke gjort noe for meg. Ikke feil i at jeg dømmer det som feil, men jeg kan føle hvordan det bare ikke ville vært riktig for meg hvis det skulle vært seksuell stemning. Jeg trenger det på den måten jeg forventer, på den måten jeg ønsker. Og det må være ekte. Ikke bare et skuespill. Vet ikke om det gir noe mening, men er interessant å lese om andre meninger  :ahappy: Et interessant tema.

Hva er en "normal penis"? Nå er jeg langt fra noen ekspert, begynner å bli et kvarter siden jeg så noen på nært hold, men jeg ser jo på TV, og så så jeg da noen i min ungdom. De var veeeeldig forskjellige. Så ulike at jeg sliter litt med å definere noen regler for hva som er normalt. 

Og så må jeg jo bare spørre: Hvor tidlig i prosessen inspiserer du du varene, så du sikre deg mot å kjøpe "kjøttpølsa i sekken"? :innocent:

Jeg tror dog jeg kan sette meg litt inn i hvordan du tenker. Jeg ville blitt ganske hekta av lasset om jeg plutselig fant meg selv i å klå på silikonpupper. Ulike fasonger og størrelser gjør meg ingenting, men det skal kjennes sånn nogenlunde ut som en pupp altså :P Men mulig jeg hadde tenkt annerledes om jeg allerede var investert, det aner jeg ikke. Jeg innbiller jeg at årsaken bak har noe å si for meg, for jåleri er ikke min greie. Så dem som har silikon bare for å få større pupper når de har noe å ta i fra før, blir for drøyt for min smak, mens dem som har det fordi de ikke hadde noen fra før, enten fordi de tidligere var hannkjønn eller fordi de var uheldige og ble utstyrt med innoverpupp, så er det en helt annen sak. 

1 time siden, Elisabeth00 skrev:

Om du er lesbisk, og treffer en kvinne med penis, ville dette skapt problemer med seksuell tenning eller ville det vært uproblematisk siden personen identifiserte seg som kvinne og får hormoner? Eller hetero, og treffer en mann med vagina? Uproblematisk iom at personen identifiserer seg som mann og får hormoner?

Jeg vetta søren, men jeg ser for meg at jeg i utgangspunktet hadde blitt litt forvirra. Som Kanger nevner, så handler det nok litt om forventninger, men jeg har nok litt luftigere forventninger. For meg handler det mest om hva jeg forventer skal være der, ikke hvordan det skal se ut. Altså, om jeg holder på med en mann, så forventer jeg penis og ingen pupper (vel, kanskje litt man boobs :P ), og klår jeg på ei dame, så forventer jeg pupper og ikke noe vedheng mellom beina. 

Akkurat nå, Elisabeth00 skrev:

Hva er forskjellen på et platonisk forhold og et veldig godt vennskap?

Selv om man ikke nødvendigvis har aktiv sex, så har man, i hvert fall vi, andre ting man ikke har i gode vennskap. Ikke jeg, i hvert fall (men min søster har visst det også i noen av sine :P ). Altså, jeg vet ikke hvor detaljert jeg kan være, eller dere vil ha det, jeg har ingen issues med å bli veldig personlig, men det er ikke sikkert moderatorene synes det er like problemfritt. Men altså, vi kysser og kliner, det er nakenhet involvert, og vi har hender. User your imagination :D

Akkurat nå, Malamuten skrev:

Kan vell ikke si at det er noe jeg ønsker sånn på generelt grunnlag,  men for å prøve å berge et langvarig forhold så hadde jeg nok ønsket å prøve det. Dog tror jeg det er stor sjanse for at slike forhold feiler, og det tror jeg går på begge parter.  At det fort kan bli frustrasjon,  at man føler noe mangler osv. 

