Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Inspirert av @enna sitt innlegg i en annen tråd angående HD og smerter (og ja, enna, jeg vil veldig gjerne ha svar fra deg, siden du er lege ;)  )

Det er jo vanskelig å si sikkert hvor vondt et dyr har, jeg innser det. Men hvor mye kan vi faktisk si, og hva kan vi anta? Tenker spesielt sammenlignet med mennesker. Jeg har selv HD, medium i den ene, medium light i den andre, vil jeg si, men jeg kan jo fortelle om, og selv hjelpe på, problemet ved behov. Det kan ikke hunder. Men oppfører HD seg hos hunder på samme måte som hos mennesker? Og vil de oppleve smerter av lignende type som jeg gjør? Det er klart, hunder har et annet bevegelsesmønster, de fordeler jo vekta på fire bein fremfor to. Hvor mye spiller dette inn? 

Det jeg vet, er at jeg selv alltid har et ubehag i hoftene/lysken. Dvs, det er en jevn verking, men etter 25 år, siden jeg startet å ha vondt, så har jeg jo blitt så vant til det at jeg ikke kjenner det like godt lenger. Enkelte dager er det verre enn andre, men jeg merker liten forskjell når det kommer til aktivitet, bortsett fra underlaget. Det blir verre på harde underlag. Det som er verst, er ulike stillinger. Tar jeg beina fra hverandre for mye, spesielt med bøyde knær, kjennes det ut som at hofta skal til å hoppe ut av ledd. 

Før noen spør: Nei, jeg skal ikke avles på :P

Skrevet

Det vi VET er at hunder er veldig flinke til å skjule smerter. Så vi må se etter de subtile tegnene. Og adferdsendringer. Som gjerne kommer sent hos en del hunder. (jeg opplevde nylig dette med dachsen jeg hadde. Vurdert utfra rtg MÅ hun ha hatt vondt svært lenge, og ganske intenst vondt. Jeg forstod graden av smerter først da hun endret adferd drastisk  - treige meg... og jeg opplevde det hos setteren for to år siden - hun hadde nok hatt vondt i halvt år, men skjulte det godt, og først da hun bet datteren min innså jeg at noe var galt... )
Og ja de opplever nok smerter i samme grad som oss - de har hjerne og nervesystem som ikke er så ulikt vårt. 

Skrevet (endret)

Det gikk veldig langt før jeg skjønte at min hadde HD. Hun har nok hatt store plager, og jeg blir helt ødelagt av å tenke på all lidelsen som kunne vært unngått hvis jeg hadde røntget henne tidligere. Etter intensiv rehabilitering og en million små tiltak i hverdagen er hun nå symptomfri, og jeg merker enorm forskjell på henne nå sammenlignet med i fjor vinter (her er det vintrene og kulda som er verst, men denne gangen ser det ut til at vi kom vi oss gjennom uten bruk av smertestillende *bank i bordet*). Det er vel kanskje ikke så uvanlig at man først i ettertid skjønner alle de små tegnene, dessverre...

Endret av Wilhelmina
  • Like 1
Skrevet
2 timer siden, enna skrev:

Det vi VET er at hunder er veldig flinke til å skjule smerter. Så vi må se etter de subtile tegnene. Og adferdsendringer. Som gjerne kommer sent hos en del hunder. (jeg opplevde nylig dette med dachsen jeg hadde. Vurdert utfra rtg MÅ hun ha hatt vondt svært lenge, og ganske intenst vondt. Jeg forstod graden av smerter først da hun endret adferd drastisk  - treige meg... og jeg opplevde det hos setteren for to år siden - hun hadde nok hatt vondt i halvt år, men skjulte det godt, og først da hun bet datteren min innså jeg at noe var galt... )
Og ja de opplever nok smerter i samme grad som oss - de har hjerne og nervesystem som ikke er så ulikt vårt. 

