Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg tror at det er opp til eier, når det kommer til sosialisering osv. Jeg vet de har ett dårlig rykte. En jeg kjenner hadde 3, de tålte ikke trynet på hverandre. Men han hadde ikke hunder for annet enn at de skulle arbeide på fjellet osv, så han bytta bare på hund.

Men andre jeg har møtt er ikkeno problem overhodet. Kosebamser? Som trenger en eier som vet hva slags hund man har? [emoji28]

Sent fra min SM-T550 via Tapatalk


Skrevet
2 minutes ago, Hannah said:

Har hørt mye om at malamuten generelt er aggressiv, eller kan bli, hva mener dere om dette?

Etter mitt inntrykk så er de ikke nødvendigvis aggressive, dvs ikke uten grunn ihvertfall. Men det er dominante hunder som ikke trenger å bli bedt mange ganger før de blir med på "leken" om det ligger an til å bli bråk (med samme kjønn). Og det er helt klart ikke bare opp til eier. Det er en rase som har en del samkjønnsagressjon, det kommer man ikke bort fra, det er litt opp til det individet man får også selvsagt. Også kan man jo alltids påvirke selv med sosialisering og trening, men deres genetiske utgangspunkt ligger i bunnen der uansett. Det sagt så er det for det meste ingen problemhunder e.l. men det er kanskje ikke hunden man skaffer om det er veldig viktig å gå i hundeparken eller at hunden på andre områder må kunne gå sammen med "alt og alle". Sånn på det jevne, så finnes det unntak i begge retninger, de som er snille som lam uansett og de som er aggressive uansett. Ved å velge en oppdretter med fokus på det med mentalitet og omgjengelighet så vil du kunne øke sannsynligheten for å få en som er litt mildere i temperamentet ovenfor andre hunder. 

  • Like 3
Skrevet

Begrepet "ingen førstegangshund" synes jeg blir feil.

Jeg har to malamuter. Som førstegangseier. Beste hundene som finns. Mulig jeg hadde syntes de var værre om jeg hadde hatt annen hund tidligere da disse er meget selvstendige. Men de er kosebamser inne og arbeidsjern ute. Tispa mi (enda valp) er full av energi og alltid hoppende glad. Hannhunden er en mer rolig å bedagelig type som vil leke med alle han møter med mindre den møtende hunden byr opp til noe. Men som nevnt ovenfor er de ofte kjent for sin samkjønnsaggresjon. Men skal man ha malamute bør en se på de oppdretterne som kjører store spann. Her er de avhengig av god mentalitet for ellers fungerer ikke spannet.

En malamute er en hund som ofte virker fornøyd med mindre aktivitet enn den egentlig trenger. De er svært sosiale ovenfor andre mennesker. På godt og vondt. De er svært enkle å ha med å gjør synes jeg så lenge en vet hva en har slags hund og er konsekvent og tydelig når det gjelder grenser.

For oss er absolutt største utfordringen jaktinnstinktet på sau. Jeg velger bevisst bort steder med sau når jeg går tur med begge (hannen er 50 kg pg tispa 25 til nå så nok av krefter).

Men jeg vil si at du kan gjerne ha en malamute som førstegangshund om du setter deg inn i hvilke dyr dette er og oppsøker informasjon og tar tips og råd fra andre. En person som virkelig setter seg inn i malamuten og en er forberedt på hva en skaffer seg,  er ofte bedre skikka til å ha en slik rase enn en person som har hatt en helt annen type hund tidligere og gjerne har masse utdatert erfaring eller ikke setter seg inn i denne type hund.

Malamuten er spesiell på den måten at de er gedigne kosebamser med egne meninger. Men å fremstille disse som aggressive synes jeg er feil. Men det er mye hund å holde igjen i møte med andre aggressive hunder. De vil gjerne egne seg mindre til eks. lydighet fordi har de bestemt seg for de ikke gidder så skal det en del til for å motivere de.

