Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet
3 timer siden, Tuvane skrev:

Ja, det finnes selvfølgelig folk i alle "lag" i befolkningen som begår overgrep, men risikofaktorene for at man som pedofil begår overgrep, er de nevnt i forrige post. Jo mer intelligent overgriperen er, jo mindre er selvfølgelig risikoen for å bli tatt. Hvis man i tillegg mikser inn litt psykopati ol, så hjelper det lite å være intelligent, hvis man fullstendig mangler skrupler og samvittighet.

Igjen, det later til å finnes adskillig utøvende pedofile i de 'høiere lag' av befolkningen, så jeg kjøper ikke helt den at det er hovedsaklig 'undermålere' som er utøvere.. At de samme har større sjanse for å bli tatt derimot..

Tvert om vil jeg si, ut fra overgriperens synspunkt så må jo en viss IQ blandet med en dose psykopatiske trekk, være en ren fordel.. Man slipper plagsomme samvittighetskvaler. 

Man  kan jo selvsagt spørre seg om det er en overvekt av psykopater blandt utøvende pedofile? For uansett hvor dyktig man er på selvbedrag, så skal det noe til for å innbille seg selv( eller andre..) at å voldta en 2 åring  dreier seg om kjærlighet til barn.. ( Endel bruker dette som forklaring..) 

Jeg vil tro at de  fleste er fullt klar over hva de gjør og konsekvensene dette har for barnet men kommer de unna med det, så gir de f..n. 

  • Svar 227
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg synes det er en menneskerett å få bestemme det selv uten at andre skal blande seg inn, uansett om man velger å få mange barn (vet de ikke hva prevensjon er?), et barn (stakkars barn som ikke får s

Dette må være noe av de mest dømmende, snevre, unyanserte og minst sympatiske holdninger jeg har lest på lenge. Det må være kjipt å leve med et slikt menneske- og verdenssyn, men samtidig sikkert deil

Jeg er virkelig glad du har det bra 2ne, og at du har et positivistisk livssyn etter alt det du har vært gjennom. Jeg vet ikke om jeg er en av de du kaller "dere", men siden jeg tilhører siden som ikk

Guest Belgerpia
Skrevet
On 24.8.2017 at 0:23 AM, Elisabeth00 said:

Ja, jeg mener det er uetisk å ikke terminere alvorlig syke fostre. Nesten alle i Norge velger heldigvis å terminere alvorlig syke fostre, oppunder 90% tror jeg.

Fostre med alvorlige funksjonshemninger og anomalier burde termineres. Gravide kvinner burde uten unntak bli tilbudt tester som kan avdekke eventuelle avvik så tidlig som mulig i svangerskapet, slik som f.eks NIPT. 


Når vi først snakker om selektering - i min verden burde det da være sånn at det IKKE burde gis assistanse til personer som ikke kan formere seg selv, sæddonasjon og eggdonasjon burde være strengt forbudt. Kan man ikke bli gravid på den naturlige måten så får man adoptere, eller la være å få barn.
DA ville det i det minste bli skikkelig.
Skal vi radere bort individer fra å bli født, så må man vel også kunne radere ut de som ikke kan formere seg normalt også - det er tross alt en defekt. Og defekter bør vi jo ikke avle på, i alle fall ikke når det koster samfunnet masse penger.

Og for all del - man bør ikke redde for tidlig fødte, går du ikke til termin - synd - klarer ikke barnet seg selv, uten noen form for assistanse så er det ikke liv laga.

Skrevet
10 minutter siden, Belgerpia skrev:


Når vi først snakker om selektering - i min verden burde det da være sånn at det IKKE burde gis assistanse til personer som ikke kan formere seg selv, sæddonasjon og eggdonasjon burde være strengt forbudt. Kan man ikke bli gravid på den naturlige måten så får man adoptere, eller la være å få barn.
DA ville det i det minste bli skikkelig.
Skal vi radere bort individer fra å bli født, så må man vel også kunne radere ut de som ikke kan formere seg normalt også - det er tross alt en defekt. Og defekter bør vi jo ikke avle på, i alle fall ikke når det koster samfunnet masse penger.

