Medisiner mot separasjonsangst

[fjellgeita]

Er det noen som har slitt med separasjonsangst som kan komme med en solskinnshistorie eller to? Nå har jeg trent med hunden min i 1 1/2 år, og det er ingen fremgang. Og blir det små skritt fremover, er det bare et spørsmål om tid før hun gjør store tilbakesteg igjen...Er sååå lei!

Jeg skal til veterinæren for å høre om muligheten for medisinering, for det er virkelig siste utvei. Har noen opplevd suksess med medisinering? 

[Kaisen]

Min hadde ikke separasjonsangst, men hadde en periode der hun var ekstremt vanskelig, og "klikka" når vi gikk. Kjøpte Iharmoni. Egentlig for å se om hun roet seg sånn på generell basis da hun var en propell inne og bare stressa rundt. Men alle problemene med å være alene hjemme forsvant også.. 

Vet ikke om den funker når problemet er så stort, men det et jo verdt å prøve hvis du ikke har prøvd det før

[Sprettballen]

@Orca Har hatt suksess med Clomicalm vet jeg

[Orca]

Hei! Som Sprettballen sier, jeg brukte Clomicalm. Dette er angstdempende medisin som skal brukes sammen med trening. Jeg vil absolutt si at det er verd forsøket. Det er hunder som ikke har effekt av det, men jeg har hørt om flere som har hatt god hjelp av det. Selv synes jeg det hadde god effekt. Jeg greide å trene min opp til å være alene hjemme i 6 timer i løpet av et par måneder sammen med Clomicalm. Så lenge du bruker det sammen med trening er det god sjanse for suksess føler jeg. Det gjør spesielt starten lettere. Jeg merket forskjell allerede etter noen dager. Min hund måtte være alene på soverommet mitt (som var veldig stort) i et kollektiv, og etter et par dager gikk jeg på badet i andre enden av huset (stort hus), og da jeg kom tilbake igjen hadde ikke hunden min flyttet på seg en gang. Vanligvis hadde hun raskt gått til døren for å lytte om jeg faktisk hadde gått, og så smått begynt å stresse litt allerede da, i allefall ikke gått og lagt seg noe annet sted enn inntil døren for å lytte.

Så jeg ville absolutt gitt det en sjanse! Og latt hunden stå på det ganske lenge. Dessverre tålte ikke min hund medisinen så godt da jeg brukte det et år senere (begynte på nytt da jeg flyttet), men dette er nok fordi hunden min er så gammel, da hun var 12 år. På en ung og frisk hund ville jeg lett prøvd det. Clomicalm må du ha konsultasjon hos veterinær for å få resept for. Og ikke alle apotek har medisinen inne så mulig de må bestille inn.

 Så vil jeg også anbefale boken I'll be home soon.

Lykke til! Sep.angst er noe herk.

[Wilhelmina]

Akkurat nå, Orca skrev:

Så jeg ville absolutt gitt det en sjanse! Og latt hunden stå på det ganske lenge.

Jeg vet ikke hva du definerer som lenge, men Clomicalm er ikke ment for langtidsbruk. Da jeg brukte det på min hund (dog ikke mot separasjonsangst) satte veterinæren strek ved 3 måneders bruk. Da bør angsten være såpass dempet at man kan gå over til lettere behandling (f.eks. iHarnoni som nevnes over her).

Som andre nevner er ikke Clomicalm noen "quick fix", det er et hjelpemiddel som brukes i kombinasjon med trening når angsten er så alvorlig at man ikke når gjennom til hunden på andre måter.

[Orca]

1 time siden, Wilhelmina skrev:

Jeg vet ikke hva du definerer som lenge, men Clomicalm er ikke ment for langtidsbruk. Da jeg brukte det på min hund (dog ikke mot separasjonsangst) satte veterinæren strek ved 3 måneders bruk. Da bør angsten være såpass dempet at man kan gå over til lettere behandling (f.eks. iHarnoni som nevnes over her).

Som andre nevner er ikke Clomicalm noen "quick fix", det er et hjelpemiddel som brukes i kombinasjon med trening når angsten er så alvorlig at man ikke når gjennom til hunden på andre måter.

Da mener jeg noen måneder etter at man er i mål på en måte. Jeg fikk høre av min veterinær at 6 mnd er maks. Og man skal jo helst og trappe gradvis ned.

Jeg er litt av den oppfatning at separasjonsangst er så fryktelig vanskelig å jobbe med, at det gjerne kan brukes med en gang om man har en hund med sep.angst. Istedenfor som siste utvei når hunden allerede er i et mønster med trening og tilbakefall med flere dårlige erfaringer.