Det er selvfølgelig individforskjeller. Bare på våre to er det en i hver ende av skalaen. De er vidt forskjellige og jeg pleier å si at tispa minner mer om en siberian enn en malamute?? både på gemytt og utseende.

Men jeg synes de er verdens beste hunder. Stødige og kalde i hodet. ☺?

  • Like 1
Skrevet
9 hours ago, Hannah said:

Ville dere anbefalt denne rasen som førstegangshund?

Hvis det er førstegangshund til denne familien du snakker om som vil ha en lettlært og lydig familiehund som kan gå løs på tur, så nei.

  • Like 1
Skrevet

Malamuten er en urhund med alt det fører med seg. De kan ofte være kranglete med andre hunder av samme kjønn, ressursforsvar er ikke uvanlig og må ofte jobbes med fra dag én, de har stort sett et stort jaktinstingt, de er veldig sterke og de har ofte en sterk flokktilhørighet som gjør at det kan bli vanskelig å ha den alene hjemme. Ellers er det ofte en utfordrende unghund som er god til å teste grenser og må ha tydelige regler. Det er nok eksempler på hunder som begynner å murre og "true" sine eiere fordi de har lært at det er det som skal til for å få vilja si. Dette det man spesielt hos førstegangseiere, og det er nok mye av grunnen til at det blir såpass mange unge malamuter omplassert (spesielt hannhunder).

Malamuten passer med en aktiv livsstil og fortjener å bli brukt. Mange har malamuter som er late og feite, men det betyr ikke at det er hunder som ikke trenger aktivitet. De er som andre hunder, tilpasser seg ofte, og kan bli passive og daffe om de ikke får det de trenger. Hos unge hunder vil ofte lite aktivitet føre til kreativitet og ødeleggelser, og noen ganger kan en lite stimulert og utrent hund få ut frustrasjonen sin gjennom utagerende og bøllete atferd. 

En malamute er en energisk og sosial hund. De aller fleste er veldig glade i folk, men det må sosialisering til. Malamuten kan også bli sky, men dette hører til sjeldenhetene. Men en god innsats med miljøtrening og sosialisering fra valpetiden av er viktig. 

Som førstegangshund kan den være fin om man veit hva man kjøper. Det kommer garantert utfordringer, og man må være innstilt med å jobbe. Mange klarer å ha malamute som førstegangshund, og mange klarer det ikke. Uansett er det utrolig viktig å sette seg inn i rasen, og lytte til det som blir nevnt når det kommer til utfordringer. Folk som skryter rasen opp i skyene og ikke nevner utfordringene eller noe negativt hadde jeg holdt meg unna. Det er og blir en utfordrende rase, men det finnes veldig forskjellige individer. Noen er myke som smør og veldig enkle, andre kan være knallharde og utfordrende også for erfarne malamuteeiere.

  • Like 1
Skrevet
19 hours ago, Hannah said:

Ville dere anbefalt denne rasen som førstegangshund?

Det spørs hva du ønsker i din hund? Hva du ser for deg å bruke den til og bla hvor viktig det er for deg og ditt liv at denne hunden går over ens med andre hunder osv. 

