Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvis du finner en kul på hunden


Midas
 Share

Recommended Posts

 

Hva gjør dere hvis dere finner en kul på hunden? Har inntrykk av at noen veterinærer bare kjenner på kulen og uttaler seg om det kan være fettkul, brusk eller talg etc uten å ta biopsi. 
Hva tenker dere om det? Ville dere tatt en sånn uttalselse for god fisk? Jeg leste en artikkel av en veterinær en gang som sa at det var umulig å si noe om hva en kul bestod av bare ved å kjenne på den. Jeg er nok over gjennomsnittet hysterisk siden jeg har hatt hund med ondartede kuler over hele kroppen, og derfor blir jeg frustrert når jeg hører at folk venter og ser an kuler og stoler på at det bare er en fettkul osv uten å sjekke det ut nøye. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mulig det er dumt, men jeg slo meg iallefall til ro med at kulen jeg fant på varga var en fettkul. Det var det jeg kom frem til selv siden jeg fikk fingrene rundt og det ikke virket som den satt fast i muskler eller skjelett. Jeg var selvsagt innom vet også som konkluderte med det samme. Fikk tilbud om å få den fjernet selvsagt, men som vet sa, Den var ikke iveien for noe, Den var ikke voldsomt stor og det ville vært en unødvendig påkjenning, mest sannsynlig, å ta den vekk. Valgte å la den være, men fikk beskjed om å følge med at den ikke endret form eller str. Og det gjorde den ikke heller på de neste 4 årene til hunden ble avlivd.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Konsistens og jevnhet sier mye om en slik kul, sammen med beliggenhet. Så jeg har funnet feks flere fettkuler på tidligere hunder, og dachsen hadde små lymfeknuter under huden enkelte steder. Jeg så ingen grunn til å begynne å skjære i hundene mine (dvs ta dem til veterinær) for å få fjernet dem. For mange år siden hadde jeg et par eldre tisper som utviklet svulster i et av jurene. De var så gamle at jeg ikke gjorde noe med det. De levde lenge med svulstene og hadd eingen merkbare plager av dem.  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er litt vanskelig.. Nå for ikke så lenge siden så fant jeg jo en kul på min ettårige hund, den hadde dukket opp over natta og stresset meg veldig. Fikk time til veterinær på mandagen, for den dukket så klart opp på en fredag og jeg oppdaget den ikke før ettermiddag/kveld. Veterinær kjente på den og mente det var en liten kul med en ganske stor væskeansamling rundt, noe som gjorde at den ville være veldig vanskelig å ta noe biopsi av (diameter på mindre enn en halv cm).

Hun undersøkte hele hunden og kulen nøye, spurte om adferd og hvor lenge den hadde vært der, stakk litt i den med nål og sjekket om det var noe man kunne få ut av den men det var det ikke, alt så supert ut. Så hun mente at den var nok mest sannsynlig godartet og ikke noe å bry seg om, hun kunne fjerne den men ville ikke anbefale det før jeg hadde hvertfall sett det an litt. Jeg var småstressa og ville nok helst ha den vekk så fort som mulig. Helst med prøver sendt til lab asap og full utredning, men hun sa jeg kunne gi det en uke, se an utviklingen og så kunne vi komme tilbake og se på det på nytt. En uke senere var den helt vekk av seg selv :P 

Hadde den blitt værende så ville jeg nok fått den fjernet og sendt til lab bare i tilfelle, selv om dyrlegen mente det ikke var noe skummelt. Vi slo oss til ro med dyrlegens mening ang noe hun mente var en fettkul på gamle familiehunden, det gikk helt fint og utviklet seg aldri til noe. Men hadde det vært min hund nå så hadde jeg nok fått det sjekket nøyere og fjernet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Milo har noen kuler. Tok han med til vet som mente det sannsynligvis var fettkuler og slo meg til ro med det. Følger bare med litt ekstra om de forandrer seg, det har de så langt ikke gjort(jeg var hos vet tidlig i sommer, aner ikke om mamma var der med han før hun døde. Men kulene har vært der i et par år)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg finner kuler på mine kjenner jeg over de, og kjenner om de kjennes "skumle" ut. Gjør de ikke det holder jeg bare øye med de, og ser til at de ikke plutselig vokser eller endrer struktur. Vet neste sving innom veterinæren får jeg de sjekket. Er vetten enig i at det kjennes ufarlig ut lar vi det bli med det. Har med andre ord ikke krevd biopsi. 
Har kun hatt kuler på allerede pjuske/syke hunder, så ville nok krevd annen behandling av viralt ungdyr. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider


De kulene Midas hadde var av veldig ulik karakter. Noen av de var harde og "satt fast", mens andre var løse i huden som jeg fikk fingrene rundt og virket glatte. Noen vokste fort og andre var stabile i størrelse etter de dukket opp. De var alle ondartede svulster. Den første kulen vi fjernet på han var først ganske liten, og veterinæren sa det mest sannsynlig var en fettkul, så jeg lot den være. Jeg fulgte nøye med på den, og etterhvert begynte den å endre størrelse. Da fikk vi den fjernet i forbindelse med en annen operasjon, og det viste seg at det var en svulst. Jeg er ikke for å operere mer enn nødvendig, og ville heller ikke fjernet svulster på gamle hunder om de ikke vokste veldig fort eller var et sted hvor det plaget hunden. Ofte kan det taes biopsi av kuler sånn at man kan sjekke om det er noe farlig før man velger om den skal fjernes eller ikke. Med tanke på hvor ulike kulene til Midas var, som alle var av samme type kreftceller synes jeg det er litt rart at man kan utelukke kreft bare ved å kjenne med fingrene. Det er retningslinjer på hvor svulster av ulike typer oftest dukker opp, men det er ingen fasit å gå etter. Han var ikke dårlig i det hele tatt av de første svulstene heller, så det var ingenting å merke på almenntilstanden hans. Det er kanskje litt sånn at man ikke er så stresset på disse tingene før man har en hund som får svulster overalt og dør av kreft. Jeg tror jeg kommer til å bli rimelig hysterisk med neste hund om den får en kul, men jeg kommer ikke til å operere unødvendig. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så langt har vi tatt biopsi en gang, den kulen ble også fjernet, for de kunne ikke helt si sikkert hva det var på biopsi, kombinert med plassering. Lå sånn til at halsbåndet gnagde på den og var til plage. Var en innkapslet talgkjertel? Eller noe sånt. Godartet i alle fall.

Gamle hunden hadde ganske mange fettkuler, men de holdt seg stabil i størrelse og satt ytterst i huden. Men det var heller ikke min hund før de siste mnd hans, så jeg hadde ikke noe jeg skulle ha sagt der uansett. Bodde i samme hus.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Funnet to kuler, og begge ble fjernet, uten biopsi først faktisk. Ingen av de var ondartet.

Funnet en liten en nå, på størrelse med en liten ert, var for liten til å ta ordentlig prøve av så fjerner også bare den neste uke, siden han uansett skal i narkose da.

 

Endret av Lola Pagola
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kuler er helt normalt, og jeg ser ikke behovet for å analysere hver eneste kul som dukker opp på  hunden. Særlig nå som han er blitt gammel har Odin en tendens til å få vortelignende kuler. Men om det er noen endringer i bevegelse, størrelse, om de virker irriterte osv. så får jeg dem selvfølgelig sjekket.

De aller, aller fleste kuler som hunder får er ufarlige fettkuler, selv om man såklart kan være uheldig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser an. Fikk veldig kul på skuldra /brystet til schnauzeren min, den kom ekstremt fort. Vet. mente det var en fettkul men jeg insisterte på å fjerne for fettkuler blir ikke så store så fort. Og lurt var det, for det var en ekstremt sinna krefttype med 80% dødelighet innen to år. Rexie levde i 5,5 år etterpå hun.  Det hadde hun garantert ikke gjort om vi ikke hadde fjernet den. 

