Gå til innhold
Hundesonen.no

Aggressiv malamute?


Hannah
 Share

Recommended Posts

Jeg tror at det er opp til eier, når det kommer til sosialisering osv. Jeg vet de har ett dårlig rykte. En jeg kjenner hadde 3, de tålte ikke trynet på hverandre. Men han hadde ikke hunder for annet enn at de skulle arbeide på fjellet osv, så han bytta bare på hund.

Men andre jeg har møtt er ikkeno problem overhodet. Kosebamser? Som trenger en eier som vet hva slags hund man har? [emoji28]

Sent fra min SM-T550 via Tapatalk


Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutes ago, Hannah said:

Har hørt mye om at malamuten generelt er aggressiv, eller kan bli, hva mener dere om dette?

Etter mitt inntrykk så er de ikke nødvendigvis aggressive, dvs ikke uten grunn ihvertfall. Men det er dominante hunder som ikke trenger å bli bedt mange ganger før de blir med på "leken" om det ligger an til å bli bråk (med samme kjønn). Og det er helt klart ikke bare opp til eier. Det er en rase som har en del samkjønnsagressjon, det kommer man ikke bort fra, det er litt opp til det individet man får også selvsagt. Også kan man jo alltids påvirke selv med sosialisering og trening, men deres genetiske utgangspunkt ligger i bunnen der uansett. Det sagt så er det for det meste ingen problemhunder e.l. men det er kanskje ikke hunden man skaffer om det er veldig viktig å gå i hundeparken eller at hunden på andre områder må kunne gå sammen med "alt og alle". Sånn på det jevne, så finnes det unntak i begge retninger, de som er snille som lam uansett og de som er aggressive uansett. Ved å velge en oppdretter med fokus på det med mentalitet og omgjengelighet så vil du kunne øke sannsynligheten for å få en som er litt mildere i temperamentet ovenfor andre hunder. 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Begrepet "ingen førstegangshund" synes jeg blir feil.

Jeg har to malamuter. Som førstegangseier. Beste hundene som finns. Mulig jeg hadde syntes de var værre om jeg hadde hatt annen hund tidligere da disse er meget selvstendige. Men de er kosebamser inne og arbeidsjern ute. Tispa mi (enda valp) er full av energi og alltid hoppende glad. Hannhunden er en mer rolig å bedagelig type som vil leke med alle han møter med mindre den møtende hunden byr opp til noe. Men som nevnt ovenfor er de ofte kjent for sin samkjønnsaggresjon. Men skal man ha malamute bør en se på de oppdretterne som kjører store spann. Her er de avhengig av god mentalitet for ellers fungerer ikke spannet.

En malamute er en hund som ofte virker fornøyd med mindre aktivitet enn den egentlig trenger. De er svært sosiale ovenfor andre mennesker. På godt og vondt. De er svært enkle å ha med å gjør synes jeg så lenge en vet hva en har slags hund og er konsekvent og tydelig når det gjelder grenser.

For oss er absolutt største utfordringen jaktinnstinktet på sau. Jeg velger bevisst bort steder med sau når jeg går tur med begge (hannen er 50 kg pg tispa 25 til nå så nok av krefter).

Men jeg vil si at du kan gjerne ha en malamute som førstegangshund om du setter deg inn i hvilke dyr dette er og oppsøker informasjon og tar tips og råd fra andre. En person som virkelig setter seg inn i malamuten og en er forberedt på hva en skaffer seg,  er ofte bedre skikka til å ha en slik rase enn en person som har hatt en helt annen type hund tidligere og gjerne har masse utdatert erfaring eller ikke setter seg inn i denne type hund.

Malamuten er spesiell på den måten at de er gedigne kosebamser med egne meninger. Men å fremstille disse som aggressive synes jeg er feil. Men det er mye hund å holde igjen i møte med andre aggressive hunder. De vil gjerne egne seg mindre til eks. lydighet fordi har de bestemt seg for de ikke gidder så skal det en del til for å motivere de.

Det er selvfølgelig individforskjeller. Bare på våre to er det en i hver ende av skalaen. De er vidt forskjellige og jeg pleier å si at tispa minner mer om en siberian enn en malamute?? både på gemytt og utseende.

Men jeg synes de er verdens beste hunder. Stødige og kalde i hodet. ☺?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Malamuten er en urhund med alt det fører med seg. De kan ofte være kranglete med andre hunder av samme kjønn, ressursforsvar er ikke uvanlig og må ofte jobbes med fra dag én, de har stort sett et stort jaktinstingt, de er veldig sterke og de har ofte en sterk flokktilhørighet som gjør at det kan bli vanskelig å ha den alene hjemme. Ellers er det ofte en utfordrende unghund som er god til å teste grenser og må ha tydelige regler. Det er nok eksempler på hunder som begynner å murre og "true" sine eiere fordi de har lært at det er det som skal til for å få vilja si. Dette det man spesielt hos førstegangseiere, og det er nok mye av grunnen til at det blir såpass mange unge malamuter omplassert (spesielt hannhunder).

Malamuten passer med en aktiv livsstil og fortjener å bli brukt. Mange har malamuter som er late og feite, men det betyr ikke at det er hunder som ikke trenger aktivitet. De er som andre hunder, tilpasser seg ofte, og kan bli passive og daffe om de ikke får det de trenger. Hos unge hunder vil ofte lite aktivitet føre til kreativitet og ødeleggelser, og noen ganger kan en lite stimulert og utrent hund få ut frustrasjonen sin gjennom utagerende og bøllete atferd. 

En malamute er en energisk og sosial hund. De aller fleste er veldig glade i folk, men det må sosialisering til. Malamuten kan også bli sky, men dette hører til sjeldenhetene. Men en god innsats med miljøtrening og sosialisering fra valpetiden av er viktig. 

