Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvis du finner en kul på hunden


Midas
 Share

Recommended Posts

 

Hva gjør dere hvis dere finner en kul på hunden? Har inntrykk av at noen veterinærer bare kjenner på kulen og uttaler seg om det kan være fettkul, brusk eller talg etc uten å ta biopsi. 
Hva tenker dere om det? Ville dere tatt en sånn uttalselse for god fisk? Jeg leste en artikkel av en veterinær en gang som sa at det var umulig å si noe om hva en kul bestod av bare ved å kjenne på den. Jeg er nok over gjennomsnittet hysterisk siden jeg har hatt hund med ondartede kuler over hele kroppen, og derfor blir jeg frustrert når jeg hører at folk venter og ser an kuler og stoler på at det bare er en fettkul osv uten å sjekke det ut nøye. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mulig det er dumt, men jeg slo meg iallefall til ro med at kulen jeg fant på varga var en fettkul. Det var det jeg kom frem til selv siden jeg fikk fingrene rundt og det ikke virket som den satt fast i muskler eller skjelett. Jeg var selvsagt innom vet også som konkluderte med det samme. Fikk tilbud om å få den fjernet selvsagt, men som vet sa, Den var ikke iveien for noe, Den var ikke voldsomt stor og det ville vært en unødvendig påkjenning, mest sannsynlig, å ta den vekk. Valgte å la den være, men fikk beskjed om å følge med at den ikke endret form eller str. Og det gjorde den ikke heller på de neste 4 årene til hunden ble avlivd.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Konsistens og jevnhet sier mye om en slik kul, sammen med beliggenhet. Så jeg har funnet feks flere fettkuler på tidligere hunder, og dachsen hadde små lymfeknuter under huden enkelte steder. Jeg så ingen grunn til å begynne å skjære i hundene mine (dvs ta dem til veterinær) for å få fjernet dem. For mange år siden hadde jeg et par eldre tisper som utviklet svulster i et av jurene. De var så gamle at jeg ikke gjorde noe med det. De levde lenge med svulstene og hadd eingen merkbare plager av dem.  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er litt vanskelig.. Nå for ikke så lenge siden så fant jeg jo en kul på min ettårige hund, den hadde dukket opp over natta og stresset meg veldig. Fikk time til veterinær på mandagen, for den dukket så klart opp på en fredag og jeg oppdaget den ikke før ettermiddag/kveld. Veterinær kjente på den og mente det var en liten kul med en ganske stor væskeansamling rundt, noe som gjorde at den ville være veldig vanskelig å ta noe biopsi av (diameter på mindre enn en halv cm).

Hun undersøkte hele hunden og kulen nøye, spurte om adferd og hvor lenge den hadde vært der, stakk litt i den med nål og sjekket om det var noe man kunne få ut av den men det var det ikke, alt så supert ut. Så hun mente at den var nok mest sannsynlig godartet og ikke noe å bry seg om, hun kunne fjerne den men ville ikke anbefale det før jeg hadde hvertfall sett det an litt. Jeg var småstressa og ville nok helst ha den vekk så fort som mulig. Helst med prøver sendt til lab asap og full utredning, men hun sa jeg kunne gi det en uke, se an utviklingen og så kunne vi komme tilbake og se på det på nytt. En uke senere var den helt vekk av seg selv :P 

Hadde den blitt værende så ville jeg nok fått den fjernet og sendt til lab bare i tilfelle, selv om dyrlegen mente det ikke var noe skummelt. Vi slo oss til ro med dyrlegens mening ang noe hun mente var en fettkul på gamle familiehunden, det gikk helt fint og utviklet seg aldri til noe. Men hadde det vært min hund nå så hadde jeg nok fått det sjekket nøyere og fjernet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Milo har noen kuler. Tok han med til vet som mente det sannsynligvis var fettkuler og slo meg til ro med det. Følger bare med litt ekstra om de forandrer seg, det har de så langt ikke gjort(jeg var hos vet tidlig i sommer, aner ikke om mamma var der med han før hun døde. Men kulene har vært der i et par år)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg finner kuler på mine kjenner jeg over de, og kjenner om de kjennes "skumle" ut. Gjør de ikke det holder jeg bare øye med de, og ser til at de ikke plutselig vokser eller endrer struktur. Vet neste sving innom veterinæren får jeg de sjekket. Er vetten enig i at det kjennes ufarlig ut lar vi det bli med det. Har med andre ord ikke krevd biopsi. 
Har kun hatt kuler på allerede pjuske/syke hunder, så ville nok krevd annen behandling av viralt ungdyr. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider


De kulene Midas hadde var av veldig ulik karakter. Noen av de var harde og "satt fast", mens andre var løse i huden som jeg fikk fingrene rundt og virket glatte. Noen vokste fort og andre var stabile i størrelse etter de dukket opp. De var alle ondartede svulster. Den første kulen vi fjernet på han var først ganske liten, og veterinæren sa det mest sannsynlig var en fettkul, så jeg lot den være. Jeg fulgte nøye med på den, og etterhvert begynte den å endre størrelse. Da fikk vi den fjernet i forbindelse med en annen operasjon, og det viste seg at det var en svulst. Jeg er ikke for å operere mer enn nødvendig, og ville heller ikke fjernet svulster på gamle hunder om de ikke vokste veldig fort eller var et sted hvor det plaget hunden. Ofte kan det taes biopsi av kuler sånn at man kan sjekke om det er noe farlig før man velger om den skal fjernes eller ikke. Med tanke på hvor ulike kulene til Midas var, som alle var av samme type kreftceller synes jeg det er litt rart at man kan utelukke kreft bare ved å kjenne med fingrene. Det er retningslinjer på hvor svulster av ulike typer oftest dukker opp, men det er ingen fasit å gå etter. Han var ikke dårlig i det hele tatt av de første svulstene heller, så det var ingenting å merke på almenntilstanden hans. Det er kanskje litt sånn at man ikke er så stresset på disse tingene før man har en hund som får svulster overalt og dør av kreft. Jeg tror jeg kommer til å bli rimelig hysterisk med neste hund om den får en kul, men jeg kommer ikke til å operere unødvendig. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så langt har vi tatt biopsi en gang, den kulen ble også fjernet, for de kunne ikke helt si sikkert hva det var på biopsi, kombinert med plassering. Lå sånn til at halsbåndet gnagde på den og var til plage. Var en innkapslet talgkjertel? Eller noe sånt. Godartet i alle fall.

Gamle hunden hadde ganske mange fettkuler, men de holdt seg stabil i størrelse og satt ytterst i huden. Men det var heller ikke min hund før de siste mnd hans, så jeg hadde ikke noe jeg skulle ha sagt der uansett. Bodde i samme hus.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Funnet to kuler, og begge ble fjernet, uten biopsi først faktisk. Ingen av de var ondartet.

Funnet en liten en nå, på størrelse med en liten ert, var for liten til å ta ordentlig prøve av så fjerner også bare den neste uke, siden han uansett skal i narkose da.

 

Endret av Lola Pagola
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kuler er helt normalt, og jeg ser ikke behovet for å analysere hver eneste kul som dukker opp på  hunden. Særlig nå som han er blitt gammel har Odin en tendens til å få vortelignende kuler. Men om det er noen endringer i bevegelse, størrelse, om de virker irriterte osv. så får jeg dem selvfølgelig sjekket.

De aller, aller fleste kuler som hunder får er ufarlige fettkuler, selv om man såklart kan være uheldig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser an. Fikk veldig kul på skuldra /brystet til schnauzeren min, den kom ekstremt fort. Vet. mente det var en fettkul men jeg insisterte på å fjerne for fettkuler blir ikke så store så fort. Og lurt var det, for det var en ekstremt sinna krefttype med 80% dødelighet innen to år. Rexie levde i 5,5 år etterpå hun.  Det hadde hun garantert ikke gjort om vi ikke hadde fjernet den. 

Så jeg ser an, og hører på magefølelsen. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min fikk en kul da han var 3,5-4 år. Vi sjekket den ut hos veterinær, som sa at det var nok bare en fettkul. Hun så på den, og kjente på den. Veterinær fikk det til å høres ut som at det å sjekke konkret var både dyrt og kjipt for hunden. Så vi lot det være med det, og stolte på veterinæren at det var noe helt ufarlig. Vi skulle følge med, og se om den vokste.

Den vokste litt, men det merket vi ikke, for den gjorde det gradvis i løpet av de neste to årene. På grunn av andre dårlige erfaringer, samt flytting, byttet vi veterinær. Vi skulle egentlig bare vaksinere da den nye veterinæren oppdaget kulen. Hun så på den, hun kjente på den, og forhørte seg om historikk. Hun anbefalte at vi tok en prøve av den, og forklarte at det kun var snakk om et lite nålestikk og 160 kr. Da ble vi ganske så overrasket, og sa ja med en gang.