Og for all del - man bør ikke redde for tidlig fødte, går du ikke til termin - synd - klarer ikke barnet seg selv, uten noen form for assistanse så er det ikke liv laga.

Enten man liker det eller ei, så ville de ovennevnte tiltakene i lengden gavne arten . Mennesker er akkurat som andre dyr, vi innehar ingen særstilling mht resultatet av hva man avler på. 

Skrevet

Har alltid syns det er litt ironisk at vi mennesker er så opptatt av dyre avel og prøver å får dem bedre, friskere osv ( de fleste da), men når det kommer til oss selv virker vi ukritiske med tanke på vår "avel". Her er det fritt frem for dårlig syn, bittfeil, allergier, dårlig mentalitet, diverse arvelige sykdommer og skavanker, dårlig rygg, dårlige knær osv osv.  Nei, så lenge alt kan fikses på i ettertid er det vel greit, og om man må gå på medisiner livet ut så er det liksom ok..  Det er så rart.

  • Like 16
Skrevet
På 1. september 2017 at 8:41 AM, Djervekvinnen skrev:

Har alltid syns det er litt ironisk at vi mennesker er så opptatt av dyre avel og prøver å får dem bedre, friskere osv ( de fleste da), men når det kommer til oss selv virker vi ukritiske med tanke på vår "avel". Her er det fritt frem for dårlig syn, bittfeil, allergier, dårlig mentalitet, diverse arvelige sykdommer og skavanker, dårlig rygg, dårlige knær osv osv.  Nei, så lenge alt kan fikses på i ettertid er det vel greit, og om man må gå på medisiner livet ut så er det liksom ok..  Det er så rart.

For ikke å snakke om hvor interessant det er, at innbarka 'antirasister' er voldsomt mot blandingsavl på hunder og mener at KUN renrasede hunder/raseavl  er gangbart.. :P

Skrevet
På 1.9.2017 at 8:41 AM, Djervekvinnen skrev:

Har alltid syns det er litt ironisk at vi mennesker er så opptatt av dyre avel og prøver å får dem bedre, friskere osv ( de fleste da), men når det kommer til oss selv virker vi ukritiske med tanke på vår "avel". Her er det fritt frem for dårlig syn, bittfeil, allergier, dårlig mentalitet, diverse arvelige sykdommer og skavanker, dårlig rygg, dårlige knær osv osv.  Nei, så lenge alt kan fikses på i ettertid er det vel greit, og om man må gå på medisiner livet ut så er det liksom ok..  Det er så rart.

Med mine øyne så er det nesten vanskelig å vite om det bare er ironisk ment eller om du faktisk mener det. Så fjernt er det fra det jeg tenker rundt dette. For om jeg skal ta deg på ordet så er jeg fullstendig uenig.

Selektiv avl, som man driver med i hundeverdenen, er overhodet ikke uproblematisk. Tvert i mot. Selv de friskeste rasene er det betydelige helseproblemer grunnet selektiv avl. Les litt om populasjonsgenetikk, så får du en ide om hvor problematisk det er. Det å sjalte ut alt av plager og lyter er overhodet ikke uproblematisk. Vi vet lite om hvordan gener henger sammen - altså feks hvilke positive gener man kaster på båten når man fjerner de som er disponert for tilstand x. Og det er i dagens samfunn og miljø. Legger man til at vi også skal ha en genpool som skal være skodd for utfordringer vi kanskje ikke kan forestille oss i framtiden, så blir bildet enda mer komplekst. Og da har vi ikke begynt med problematikken rundt det som i praksis, om avlen blir for selektiv, til slutt blir innavl.

