Dilemma som snart tar knekken på meg.

[Midas]

 

Jeg har skrevet om det tidligere, men det tilspisser seg og noe må jeg gjøre. 

Saken er at da jeg møtte mannen min hadde jeg Midas. Jeg har en kronisk sykdom som gjør at jeg ikke jobber, og derfor blir Midas mer enn bare en hund for meg. Jeg orker ikke å gå mer inn på akkurat det, men jeg elsker den hunden. Det er derfor vi nå har kommet opp i en situasjon som er uholdbar og umulig og som tærer på hele familien. 

Mannen min er så vanvittig allergisk mot Midas. Det har i de syv årene som har gått blitt verre og verre og nå har det gått så langt at allergispesialistene på sykehuset advarer mot alvorlige følger hvis vi ikke kvitter oss med hunden. 
Han sliter helt forferdelig og klarer ikke å være inne i huset mer enn et par timer i gangen... 

Tidligere har vi vært litt sånn; det går bra til Midas ikke er mer, og da blir det såklart ingen ny hund, men nå går det ikke bra lenger. 
For litt over to år siden fikk Midas sin første ondartede svulst. Bortsett i fra det har han vært en frisk, aktiv og veloppdragen hund som er brukt i konkurranser og som er trivelig både mot katter og andre hunder og folk. Dermed er han i utgangspunktet en hund som ikke er noe problem å omplassere sånn sett. Det er bare det at det har sittet så sykt langt inne til meg å gi fra meg "ungen" min og så har han hatt helseproblemer som har gjort at jeg har tviholdt på han.

Nå er helsetilstanden hans en helt annen, vi har funnet en svulst på hjertet hans og han utredes nå (venter på svar på prøver) for Mysthenia Gravis. Uansett, han er ganske dårlig for tiden og klarer veldig lite fysisk. 
Veterinæren snakker om å fjerne svulsten på hjertet kirurgisk og vi vet enda ikke helt hvor ille det er, men det virker ikke helt akutt heller. 

Han har tålt de siste to operasjonene (fjerning av mastcelletumorer) veldig dårlig og blitt dårlig ganske lenge etterpå, det er én grunn til at jeg er negativ til å fjerne svulsten på hjertet. 

Uansett, dette er en grusom situasjon som tar helt knekken på meg. Vi har ingen i familien som kan ha han til han blir frisk/den tiden han har igjen, jeg kan ikke omplassere en hund som har svulst på hjertet, jeg kan ikke ha han her mye lenger. Vinteren er desidert verst for mannen min da vi er mye mer inne da og vi lufter mindre i huset og Midas er mer inne. Jeg vet ikke om han klarer en vinter til, og det begynner å bli flaut å sette mannen min sin helse så mye på spill for en hund liksom. Det er for drøyt. Jeg har sykt dårlig samvittighet hele tiden. Det er ikke snakk om å gjøre noe før vi har fått svar på blodprøvene som er sendt til USA (myasthenia gravis) selvsagt. 

Jeg er helt fullstendig fortvilt nå. 
Skal jeg operere bort svulsten for så å omplassere han? Han har mastcelletumorer som dukker opp med jevne mellomrom, og er ikke frisk. Hvem vil ha en hund som de mest sannsynlig får veldig begrenset tid med? Hvordan vet jeg at de følger opp helsen hans? Skal jeg avlive fremfor å omplassere? 

Jeg er helt i villrede nå, og føler jeg har kniven på strupen. Jeg ville gjort alt for Midas og helsen hans, men dette handler ikke om meg lenger. Hva ville dere gjort i en sånn situasjon?
Det må også sies at han er fryktelig avhengig av meg, noe som er ganske naturlig siden vi tross alt er sammen 24/7 og har vært det siden han kom til meg for over 7 år siden. 
Han sturer når han blir passet av andre og vil ikke spise de første dagene om vi er på ferie. Å avlive en hund som muligens kan få et år eller to til som jeg er så knyttet til blir så hjerteskjærende at jeg klarer ikke å tenke tanken fullt ut. 