*føler seg spesiell* Vi har akkurat feira, vel skulle ha gjort om vi hadde huska det, 20 år siden vi flytta sammen :D Men ja, det var en del frustrasjon. Ikke de første årene, for da funka ting på mitt initiativ, men så ble det irriterende at det alltid var meg, og så bare eskalerte det. Men for meg var alt det andre verdt det til syvende og sist. Og hvis jeg skulle føle det nødvendig, så står jeg fritt til å "hyre" inn noen andre for å dekke akkurat det behovet. Jeg tror vissheten om det er nok. Har vært det hittil, det gjør ikke presset så stort, liksom. 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Angående det Quest/lene_S nevner om platonisk forhold.. jeg kunne nok ikke vært sammen med noen som ikke var interessert i noe mer fra børjan av. Men hvis det av en eller annen grunn ikke skulle gå lenger(utenom at forholdet ikke var bra såklart), så ville jeg prøvd. Risikerer selv på sikt å ikke ha helse til det, og det er ikke en gøy tanke. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Lene_S skrev:

Selv om man ikke nødvendigvis har aktiv sex, så har man, i hvert fall vi, andre ting man ikke har i gode vennskap. Ikke jeg, i hvert fall (men min søster har visst det også i noen av sine :P ). Altså, jeg vet ikke hvor detaljert jeg kan være, eller dere vil ha det, jeg har ingen issues med å bli veldig personlig, men det er ikke sikkert moderatorene synes det er like problemfritt. Men altså, vi kysser og kliner, det er nakenhet involvert, og vi har hender. User your imagination :D

Ser for meg at med mer 'grafiske' fremstillinger, så kunne denne tråden bli veldig interessant for den mannlige del av befolkningen.. Plutselig skyter mdlemstallet til Sonen 'uforklarlig' i været..:lol:

  • Haha 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

On 16.3.2018 at 9:27 AM, QUEST said:

Ville det være en deal-breaker for din del, eller ville det være likegyldig, så lenge du føler at dette er 'den rette'?

I teorien ikke, i praksis sannsynligvis.

Hvis jeg føler det samme etter jeg er blirt fortalt det, så hadde jeg ikke brydd meg på noen som helst måte om evt reaksjoner fra andre eller hva det nå måtte være. I praksis så tror jeg imidlertid at det ville blitt en gigantisk turnoff og at jeg ikke hadde klart å se på personen med samme øyne romantisk sett. Litt som at jeg elsket blodpølse helt til jeg skjønte hva den var laget av.

Endret av tillito
Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Lene_S (missforstå meg rett ?)77TSelv om dere sikkert har vært igjennom mye av de samme utfordringene som helt sikkert dukker opp når ting ikke blir som "normalt"/man kanskje hadde forventet så har dere nok likevel løst det på en god måte og med mye intimitet så vil jeg jo si at man definitivt har et fullverdig, normalt forhold. Og det står respekt av å jobbe seg gjennom noe sånt ?men for min delbifht eksemplet til å begynne med så hadde bok intimitet,  iallefall seksuelt på noe slagd vi og antagelig kyss osv også vært utelukket.  Og det tenker jeg ofte vil bli et problem før eller siden, så lenge det er ufrivillig for en eller begge parter. Altså om man ikke er a seksuell. At man villig går inn for å prøve tror jeg dessverre har mindre å si da det liksom ikke er så mye man kan gjøre med det om det skulle oppleves problematisk. Så lenge man har intimitet så kan man jo omgå utfordringer ved å være litt oppfinnsom og kreativ. Krever nok uansett  en solid innsats/jobb for å fungere rett nok.  

jeg tror definitivt ikke et a seksuelt forhold hadde vært enkelt,  aner ikke om det hadde gått, for min egen del,  men i et tenkt scenario så hadde jeg nok vært like usikker på den andre parten uavhengig av hvem av oss som var den som ikke kunne eller ville.  Potensiell seksuell frustrasjon,  potensielt føle at noe mangler, man kan føle press/skyld osv, mange ting som fort kan få et forhold til å slå sprekker enten man vil eller ikke.  

Endret av Malamuten
Lenke til kommentar
Del på andre sider

8 hours ago, Lene_S said:

Hva er en "normal penis"? Nå er jeg langt fra noen ekspert, begynner å bli et kvarter siden jeg så noen på nært hold, men jeg ser jo på TV, og så så jeg da noen i min ungdom. De var veeeeldig forskjellige. Så ulike at jeg sliter litt med å definere noen regler for hva som er normalt. 

Som sagt, jeg har et tydelig bilde hva som er en normal penis i mine øyne. Og det er et behov jeg har for at et forhold med de elementene jeg krever ut av et forhold, skal fungere. Det er ikke for å være vanskelig, det er fordi det bare er sånn. Slik ble min seksualitet levert ut i genlotteriet :P På samme måte ville det ikke fungert for meg, å være i forhold med verdens snilleste, rikeste, kjekkeste mann hvis han hadde mikropenis (i ordets medisinsrelaterte form, siden det er en faktisk tilstand) eller manglet penis. Forsåvidt også hvis han hadde hatt for stor penis til at et aktivt seksuelt samliv var mulig.

