Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Inspirert av @enna sitt innlegg i en annen tråd angående HD og smerter (og ja, enna, jeg vil veldig gjerne ha svar fra deg, siden du er lege ;)  )

Det er jo vanskelig å si sikkert hvor vondt et dyr har, jeg innser det. Men hvor mye kan vi faktisk si, og hva kan vi anta? Tenker spesielt sammenlignet med mennesker. Jeg har selv HD, medium i den ene, medium light i den andre, vil jeg si, men jeg kan jo fortelle om, og selv hjelpe på, problemet ved behov. Det kan ikke hunder. Men oppfører HD seg hos hunder på samme måte som hos mennesker? Og vil de oppleve smerter av lignende type som jeg gjør? Det er klart, hunder har et annet bevegelsesmønster, de fordeler jo vekta på fire bein fremfor to. Hvor mye spiller dette inn? 

Det jeg vet, er at jeg selv alltid har et ubehag i hoftene/lysken. Dvs, det er en jevn verking, men etter 25 år, siden jeg startet å ha vondt, så har jeg jo blitt så vant til det at jeg ikke kjenner det like godt lenger. Enkelte dager er det verre enn andre, men jeg merker liten forskjell når det kommer til aktivitet, bortsett fra underlaget. Det blir verre på harde underlag. Det som er verst, er ulike stillinger. Tar jeg beina fra hverandre for mye, spesielt med bøyde knær, kjennes det ut som at hofta skal til å hoppe ut av ledd. 

Før noen spør: Nei, jeg skal ikke avles på :P

Skrevet

Det vi VET er at hunder er veldig flinke til å skjule smerter. Så vi må se etter de subtile tegnene. Og adferdsendringer. Som gjerne kommer sent hos en del hunder. (jeg opplevde nylig dette med dachsen jeg hadde. Vurdert utfra rtg MÅ hun ha hatt vondt svært lenge, og ganske intenst vondt. Jeg forstod graden av smerter først da hun endret adferd drastisk  - treige meg... og jeg opplevde det hos setteren for to år siden - hun hadde nok hatt vondt i halvt år, men skjulte det godt, og først da hun bet datteren min innså jeg at noe var galt... )
Og ja de opplever nok smerter i samme grad som oss - de har hjerne og nervesystem som ikke er så ulikt vårt. 

Skrevet (endret)

Det gikk veldig langt før jeg skjønte at min hadde HD. Hun har nok hatt store plager, og jeg blir helt ødelagt av å tenke på all lidelsen som kunne vært unngått hvis jeg hadde røntget henne tidligere. Etter intensiv rehabilitering og en million små tiltak i hverdagen er hun nå symptomfri, og jeg merker enorm forskjell på henne nå sammenlignet med i fjor vinter (her er det vintrene og kulda som er verst, men denne gangen ser det ut til at vi kom vi oss gjennom uten bruk av smertestillende *bank i bordet*). Det er vel kanskje ikke så uvanlig at man først i ettertid skjønner alle de små tegnene, dessverre...

Endret av Wilhelmina
  • Like 1
Skrevet
2 timer siden, enna skrev:

Det vi VET er at hunder er veldig flinke til å skjule smerter. Så vi må se etter de subtile tegnene. Og adferdsendringer. Som gjerne kommer sent hos en del hunder. (jeg opplevde nylig dette med dachsen jeg hadde. Vurdert utfra rtg MÅ hun ha hatt vondt svært lenge, og ganske intenst vondt. Jeg forstod graden av smerter først da hun endret adferd drastisk  - treige meg... og jeg opplevde det hos setteren for to år siden - hun hadde nok hatt vondt i halvt år, men skjulte det godt, og først da hun bet datteren min innså jeg at noe var galt... )
Og ja de opplever nok smerter i samme grad som oss - de har hjerne og nervesystem som ikke er så ulikt vårt. 