Så jeg ser an, og hører på magefølelsen. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min fikk en kul da han var 3,5-4 år. Vi sjekket den ut hos veterinær, som sa at det var nok bare en fettkul. Hun så på den, og kjente på den. Veterinær fikk det til å høres ut som at det å sjekke konkret var både dyrt og kjipt for hunden. Så vi lot det være med det, og stolte på veterinæren at det var noe helt ufarlig. Vi skulle følge med, og se om den vokste.

Den vokste litt, men det merket vi ikke, for den gjorde det gradvis i løpet av de neste to årene. På grunn av andre dårlige erfaringer, samt flytting, byttet vi veterinær. Vi skulle egentlig bare vaksinere da den nye veterinæren oppdaget kulen. Hun så på den, hun kjente på den, og forhørte seg om historikk. Hun anbefalte at vi tok en prøve av den, og forklarte at det kun var snakk om et lite nålestikk og 160 kr. Da ble vi ganske så overrasket, og sa ja med en gang.

10 minutter senere var prøven på bakrommet klar, og det var konstatert at det var ondartet. Hun sa at hun likevel ønsket å sende ny prøve inn for en 2nd opinion. Det gjorde vi, og den prøven viste det samme. 2 uker senere ble kulen fjernet, og 2 uker deretter igjen fikk vi gode prognoser. Det var altså ikke så omstendelig, smertefullt eller dyrt å ta den ***** prøven....

Etter dette har jeg mottoet "sjekk alle kuler ,alltid". Jeg var livredd da vi fikk diagnosen, jeg var livredd for operasjon/narkose, jeg var livredd da vi ikke visste om kreften lot seg fjerne i helhet (vanskelig sted). Og jeg hadde aldri tilgitt meg selv om jeg IGJEN lot en kul bare være, fordi jeg stolte på at det var ufarlig. 