8 hours ago, Lene_S said:

Og så må jeg jo bare spørre: Hvor tidlig i prosessen inspiserer du du varene, så du sikre deg mot å kjøpe "kjøttpølsa i sekken"? :innocent:

Tidlig. Jeg får si som Erlend Osnes, man skal ikke være redd for sex :P

8 hours ago, Lene_S said:

Jeg tror dog jeg kan sette meg litt inn i hvordan du tenker. Jeg ville blitt ganske hekta av lasset om jeg plutselig fant meg selv i å klå på silikonpupper. Ulike fasonger og størrelser gjør meg ingenting, men det skal kjennes sånn nogenlunde ut som en pupp altså :P Men mulig jeg hadde tenkt annerledes om jeg allerede var investert, det aner jeg ikke. Jeg innbiller jeg at årsaken bak har noe å si for meg, for jåleri er ikke min greie. Så dem som har silikon bare for å få større pupper når de har noe å ta i fra før, blir for drøyt for min smak, mens dem som har det fordi de ikke hadde noen fra før, enten fordi de tidligere var hannkjønn eller fordi de var uheldige og ble utstyrt med innoverpupp, så er det en helt annen sak. 

Tja, der igjen er det en forskjell. Du sier at de som f.eks har måttet fjerne brystene til kreft og deretter fått silikonimplantater er helt ok, men skjønnhetssilikon ikke er ok... For meg hadde det ikke fungert om en mann hadde hatt peniskreft (tror ikke det finnes, men la oss si det for diskusjonens del) og hadde måttet fjerne penis for så å få ett implantat. Da hadde han kunne vært en god venn, en støtte gjennom livet, en viktig person i livet. Men ikke kjæreste, for kjæreste er for meg et sexliv som innebærer en normal penis (igjen, etter min standard :P ).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det ville ikke vært et problem for meg så lenge kjemien og tiltrekningen var tilstede ellers. Jeg er også bi (eller sikkert panseksuell, for jeg ser ikke helt binært på det).

6 timer siden, Kangerlussuaq skrev:

For meg hadde det ikke fungert om en mann hadde hatt peniskreft (tror ikke det finnes, men la oss si det for diskusjonens del) og hadde måttet fjerne penis for så å få ett implantat. Da hadde han kunne vært en god venn, en støtte gjennom livet, en viktig person i livet. Men ikke kjæreste, for kjæreste er for meg et sexliv som innebærer en normal penis (igjen, etter min standard :P ).

Jeg bare lurer, ville du gått fra partneren din om han ble impotent? For jeg skjønner greia med å ikke inngå noe der man vet man vil ønske seg mer, men om du sitter der med mann, lykkelig ekteskap og barn og full pakke, og så svikter utstyret, hva da? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

11 minutes ago, Argyr said:

Jeg bare lurer, ville du gått fra partneren din om han ble impotent? For jeg skjønner greia med å ikke inngå noe der man vet man vil ønske seg mer, men om du sitter der med mann, lykkelig ekteskap og barn og full pakke, og så svikter utstyret, hva da? 

Det finnes vel relativt mange medikamenter som går rundt impotens? Og om man sitter langt inne i et mangeårig ekteskap med barn og alt føler jeg det er et annet premiss enn trådens "du møter en mann/kvinne og det viser seg vedkommende er trans" - og jeg tror ting vil være annerledes. Da er det ikke at mannen min bestemmer seg for å være en dame, da er det en sykdom som forårsaker det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Kangerlussuaq skrev:

Det finnes vel relativt mange medikamenter som går rundt impotens? Og om man sitter langt inne i et mangeårig ekteskap med barn og alt føler jeg det er et annet premiss enn trådens "du møter en mann/kvinne og det viser seg vedkommende er trans" - og jeg tror ting vil være annerledes. Da er det ikke at mannen min bestemmer seg for å være en dame, da er det en sykdom som forårsaker det.