Huff, jeg husker den setteren som bet datteren din, det var en vond tråd :( 

Det jeg mest egentlig tenker på er etter at diagnosen er stilt. Før det får man jo ikke gjort noe, uansett om man har flaks, og oppdager det tilfeldigvis tidlig, eller sent fordi man ikke ser symptomene. Men det dukker jo stadig opp spørsmål her på forumet om HD og når man skal gi smertestillende, og alt rundt det. Når vi vet at hunder er så flinke til å skjule smerter, hvordan kan man noen gang anta at de ikke har vondt når de har en HD-diagnose? Litt avhengig av grad, selvfølgelig, men C-hofter eller dårligere da, for diskusjonens skyld. Atferdsendringer kommer jo gjerne over tid, og er subtile. Og da skjønner man jo ofte at hunden har hatt det vondt lenge, som du har gjort. Så hvordan kan man da være sikker på at en tilsynelatende symptomfri hund faktisk ikke har det vondt? 

Det er her jeg sammenligner med meg selv. Nå varierer sikkert HD på hunder, som på folk, noen sliter mer enn andre. Men vi kan jo snakke og ta tabletter selv. Jeg vet ikke hvor mye erfaring du har med HD på voksne mennesker, men hvis vi antar at hunder opplever smerte omtrent som oss, burde vi ikke da også anta at de har vondt med samme lidelse som gjør oss vondt, selv når det ikke synes på dem på noen måte? 

Akkurat nå, Wilhelmina skrev:

Det gikk veldig langt før jeg skjønte at min hadde HD. Hun har nok hatt store plager, og jeg blir helt ødelagt av å tenke på all lidelsen som kunne vært unngått hvis jeg hadde røntget henne tidligere. Etter intensiv rehabilitering og en million små tiltak i hverdagen er hun nå symptomfri, og jeg merker enorm forskjell på henne nå sammenlignet med i fjor vinter (her er det vintrene og kulda som er verst, men denne gangen ser det ut til at vi kom vi oss gjennom uten bruk av smertestillende *bank i bordet*). Det er vel kanskje ikke så uvanlig at man først i ettertid skjønner alle de små tegnene, dessverre...

Jeg lurer egentlig på det samme her, ut fra samme baktanker jeg skriver over her. Overhodet ikke et forsøk på kritikk eller å gi deg skyldfølelse, eller noe som helst. Jeg sliter litt med formuleringer her, for jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få stilt de spørsmålene jeg vil uten at det vil oppfattes bebreidende, fordømmende, kritisk, slemt eller lignende. Derfor, please, ikke tolk spørsmålene som det, for det er ikke sånn ment. Jeg er oppriktig interessert i hvordan du tenker. Hvorfor du mener at smertestillende ikke er nødvendig. Det er jo lett, og veeeeldig naturlig, å være blind for de ørsmå gradvis endringene som kommer over tid, som du jo har opplevd (jeg og, forøvrig, med flere katter). Skal vi se, det var denne formuleringa da: Når man da oppdager lidelsen, og begynner behandling, så ser man ofte en dramatisk bedring. Men er den bedringen = bra/smertefri, eller er det bare bedre enn det var? Det er sånt jeg synes er vanskelig, og det regner jeg med det er for deg, også, men jeg lever med HD, og klarer liksom ikke helt å avfinne meg med at symptomfri på utsiden også betyr at de er symptomfrie på innsiden, om du forstår. Og nettopp derfor lurer jeg på om man bør eller ikke bør bruke menneskers opplevelser om referanse når det kommer til lidelser som presenterer seg tilsynelatende nokså likt hos begge arter. 

Skrevet (endret)
7 timer siden, Lene_S skrev:

Jeg lurer egentlig på det samme her, ut fra samme baktanker jeg skriver over her. Overhodet ikke et forsøk på kritikk eller å gi deg skyldfølelse, eller noe som helst. Jeg sliter litt med formuleringer her, for jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få stilt de spørsmålene jeg vil uten at det vil oppfattes bebreidende, fordømmende, kritisk, slemt eller lignende. Derfor, please, ikke tolk spørsmålene som det, for det er ikke sånn ment. Jeg er oppriktig interessert i hvordan du tenker. Hvorfor du mener at smertestillende ikke er nødvendig. Det er jo lett, og veeeeldig naturlig, å være blind for de ørsmå gradvis endringene som kommer over tid, som du jo har opplevd (jeg og, forøvrig, med flere katter). Skal vi se, det var denne formuleringa da: Når man da oppdager lidelsen, og begynner behandling, så ser man ofte en dramatisk bedring. Men er den bedringen = bra/smertefri, eller er det bare bedre enn det var? Det er sånt jeg synes er vanskelig, og det regner jeg med det er for deg, også, men jeg lever med HD, og klarer liksom ikke helt å avfinne meg med at symptomfri på utsiden også betyr at de er symptomfrie på innsiden, om du forstår. Og nettopp derfor lurer jeg på om man bør eller ikke bør bruke menneskers opplevelser om referanse når det kommer til lidelser som presenterer seg tilsynelatende nokså likt hos begge arter. 

Nei du har helt rett i det, det er utrolig vanskelig å skulle vurdere sånt. Hunder er jo eksperter på å skjule plager, så det overlater jeg til fagfolk. Min hund får en gjennomgang hos fysioterapeut en gang i måneden, så det er vedkommendes vurdering som avgjør om det skal gis smertestillende.

Min har ikke forkalkninger, så hovedproblemet her har vært spenninger i ryggen som følge av avlastning fordi den ene hofta var stivere enn den andre. Det er den ikke nå lengre, og hun fremstår som symptomfri. Men det er klart, hva som foregår "på innsiden" er det jo umulig å vite. Så man må nesten bare forholde seg til de synlige tegnene og det som det faktisk er mulig å kjenne på hunden.

Selv om min per nå ikke får smertestillende er hun allikevel under medisinsk behandling. En gang i måneden får hun injeksjon av et medikament som bl.a. øker produksjon av leddvæske, og det ser ut til å ha hatt veldig god effekt her. Det er ikke et direkte alternativ til smertelindring, men det kan bidra til at man kan redusere bruk av smertestillende. Min (svært ukvalifiserte) vurdering er i alle fall at min hund fungerer bedre på dette enn på f.eks. Metacam.