Jeg var av den tro at veterinærer var ekspertisen. Og jeg mener jo fremdeles at de BØR være det. Men pga min erfaring så kan jeg ikke tro det lenger. Selv om alt heldigvis gikk bra, i alle fall så langt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 years later...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hvorfor vil du bytte hvis hunden fungerer på Vom? Hvis hunden fortsatt har løs avføring etter en uke ville jeg nok droppet det fôret ja.
    • Hei hundesonen! Jeg har en valp på 3-4 mnd som jeg holder på å bytte for på. Jeg bytter gradvis, startet med 4 dager hvor jeg ga 3/4 gammelt for (V&H), 1/4 nytt for, deretter 4 dager med 50/50, og så 3/4 nytt for en dag eller to, før jeg gikk tilbake til 50/50 fordi; Valpen har litt løs avføring. Typisk at det først kommer litt i normal konsistens, og så etterhvert blir det bløtere og bløtere. På ingen måte flytende/diare, men slik at det blir rester igjen i gresset der jeg plukker opp. Noen ganger går valpen to ganger på rad, først en med bra konsistens og så løsere i en tynnere strimle rett etterpå. Ofte er det og små halvfordøyde pinnebiter, små biter av stoff, grus og annet hun har fått i seg i dette løse. (Dette er små biter, prøver så godt jeg kan å forhindre dette men valpen spiser mye rart). Syns det begynner å lukte metallisk fra analen nå, mulig kjertlene ikke får tømt seg når det er litt bløt avføring? Høres dette normalt ut i en overgang til nytt for for en valp, eller bør jeg gi opp det nye foret og finne noe annet?
    • Haff, jeg sliter med de luksusproblemene vi har med casual turgåing. Altså, de er luksusproblemer ifht hvordan den gjennomsnittlige hunden i gata oppfører seg på casual tur - men ikke i gata vår. Våre nærmeste naboer er Midt-Norsk kompetansesenter for hund, så vi har en litt annen standard å måle oss etter, hence min følelse av å slite med hva folk flest synes er luksusproblemer, gitt den gjennomsnittlige hunden i andre sine gater. Med unntak av ved veldig spennende lukter så trekker ikke Ede i det hele tatt. Aldri vært hans greie. Han stopper og snur seg og venter på meg om båndet blir stramt. Foretrekker selv å ha det slakt. Han hører på meg når jeg ber han om noe og er ivrig på vakt etter oppgaver. Går omtrent halvparten av tiden pent ved min side som frivillig adferd. Har noen byks etter løv i vinden og drar LITT etter interessante lukter innimellom, og mister fokus og blir vimsete og tenderer mot raptus mot slutten om vi går for langt, men som energisk 6 mnd gammel (i dag, gratulerer med dagen, Edeward 🐾) er jeg ikke veldig bekymret for at sånt vil vedvare som problem i voksen alder. Han er stort sett flink gutt, MEN han er langt fra så veloppdragen som jeg helst vil ha ham. Han ploger og han går foran meg, han vimser til siden og han krysser foran meg. Det er irritasjonsmomenter. Vil gjerne ha en sånn robothund som bare går pent ved min side og følger med på hver minste bevegelse jeg foretar meg, altså.  Har på råd fra de langt mer kompetente naboene begynt å fase ut godbiter for å få bedre kontakt og kontroll. Belønner nå med lek og godsnakk og tempovekslinger istedenfor godis. Bygge relasjon. Han skal fokusere på meg, ikke på hva jeg har i hendene og lommene. Det er en omstillingsprosess. Gamle damer kan lære nye triks, men det tar tid. Fant ut det å belønne en fin turfot med hurtig gange og jogging fungerer som bare det. Ingen problemer å veksle tempo heller. Ede synes det var spennende med vekslinger mellom jogge, løpe og gå fort eller sakte. Spennende i seg selv, så lenge det er nytt, antakelig. Han er typen som liker variasjon og alt nytt er mer gøy enn det vi har gjort før. Med unntak av å sitte, ligge eller stå for å få kastet en apportleke, så surner han og protesterer om jeg ber om for mange repetisjoner av det samme. Temmelig nøyaktig fire rep av noe synes han er nok og nekter gjerne på den femte fordi han heller vil gjøre noe annet. Ikke Border Collie, m.a.o. Trenger mer variasjon i trening på øvelser.  Vi faser ikke fullstendig ut godisen enda. Mamsen er som en gammel hund med innarbeidede vaner og trenger tid på å finne tillit til at det skal gå an å få til. Har sluttet belønne fin turfot med godis, nå får han godprat, flere øvelser underveis og belønnes med lek for de istedenfor. Øvelsene blir da en sekundær forsterker. ..eller tertiær, for jeg tør ikke la være belønne gode 'slipp' med godis iblant. Han liker IKKE å slippe kampelekene sine  Akkurat på det punktet der har jeg svært lav tillit til fullstendig godisfrie metoder ennå. Vi får se.  Inntil videre lønnes også passeringer med godis. Dette fordi han har sterk byttedrift, spesielt på syklister som kommer bakfra og farer fra oss - de som kommer andre veien er han mer nonchalant om, da de innbyr ikke til jakt fordi de skal feil vei – helt motsatt av border collie, altså – og han har så sterke impulser til å hilse på forbipasserende mennesker, sladretrening med godis av høy verdi må vi bare fortsette med, fordi det fungerer.  