Herregud for en drittsituasjon! Blir glad for alle råd eller idéer. Jeg ser ingen utvei lenger på dette jeg... 

Beklager at dette ble både langt og rotete 

[mushi]

Jeg ville ha avlivet. Når du sier han blir såpass dårlig etter en operasjon og du tror han kan leve 1-2 år til. Det er urettferdig for ny eier og for hunden. Å beholde hunden er utrolig egoistisk ovenfor mannen din, jeg synes det er rart han hr akseptert det så lenge når han ikke kan være hjemme... Trist situasjon. 

[Zitka]

Jeg er enig med mushi! Jeg ville ha avlivet, og dette tenkte jeg da jeg leste tråden din om hvor dårlig han har vært. Og så i tillegg dette med mannen din, så hadde jeg nok tatt det valget ja.

Det er aldri lett valg, men det handler om å ta et riktig valg! Ingen kommer til å dømme deg for at du valgte helsen til mannen din nå som hunden din er såpass dårlig i tillegg ? 

[Midas]

Akkurat nå, mushi skrev:

Jeg ville ha avlivet. Når du sier han blir såpass dårlig etter en operasjon og du tror han kan leve 1-2 år til. Det er urettferdig for ny eier og for hunden. Å beholde hunden er utrolig egoistisk ovenfor mannen din, jeg synes det er rart han hr akseptert det så lenge når han ikke kan være hjemme... Trist situasjon. 

Ja, grunnen til at han har akseptert det er fordi han ikke har vært så dårlig hele tiden som han er nå. Det har gått gradvis nedover med helsen. 
Nå er det så ille at vi ikke kan besøke folk som har dyr fordi han er så utsatt for allergi hjemme at han ikke klarer å utsettes for ytterligere ting han er allergisk mot. 
Det er ikke bare litt sånn snufsing liksom, det er sånn at han føler hele kroppen koker. Han er utrolig snill, og burde egentlig satt hardt imot hardt for lengst. Jeg vet at det er helt latterlig at jeg ikke har gjort noe tidligere. Jeg burde omplassert han for lengst. 

Tror det blir veldig tøft for Midas og flytte og, spesielt nå som han ikke er 100% frisk. Han hadde nok overlevd en operasjon til, men han hangler lenge etterpå og det går lengre tid for hver operasjon før han kommer seg. Han har operert to ganger (fjernet 4 svulster) på under ett år. 

[xxx12345]

Helthetssituasjonen tatt i betraktning så hadde jeg valgt å la Midas slippe, selv om jeg helt klart forstår dilemmaet ditt  

[MarieR]

En veldig vanskelig situasjon, og jeg forstår så alt for godt dilemaet ditt. Når det er sagt - jeg ville avlivet, og da før en evt. ny operasjon. Å omplassere virker urettferdig mot en hund som er såpass knyttet til deg og som kommer til å trenge mye pleie fremover, også etter operasjonen. I en sånn periode er det ekstra viktig at hunden er hos folk den kjenner og har tillit til tenker jeg. Påkjenningen med nytt hjem kan jo komme til å forverre helsetilstanden hans også, spesielt om han går i litt i kjelleren av å være hos andre enn deg.

[Ulrikke]

For ****** situasjon, men for meg som ikke er følelsesmessig engasjert i dette synes jeg det beste for bikkja er å avlive. Misforstå meg rett, men han "vet" ikke at han kunne fått et år eller to til... Og de par årene er det ikke sikkert han ville hatt heller, hvis det betydde at han måtte bo hos noen andre. I tillegg er han syk, tåler ikke operasjon særlig bra, kommer til å trenge en del ekstra pleie og omsorg og kanskje ikke være "seg selv".

Med den forrige tispen vi hadde ventet vi for lenge med å avlive. Rett og slett fordi det var for vanskelig for oss. Jeg har lovet meg selv å ikke vente neste gang. Det høres kanskje kynisk ut, men å beholde et dyr som ikke har den livskvaliteten dyret er vant til, det blir ofte for eierens del, ikke for dyrets...