For meg har det hvertfall vært slik at jeg risikerer heller å gå rett på medisin eller medisinere litt lenge, da alternativet for oss faktisk er avlivning da det er praktisk talt nesten umulig å leve med en hund med separasjonsangst dersom man har jobb eller skole. Da tar jeg lett risken med medisinering enn risikoen for mange tilbakefall og økt antall dårlige erfaringer med å være alene. jo flere tilbakefall, jo vanskeligere er separajonsangst. Og ofte så går rett og slett ikke hverdagen opp. Jeg har vært heldig som har hatt mulighet til pass hos besteforeldre på dagtid, men det er slett ikke en selvfølge. Dette med å finne pass så ofte er nemlig en av de vanskeligste tingene med separasjonsangst, for det er slett ikke mange som har mulighet til å passe hver dag over lang tid, og da velger jeg lett kortere treningsperiode med kortere behov for pass enn lengre trening med mer gradvis trening uten medisin.

Og tro meg, jeg vet meget godt at Clomicalm ikke er en quick-fix. Men i et så vanskelig problem som separasjonsangst anbefaler jeg det lett. Man er så utrolig bundet, og det er så utrolig vanskelig å jobbe med, at jeg lett hadde begynt rett på bruk av Clomicalm dersom jeg visste om det tidligere, framfor å jobbe med angsten i månedsvis for så ha et massivt tilbake fall da jeg trodde jeg var i mål pga noe så lite som en ørliten endring i morgenrutinen akkurat den dagen.

I ekstreme tilfeller ville jeg kankje nesten latt hunden stå på det permanent og heller ha et kortere angstfritt liv fremfor å måtte avlives tidlig pga problemet ikke lar seg løse. I mitt tilfelle er det dessverre ikke aktuelt da hunden min ble akutt leversyk og det risikerer jeg ikke igjen. Men hadde jeg hatt en ung og frisk hund som ikke viste noen symptomer hadde jeg vurdert lengre bruk av Clomicalm. Dessverre er dette ikke et alterntiv. Og Dixie lever derfor på lånt tid, da det er vanskelig for oss i hverdagen å trene, og innerst inne tror jeg ikke hun noengang vil bli helt bra. Vi er avhengige av pass og heldigvis er vi så idnerlig heldige og har besteforeldre som jobber på kontor hvor hund er velkommen, så hun blir plassert der hver dag. Det er ikke gunstig for oss da det er lang omvei på vei til jobb, men vi gjør det slik så lenge vi får det til å gå rundt. Tanken på avlivning pga angsten er så hejrteskjærende.

Separasjonsangst er noe av det vanskeligste å jobbe med dersom man har jobb eller skole. Fordi dagen går ikke opp, og når man har kommet et stykke er det vanskelig å få tid til treningen i kombinasjon med jobb/skole dersom man ikke har hjelp til å eventuelt hente hunden når så så lang tid har gått.

Så bruk av Clomicalm er verd å prøve. Hvis alternativet er omplassering eller avlivning, ser jeg på det som et lett  valg.

 

Her er et fint innlegg om hvordan treningen bør foregå, jeg ser mye av det er tatt far boken I'll be home soon, som og er oppgitt som kilde, hvor det er lagt vekt på en viktig ting som kanskje ikke er en selvfølge å tenke på, det med desensitivering av triggere:

 

http://ethundeliv.net/behandling-av-separasjonsangst-alenetrening/

[Wilhelmina]

Akkurat nå, Orca skrev:

Og tro meg, jeg vet meget godt at Clomicalm ikke er en quick-fix.

Neida, den kommentaren var ikke rettet mot deg (er et avsnitt der ser du ;)). Det var bare ment som en generell opplysning ift. Clomicalm, mange ser ut til å tro at angstdempende er et vidundermiddel som kurerer bikkja over natta uten at man trenger å legge ned noe jobb i det. Så hvis TS her vurderer å prøve dette som en løsning må h*n være forberedt på at det krever sinnssykt hardt arbeid i tillegg. Her i huset var det en 24-timers jobb, jeg måtte ta et halvt år fri fra alt fordi hunden måtte jobbes med nærmest døgnet rundt.

[Orca]

Akkurat nå, Wilhelmina skrev:

Neida, den kommentaren var ikke rettet mot deg (er et avsnitt der ser du ;)). Det var bare ment som en generell opplysning ift. Clomicalm, mange ser ut til å tro at angstdempende er et vidundermiddel som kurerer bikkja over natta uten at man trenger å legge ned noe jobb i det. Så hvis TS her vurderer å prøve dette som en løsning må h*n være forberedt på at det krever sinnssykt hardt arbeid i tillegg. Her i huset var det en 24-timers jobb, jeg måtte ta et halvt år fri fra alt fordi hunden måtte jobbes med nærmest døgnet rundt.

Ah Ja det er viktig å presisere at det ikke er noen quick-fix sånnsett, men dette får man altså høre (man skal hvertfall det) hos veterinæren når man er der for konsultasjon. At det er et hjelpemiddel, ikke en løsning. Men når det har effekt kan det hjelpe treningen betraktelig. Og er derfor verd å prøve.