Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

 

Hva gjør dere hvis dere finner en kul på hunden? Har inntrykk av at noen veterinærer bare kjenner på kulen og uttaler seg om det kan være fettkul, brusk eller talg etc uten å ta biopsi. 
Hva tenker dere om det? Ville dere tatt en sånn uttalselse for god fisk? Jeg leste en artikkel av en veterinær en gang som sa at det var umulig å si noe om hva en kul bestod av bare ved å kjenne på den. Jeg er nok over gjennomsnittet hysterisk siden jeg har hatt hund med ondartede kuler over hele kroppen, og derfor blir jeg frustrert når jeg hører at folk venter og ser an kuler og stoler på at det bare er en fettkul osv uten å sjekke det ut nøye. 

Skrevet

Nei. Aldri i verden om de hadde fått uttalt seg om kulen og bare antatt at det ikke var noe farlig. Her ble det tatt biopsi med en gang. Ikke at den ga noe kjempe klart svar, men det var bedre enn å ikke ta noen biopsi ihvertfall. 

Skrevet

Mulig det er dumt, men jeg slo meg iallefall til ro med at kulen jeg fant på varga var en fettkul. Det var det jeg kom frem til selv siden jeg fikk fingrene rundt og det ikke virket som den satt fast i muskler eller skjelett. Jeg var selvsagt innom vet også som konkluderte med det samme. Fikk tilbud om å få den fjernet selvsagt, men som vet sa, Den var ikke iveien for noe, Den var ikke voldsomt stor og det ville vært en unødvendig påkjenning, mest sannsynlig, å ta den vekk. Valgte å la den være, men fikk beskjed om å følge med at den ikke endret form eller str. Og det gjorde den ikke heller på de neste 4 årene til hunden ble avlivd.

  • Like 1
Skrevet

Konsistens og jevnhet sier mye om en slik kul, sammen med beliggenhet. Så jeg har funnet feks flere fettkuler på tidligere hunder, og dachsen hadde små lymfeknuter under huden enkelte steder. Jeg så ingen grunn til å begynne å skjære i hundene mine (dvs ta dem til veterinær) for å få fjernet dem. For mange år siden hadde jeg et par eldre tisper som utviklet svulster i et av jurene. De var så gamle at jeg ikke gjorde noe med det. De levde lenge med svulstene og hadd eingen merkbare plager av dem.  

Skrevet

Jeg synes det er litt vanskelig.. Nå for ikke så lenge siden så fant jeg jo en kul på min ettårige hund, den hadde dukket opp over natta og stresset meg veldig. Fikk time til veterinær på mandagen, for den dukket så klart opp på en fredag og jeg oppdaget den ikke før ettermiddag/kveld. Veterinær kjente på den og mente det var en liten kul med en ganske stor væskeansamling rundt, noe som gjorde at den ville være veldig vanskelig å ta noe biopsi av (diameter på mindre enn en halv cm).

Hun undersøkte hele hunden og kulen nøye, spurte om adferd og hvor lenge den hadde vært der, stakk litt i den med nål og sjekket om det var noe man kunne få ut av den men det var det ikke, alt så supert ut. Så hun mente at den var nok mest sannsynlig godartet og ikke noe å bry seg om, hun kunne fjerne den men ville ikke anbefale det før jeg hadde hvertfall sett det an litt. Jeg var småstressa og ville nok helst ha den vekk så fort som mulig. Helst med prøver sendt til lab asap og full utredning, men hun sa jeg kunne gi det en uke, se an utviklingen og så kunne vi komme tilbake og se på det på nytt. En uke senere var den helt vekk av seg selv :P 

Hadde den blitt værende så ville jeg nok fått den fjernet og sendt til lab bare i tilfelle, selv om dyrlegen mente det ikke var noe skummelt. Vi slo oss til ro med dyrlegens mening ang noe hun mente var en fettkul på gamle familiehunden, det gikk helt fint og utviklet seg aldri til noe. Men hadde det vært min hund nå så hadde jeg nok fått det sjekket nøyere og fjernet.

Skrevet

Milo har noen kuler. Tok han med til vet som mente det sannsynligvis var fettkuler og slo meg til ro med det. Følger bare med litt ekstra om de forandrer seg, det har de så langt ikke gjort(jeg var hos vet tidlig i sommer, aner ikke om mamma var der med han før hun døde. Men kulene har vært der i et par år)

Skrevet

Når jeg finner kuler på mine kjenner jeg over de, og kjenner om de kjennes "skumle" ut. Gjør de ikke det holder jeg bare øye med de, og ser til at de ikke plutselig vokser eller endrer struktur. Vet neste sving innom veterinæren får jeg de sjekket. Er vetten enig i at det kjennes ufarlig ut lar vi det bli med det. Har med andre ord ikke krevd biopsi. 
Har kun hatt kuler på allerede pjuske/syke hunder, så ville nok krevd annen behandling av viralt ungdyr. 

