Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvis du finner en kul på hunden


Midas
 Share

Recommended Posts

 

Hva gjør dere hvis dere finner en kul på hunden? Har inntrykk av at noen veterinærer bare kjenner på kulen og uttaler seg om det kan være fettkul, brusk eller talg etc uten å ta biopsi. 
Hva tenker dere om det? Ville dere tatt en sånn uttalselse for god fisk? Jeg leste en artikkel av en veterinær en gang som sa at det var umulig å si noe om hva en kul bestod av bare ved å kjenne på den. Jeg er nok over gjennomsnittet hysterisk siden jeg har hatt hund med ondartede kuler over hele kroppen, og derfor blir jeg frustrert når jeg hører at folk venter og ser an kuler og stoler på at det bare er en fettkul osv uten å sjekke det ut nøye. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mulig det er dumt, men jeg slo meg iallefall til ro med at kulen jeg fant på varga var en fettkul. Det var det jeg kom frem til selv siden jeg fikk fingrene rundt og det ikke virket som den satt fast i muskler eller skjelett. Jeg var selvsagt innom vet også som konkluderte med det samme. Fikk tilbud om å få den fjernet selvsagt, men som vet sa, Den var ikke iveien for noe, Den var ikke voldsomt stor og det ville vært en unødvendig påkjenning, mest sannsynlig, å ta den vekk. Valgte å la den være, men fikk beskjed om å følge med at den ikke endret form eller str. Og det gjorde den ikke heller på de neste 4 årene til hunden ble avlivd.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Konsistens og jevnhet sier mye om en slik kul, sammen med beliggenhet. Så jeg har funnet feks flere fettkuler på tidligere hunder, og dachsen hadde små lymfeknuter under huden enkelte steder. Jeg så ingen grunn til å begynne å skjære i hundene mine (dvs ta dem til veterinær) for å få fjernet dem. For mange år siden hadde jeg et par eldre tisper som utviklet svulster i et av jurene. De var så gamle at jeg ikke gjorde noe med det. De levde lenge med svulstene og hadd eingen merkbare plager av dem.  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er litt vanskelig.. Nå for ikke så lenge siden så fant jeg jo en kul på min ettårige hund, den hadde dukket opp over natta og stresset meg veldig. Fikk time til veterinær på mandagen, for den dukket så klart opp på en fredag og jeg oppdaget den ikke før ettermiddag/kveld. Veterinær kjente på den og mente det var en liten kul med en ganske stor væskeansamling rundt, noe som gjorde at den ville være veldig vanskelig å ta noe biopsi av (diameter på mindre enn en halv cm).

Hun undersøkte hele hunden og kulen nøye, spurte om adferd og hvor lenge den hadde vært der, stakk litt i den med nål og sjekket om det var noe man kunne få ut av den men det var det ikke, alt så supert ut. Så hun mente at den var nok mest sannsynlig godartet og ikke noe å bry seg om, hun kunne fjerne den men ville ikke anbefale det før jeg hadde hvertfall sett det an litt. Jeg var småstressa og ville nok helst ha den vekk så fort som mulig. Helst med prøver sendt til lab asap og full utredning, men hun sa jeg kunne gi det en uke, se an utviklingen og så kunne vi komme tilbake og se på det på nytt. En uke senere var den helt vekk av seg selv :P 

Hadde den blitt værende så ville jeg nok fått den fjernet og sendt til lab bare i tilfelle, selv om dyrlegen mente det ikke var noe skummelt. Vi slo oss til ro med dyrlegens mening ang noe hun mente var en fettkul på gamle familiehunden, det gikk helt fint og utviklet seg aldri til noe. Men hadde det vært min hund nå så hadde jeg nok fått det sjekket nøyere og fjernet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Milo har noen kuler. Tok han med til vet som mente det sannsynligvis var fettkuler og slo meg til ro med det. Følger bare med litt ekstra om de forandrer seg, det har de så langt ikke gjort(jeg var hos vet tidlig i sommer, aner ikke om mamma var der med han før hun døde. Men kulene har vært der i et par år)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg finner kuler på mine kjenner jeg over de, og kjenner om de kjennes "skumle" ut. Gjør de ikke det holder jeg bare øye med de, og ser til at de ikke plutselig vokser eller endrer struktur. Vet neste sving innom veterinæren får jeg de sjekket. Er vetten enig i at det kjennes ufarlig ut lar vi det bli med det. Har med andre ord ikke krevd biopsi. 
Har kun hatt kuler på allerede pjuske/syke hunder, så ville nok krevd annen behandling av viralt ungdyr. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider


De kulene Midas hadde var av veldig ulik karakter. Noen av de var harde og "satt fast", mens andre var løse i huden som jeg fikk fingrene rundt og virket glatte. Noen vokste fort og andre var stabile i størrelse etter de dukket opp. De var alle ondartede svulster. Den første kulen vi fjernet på han var først ganske liten, og veterinæren sa det mest sannsynlig var en fettkul, så jeg lot den være. Jeg fulgte nøye med på den, og etterhvert begynte den å endre størrelse. Da fikk vi den fjernet i forbindelse med en annen operasjon, og det viste seg at det var en svulst. Jeg er ikke for å operere mer enn nødvendig, og ville heller ikke fjernet svulster på gamle hunder om de ikke vokste veldig fort eller var et sted hvor det plaget hunden. Ofte kan det taes biopsi av kuler sånn at man kan sjekke om det er noe farlig før man velger om den skal fjernes eller ikke. Med tanke på hvor ulike kulene til Midas var, som alle var av samme type kreftceller synes jeg det er litt rart at man kan utelukke kreft bare ved å kjenne med fingrene. Det er retningslinjer på hvor svulster av ulike typer oftest dukker opp, men det er ingen fasit å gå etter. Han var ikke dårlig i det hele tatt av de første svulstene heller, så det var ingenting å merke på almenntilstanden hans. Det er kanskje litt sånn at man ikke er så stresset på disse tingene før man har en hund som får svulster overalt og dør av kreft. Jeg tror jeg kommer til å bli rimelig hysterisk med neste hund om den får en kul, men jeg kommer ikke til å operere unødvendig. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så langt har vi tatt biopsi en gang, den kulen ble også fjernet, for de kunne ikke helt si sikkert hva det var på biopsi, kombinert med plassering. Lå sånn til at halsbåndet gnagde på den og var til plage. Var en innkapslet talgkjertel? Eller noe sånt. Godartet i alle fall.