Jeg hadde også malamute som førstegangshund og tror ikke jeg kunne fått enklere hunder for det meste. Mitt inntrykk av rasen er at man får det meste gratis når det kommer til å være omgjengelig rundt folk, ikke noe vaktinnstinkt, sjelden med sosialt usikre hunder. De er tålmodige og tåler en støyt(både mentalt og fysisk) uten å få varige men, det er lite problematisk adferd som ligger latent som feks jaging/gjeting av ting i bevegelse (tenker da ikke på dyr, men sykler, joggere osv), ikke vokt/vakt, lite mentale utfordringer som man kan få på en del andre raser, sjeldent de er spesielt stresset, Man trenger ikke å tenke på hjernetrim osv, får de turen sin og evt jobbe litt når de blir eldre så er de fornøyde. osv. De har som oftest et sterkt jaktinnstink (ihvertfall som voksne) og de fleste bør/må gå i bånd, alltid. Ihvertfall når de nærmer seg voksen alder. Andre hunder har også sterkt jaktinnstinkt, men malamuten har dette blandet med at den også er veldig selvstendig, hard i hodet og lite opptatt av fører og hva vi "bestemmer" sammenlignet med en del av bruks og gjeterhundene feks, så der en annen hund kanskje avbryter på kommando eller jager til dyret er ute av syne er sjansen stor for at malamuten fortsetter mye lengre og evt ikke ser behovet med å komme tilbake til eier når den er ferdig å jakte, og det kan jo by på litt forskjellige mulige uønskede scenarioer. Men dette med jakt er jo stort sett enkelt å kontrollere da, nettopp ved å bare bruke bånd. Så synes man det er ok så er det jo strengt tatt ikke et problem. Det eneste jeg minnes med mine er en og annen gang når jeg hadde behov for å gå gjennom områder med sau feks så var det et helsikkes leven og to store, sterke hunder var ikke bare bare å komme seg forbi med nødvendigvis. Men det var ikke noe jeg opplevde ofte iallefall så sånn sett så var det jo stort sett ikke et problem.

Hundeproblemet opplevde jeg stort sett ute på tur, og da for det meste med hannhunden jeg hadde, da det jo hendte at det kom løse hunder bort, ofte hannhunder av en eller annen grunn og ikke alle var like hyggelige. Det ble til en god del slosskamper, gjerne uten den andre eieren til stede og det er faktisk veldig lite kult når det er såpass store hunder. Heldigvis var han grei tross alt, aldri skadet noen selv om han var med i kampen. Men også kjipt siden dette etterhvert første til at han selv ble en dust til andre hunder pga ganske mange dårlige opplevelser etterhvert. Begge mine var stort sett veldig grei med nye hunder så lenge de ble introdusert på en grei måte (gå en tur sammen i bånd først osv) og hunder de kjente godt og traff jevnlig var ikke noe problem, uansett kjønn. Men det er ikke noen garanti for at det blir sånn da, det må man ha i bakhodet. Hundeparken og lignende hadde vi ingenting å gjøre i.

De kan være en håndfull som unghunder, jeg har ikke møtt noen som er utrivelige til folk uansett årsak, men jeg har selv opplevd og hørt om mange som sliter bla med hjemmetrening. Ikke fordi hunden er nervøs for å være alene, men fordi de kjeder seg lett og makulerer interiør når de kjeder seg. Det er nok ikke uvanlig at unghunder er en håndfull, men på grunn av den selvstendige naturen og hardheten til disse hundene, samt deres makuleringsevner så er nok malamuten en av de mer krevende, kan være. De har sine negative sider, men alt i alt synes jeg det er en veldig fin og egentlig veldig enkel rase, til rett folk. 

  • 6 years later...
Skrevet

Min mors nye samboer har kjøpt seg en malamute som nå er ett år. Og de har tenkt å ta med denne unge hann-hunden på julebesøk til meg på julaften. Og jeg har en 8 år gammel kastrert hann-hund som, selv om han oppfører seg fint, så liker han ikke fremmede hunder... (blir veldig stresset av det)

Jeg ga beskjed i dag at de ikke får lov å ta med hunden på julebesøket, og da sier de at han er så snill. Har bare vært i slosskamp en gang. Men da var det ikke hans skyld.

Ble litt dårlig stemning av dette gitt. Men jeg har bestemt meg; Fint hvis hunden er snill, men jeg tar ingen sjanse på det. Den er ikke velkommen

Er jeg helt urimelig? :ustol:

Skrevet

Nei, jeg tenker nå at dette ikke har noe med rase å gjøre. Om du har en hund som blir utrygg og stresset av andre hunder så skal den få slippe det på toppen av et juleselskap. Særlig en ung hannhund som kan være litt vilter (igjen, uavhengig av rase).

Gå heller en tur sammen så de kan få bli kjent, i romjulen eller en tid det passer for dere.

  • Like 4

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...