Det lar seg ikke nødvendigvis fikse, men det var det andre du nevner der jeg lurte på, om det ble annerledes om du allerede var inne i det, akkurat det med hva man trenger. Og det svarte du jo på. :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

17 timer siden, Malamuten skrev:

@Lene_S (missforstå meg rett ?)77TSelv om dere sikkert har vært igjennom mye av de samme utfordringene som helt sikkert dukker opp når ting ikke blir som "normalt"/man kanskje hadde forventet så har dere nok likevel løst det på en god måte og med mye intimitet så vil jeg jo si at man definitivt har et fullverdig, normalt forhold. Og det står respekt av å jobbe seg gjennom noe sånt ?men for min delbifht eksemplet til å begynne med så hadde bok intimitet,  iallefall seksuelt på noe slagd vi og antagelig kyss osv også vært utelukket.  Og det tenker jeg ofte vil bli et problem før eller siden, så lenge det er ufrivillig for en eller begge parter. Altså om man ikke er a seksuell. At man villig går inn for å prøve tror jeg dessverre har mindre å si da det liksom ikke er så mye man kan gjøre med det om det skulle oppleves problematisk. Så lenge man har intimitet så kan man jo omgå utfordringer ved å være litt oppfinnsom og kreativ. Krever nok uansett  en solid innsats/jobb for å fungere rett nok.  

jeg tror definitivt ikke et a seksuelt forhold hadde vært enkelt,  aner ikke om det hadde gått, for min egen del,  men i et tenkt scenario så hadde jeg nok vært like usikker på den andre parten uavhengig av hvem av oss som var den som ikke kunne eller ville.  Potensiell seksuell frustrasjon,  potensielt føle at noe mangler, man kan føle press/skyld osv, mange ting som fort kan få et forhold til å slå sprekker enten man vil eller ikke.  

Jeg vil ikke si vi har mye fysisk intimitet. Jeg skulle gjerne sett at det var mer, mye mer, faktisk, spesielt den biten som ikke er ren sex. Og det har, og fortsatt i perioder, frustrert meg en god del. Alle de følelsene du nevner i siste setning kjenner jeg godt til. Jeg har egentlig ikke noe godt svar på hvorfor jeg valgte å bli, jeg vurderte mange ganger å gå. Men jeg tror noe var at jeg ikke forstå hvorfor det var sånn, jeg hadde ikke hørt om aseskualitet, og innbilte meg, når den irrasjonelle delen ikke hvisket meg stygge ting i øret om at det var min feil/jeg ikke var bra nok, at det var noe som kunne forbedres hos henne. At det var hennes usikkerhet som gjorde at det ikke var noe initiativ å spore. Og dermed så tenkte jeg at det var verdt å jobbes med. Så fant vi jo etter hvert ut at det var mer en iboende mangel på seksuelt behov, og for meg var det en lettelse. Da kunne jeg en gang for alle slå fra meg at det hadde meg meg å gjøre. Og jeg kunne slutte å fokusere på det ut fra et ødeleggende ståsted. 

Selvfølgelig, da svaret ble klart, så hadde jeg jo to valg; leve med det eller gå min vei. Jeg valgte å bli fordi jeg allerede hadde klart meg gjennom den mest nedbrytende perioden, fordi jeg følte det jeg fikk igjen likevel var verdt det, og nå var den perioden over, og jeg fikk det bedre, også i forholdet. Hvis jeg ikke gikk da det var verst, så jeg ikke noe poeng i gå da det ble bedre. Så finnes det et par faktorer som jeg tror er medvirkende til at vi fortsatt er gift. Omtrent fra starten snakket vi om monogami, og vi var enige om at å love hverandre noe vi kanskje ikke kunne holde potensielt kunne blir ødeleggende, samt at å lyve om sidesprang ville være det verste, ikke selve sidespranget. Ingen av oss er sjalu av natur, og vi ingen av oss setter likehetstegn mellom sex og kjærelighet. Så vi ble raskt enige om, og har vært det siden, at vi begge har frihet til å kunne ha sex med andre om anledningen skulle by seg. For min del, så innebærer jo det å kunne ha sex med en mann, om jeg skulle være i humør til kroppsdeler hun ikke har. Etter hvert ble det jo klart at det ikke ville bli aktuelt for hennes del å ha sex med noen andre, heller, men jeg har fortsatt hennes tillatelse til ha det moro med andre. Jeg har aldri hatt det, men bare det å vite at jeg kan om jeg vil (forutsatt at jeg finner noen frivillige), gjør at frustrasjonen og mangelen ikke føles så overveldende. 