Endret av Wilhelmina
  • Like 1
  • Thanks 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tydeligvis. Har snakket med mange som har blitt "tvunget" til å kjøpe hund.  Personlig så ble jeg paff, og skuffet- fra en seriøs oppdretter som kydde så og vær så imøtekommende til skikkelig skarp sur stemme...    
    • Så bra du tenker på økonomien før du skaffer hund! Det koster en del, og som du har erfart kan det fort komme på ekstra kostnader. Når det gjelder timing så er det noen faktorer. Hvis du ikke allerede har vært i kontakt med oppdrettere så kan det ta tid å finne et valpekull med leveringsklare valper. Noen oppdrettere har reservert alle valpene før de er født. Så start med å kontakte ulike oppdrettere og sjekke tid for valpekull, om foreldrene oppfyller avlsrådene til raseklubben osv. Hvis dere skal flytte, slik jeg forstår det, så kan det være greit å ha kommet noenlunde i orden før en valp kommer i hus. Er huset "valpesikkert"? Er det hage/uteområde som er inngjerdet, er dette noe dere tenker å gjøre eller ha på plass før valpen kommer? Er det noen store oppussingsprosjekter i ny bolig som kan være greit å ha unnagjort før man får en nysgjerrig og aktiv krabat i hus? Personlig foretrekker jeg å få valp i sommerhalvåret, når man uansett er mye ute. Det gjør dotreningen så mye enklere enn å måtte pine seg ut i -15 annenhver time, og stå og vente på at valpen skal gjøre fra seg. Siden du kommer til å være hjemme så er ikke alenetrening et stort problem, men en valp er aktiv, så det kan være greit å få valp i en rolig periode, kanskje ikke rett før eksamensperioden f.eks. Når det er sagt så kommer jo alt an på når den rette valpen fra den rette oppdretteren er leveringsklar. Når valpen først er i hus så må man tilpasse seg det, men det virker jo som dere har gode forutsetninger tenker jeg.
    • Jeg synes golden virker som et bra alternativ for dere. Siden du er vant til husky så er du vant til høyt aktivitetsnivå, og det virker som du er forberedt på og klar over at golden trenger litt mer mental aktivisering, men også er mer førerorientert og lettere å trene. Den store negative faktoren for min del med golden er at de røyter MYE. Her er det enten mye børsting og støvsuging og/eller ofte bading. Men hvis dere fikser det synes jeg det høres ut som en golden vil trives hos dere. Det er mange raser som kunne passet, jeg tenker flatcoated retriever, belgisk fårehund, finsk lapphund eller setter. Men jeg synes golden virker som et veldig godt alternativ for dere.
    • Hei! Jeg (dame 23) og samboeren min (29) vurderer å gå til anskaffelse av en hund. Jeg er ganske turglad av meg og driver med friluftsliv som hobby (hengekøyeturer, fjellturer, teltturer, fisketurer osv.) samboeren min er mer hjemmekjær og liker å ta det mer med ro, det gjør også jeg i perioder. Pga. en kronisk sykdom kan hverdagen min være uforutsigbar, men så lenge jeg holder meg i aktivitet og med måte så pleier det å gå greit. Vi ser etter en hund som kan være med på alt. Alt fra familiebesøk til fisketurer til ferier med bobil og hele pakka. Vi ser etter en følgesvenn rett og slett, som ikke skal sitte alene hjemme hele dagen, men som kan inkluderes i våres hverdag. Vi bor ganske landlig og selv om leiligheten vår ikke er så stor, vurderer vi golden retriever som rase. Vi trenger en hund som kan være aktiv, men også tåler ett par dager på sofaen. Vi ser etter noe allsidig, en rase som er litt morsom og rampete, men også lett kan trenes og formes slik vi ønsker. Det er så utrolig mye å velge mellom og det er så mange raser jeg kunne tenkt meg. Jeg er oppvokst med støvere og jeg og min mor skaffet oss husky når jeg var 17, hun har vært min følgesvenn i så mange år allerede. Men nå har jeg lyst på en hund jeg kan forme litt mer slik jeg vil. Jeg er åpen for tips til hunderase som kunne passet annet enn en golden retriever også! Det viktigste for meg er at det er en rase som vi har kapasitet til å ha, slik at vi får en godt balansert hund som får behovene sine møtt. 
    • Hei! Jeg er ei jente på 23 år. Jeg og min samboer planlegger å flytte hjem igjen til bygda jeg opprinnelig kommer fra. Det er veldig landlig og utrolig fine fjell og skogsturer. Jeg er selv et friluftsmenneske og elsker alt av hengekøyeturer, teltturer, fisketurer og fjellturer. Samboeren min kommer til å være i jobb når vi flytter hjem og jeg skal starte lærerutdanningen min over nett. Vi har derfor snakket om å kanskje skaffe oss en valp til høsten. Vi har særlig sett på golden retriever som et alternativ for oss. Jeg kommer til å få hjemme og kunne ærlig trengt de rutinene som kommer med å ha valp. Samboeren min har ikke hatt egen hund før, men jeg er vokst opp med hund (Schiller støver, finsk støver, mops, malteser, sibirsk husky) jeg har selv vært med på å oppdra disse hundene (særlig huskyen da jeg var litt eldre når vi fikk henne) men sammen med familie. Jeg synes det er vanskelig å skulle vente på riktig timing. Jeg er selv i arbeid akuratt nå og sparer aktivt for å kunne ha råd til en hund i fremtiden. Vil jo såklart ikke gå til anskaffelse av en valp uten å ha nok oppsparte midler til forsikring og uforutsette avgifter. Vi har allerede en katt fra før som har astma som trenger oppfølging og behandling. Det er ikke slik at vi drar så mye på ferier, og om vi gjør det så har det vært hjem til bygda eller på Norgesferie, og da er pus med (han ble vandt til med reising fra ung alder), og det skulle hunden også fått være. Men er det riktig tidspunkt? Det er dette jeg sliter litt med å bestemme. Hvor lenge skal vi vente før vi evt anskaffer oss hund? Bare vet vi når det er tid for ett nytt familiemedlem? Jeg har egentlig allerede ventet tålmodig i 4 år, men det har aldri vært den rette tiden for ett så stort ansvar. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...