10 minutter senere var prøven på bakrommet klar, og det var konstatert at det var ondartet. Hun sa at hun likevel ønsket å sende ny prøve inn for en 2nd opinion. Det gjorde vi, og den prøven viste det samme. 2 uker senere ble kulen fjernet, og 2 uker deretter igjen fikk vi gode prognoser. Det var altså ikke så omstendelig, smertefullt eller dyrt å ta den ***** prøven....

Etter dette har jeg mottoet "sjekk alle kuler ,alltid". Jeg var livredd da vi fikk diagnosen, jeg var livredd for operasjon/narkose, jeg var livredd da vi ikke visste om kreften lot seg fjerne i helhet (vanskelig sted). Og jeg hadde aldri tilgitt meg selv om jeg IGJEN lot en kul bare være, fordi jeg stolte på at det var ufarlig. 

Jeg var av den tro at veterinærer var ekspertisen. Og jeg mener jo fremdeles at de BØR være det. Men pga min erfaring så kan jeg ikke tro det lenger. Selv om alt heldigvis gikk bra, i alle fall så langt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 years later...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dibaq, ja. Jeg er godt fornøyd med kombinasjonen av pris og kvalitet, med unntak av manglende kondroitinsulfat. Det er noe de fleste for (inkludert mer kjente og anerkjente for som Vom og Alpha Spirit) har altfor lite av. Stoffet finnes rikelig i brusk, så gir tilskudd av rå frosset eller tørket hals/føtter fra kylling/kalkun og ører/haler fra diverse dyr for å kompensere. Ellers er jeg veldig begeistret for Farmina, men en må være litt forsiktig for å unngå voldsom vekst av det. Min fikk en skremmende, massiv growth spur da jeg foret bare på det en ukes tid. Skjøt i været og la på seg. Veldig høy næringstetthet og kaloririkt, så lite slingringsmonn før det blir for mye av det. Pga DCM-skandalen i forbindelse med kornfrie for, hvor det å fore på f.eks. Acana -ansett som et premium høykvalitetsfor, rost opp i skyene for kvaliteten - medførte strukturell hjertefeil på en mengde hunder, så har jeg valgt å kombinere flere ulike typer for å gardere meg bedre dersom det i ettertid skulle vise seg å ha vært noe gærnt med noen av dem.  Farmina har kornfrie varianter, til forveksling lik skandaleforene, men har også tilstrekkelig med carnitin/taurin/metionin, og de inneholder ikke hele belgfrukter eller belgfruktproteiner - mistenkt for å være anti næringsstoffer som hemmer opptak eller syntese av andre aminosyrer og proteiner. Farmina inneholder kun stivelsen fra erter, og ekstrahert og isolert stivelse skal være bare stivelse, uavhengig av om det kommer fra hvete, ris eller erter. Nødvendig for å kunne holde de andre ingrediensene bundet sammen til kibble.  Om den voksne hunden ender på perfekt størrelse med perfekt leddet perfekt skjelett, perfekte organer og perfekt pels vet jeg jo ikke ennå, men avføringen er ihvertfall perfekt :)
    • Takk for godt tips om godbitpung! Skal se om jeg finner noe liknende. Hadde samme erfaring som deg med vom, veldig hard avføring som virket ubehagelig å trykke ut. Tørrfor fra Dilaq, er det Dibaq du mener? Vurderte nemlig dette foret selv. Kan ikke så mye om hundeernæring, men syntes ingrendiensene så ganske bra ut og foret er rimelig. Men kunne ikke lese noen erfaringer med det på nett, og det føltes skummelt å prøve et så ukjent formerke. Du er fornøyd altså?
    • Vi har hatt fremgang på flere områder denne uka, bl.a. pelsstell. Tålmodigheten med kamming og raking har økt dramatisk. Han liker det ikke, men det virker som han har forstått at det er et nødvendig onde og en slags act of kindness fra min side, og er mer tålmodig med det. Nå holder det med en utbetaling per kammede og rakede bein, en for ryggen, en for magen og en for brystet, totalt 7 skjeer med Vom for å få kammet og raket hele hunden, unntatt skjegget, som det koster minst fire skjeer Vom å få kammet grundig gjennom.  Ny milepæl er napping. Skal ikke påberope meg å være noen kløpper ennå, men får det da til på et vis, og til min gledelige overraskelse liker han å bli nappet.  