En annen ting: Dette med den såkalte "ventesorgen"... Ja, det blir fullstendig ****** når man avliver bikkja! MEN: det å vente på å ta avgjørelsen, det å gå og lure på om man skal, det å se etter tegn, vente på resultater osv - det er nesten ENDA verre. Når avgjørelsen er tatt, dyret har sovnet inn, da kan man begynne sorgprosessen. Før det er det dårlig samvittighet, følelse av å være bøddel, lure på hva som er det rette, og at det føles som om det er feil uansett hva man gjør. Det høres grotesk ut, men da min forrige hund var død, var jeg knust - men samtidig lettet. Jeg forgudet henne overalt, hun var min første hund! Men jeg merket hvor mye tankevirksomhet og energi jeg hadde brukt på å tenke på henne og hennes situasjon og å grue meg til avgjørelsen... Da hun var død, kunne jeg bruke energien på å sørge (og det gjorde jeg til gangs!!).

Det er selvfølgelig du som må ta avgjørelsen her. Men som utenforstående trenger jeg ikke tenke to ganger en gang før jeg sier at jeg anbefaler å avlive. Her er det SÅ mange ting som spiller inn, men jeg synes 95% av dem taler for avliving...

[Gjest]

Sett utenifra er valget faktisk kjempe enkelt. Fordi vi ikke er følelsmessig involvert selvfølgelig.

Det er best for mannen din og for Midas at han får slippe. Det går jo ikke lenger for mannen din og en operasjon er en stor belastning det og. 

Jeg skjønner det er kjempetøft og vanskelig for deg likevel!

Veldig enig med innlegget til Ulrikke over. Der var helt jævelig å bestemme meg for å avlive Bestas. (Hesten min.) For han kunne levd videre hos meg, han var ikke så syk, bare sliten i kroppen og ikke frisk nok til å selges. Og jeg klarte ikke ha han lenger selv. Ville hatet det hvis han ble kasteball. Men etter det var over ble det faktisk mindre vondt. Men det hender jeg har mareritt om at han ikke har det bra nok, og da er det alltid en enorm lettelse å våkne og huske den fine avslutningen han fikk i sola med epler og ferskt gress. Jeg tror du ville hatt lett for å føle på noe lignende og alltid bekymre deg om hvordan Midas har det hvis han omplasseres. 

 

(Edit...fordi det blir noe helt annet enn omplassering av helt friske dyr, hvis innlegget mitt fikk det til å virke som at jeg er imot all omplassering.)

[Midas]

23 minutter siden, Ulrikke skrev:

For ****** situasjon, men for meg som ikke er følelsesmessig engasjert i dette synes jeg det beste for bikkja er å avlive. Misforstå meg rett, men han "vet" ikke at han kunne fått et år eller to til... Og de par årene er det ikke sikkert han ville hatt heller, hvis det betydde at han måtte bo hos noen andre. I tillegg er han syk, tåler ikke operasjon særlig bra, kommer til å trenge en del ekstra pleie og omsorg og kanskje ikke være "seg selv".

Med den forrige tispen vi hadde ventet vi for lenge med å avlive. Rett og slett fordi det var for vanskelig for oss. Jeg har lovet meg selv å ikke vente neste gang. Det høres kanskje kynisk ut, men å beholde et dyr som ikke har den livskvaliteten dyret er vant til, det blir ofte for eierens del, ikke for dyrets...

En annen ting: Dette med den såkalte "ventesorgen"... Ja, det blir fullstendig ****** når man avliver bikkja! MEN: det å vente på å ta avgjørelsen, det å gå og lure på om man skal, det å se etter tegn, vente på resultater osv - det er nesten ENDA verre. Når avgjørelsen er tatt, dyret har sovnet inn, da kan man begynne sorgprosessen. Før det er det dårlig samvittighet, følelse av å være bøddel, lure på hva som er det rette, og at det føles som om det er feil uansett hva man gjør. Det høres grotesk ut, men da min forrige hund var død, var jeg knust - men samtidig lettet. Jeg forgudet henne overalt, hun var min første hund! Men jeg merket hvor mye tankevirksomhet og energi jeg hadde brukt på å tenke på henne og hennes situasjon og å grue meg til avgjørelsen... Da hun var død, kunne jeg bruke energien på å sørge (og det gjorde jeg til gangs!!).