Huff, jeg husker den setteren som bet datteren din, det var en vond tråd :( 

Det jeg mest egentlig tenker på er etter at diagnosen er stilt. Før det får man jo ikke gjort noe, uansett om man har flaks, og oppdager det tilfeldigvis tidlig, eller sent fordi man ikke ser symptomene. Men det dukker jo stadig opp spørsmål her på forumet om HD og når man skal gi smertestillende, og alt rundt det. Når vi vet at hunder er så flinke til å skjule smerter, hvordan kan man noen gang anta at de ikke har vondt når de har en HD-diagnose? Litt avhengig av grad, selvfølgelig, men C-hofter eller dårligere da, for diskusjonens skyld. Atferdsendringer kommer jo gjerne over tid, og er subtile. Og da skjønner man jo ofte at hunden har hatt det vondt lenge, som du har gjort. Så hvordan kan man da være sikker på at en tilsynelatende symptomfri hund faktisk ikke har det vondt? 

Det er her jeg sammenligner med meg selv. Nå varierer sikkert HD på hunder, som på folk, noen sliter mer enn andre. Men vi kan jo snakke og ta tabletter selv. Jeg vet ikke hvor mye erfaring du har med HD på voksne mennesker, men hvis vi antar at hunder opplever smerte omtrent som oss, burde vi ikke da også anta at de har vondt med samme lidelse som gjør oss vondt, selv når det ikke synes på dem på noen måte? 

Akkurat nå, Wilhelmina skrev:

Det gikk veldig langt før jeg skjønte at min hadde HD. Hun har nok hatt store plager, og jeg blir helt ødelagt av å tenke på all lidelsen som kunne vært unngått hvis jeg hadde røntget henne tidligere. Etter intensiv rehabilitering og en million små tiltak i hverdagen er hun nå symptomfri, og jeg merker enorm forskjell på henne nå sammenlignet med i fjor vinter (her er det vintrene og kulda som er verst, men denne gangen ser det ut til at vi kom vi oss gjennom uten bruk av smertestillende *bank i bordet*). Det er vel kanskje ikke så uvanlig at man først i ettertid skjønner alle de små tegnene, dessverre...

Jeg lurer egentlig på det samme her, ut fra samme baktanker jeg skriver over her. Overhodet ikke et forsøk på kritikk eller å gi deg skyldfølelse, eller noe som helst. Jeg sliter litt med formuleringer her, for jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få stilt de spørsmålene jeg vil uten at det vil oppfattes bebreidende, fordømmende, kritisk, slemt eller lignende. Derfor, please, ikke tolk spørsmålene som det, for det er ikke sånn ment. Jeg er oppriktig interessert i hvordan du tenker. Hvorfor du mener at smertestillende ikke er nødvendig. Det er jo lett, og veeeeldig naturlig, å være blind for de ørsmå gradvis endringene som kommer over tid, som du jo har opplevd (jeg og, forøvrig, med flere katter). Skal vi se, det var denne formuleringa da: Når man da oppdager lidelsen, og begynner behandling, så ser man ofte en dramatisk bedring. Men er den bedringen = bra/smertefri, eller er det bare bedre enn det var? Det er sånt jeg synes er vanskelig, og det regner jeg med det er for deg, også, men jeg lever med HD, og klarer liksom ikke helt å avfinne meg med at symptomfri på utsiden også betyr at de er symptomfrie på innsiden, om du forstår. Og nettopp derfor lurer jeg på om man bør eller ikke bør bruke menneskers opplevelser om referanse når det kommer til lidelser som presenterer seg tilsynelatende nokså likt hos begge arter. 

Skrevet (endret)
7 timer siden, Lene_S skrev:

Jeg lurer egentlig på det samme her, ut fra samme baktanker jeg skriver over her. Overhodet ikke et forsøk på kritikk eller å gi deg skyldfølelse, eller noe som helst. Jeg sliter litt med formuleringer her, for jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få stilt de spørsmålene jeg vil uten at det vil oppfattes bebreidende, fordømmende, kritisk, slemt eller lignende. Derfor, please, ikke tolk spørsmålene som det, for det er ikke sånn ment. Jeg er oppriktig interessert i hvordan du tenker. Hvorfor du mener at smertestillende ikke er nødvendig. Det er jo lett, og veeeeldig naturlig, å være blind for de ørsmå gradvis endringene som kommer over tid, som du jo har opplevd (jeg og, forøvrig, med flere katter). Skal vi se, det var denne formuleringa da: Når man da oppdager lidelsen, og begynner behandling, så ser man ofte en dramatisk bedring. Men er den bedringen = bra/smertefri, eller er det bare bedre enn det var? Det er sånt jeg synes er vanskelig, og det regner jeg med det er for deg, også, men jeg lever med HD, og klarer liksom ikke helt å avfinne meg med at symptomfri på utsiden også betyr at de er symptomfrie på innsiden, om du forstår. Og nettopp derfor lurer jeg på om man bør eller ikke bør bruke menneskers opplevelser om referanse når det kommer til lidelser som presenterer seg tilsynelatende nokså likt hos begge arter. 