Gamle hunden hadde ganske mange fettkuler, men de holdt seg stabil i størrelse og satt ytterst i huden. Men det var heller ikke min hund før de siste mnd hans, så jeg hadde ikke noe jeg skulle ha sagt der uansett. Bodde i samme hus.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Funnet to kuler, og begge ble fjernet, uten biopsi først faktisk. Ingen av de var ondartet.

Funnet en liten en nå, på størrelse med en liten ert, var for liten til å ta ordentlig prøve av så fjerner også bare den neste uke, siden han uansett skal i narkose da.

 

Endret av Lola Pagola
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kuler er helt normalt, og jeg ser ikke behovet for å analysere hver eneste kul som dukker opp på  hunden. Særlig nå som han er blitt gammel har Odin en tendens til å få vortelignende kuler. Men om det er noen endringer i bevegelse, størrelse, om de virker irriterte osv. så får jeg dem selvfølgelig sjekket.

De aller, aller fleste kuler som hunder får er ufarlige fettkuler, selv om man såklart kan være uheldig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser an. Fikk veldig kul på skuldra /brystet til schnauzeren min, den kom ekstremt fort. Vet. mente det var en fettkul men jeg insisterte på å fjerne for fettkuler blir ikke så store så fort. Og lurt var det, for det var en ekstremt sinna krefttype med 80% dødelighet innen to år. Rexie levde i 5,5 år etterpå hun.  Det hadde hun garantert ikke gjort om vi ikke hadde fjernet den. 

Så jeg ser an, og hører på magefølelsen. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min fikk en kul da han var 3,5-4 år. Vi sjekket den ut hos veterinær, som sa at det var nok bare en fettkul. Hun så på den, og kjente på den. Veterinær fikk det til å høres ut som at det å sjekke konkret var både dyrt og kjipt for hunden. Så vi lot det være med det, og stolte på veterinæren at det var noe helt ufarlig. Vi skulle følge med, og se om den vokste.

Den vokste litt, men det merket vi ikke, for den gjorde det gradvis i løpet av de neste to årene. På grunn av andre dårlige erfaringer, samt flytting, byttet vi veterinær. Vi skulle egentlig bare vaksinere da den nye veterinæren oppdaget kulen. Hun så på den, hun kjente på den, og forhørte seg om historikk. Hun anbefalte at vi tok en prøve av den, og forklarte at det kun var snakk om et lite nålestikk og 160 kr. Da ble vi ganske så overrasket, og sa ja med en gang.

10 minutter senere var prøven på bakrommet klar, og det var konstatert at det var ondartet. Hun sa at hun likevel ønsket å sende ny prøve inn for en 2nd opinion. Det gjorde vi, og den prøven viste det samme. 2 uker senere ble kulen fjernet, og 2 uker deretter igjen fikk vi gode prognoser. Det var altså ikke så omstendelig, smertefullt eller dyrt å ta den ***** prøven....

Etter dette har jeg mottoet "sjekk alle kuler ,alltid". Jeg var livredd da vi fikk diagnosen, jeg var livredd for operasjon/narkose, jeg var livredd da vi ikke visste om kreften lot seg fjerne i helhet (vanskelig sted). Og jeg hadde aldri tilgitt meg selv om jeg IGJEN lot en kul bare være, fordi jeg stolte på at det var ufarlig. 

Jeg var av den tro at veterinærer var ekspertisen. Og jeg mener jo fremdeles at de BØR være det. Men pga min erfaring så kan jeg ikke tro det lenger. Selv om alt heldigvis gikk bra, i alle fall så langt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 years later...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Leter med lys og lykte etter Mentalitetsboken av Ingalill og Curt Blixt, Kenth Svartberg. Noen som har den? Er også interessert i andre bøker innen språk og adferd - hundepsykologi:)
    • Jeg prøvde Trikem max relax på nyttårsaften og det virket veldig bra på min hund.    Spennende med hund på prøve med endel utfordringer masse lykke til🤗
    • Tilbake til start i trening av utgangsstilling og fot har Edeward fått IVEREN og GLEDEN i å utføre tilbake. Godisen har haglet og det har hjulpet. Hans aversjoner mot øvelsen er borte. Han har gitt meg på tom hånd mot å få kastet leke også. Tilbyr utgangsstilling og går klisterfot hver gang jeg har mat i hendene. Det er helt klart fremgang, på tross av å ikke egentlig være fremgang. Vi er tilbake på et punkt vi kan jobbe oss videre fra, men jeg tør ikke tøye strikken på en stund. Pengene må ligge på bordet ved bestilling en god tid fremover fordi tilliten er tynnslitt etter alle de hånlig nedlatende forsøkene på å narre ham til å utføre uten garantier om lønn. ..men han er IVRIG og GLAD igjen, og det er bra!  Ny milepæl: blir sittende ved kasting av apport - mens jeg har Vom i høyre hånd. Fremskritt det også. Han er så ivrig på å fly etter leker i bevegelse, der har jakten trumfet mat til nå. Små skritt. 
    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...