Dessuten er det en enorm forskjell mellom dyr og mennesker. For de fleste tilstander, inkludert de du nevner over, så har vi muligheten til å vite hvordan de med forskjellige sykdommer opplever livet. Dyr må vi tolke på en eller annen måte, mennesker kan vi stort sett snakke med. Og i motsetning til en jakthund som ikke kan dra på jakt grunnet mental eller fysisk helse eller bare pga manglende jaktegenskaper - så kan et menneske være produktiv på en rekke områder på tross av (og noen ganger på grunn av) en masse sykdommer og plager. Da lar jeg debatten rundt dette med å se på et dyr som et "verktøy" som bare har verdi i den grad det kan oppfylle en gitt funksjon ligge i denne omgang.

Stort sett er vi "avlet", mest som en følge av naturlig utvalg, fram med egenskaper som gir oss en enorm respekt for menneskeliv. Noe av dette er kulturelt, men det er klart at feks evne til empati og kjærlighet er egenskaper som er en del av menneskers gener, og egenskaper som gjør at vi alltid har gått langt i å hjelpe syke mennesker og ikke bare knerter eller spiser dem ved første tegn på svakhet. Det er naturlig å tro at dette har en sammenheng med vår arts enorme suksess.

Det er selvsagt også dype filosofiske spørsmål her. Hva er meningen med livet? Er det kun å bære gener videre til neste generasjon? Og da helst bare de genene som noen mer eller mindre kvalifisert har godkjent? Med det målet å maksimere sjansene for menneskehetens overlevelse? Eller utvikling? Hvorfor er evt langsiktig overlevelse eller utvikling i det hele tatt noe poeng? Og mange, mange fler, men det får bli en annen diskusjon.

Skrevet
Akkurat nå, tillien skrev:

så kan et menneske være produktiv på en rekke områder på tross av (og noen ganger på grunn av) en masse sykdommer og plager.

Interessant påstand. Har du noen eksempler?

Skrevet
22 minutes ago, Wilhelmina said:

Interessant påstand. Har du noen eksempler?

Det eneste jeg kommer på er autisme/aspberger, hvor man kan være ekstremt god i kunst, i gjenkjenning av ansikter, i matematikk/fysikk eller memorering. Altså at man har en "savant"-kind-of approach. Problemet med dette er vel at mange ikke er i stand til å ta vare på seg selv, og hvordan vet man hvordan barnet ender opp som "den perfekte savant", altså med super-human abilities, men allikevel ikke er pleietrengende... (For om mennesket man planlegger med superhuman abilities ender opp som pleietrengende så går jo nettobudsjettet av samfunnsnytte vs ikke samfunnsnytte i null).

Skrevet
25 minutter siden, Wilhelmina skrev:

Interessant påstand. Har du noen eksempler?

Det behøver jo ikke dreie seg om noen superevner eller noe ekstraordinært. Men heller så enkelt som at hvis man pga sykddom mister muligheten til å gjøre en ting, så finner man på noe annet i steden. Greier du ikke lenger å gå rundt å vaske gulv eller stå i kassa på mcdonalds, så kanskje du begynner å skrive eller male i steden?

Det er valg som feks hunder ikke kan gjøre for å fylle meningen i livet. Mister de evnen til å bevege seg normalt, så står det liksom ikke alternativ i kø for å gi hverdagen et godt innhold.

  • Like 3
Skrevet
Akkurat nå, Wilhelmina skrev:

Interessant påstand. Har du noen eksempler?

Hehe, regnet med det kanskje kom en reaksjon der da jeg egentlig hadde tenkt å sette et spørsmålstegn bak utsagnet :)

Argumentet blir på et litt mer filosofisk, overordnet nivå. Motstand i livet, også i form av sykdom, påvirker jo ofte både de muligheter og valg man tar. Selvsagt vanskelig å kvantifisere effekten, men la oss ta Stephen Hawking som et eksempel. En enorm inspirator og formidler av vitenskap. Rett og slett et ikon. Som neppe noen andre enn fysikere hadde visst om dersom han ikke hadde blitt syk. Så kan man selvsagt argumentere for at hans vitenskaplige produksjon kunne blitt større og bedre om han hadde vært frisk. Kanskje, kanskje ikke. Han har jo hatt enormt med tid til å sitte og tenke. Og det er vel også litt av poenget mitt. Man vet ikke hvem som fører verden videre, og sykdom er i alle fall ikke ensbetydende med at man ikke bidrar til samfunnet. Ergo ikke noe godt argument for å fjerne alt som på et eller annet vis koster samfunnet noe, noe som jeg får inntrykk av ofte er et av argumentene. Dette må selvsagt ses i sammenheng med det andre jeg skriver om redusering av genpoolen og at de som lever med sykdommer som noen mener ikke bør føres videre (her var vel til og med dårlige knær nevnt!) mener de har et liv verd å leve.