I likhet med BC-blandingen jeg hadde, så trigger han her også frykt for å miste ham i en påkjørsel. Han har forstått at det sitter mennesker inni bilene, som han gjerne vil hilse på, og han har ikke NOEN konseptforståelse av mekanisk fysikk. Masse og fart i forbindelse med trafikk er ikke noe det går an å lære ham kløktig på den harde måten, så sladretrening på passerende biler er helt nødvendig med han her.  Strømgjerder derimot, det kan han lære på den vanskelige måten, så minner meg selv på å få det gjort. Trenger få narret ham borti gjerdet på en tom luftegård snarest, fordi en hest ville hilse på ham her om dagen. En vi har vært på nikk med ved passeringer en stund, han kom ivrig løpende til gjerdet for å si hei til oss, og Ede ble henrykt og ville borti for å hilse snute mot mule, som hesten innbød til. Ble en kjip opplevelse, fordi Ede har ingen anelse om hva strømgjerde er, og forstod ikke hvorfor jeg var så teit og holdt ham tilbake fra den nye kompisen sin. Han trenger finne ut hvorfor. Spørsmålet er hvordan narre han borti gjerdet på sitt eget initiativ når det ikke står en hest der. Vil jo ikke at han skal bæde på hester, for det kryr av dem her. Det er viktig å gi ham forståelsen av at det er gjerdet som er farlig og gjør vondt, ikke hestene. Fører opp på listen over to dos. 
    • Nå skal ikke jeg skryte på meg å kunne kjempemasse om hverken Malle eller hollender, men mitt inntrykk og det andre sier er at det er så store variasjoner innenfor begge rasene at du kan få begge type hunder (f.eks. mer skapt vs mer sosial, osv)  i begge rasene.   Men basert på de individene jeg kjenner av begge raser (som stort sett da er avlet for IGP ol) så vil jeg ikke si at hollender er noe mer krevende eller noe skarpere enn malle. Heller ikke mer energiske. Av de jeg har sett har hollendere litt lavere terskel for stress og lyd, men jeg er nok farget av hun jeg har selv 😂 og jeg har jo sett 10x fler maller enn hollendere.   Og hun jeg har er ikke spesielt selvstendig. Eller altså, hun kan fint være selvstendig og der det kreves, men hun henger jo etter meg som en skygge i typ alle situasjoner vi er i 😂 hun vil helst gjøre ting sammen med meg dagen lang 😂    Men den typen du beskriver høres ut som en typisk KNPV hund, hunder avlet mot bruk i politiet i Nederland osv. og de er nok sånn. Men min oppdretter av hollender blander KNPV linjer med sportslinjer, hvor hundene ikke er fult så skarpe, mer sosiale og ikke så selvstendige. De fleste i Norge er mer sportsavla.  Ble  langt svar ja 😄 I og med at det er så mange fler malle oppdrettere enn hollender tror jeg det er lettere å finne en bra malle. Jeg er heldig og kjenner flere som kan masse om både schæfer og malle til IGP bruk, så jeg må spørre og grave litt rundt 🧐😊  
    • Tatt bilder av pliktfølelse i dag. Han pleier være flink til å bli sittende/stående/liggende når jeg står oppreist, ter seg som et skolelys, men somehow har han tolket det at jeg setter meg ned på huk som: "Kom!" Forståelig nok. Et ekstra håndsignal mens jeg setter meg ned var alt som skulle til for å fikse den, men når jeg tar frem mobilen virker det som han er redd den skal fange mamsen, og han klarer ikke holde posisjonen, men haster inn for å redde turen fra den gledesdreperen der.  En real tålmodighetsprøve for begge å få lov til å ta bilder av de flotte sitt/dekk/stå han vanligvis har, da vi ikke snakker samme språk og har vidt forskjellige oppfatninger av hva den der svarte, flate greia er for noe, men vi fikk det da til etterhvert. Tjue bilder av naturskjønne omgivelser forsøplet av en lilla gummisnor, noen av dem også med hale og rumpestump på lagt i søpla, og så presenterer vi oss som om vi har litt fotoskills og hverdagslydighet sånn noenlunde på stell. Å få tatt fine bilder med langlina skjult eller litt penere dandert får være neste mål.    BTW, han har fått seg en praktisk custom klipp. Korrekt riesen frisyre drar nemlig inn sånne MENGDER med sand, en blir tullerusk. Fra å være vant med korthårede hunder på asfalt og gress i bymiljø, ble jeg virkelig smågal av all sanden de nydelige riesenbeina dro inn fra gårdsveiene her. Dessuten er flared jeans silhuett SÅ 90's. Vi gikk for en 2020 women's jeans fashion silhuett istedenfor. Praktisk. Ørene klarer jeg ikke klippe før det blir virkelig varmt, for han er så nuskesnusk kosemose søt med sånn spanielpels på dem. Litt sånn Lady og Landstrykeren hybrid look nå. Gen Z synes sikkert han ser ut som en skikkelig kjekkas hen/them/they. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...