Ellers har vi fått mye sosialisering/miljøtrening med hester og fremmedfolk på territoriet denne uka, med camp/landsstevne på gården. Han har roet seg betraktelig ned og er progressivt desensitivert til situasjonen gjennom å få trøkket ansiktet fullt av godis og spise 1-2 måltider om dagen fra gresset rett foran paddockene, mens folk traver rundt med utstyr og for, og leier hester frem og tilbake. Fra å være heftig begeistret og vilter nysgjerrig med mye vokal de første dagene, til å være nær nonchalant nå på slutten - en pen utvikling. En god hjelp var hestenes nedlatende forrakt mot ham da han begynte bjeffe på dem. De gjorde hesteekvivalenten til det menneskelige uttrykket 'himlet med øynene og fnøs foraktelig' mot den lille drittungen som lagde sånn irriterende lyd. Den reaksjonen der fra dem sved på en annen måte enn tilsvarende reaksjon fra meg, som han har reagert på med MER vokal, for å gjøre det tydelig hva slags emosjonell abuse og omsorgssvikt sånt er fra primær omsorgsperson. Å "få" den der fra hestene var noe annet. Den fungerte på en annen måte fordi det ikke kom fra meg. En stor takk til hestene for hjelpen med å utvikle litt manerer. Han fikk til og med hilse snute mot mule med et brødrepar han har vært på nikk med i noen dager. Var veldig forløsende for ham, og roet ham betydelig ned i nærheten av dem.  Han er fortsatt ganske sosialt inkompetent, though. Klønete. Forsøkte kjefte og true seg til å bli hilst på og kost med her om dagen. Kroppsspråket hans var forvirrende. Ledig halvhøy hale i halvhurtig bevegelse. En slags mellomting mellom avventende vurdering, irritasjon og gledesbevegelser. Så satte han i en vokal som fremstod som truende dersom en skulle sammenlignet med mange andre raser. Ikke en dyp og alvorlig morsk voktervokal - det er ingen tvil om hva han mener når han bruker den - men et mer prososialt toneleie ispedd knurrebrumming, mot to unge kvinner som kom for å møkke en paddock. Mens han stod der og tilsynelatende kjeftet litt truende på dem, lett å tolke som territorial for den som ikke har hørt hvordan ekte territorial fra ham høres ut, så vrikket han på rumpa som i genuin gledeslogring, samtidig som han lagde de lydene der. Han forsøkte dundre meg å kjefte og true dem til å komme kose med ham, og hadde en forventning om å lykkes med det. Skjønner hvorfor mange beskriver gruppe 2 raser som: "Kan være dominant." Det er ikke så mange andre ord en kan beskrive det der med enn nettopp 'dominant'. Attitude.  Han fikk ingen uttelling for det der da, og begynte sutre og sytebjeffe da de gikk.  Kortbuksene har blitt kortere, fordi han satte seg i en fersk tyggisklyse på bussholdeplassen. Konsulterte Grok om frisyren og lurte på om den kunne generere et bilde av den optimalt estetiske måten å klippe en riesenschnauzer på, med en 2020 jeansmote silhuett på beina. Dialogen ble lang, men samme hvor omstendelig jeg forklarte, så klarte den ikke forstå at i den virkelige verden..  Så jeg forklarte og forklarte og la ved det eneste bildet tatt denne uka, kun for å vise den AI'em hva jeg mente: Jeg ville se om den kunne komme opp med en kul overall look som passer bedre med de kortbuksene der enn den typiske rasefrisyren. Jeg vet den er godt trent på visuell estetikk. Den KAN former og linjer. I forsøket på å veilede den til å forstå spurte jeg om den kunne vise meg forskjellen på å klippe en hunds naturlige pels til en silhuett av 2020 women's jeans fashion og på å kle en hund i hundeklær av jeansstoff.. ..så inntil videre beholder vi bare Lady og Landstrykeren looken med skjegg og bart og spaniel ører, til de ukonvensjonelle kortbuksene.
    • Leter med lys og lykte etter Mentalitetsboken av Ingalill og Curt Blixt, Kenth Svartberg. Noen som har den? Er også interessert i andre bøker innen språk og adferd - hundepsykologi:)
    • Jeg prøvde Trikem max relax på nyttårsaften og det virket veldig bra på min hund.    Spennende med hund på prøve med endel utfordringer masse lykke til🤗
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...