 

  • Like 1
Skrevet
1 time siden, Pringlen skrev:

Det behøver jo ikke dreie seg om noen superevner eller noe ekstraordinært. Men heller så enkelt som at hvis man pga sykddom mister muligheten til å gjøre en ting, så finner man på noe annet i steden. Greier du ikke lenger å gå rundt å vaske gulv eller stå i kassa på mcdonalds, så kanskje du begynner å skrive eller male i steden?

Det er valg som feks hunder ikke kan gjøre for å fylle meningen i livet. Mister de evnen til å bevege seg normalt, så står det liksom ikke alternativ i kø for å gi hverdagen et godt innhold.

Ja, du sa det egentlig bedre enn jeg selv sa det :)

Skrevet
2 hours ago, tillien said:

Hehe, regnet med det kanskje kom en reaksjon der da jeg egentlig hadde tenkt å sette et spørsmålstegn bak utsagnet :)

Argumentet blir på et litt mer filosofisk, overordnet nivå. Motstand i livet, også i form av sykdom, påvirker jo ofte både de muligheter og valg man tar. Selvsagt vanskelig å kvantifisere effekten, men la oss ta Stephen Hawking som et eksempel. En enorm inspirator og formidler av vitenskap. Rett og slett et ikon. Som neppe noen andre enn fysikere hadde visst om dersom han ikke hadde blitt syk. Så kan man selvsagt argumentere for at hans vitenskaplige produksjon kunne blitt større og bedre om han hadde vært frisk. Kanskje, kanskje ikke. Han har jo hatt enormt med tid til å sitte og tenke. Og det er vel også litt av poenget mitt. Man vet ikke hvem som fører verden videre, og sykdom er i alle fall ikke ensbetydende med at man ikke bidrar til samfunnet. Ergo ikke noe godt argument for å fjerne alt som på et eller annet vis koster samfunnet noe, noe som jeg får inntrykk av ofte er et av argumentene. Dette må selvsagt ses i sammenheng med det andre jeg skriver om redusering av genpoolen og at de som lever med sykdommer som noen mener ikke bør føres videre (her var vel til og med dårlige knær nevnt!) mener de har et liv verd å leve.

Videre spørsmål:

Hvem skal ta prisen for å ta vare på alle slik vi har tatt vare på Hawking? Når det er 15 milliarder mennesker på jorda og forskjellene er gigantiske mellom rik og fattig? Og hvorfor skulle man med viten og vilje sette noen til livs om man viste om sykdommen? Hvis det finnes en gentest for å bevise om man får ALS hadde jeg abortert det barnet fortere enn vinden, aldri i hele verden om jeg med viten og vilje ville satt et menneske gjennom det helvettet. Uansett om det kunne leve normalt til han/hun var 40-50 år. Uansett om det var den neste Stephen Hawking oder nicht.

Skrevet

Hva med å spørre de som faktisk lever med store funksjonshemminger hva DE mener om livet sitt? Etter å ha jobbet med alvorlige funksjonhemmede i 20 år som lege, ser jeg at der et et stort sprik mellom hva "friske folk flest" tenker om livskvaliteten til funksjonshemmede og syke og hva de selv mener om det. Jeg har jobbet med tetraplegikere (lamme fra halsen og ned), paraplegikere (lamme fra livet og ned), ulike syndromer med varierende grad av funksjonshemming og utfordringer, ervervede (påførte ved traumer ol) hjerneskader, amputerte, nevrologiske sykdommer (som ms, parkinson, als osv), revmatiske sykdommer (sklerodermier (som Gunhild Stordalen har), bindevevssykdommer, lupus (SLE) mm), folk født med vannhode, ryggmargsbrokk osv. Det jeg trygt kan si er at almennheten ikke forstår innholdet i de ulike lidelsene, like lite som de forstår at det går fint an å ha glede av å leve, selv med utfordringer.