Som førstegangshund kan den være fin om man veit hva man kjøper. Det kommer garantert utfordringer, og man må være innstilt med å jobbe. Mange klarer å ha malamute som førstegangshund, og mange klarer det ikke. Uansett er det utrolig viktig å sette seg inn i rasen, og lytte til det som blir nevnt når det kommer til utfordringer. Folk som skryter rasen opp i skyene og ikke nevner utfordringene eller noe negativt hadde jeg holdt meg unna. Det er og blir en utfordrende rase, men det finnes veldig forskjellige individer. Noen er myke som smør og veldig enkle, andre kan være knallharde og utfordrende også for erfarne malamuteeiere.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

19 hours ago, Hannah said:

Ville dere anbefalt denne rasen som førstegangshund?

Det spørs hva du ønsker i din hund? Hva du ser for deg å bruke den til og bla hvor viktig det er for deg og ditt liv at denne hunden går over ens med andre hunder osv. 

Jeg hadde også malamute som førstegangshund og tror ikke jeg kunne fått enklere hunder for det meste. Mitt inntrykk av rasen er at man får det meste gratis når det kommer til å være omgjengelig rundt folk, ikke noe vaktinnstinkt, sjelden med sosialt usikre hunder. De er tålmodige og tåler en støyt(både mentalt og fysisk) uten å få varige men, det er lite problematisk adferd som ligger latent som feks jaging/gjeting av ting i bevegelse (tenker da ikke på dyr, men sykler, joggere osv), ikke vokt/vakt, lite mentale utfordringer som man kan få på en del andre raser, sjeldent de er spesielt stresset, Man trenger ikke å tenke på hjernetrim osv, får de turen sin og evt jobbe litt når de blir eldre så er de fornøyde. osv. De har som oftest et sterkt jaktinnstink (ihvertfall som voksne) og de fleste bør/må gå i bånd, alltid. Ihvertfall når de nærmer seg voksen alder. Andre hunder har også sterkt jaktinnstinkt, men malamuten har dette blandet med at den også er veldig selvstendig, hard i hodet og lite opptatt av fører og hva vi "bestemmer" sammenlignet med en del av bruks og gjeterhundene feks, så der en annen hund kanskje avbryter på kommando eller jager til dyret er ute av syne er sjansen stor for at malamuten fortsetter mye lengre og evt ikke ser behovet med å komme tilbake til eier når den er ferdig å jakte, og det kan jo by på litt forskjellige mulige uønskede scenarioer. Men dette med jakt er jo stort sett enkelt å kontrollere da, nettopp ved å bare bruke bånd. Så synes man det er ok så er det jo strengt tatt ikke et problem. Det eneste jeg minnes med mine er en og annen gang når jeg hadde behov for å gå gjennom områder med sau feks så var det et helsikkes leven og to store, sterke hunder var ikke bare bare å komme seg forbi med nødvendigvis. Men det var ikke noe jeg opplevde ofte iallefall så sånn sett så var det jo stort sett ikke et problem.

Hundeproblemet opplevde jeg stort sett ute på tur, og da for det meste med hannhunden jeg hadde, da det jo hendte at det kom løse hunder bort, ofte hannhunder av en eller annen grunn og ikke alle var like hyggelige. Det ble til en god del slosskamper, gjerne uten den andre eieren til stede og det er faktisk veldig lite kult når det er såpass store hunder. Heldigvis var han grei tross alt, aldri skadet noen selv om han var med i kampen. Men også kjipt siden dette etterhvert første til at han selv ble en dust til andre hunder pga ganske mange dårlige opplevelser etterhvert. Begge mine var stort sett veldig grei med nye hunder så lenge de ble introdusert på en grei måte (gå en tur sammen i bånd først osv) og hunder de kjente godt og traff jevnlig var ikke noe problem, uansett kjønn. Men det er ikke noen garanti for at det blir sånn da, det må man ha i bakhodet. Hundeparken og lignende hadde vi ingenting å gjøre i.

De kan være en håndfull som unghunder, jeg har ikke møtt noen som er utrivelige til folk uansett årsak, men jeg har selv opplevd og hørt om mange som sliter bla med hjemmetrening. Ikke fordi hunden er nervøs for å være alene, men fordi de kjeder seg lett og makulerer interiør når de kjeder seg. Det er nok ikke uvanlig at unghunder er en håndfull, men på grunn av den selvstendige naturen og hardheten til disse hundene, samt deres makuleringsevner så er nok malamuten en av de mer krevende, kan være. De har sine negative sider, men alt i alt synes jeg det er en veldig fin og egentlig veldig enkel rase, til rett folk. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 6 years later...

Min mors nye samboer har kjøpt seg en malamute som nå er ett år. Og de har tenkt å ta med denne unge hann-hunden på julebesøk til meg på julaften. Og jeg har en 8 år gammel kastrert hann-hund som, selv om han oppfører seg fint, så liker han ikke fremmede hunder... (blir veldig stresset av det)

Jeg ga beskjed i dag at de ikke får lov å ta med hunden på julebesøket, og da sier de at han er så snill. Har bare vært i slosskamp en gang. Men da var det ikke hans skyld.

Ble litt dårlig stemning av dette gitt. Men jeg har bestemt meg; Fint hvis hunden er snill, men jeg tar ingen sjanse på det. Den er ikke velkommen

Er jeg helt urimelig? :ustol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg tenker nå at dette ikke har noe med rase å gjøre. Om du har en hund som blir utrygg og stresset av andre hunder så skal den få slippe det på toppen av et juleselskap. Særlig en ung hannhund som kan være litt vilter (igjen, uavhengig av rase).

Gå heller en tur sammen så de kan få bli kjent, i romjulen eller en tid det passer for dere.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...