Nei du har helt rett i det, det er utrolig vanskelig å skulle vurdere sånt. Hunder er jo eksperter på å skjule plager, så det overlater jeg til fagfolk. Min hund får en gjennomgang hos fysioterapeut en gang i måneden, så det er vedkommendes vurdering som avgjør om det skal gis smertestillende.

Min har ikke forkalkninger, så hovedproblemet her har vært spenninger i ryggen som følge av avlastning fordi den ene hofta var stivere enn den andre. Det er den ikke nå lengre, og hun fremstår som symptomfri. Men det er klart, hva som foregår "på innsiden" er det jo umulig å vite. Så man må nesten bare forholde seg til de synlige tegnene og det som det faktisk er mulig å kjenne på hunden.

Selv om min per nå ikke får smertestillende er hun allikevel under medisinsk behandling. En gang i måneden får hun injeksjon av et medikament som bl.a. øker produksjon av leddvæske, og det ser ut til å ha hatt veldig god effekt her. Det er ikke et direkte alternativ til smertelindring, men det kan bidra til at man kan redusere bruk av smertestillende. Min (svært ukvalifiserte) vurdering er i alle fall at min hund fungerer bedre på dette enn på f.eks. Metacam.

Endret av Wilhelmina
  • Like 1
  • Thanks 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Vi har en hund som begynner å bli en gammel mann og jeg er derfor på leting etter det som skal bli familiens neste familiemedlem etter han blir borte. I den forbindelse trenger jeg deres kloke hoder. Vi er en familie på tre, med et barn på 8 år. På grunn av allergi har vi vurdert det slik at Bichon Havanais og dvergpuddel fremstår som de mest aktuelle rasene.   Vi har en Havanais nå og han er litt spennende eksemplar. Fra han var valp har han vært ganske sær. Han er blant annet veldig lite kosete, ekstremt lite tilpasningsdyktig og har alltid hatt vanskeligheter med å slå seg til ro, så jeg kjenner vel han egentlig ikke igjen når jeg leser typiske rasebeskrivelser (nå fikk jeg dårlig samvittighet, så må legge til at han selvfølgelig er verdens beste hund!). Sønnen min har noen utfordringer blant annet på skolen og han trenger derfor å komme hjem til en bestevenn. Det var i søken på dette jeg kom over puddel, som jeg ser ofte blir brukt som terapihunder. Men når jeg leser rasebeskrivelser virker det som om Havanaise i all hovedsak er fantastiske med barn, mens det for puddler fremstår mer som om de kan være gode med barn. Så jeg lurer på om dere har noen erfaringer med disse rasene, gjerne begge? Vi kommer til å dele ansvaret med min mor som bor i samme hus, så den kommer ikke til å være noe særlig alene. Pelsstell er heller ikke noe problem. Krysser fingrene for at noen kan hjelpe oss i valget:)
    • Da er operasjon utført og alt gikk fint, vi er snart igjennom første døgnet og ho har gjort sitt benødne også slapper mye av i senga si. Ho har ikke spist enda men det kommer med tiden tenker jeg etter narkose og sånt så er jo det veldig normalt så. Godbiter har ho spist men ikke veldig mat interessert enda. Men alt i alt virker det veldig bra med ho ettersom forholdene. 
    • Kan også si at det er mellomstor hund i størrelse. Men man skal unngå helt hopp eller generelle store bevegelser uansett i starten vet jeg godt. Så da sperrer jeg av for sikkerhetsskyld heller enn så være for mye hauk så jeg også får beholdt roen samtidig som gitt ho omsorgen også roen ho trenger er planen da. Samtidig kan jeg si at ho er veldig sterk hund generelt psykisk også fysisk for så kun være mellomstor hund. Bevarer roen når trengs og når ikke trengs vet ho hva ho skal. Bare håper ho forstår legge seg bra for kroppen som nevnt og det er en av de siste tingene jeg er usikker på rundt dette etter operasjon. Ho har nok noen år til igjen asså, frisk som en fisk og aller første ting som noen gang skjedd ho som trengt oppmerksomhet fra veterinær dette mtp fysiske ting eller psykiske ting. Kun vaksiner ellers ho trengt.  