Skrevet
4 minutes ago, enna said:

Hva med å spørre de som faktisk lever med store funksjonshemminger hva DE mener om livet sitt? Etter å ha jobbet med alvorlige funksjonhemmede i 20 år som lege, ser jeg at der et et stort sprik hva "friske folk flest" tenker om livskvaliteten til funksjonshemmede og syke og hva de selv mener om det. Jeg har jobbet med tetraplegikere (lamme fra halsen og ned), paraplegikere (lamme fra livet ig ned), ulike syndromer med varierende grad av funksjonshemming og utfordringer, ervervede (påførte ved traumer ol) hjerneskader, amputerte, nevroligiske sykdommer (som ms, parkinson, als osv), revmatiske sykdommer (sklerodermier (som Gunhild Stordalen har), bindevevssykdommer, lupus (SLE) mm), folk født med vannhode, ryggmargsbrokk osv. Det jeg trygt kan si er at almennheten ikke forstår innholdet i de ulike lidelsene, like lite som de forstår at det går fint an å ha glede av å leve, selv med utfordringer.

For det første vet ikke du noe om hva vi som deltar i diskusjonen har hatt tett på våre liv. Skal vi alle måtte legge inn skryte-CV for å ha grunnlag til å uttale oss?
For det andre er det du nevner selvfølgeligheter. Det er overhodet ingen her som har sagt at å leve med horrible sykdommer ikke er et liv. Det vi diskuterer (slik jeg forstår det) er hvorvidt man skal ta abort når man får bekreftet gjennom gentest at en barn vil utvikle et knippe utvalgte forjævlige sykdommer.

Skrevet
2 minutes ago, Kangerlussuaq said:

For det første vet ikke du noe om hva vi som deltar i diskusjonen har hatt tett på våre liv. Skal vi alle måtte legge inn skryte-CV for å ha grunnlag til å uttale oss?
For det andre er det du nevner selvfølgeligheter. Det er overhodet ingen her som har sagt at å leve med horrible sykdommer ikke er et liv. Det vi diskuterer (slik jeg forstår det) er hvorvidt man skal ta abort når man får bekreftet gjennom gentest at en barn vil utvikle et knippe utvalgte forjævlige sykdommer.

Og du vet på alles vegne hva som er "forjævlige sykdommer"? 

 

Skrevet
2 hours ago, enna said:

Og du vet på alles vegne hva som er "forjævlige sykdommer"?

Nei, det har jeg overhodet ikke hevdet heller. Det er det du som plukket opp fra en flosshatt og presenterte nå nettopp.

Skrevet
6 timer siden, Kangerlussuaq skrev:

Videre spørsmål:

Hvem skal ta prisen for å ta vare på alle slik vi har tatt vare på Hawking? Når det er 15 milliarder mennesker på jorda og forskjellene er gigantiske mellom rik og fattig? Og hvorfor skulle man med viten og vilje sette noen til livs om man viste om sykdommen? Hvis det finnes en gentest for å bevise om man får ALS hadde jeg abortert det barnet fortere enn vinden, aldri i hele verden om jeg med viten og vilje ville satt et menneske gjennom det helvettet. Uansett om det kunne leve normalt til han/hun var 40-50 år. Uansett om det var den neste Stephen Hawking oder nicht.