Det er selvfølgelig du som må ta avgjørelsen her. Men som utenforstående trenger jeg ikke tenke to ganger en gang før jeg sier at jeg anbefaler å avlive. Her er det SÅ mange ting som spiller inn, men jeg synes 95% av dem taler for avliving...

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver her. Jeg bruker omtrent hvert minutt på å tenke og gruble på situasjonen og hva jeg skal gjøre. Det har gått så langt at datteren min også blir påvirket av det, og Midas merker også at noe er galt
Når det er over kan man liksom begynne å bearbeide det og sørge. Selv om det er en sorg som det er nå og. Jeg blir helt utslitt av hele situasjonen. Jeg føler meg så råtten som i det hele tatt vurderer avlivning, og synes det er urettferdig ovenfor Midas. Men jeg vil tro at om han i det hele tatt kunne hatt et år igjen av livet så er vi heldig. Han har flere kuler rundt om på kroppen som jeg ikke vet om er mastcelletumorer, i tillegg til den i hjertet og noe annet mystisk... Når jeg prøver å være litt objektiv så ser jeg jo det at det ikke er rettferdig for noen å tyne han mer. Som det er nå så klarer han bare små rolige turer i bånd, tuslende ved siden av meg... Hvilket liv er det for en 7 år gammel aktiv toller. 

14 minutter siden, Marie skrev:

Sett utenifra er valget faktisk kjempe enkelt. Fordi vi ikke er følelsmessig involvert selvfølgelig.

Det er best for mannen din og for Midas at han får slippe. Det går jo ikke lenger for mannen din og en operasjon er en stor belastning det og. 

Jeg skjønner det er kjempetøft og vanskelig for deg likevel!

Veldig enig med innlegget til Ulrikke over. Der var helt jævelig å bestemme meg for å avlive Bestas. (Hesten min.) For han kunne levd videre hos meg, han var ikke så syk, bare sliten i kroppen og ikke frisk nok til å selges. Og jeg klarte ikke ha han lenger selv. Ville hatet det hvis han ble kasteball. Men etter det var over ble det faktisk mindre vondt. Men det hender jeg har mareritt om at han ikke har det bra nok, og da er det alltid en enorm lettelse å våkne og huske den fine avslutningen han fikk i sola med epler og ferskt gress. Jeg tror du ville hatt lett for å føle på noe lignende og alltid bekymre deg om hvordan Midas har det hvis han omplasseres. 

 

(Edit...fordi det blir noe helt annet enn omplassering av helt friske dyr, hvis innlegget mitt fikk det til å virke som at jeg er imot all omplassering.)

Det er akkurat sånn. Jeg ville bekymret meg hver dag for han. 
For det første så undersøker jeg han daglig for nye kuler, og jeg kjenner hvert et tegn han viser for å si fra at han har vondt eller ubehag noe sted. Det ville ikke en ny eier gjort på samme måte. 
I tillegg vet jeg at Midas har hatt et så godt hundeliv som han kunne hatt, og hvis han blir omplassert kan jeg aldri være 100% sikker på at han får den samme oppfølgingen. Hos meg har han knapt nok vært alene hjemme en hel arbeidsdag, han er vant til å bli aktivt brukt både mentalt og fysisk, ha mange hundevenner og være med på alt jeg gjør. Det vil nesten garantert bli et liv mindre i fokus hos noen andre, da de fleste i det minste har en jobb. I tillegg er han syk... 
Det er bare det at å faktisk være den som skulle bestemme over sin beste venn sin skjebne på den måten er så grusomt vondt  Men dessverre så er det en del av å ha dyr, de overlever oss liksom ikke uansett... 