Skrevet


De kulene Midas hadde var av veldig ulik karakter. Noen av de var harde og "satt fast", mens andre var løse i huden som jeg fikk fingrene rundt og virket glatte. Noen vokste fort og andre var stabile i størrelse etter de dukket opp. De var alle ondartede svulster. Den første kulen vi fjernet på han var først ganske liten, og veterinæren sa det mest sannsynlig var en fettkul, så jeg lot den være. Jeg fulgte nøye med på den, og etterhvert begynte den å endre størrelse. Da fikk vi den fjernet i forbindelse med en annen operasjon, og det viste seg at det var en svulst. Jeg er ikke for å operere mer enn nødvendig, og ville heller ikke fjernet svulster på gamle hunder om de ikke vokste veldig fort eller var et sted hvor det plaget hunden. Ofte kan det taes biopsi av kuler sånn at man kan sjekke om det er noe farlig før man velger om den skal fjernes eller ikke. Med tanke på hvor ulike kulene til Midas var, som alle var av samme type kreftceller synes jeg det er litt rart at man kan utelukke kreft bare ved å kjenne med fingrene. Det er retningslinjer på hvor svulster av ulike typer oftest dukker opp, men det er ingen fasit å gå etter. Han var ikke dårlig i det hele tatt av de første svulstene heller, så det var ingenting å merke på almenntilstanden hans. Det er kanskje litt sånn at man ikke er så stresset på disse tingene før man har en hund som får svulster overalt og dør av kreft. Jeg tror jeg kommer til å bli rimelig hysterisk med neste hund om den får en kul, men jeg kommer ikke til å operere unødvendig. 

Skrevet

Så langt har vi tatt biopsi en gang, den kulen ble også fjernet, for de kunne ikke helt si sikkert hva det var på biopsi, kombinert med plassering. Lå sånn til at halsbåndet gnagde på den og var til plage. Var en innkapslet talgkjertel? Eller noe sånt. Godartet i alle fall.

Gamle hunden hadde ganske mange fettkuler, men de holdt seg stabil i størrelse og satt ytterst i huden. Men det var heller ikke min hund før de siste mnd hans, så jeg hadde ikke noe jeg skulle ha sagt der uansett. Bodde i samme hus.

Skrevet (endret)

Funnet to kuler, og begge ble fjernet, uten biopsi først faktisk. Ingen av de var ondartet.

Funnet en liten en nå, på størrelse med en liten ert, var for liten til å ta ordentlig prøve av så fjerner også bare den neste uke, siden han uansett skal i narkose da.

 

Endret av Lola Pagola
Skrevet

Kuler er helt normalt, og jeg ser ikke behovet for å analysere hver eneste kul som dukker opp på  hunden. Særlig nå som han er blitt gammel har Odin en tendens til å få vortelignende kuler. Men om det er noen endringer i bevegelse, størrelse, om de virker irriterte osv. så får jeg dem selvfølgelig sjekket.

De aller, aller fleste kuler som hunder får er ufarlige fettkuler, selv om man såklart kan være uheldig.

Skrevet

Jeg ser an. Fikk veldig kul på skuldra /brystet til schnauzeren min, den kom ekstremt fort. Vet. mente det var en fettkul men jeg insisterte på å fjerne for fettkuler blir ikke så store så fort. Og lurt var det, for det var en ekstremt sinna krefttype med 80% dødelighet innen to år. Rexie levde i 5,5 år etterpå hun.  Det hadde hun garantert ikke gjort om vi ikke hadde fjernet den. 

Så jeg ser an, og hører på magefølelsen. 

Skrevet

Min fikk en kul da han var 3,5-4 år. Vi sjekket den ut hos veterinær, som sa at det var nok bare en fettkul. Hun så på den, og kjente på den. Veterinær fikk det til å høres ut som at det å sjekke konkret var både dyrt og kjipt for hunden. Så vi lot det være med det, og stolte på veterinæren at det var noe helt ufarlig. Vi skulle følge med, og se om den vokste.

Den vokste litt, men det merket vi ikke, for den gjorde det gradvis i løpet av de neste to årene. På grunn av andre dårlige erfaringer, samt flytting, byttet vi veterinær. Vi skulle egentlig bare vaksinere da den nye veterinæren oppdaget kulen. Hun så på den, hun kjente på den, og forhørte seg om historikk. Hun anbefalte at vi tok en prøve av den, og forklarte at det kun var snakk om et lite nålestikk og 160 kr. Da ble vi ganske så overrasket, og sa ja med en gang.

10 minutter senere var prøven på bakrommet klar, og det var konstatert at det var ondartet. Hun sa at hun likevel ønsket å sende ny prøve inn for en 2nd opinion. Det gjorde vi, og den prøven viste det samme. 2 uker senere ble kulen fjernet, og 2 uker deretter igjen fikk vi gode prognoser. Det var altså ikke så omstendelig, smertefullt eller dyrt å ta den ***** prøven....

Etter dette har jeg mottoet "sjekk alle kuler ,alltid". Jeg var livredd da vi fikk diagnosen, jeg var livredd for operasjon/narkose, jeg var livredd da vi ikke visste om kreften lot seg fjerne i helhet (vanskelig sted). Og jeg hadde aldri tilgitt meg selv om jeg IGJEN lot en kul bare være, fordi jeg stolte på at det var ufarlig. 

Jeg var av den tro at veterinærer var ekspertisen. Og jeg mener jo fremdeles at de BØR være det. Men pga min erfaring så kan jeg ikke tro det lenger. Selv om alt heldigvis gikk bra, i alle fall så langt.

  • 3 years later...
Skrevet

Hei.

Jeg har hørt at pris på slik fjerning av lipomer, kuler eller cyster varierer veldig. Vi har hatt slike på to hunder tidligere, men blitt anbefalt å la de være. Bare av ren nyskjerrighet, hva har slike operasjoner kostet?

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...