Hawking er et ekstremtilfelle både hva sykdom og hva han har fått til i verden. Det var et overtydelig eksempel. Det blir meningsløst å henge seg opp i en enkelt mann og en enkelt sykdom - som i tillegg har utartet seg seg svært atypisk hos Hawking. Personlig har jeg ingen store betenkeligheter om noen ønsker å abortere et foster der det er påvist arvelig ALS. Jeg har imidlertid problemer med at noen skulle kreve at andre aborterer et slikt foster. (Nå vet jeg ikke om det kan gjøres fosterdiagnostikk på arvelig ALS, men la oss tenke man kunne det)

Det styrer oss egentlig bare tilbake til hvor skal grensen gå, hvem skal bestemme denne grensen og hvordan skal grensen håndheves? Det har jeg diskutert an mass tidligere i tråden uten å få noen klare svar og jeg orker virkelig ikke gå en ny runde der. Det var heller ikke poenget i denne siste runden her - den har sitt utspring i at noen mente det var ironisk at vi var så nøye med hundeavl og ikke menneske-"avl". Dårlige knær og syn ble nevnt - altså en ekstremversjon av selektiv avl på mennesker. Noe jeg da har beskrevet hvorfor er en ekstremt dårlig ide i mine øyne. Så var det en liten og litt uklar del av et langt resonnement i den posten noen lurte på - og det var der jeg eksemplifisere med Hawking. Det var ikke for å starte på nytt med de spørsmålene du kommer med over.

  • Like 2
Skrevet
13 timer siden, enna skrev:

Det jeg trygt kan si er at almennheten ikke forstår innholdet i de ulike lidelsene, like lite som de forstår at det går fint an å ha glede av å leve, selv med utfordringer.

Men så er spørsmålet, har disse som har 'glede av å leve' , den gleden på grunn av eller på tross av sin lidelse? Det finnes flere eksempler på mennesker med store utfordringer som gir utrykk for livsglede men det er heller ikke å komme unna, at det finnes en god del eksempler på mennesker med slike lidelser som bare ønsker å slippe.. Diverse aktiv dødshjelp grupper/aktører er vel ikke der uten en grunn..?

Det er ikke snakk om å ta livet av allerede eksisterende mennesker med diverse lidelser men å hindre at flere blir født. Jeg er rimelig sikker på at de aller fleste vil ha en sånn noenlunde normalt fungerende kropp, hvis de kan velge. 

  • Like 1
Skrevet

Hva er den verste dere har gått gjennom av sykdom, dere som mener at det er bedre å være død enn syk? Jeg er oppriktig nysgjerrig. 

Skrevet
7 minutter siden, 2ne skrev:

Hva er den verste dere har gått gjennom av sykdom, dere som mener at det er bedre å være død enn syk? Jeg er oppriktig nysgjerrig. 

Jeg svarer med et motspørsmål til deg. Hvis vi tenker oss , for diskusjonens skyld, at din lidelse var sterkt arvelig og sannsynligheten for at eventuelle barn skulle arve din sykdom var stor.  Ville du valgt å få biologiske barn, hvis du visste om både sannsynligheten og hadde utviklet sykdommen før du fikk egne barn? 

Skrevet
Just now, QUEST said:

Jeg svarer med et motspørsmål til deg. Hvis vi tenker oss , for diskusjonens skyld, at din lidelse var sterkt arvelig og sannsynligheten for at eventuelle barn skulle arve din sykdom var stor.  Ville du valgt å få biologiske barn, hvis du visste om både sannsynligheten og hadde utviklet sykdommen før du fikk egne barn? 

For diskusjonens skyld, så er revmatisme noe som går igjen i familier. Det er flere på begge sider av min familie som er/var revmatikere. Jeg er revmatiker, broren min er ikke. Ikke foreldrene mine heller. Enn så lenge er ingen av barna mine revmatikere. Så ja, selv om jeg kunne påført mine barn mine lidelser, ville jeg reprodusert. 

Den type kreft jeg har hatt er jeg litt usikker på om det er noen arvelighet på, men siden datterbarnet er født når hun er født, har hun fått HPV-vaksine. Jeg er forholdsvis sikker på at strålebehandling ikke er arvelig, det er noe som påføres. Det er heller ikke sånn at mine senskader etter strålebehandlingen er arvelige, selv om de ikke er så uvanlige som legene forespeilet meg i begynnelsen. 

Jeg har svart på det du spurte om, så da kan jo du svare på det jeg spurte om. 