Og da kommer vi over på den andre faktoren, som er det jeg messer til meg selv: Skal man ha noe gjort riktig, så må man gjøre det selv :P Jeg har nok en litt spesiell historie der, men jeg vokste opp med hippieforeldre, og mamma fortalte meg ganske tidlige i tenårene at egentrening var viktig. Jeg fikk til og med to bøker til 15-årsdagen min der det ble nøye forklart hvordan man best skulle bli kjent med egen kropp og hva man liker. Så jeg har vært selvhjulpen fra før jeg fikk assistert hjelp av kvalitet å snakke om, for å si det sånn. Det har nok vært viktig i hele denne prosessen, tror jeg. Men det er klart, perfekt er det ikke, jeg er en veldig fysisk person, og trives med fysisk kontakt av alle slag. Ideelt sett så hadde vi hatt mer fysisk kontakt enn det vi har, men det blir feil igjen dersom det er et rent pliktløp for den andre. Så jeg har lært meg å leve med det. Stort sett, i hvert fall, men det hender jo at jeg blir frustrert, jeg innrømmer det ;)

9 timer siden, Kangerlussuaq skrev:

Som sagt, jeg har et tydelig bilde hva som er en normal penis i mine øyne. Og det er et behov jeg har for at et forhold med de elementene jeg krever ut av et forhold, skal fungere. Det er ikke for å være vanskelig, det er fordi det bare er sånn. Slik ble min seksualitet levert ut i genlotteriet :P På samme måte ville det ikke fungert for meg, å være i forhold med verdens snilleste, rikeste, kjekkeste mann hvis han hadde mikropenis (i ordets medisinsrelaterte form, siden det er en faktisk tilstand) eller manglet penis. Forsåvidt også hvis han hadde hatt for stor penis til at et aktivt seksuelt samliv var mulig.

Forslag til en mer presis formulering: "en smakfullt utformet penis"? For normalt er jo så mangt ;) 

9 timer siden, Kangerlussuaq skrev:

Tidlig. Jeg får si som Erlend Osnes, man skal ikke være redd for sex :P

Haha, nei, for all del, redd skal man ikke være. Selv om man jo nesten kan få det inntrykket om dagen, siden bare det å bli sett på av en mann fører til at man hiver seg på #metoo-farsotten ;)

9 timer siden, Kangerlussuaq skrev:

Tja, der igjen er det en forskjell. Du sier at de som f.eks har måttet fjerne brystene til kreft og deretter fått silikonimplantater er helt ok, men skjønnhetssilikon ikke er ok... For meg hadde det ikke fungert om en mann hadde hatt peniskreft (tror ikke det finnes, men la oss si det for diskusjonens del) og hadde måttet fjerne penis for så å få ett implantat. Da hadde han kunne vært en god venn, en støtte gjennom livet, en viktig person i livet. Men ikke kjæreste, for kjæreste er for meg et sexliv som innebærer en normal penis (igjen, etter min standard :P ).

Det er klart at sex har en del å si, selv om kvantiteten som er nødvendig vil varierer fra person til person. Jeg trodde at jeg var veldig avhengig av at denne delen fungerte slik jeg så for meg, men erfarte ved nødvendighet at at jeg kunne leve med noe annet også. Så får det jo være opp til hver enkelt hva man definerer det som, men jeg føler at "livsledsager" dekker det meste. Å kalle det vennskap blir jo for lite dekkende, føler jeg, for jeg ville jo ikke bodd med en venn, uansett hvor god, og delt hele livet, økonomien og hele smæla med en som jeg bare følte vennskap for. 

2 timer siden, Kangerlussuaq skrev:

Det finnes vel relativt mange medikamenter som går rundt impotens? Og om man sitter langt inne i et mangeårig ekteskap med barn og alt føler jeg det er et annet premiss enn trådens "du møter en mann/kvinne og det viser seg vedkommende er trans" - og jeg tror ting vil være annerledes. Da er det ikke at mannen min bestemmer seg for å være en dame, da er det en sykdom som forårsaker det.

Bare for å pirke: Det ville ikke vært noe han "bestemte" seg for, men noe han var, og endelig innrømmet for seg selv om andre ;)

  • Thanks 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...