[Gjest]

Akkurat nå, Midas skrev:

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver her. Jeg bruker omtrent hvert minutt på å tenke og gruble på situasjonen og hva jeg skal gjøre. Det har gått så langt at datteren min også blir påvirket av det, og Midas merker også at noe er galt
Når det er over kan man liksom begynne å bearbeide det og sørge. Selv om det er en sorg som det er nå og. Jeg blir helt utslitt av hele situasjonen. Jeg føler meg så råtten som i det hele tatt vurderer avlivning, og synes det er urettferdig ovenfor Midas. Men jeg vil tro at om han i det hele tatt kunne hatt et år igjen av livet så er vi heldig. Han har flere kuler rundt om på kroppen som jeg ikke vet om er mastcelletumorer, i tillegg til den i hjertet og noe annet mystisk... Når jeg prøver å være litt objektiv så ser jeg jo det at det ikke er rettferdig for noen å tyne han mer. Som det er nå så klarer han bare små rolige turer i bånd, tuslende ved siden av meg... Hvilket liv er det for en 7 år gammel aktiv toller. 

Det er akkurat sånn. Jeg ville bekymret meg hver dag for han. 
For det første så undersøker jeg han daglig for nye kuler, og jeg kjenner hvert et tegn han viser for å si fra at han har vondt eller ubehag noe sted. Det ville ikke en ny eier gjort på samme måte. 
I tillegg vet jeg at Midas har hatt et så godt hundeliv som han kunne hatt, og hvis han blir omplassert kan jeg aldri være 100% sikker på at han får den samme oppfølgingen. Hos meg har han knapt nok vært alene hjemme en hel arbeidsdag, han er vant til å bli aktivt brukt både mentalt og fysisk, ha mange hundevenner og være med på alt jeg gjør. Det vil nesten garantert bli et liv mindre i fokus hos noen andre, da de fleste i det minste har en jobb. I tillegg er han syk... 
Det er bare det at å faktisk være den som skulle bestemme over sin beste venn sin skjebne på den måten er så grusomt vondt  Men dessverre så er det en del av å ha dyr, de overlever oss liksom ikke uansett... 

Så godt liv du har gitt han. Og mannen din som har tilpasset seg så mye. For en heldig hund. ❤

Stor klem!

 

[Midas]

Akkurat nå, Marie skrev:

Så godt liv du har gitt han. Og mannen din som har tilpasset seg så mye. For en heldig hund. ❤

Stor klem!

 

Ja, uff stakkar... Han har virkelig gjort mye for at jeg skal få beholde Midas 

[Ulrikke]

11 minutter siden, Midas skrev:

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver her. Jeg bruker omtrent hvert minutt på å tenke og gruble på situasjonen og hva jeg skal gjøre. Det har gått så langt at datteren min også blir påvirket av det, og Midas merker også at noe er galt
Når det er over kan man liksom begynne å bearbeide det og sørge. Selv om det er en sorg som det er nå og. Jeg blir helt utslitt av hele situasjonen. Jeg føler meg så råtten som i det hele tatt vurderer avlivning, og synes det er urettferdig ovenfor Midas. Men jeg vil tro at om han i det hele tatt kunne hatt et år igjen av livet så er vi heldig. Han har flere kuler rundt om på kroppen som jeg ikke vet om er mastcelletumorer, i tillegg til den i hjertet og noe annet mystisk... Når jeg prøver å være litt objektiv så ser jeg jo det at det ikke er rettferdig for noen å tyne han mer. Som det er nå så klarer han bare små rolige turer i bånd, tuslende ved siden av meg... Hvilket liv er det for en 7 år gammel aktiv toller. 