Skrevet
Akkurat nå, 2ne skrev:

For diskusjonens skyld, så er revmatisme noe som går igjen i familier. Det er flere på begge sider av min familie som er/var revmatikere. Jeg er revmatiker, broren min er ikke. Ikke foreldrene mine heller. Enn så lenge er ingen av barna mine revmatikere. Så ja, selv om jeg kunne påført mine barn mine lidelser, ville jeg reprodusert. 

Den type kreft jeg har hatt er jeg litt usikker på om det er noen arvelighet på, men siden datterbarnet er født når hun er født, har hun fått HPV-vaksine. Jeg er forholdsvis sikker på at strålebehandling ikke er arvelig, det er noe som påføres. Det er heller ikke sånn at mine senskader etter strålebehandlingen er arvelige, selv om de ikke er så uvanlige som legene forespeilet meg i begynnelsen. 

Jeg har svart på det du spurte om, så da kan jo du svare på det jeg spurte om. 

Jeg kjenner ikke til din diagnose annet enn det jeg har lest her på Sonen, jeg var ikke klar over at din sykdom var resultat av ståleskade. Mye 'personlig prat' later til å foregå i AN tråden og den besøker jeg ikke så hyppig. 

Jeg som flere andre har vel sett varierende utslag av revmatisme, alt fra ganske 'milde' utslag til svært alvorlige. Så personlig ville jeg ikke sagt at nei , alt i sekkebetegnelsen revmatisme er uforenelig med et ok liv for de fleste. 

Det er stor forskjell på hvor mye ulike individer ønsker å utlevere fra sitt privatliv, så jeg velger å ikke svare på ditt spørsmål. 

 

Skrevet
Just now, QUEST said:

Det er stor forskjell på hvor mye ulike individer ønsker å utlevere fra sitt privatliv, så jeg velger å ikke svare på ditt spørsmål. 

Selvsagt gjør du det. Erfaringsmessig dog, så vil forholdsvis funksjonsfriske mennesker ha svært vanskelig for å sette seg inn i hvordan det er å leve med kronisk/langvarig sykdom, og de som mener aller mest om det har som regel egentlig ingen større forutsetning til å mene noe om det. Det kan være at du er en av få unntak, det vet ikke jeg, men for meg så er det svært merkelig å diskutere hvor hardt det er å være hjelpeavhengig syk med friske folk. Og med merkelig mener jeg vel egentlig meningsløst. 

Skrevet
Akkurat nå, 2ne skrev:

Selvsagt gjør du det. Erfaringsmessig dog, så vil forholdsvis funksjonsfriske mennesker ha svært vanskelig for å sette seg inn i hvordan det er å leve med kronisk/langvarig sykdom, og de som mener aller mest om det har som regel egentlig ingen større forutsetning til å mene noe om det. Det kan være at du er en av få unntak, det vet ikke jeg, men for meg så er det svært merkelig å diskutere hvor hardt det er å være hjelpeavhengig syk med friske folk. Og med merkelig mener jeg vel egentlig meningsløst. 

Så hvis man ikke vil brette ut både 'sjela og levra', så får man værsegod holde seg vekk fra slike diskusjoner? 

  • Like 1
Skrevet
Just now, QUEST said:

Så hvis man ikke vil brette ut både 'sjela og levra', så får man værsegod holde seg vekk fra slike diskusjoner? 