    • Snakket med veterinæren og fikk beskjed om så kun ha valpen bortreist i 7 dager i hvertfall var nok. Utenom det har jeg fått lite informasjon egentlig. De skal informere meg mere i morgen når jeg leverer ho der for operasjonen tidlig på morgenen. Jeg kommer sperre av inngang til sofaen også området foran sofaen helt ærlig bare uansett er planen også legge dyne så pledd i hunde sengene vi har rundt her så ho får komfort også kan lage sin egen om føler for det tenkte jeg. Men er usikker på om dyr generelt etter operasjon legger seg bra mtp der dem sydd bare og der er jeg litt usikker. Ho får body selvfølgelig. Og hvis ho så får en liten tisse ulykke eller gjør fra seg inne bryr ikke jeg meg noe om helt ærlig etter operasjon, da kan uhell skje tenker jeg sånn sett for det er trossalt fjerne livmor også fjerne svulst i 1 jur hvis ikke det er spredt mer enn de funnet da. De håpet det gikk over av seg selv men sist time for sjekk etter innbilt svangerskap fikk jeg time for operasjon temmelig fort så det har blitt noe bedre samtidig ikke borte så de tok avgjørelsen for operere. De tok ultralyd første gang også når sjekket så de er nok veldig nøye her tenker jeg og jeg har tillit til dem på dette også tillit til at hunden klarer seg nok bra. Men mer nervøs rundt dette med gode ligge plasser også gi ho riktig komfort så jeg driver på lager områder avsperret rundt eksempel sofaen og tenker jeg bare sover i sofaen med ho i hundesengen sin første natten eller nettene om så jeg asså for det gjør meg null så lenge jeg har oversikt også får fulgt med på at ho har komfortabelt litt når første døgnene. 
    • Hei! Høres lurt ut det du tenker synes jeg.Jeg har kastert 2 tisper (lukket livmorbetennelse til ei og veldig til innbildtnsvangerskap som gjorde at det ikke var noe særlig livskvalitet til nåhverenden hund.   Det er jo aldri noe moro når en hund må opereres men,heldigvis går det stort sett bra selv om det jo alltid er en risiko med det.   Til begge mine gikk operasjonen veldig fint. Selv med mye smertestillende er første døgnet etter operasjonen ikke noe særlig for hunden.    Etter det kom begge seg fint og vi slapp heldigvis noen komplikasjoner.Tok det med ro i 10 dager her.Selv om de var fryktelig fin form før 10 dager er det jo en stor operasjon så viktig med ro så såret gror. Mine er eller ikke vant til bur og vant til ligge hvor vil. Av seg selv så prøvde de ikke opp i sofa/seng den første dagen,dagene etterpå gikk det nå bra. Størrelse på hund spiller nok inn  om er lurt  hoppe opp i sofa/ seng jeg har gordon setter. Minder hund som hopper opp i sofa og seng er ikke nå lurt da. Dyrlegen har sikkert forklart at inkontinens er en mulig bivirkning av operasjonen?    Tenkte bare si at begge mine ble det kort  tid etter ( var 3 & 5 år da ble operert)    Jeg vet av mange kastrerte tisper ingen har blitt inkontinente så tror nok ikke det er så vanlig tenkte bare nevne det. Går på medisin mot det (Rinexin) som fungerer strålende nå er det faktisk 1.5 år siden siste uhell. Man vet selvsagt aldri når det skjer. Er under søvn/ hvile de tømmer seg helt ikke noe særlig for hunden oppleve det når de er så renslige.   Før startet på medisin for det gikk det så langt at var uhell flere ganger pr dag så det sier litt om hvor bra medisinen virker her. Masse lykke til hunden din med operasjonen & tiden etterpå så får vi håpe hun har mange gode år gjenn❤️
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...