Det er akkurat sånn. Jeg ville bekymret meg hver dag for han. 
For det første så undersøker jeg han daglig for nye kuler, og jeg kjenner hvert et tegn han viser for å si fra at han har vondt eller ubehag noe sted. Det ville ikke en ny eier gjort på samme måte. 
I tillegg vet jeg at Midas har hatt et så godt hundeliv som han kunne hatt, og hvis han blir omplassert kan jeg aldri være 100% sikker på at han får den samme oppfølgingen. Hos meg har han knapt nok vært alene hjemme en hel arbeidsdag, han er vant til å bli aktivt brukt både mentalt og fysisk, ha mange hundevenner og være med på alt jeg gjør. Det vil nesten garantert bli et liv mindre i fokus hos noen andre, da de fleste i det minste har en jobb. I tillegg er han syk... 
Det er bare det at å faktisk være den som skulle bestemme over sin beste venn sin skjebne på den måten er så grusomt vondt  Men dessverre så er det en del av å ha dyr, de overlever oss liksom ikke uansett... 

Jeg synes det høres ut som om du egentlig har svaret... 

Bare et ørlite kontrollspørsmål: Hvis det var en annen en her som beskrev det du beskriver... Hvilket råd ville du gitt vedkommende?

[Malamuten]

Det er en håpløs situasjon,men jeg ville mye heller avlivet og sånn sett helgardert meg mtp at da vet jeg ihvertfall at han ikke havner i feil hender osv. Spesielt mtp en hund i hans situasjon. eneste unntak ville vært om noen jeg kjenner godt og som hunden kjenner godt vil ha han til det siste, det tilbudet hadde jeg tatt. Men ingen andre. 

Det er en mager trøst, jeg har selv vært igjennom lignende avgjørelse og vet hvor forjævlig det kjennes, men når alt kommer til alt så er det viktigste at man har gitt hunden et så godt liv som mulig så lenge man kan også vet man at hunden hadde det godt til siste slutt, om det enn ble litt tidligere enn det skulle ha vært. Det er bedre det enn at hunden får en dårligere livssituasjon den siste tiden for å henge med et år ekstra. 

Føler virkelig med deg altså Helt forferdelig situasjon.. Klem 

[Midas]

5 timer siden, Ulrikke skrev:

Jeg synes det høres ut som om du egentlig har svaret... 

Bare et ørlite kontrollspørsmål: Hvis det var en annen en her som beskrev det du beskriver... Hvilket råd ville du gitt vedkommende?

Ja, jeg har egentlig det... Det bare er så vondt og så blir man så usikker på om man gjør det riktige for hunden sin 
Jeg ville nok gitt det samme rådet som det jeg får her. 

1 time siden, Malamuten skrev:

Det er en håpløs situasjon,men jeg ville mye heller avlivet og sånn sett helgardert meg mtp at da vet jeg ihvertfall at han ikke havner i feil hender osv. Spesielt mtp en hund i hans situasjon. eneste unntak ville vært om noen jeg kjenner godt og som hunden kjenner godt vil ha han til det siste, det tilbudet hadde jeg tatt. Men ingen andre. 

Det er en mager trøst, jeg har selv vært igjennom lignende avgjørelse og vet hvor forjævlig det kjennes, men når alt kommer til alt så er det viktigste at man har gitt hunden et så godt liv som mulig så lenge man kan også vet man at hunden hadde det godt til siste slutt, om det enn ble litt tidligere enn det skulle ha vært. Det er bedre det enn at hunden får en dårligere livssituasjon den siste tiden for å henge med et år ekstra. 

Føler virkelig med deg altså Helt forferdelig situasjon.. Klem 

Det er liksom ingen som kan ta han. Han har vært endel på avlastning til søsteren min når det har vært som værst med allergien her, og der trives han ganske godt, men han er helt utslitt når han kommer hjem, så jeg tror det skulle tatt lang tid for han å tilpasse seg et liv hos noen andre. Til dem har han vært lenge i strekk og kjenner de veldig godt, likevel er han utenfor og vil ikke spise de første dagene og trenger lang hviletid når han kommer hjem for å komme seg. De ønsker ikke å overta han på fast basis, men bare for å illustrere at han ikke er en hund som bare tilpasser seg et nytt hjem veldig enkelt. Siden helsen hans er såpass redusert nå er jeg redd det ville blitt utrolig tøft for han å skulle bli flyttet til noen, selv om det var noen han kjente fra før.