Nei. Det var ikke det jeg skreiv. Hva du velger å dele er helt opp til deg. Jeg påpekte bare at du diskuterer ut fra et perspektiv jeg normalt ser hos funksjonsfriske mennesker. 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Man må såklart ikke, men det kan ofte være greit å utelukke fysisk ubehag ved aggressiv adferd. Når det er sagt høres dette ut som et adferdsproblem. Uavhengig av alder så er det ikke bare å "vente til de vokser det av seg". Hvis en unghund starter med problematisk adferd er det utrolig viktig å jobbe med det, nettopp for å forme den hunden skal bli som voksen. Sånn umiddelbart høres det ut som hunden kan være overstimulert og at dette er et utslag av stress i møte med andre hunder. Hvis dette skjer i hilsesituasjoner eller løs lek med andre hunder så høres det ut som dere må ta ham ut av situasjonen og holde avstand lenge før han når det punktet at dette skjer.
    • Må man alltid ta med hund som ypper til bråk på noen hunder til veterinæren for ekstra sjekk om det er noe galt fysisk? Det er ikke alle hunder den ypper til å slåss. Er en unghund på 2 år. Hunden hopper opp på ryggen til de som hun skal yppe med og når jeg da tar den ned så blir den sint og flyr på enda mere. Vi hadde håpet det skulle bli bedre etter at hunden var fylt 2 år. Men man sier at de ikke blir voksne før 3-4 årsalderen.
    • Så fint at dere allerede har veileder og atferdsspesialist på laget, og at dere har testet både mer og mindre aktivitet. Det dere beskriver høres ut som en valp som ligger så høyt i grunnstress at han ikke klarer å regulere seg ned igjen. Da hjelper det sjelden med mer trening, for problemet er ikke mangel på aktivitet, men at nervesystemet aldri får landet. Det jeg ville prøvd: senk totalbelastningen kraftig i 10–14 dager. Korte, kjedelige turer, ingen søk, ingen kurs. Bytt aktiviteten mot ting som nedregulerer: tygging, slikkematter, snacks strødd i gresset. Og når han faktisk ligger rolig av seg selv, legg en godbit stille mellom labbene hans uten å si noe. Ro som blir belønnet, kommer oftere. At han blir «svart i øynene» og umulig å avlede tyder på at han er langt over terskel, og da lærer han ingenting. Nevn gjerne smerteutredning for veterinæren også, mage og ledd kan gi akkurat dette bildet. Jeg har skrevet mer om ro-trening her om dere vil ha en konkret plan: https://oslohundetrener.no/ro-trening-hund-slik-laerer-hunden-a-finne-ro-i-hverdagen/
    • Godt tenkt å forberede seg før katten kommer, det er da du har mest påvirkning på resultatet. Det viktigste er ikke utstyret, men introduksjonen. Planlegg at de to første ukene skjer bak grind eller lukket dør: la dem lukte på hverandre gjennom døra, bytt tepper mellom dem, og belønn hunden hver gang den er rolig i nærheten av kattelukt og kattelyder. Først når hunden kan se katten uten å låse seg fast, tar dere korte, rolige møter med hunden i bånd. Katten trenger alltid en fluktvei: høyder, hyller og minst ett rom hunden ikke har tilgang til. Kattedoen løser du enklest med en barnegrind hunden ikke kommer forbi, eller en hevet plassering katten lett når. Og følg med på hunden din underveis: stirring, stivhet og jaging betyr at dere har gått for fort frem, ikke at det er umulig. Gjør det kort og gøy, og gi det uker heller enn dager. De fleste hunder kan lære å leve fint med huskatten sin.
    • Gratulerer med valp på vei! I stedet for å anbefale en bestemt skole vil jeg gi deg spørsmålene jeg selv ville stilt før påmelding, for det varierer mer mellom instruktører enn mellom skoler. Spør konkret: Hvilke metoder bruker instruktøren, og brukes det noen form for korreksjon eller «konsekvens»? Du vil ha et tydelig ja til kun belønningsbasert trening, ikke et vagt «vi tilpasser oss hunden». Hvor mange valper er det per instruktør? Seks er mye bedre enn tolv. Og handler kurset om hverdagen (ro, håndtering, alenetrening, trygg sosialisering) eller mest om sitt og dekk? For en setter-valp er det første langt viktigere. Be gjerne om å få se på en kurstime før du melder deg på. En seriøs instruktør sier ja til det. Jeg jobber selv som hundetrener i Oslo, så jeg lar andre svare på de konkrete skolene, men jeg har skrevet om hva god sosialisering faktisk er, om du vil lese mer: https://oslohundetrener.no/hva-er-sosialisering-og-hvorfor-er-det-viktig-for-valpen/
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...