Gå til innhold
Hundesonen.no

Tips til hunderase til aktiv familie.


Piacollyn
 Share

Recommended Posts

Hei! 

Vi er en familie på fire, med to ungdommer - som er på utkikk etter ny hund. Vi har mye erfaring med hund, hadde nylig en goldendoodle - som vi endte opp med å måtte avlive grunnet adferdsproblemer og epilepsi... Det var utrolig trist at det endte som det endte, det var en fantastisk hund! Denne gangen ønsker vi oss en renraset, mellomstor hund. 

Vi bor i en stor enebolig med stor inngjerdet hage der hunden kan løpe fritt, vi bor også sentralt til turområder i både skog og sjø. Vi har hytte på fjellet, og trives på tur - ønsker derfor en aktiv hund. 

noen krav:

- Mellomstor størrelse (helst ikke over 30 kg).

- Aktiv, vi kan tilby ca.2 timer aktivitet hver dag. Må kunne slappe av inne etter tur.

- Barnevennlig & lett å dressere

- skal være hjemme alene hver ukedag fra ca. 8-15 , så ikke en rase som er spesielt utsatt for seperasjonsangst.

Håper på mange gode tips om hunderaser og gjerne oppdretter!

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om dere trivdes med en goldendoodle, hva med enten en golden eller en mellompuddel? Golden kan fort bli over 30 kgs, så mellompuddel er kanskje et bedre alternativ. Labrador er også i største laget men et fint alternativ.

Ellers er det jo mange gode alternativer, litt avhengig av preferanser på pels og pelsstell. Lapphund, collie, bearded collie er noen raser som ramlet inn i hodet mitt.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker irish softcoated wheaten terrier... Fantastiske hunder med glimt i øyet.
Aktiv, livlig, er regnet som allergivennlig (det har vel litt med allergi type antar jeg), men krever endel pelsstell hvis du ikke klipper den helt ned. Skikkelig gøyale hunder. Så spennende tid dere går imøte. [emoji3]

Sent fra min F8131 via Tapatalk

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, Leyoness said:

Jeg tenker irish softcoated wheaten terrier... Fantastiske hunder med glimt i øyet.
Aktiv, livlig, er regnet som allergivennlig (det har vel litt med allergi type antar jeg), men krever endel pelsstell hvis du ikke klipper den helt ned. Skikkelig gøyale hunder. Så spennende tid dere går imøte. emoji3.png

Sent fra min F8131 via Tapatalk
 

Ikke nødvendigvis veldig lett-trente, men morsomme familiehunder ja. @Symra&Pippin har vel en, eller blander jeg da?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og på gemyttet. Jeg har kanskje vært uheldig, men 11/11 wheatens jeg har møtt har hatt atferdsproblemer av en eller annen ymse art som har gjort de til vanskelige samfunnsborgere og til en byrde for eier som har måtte tilpasse og tilrettelegge mer enn jeg hadde godtatt i en avslappende familiehundehold.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

43 minutter siden, Leyoness skrev:

Det spørs vel litt på hvem som trener hvor lett trente de er. emoji3.png

Sent fra min F8131 via Tapatalk
 

Helene poenget med raser er jo at hunden kommer med forskjellige egenskaper. Altså at det ikke skal komme an på treneren. 

Når det er sagt syntes jeg også det er en rase som passer kriteriene. Vær obs på allergi/ hudproblemer. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

46 minutter siden, simira skrev:

Ikke nødvendigvis veldig lett-trente, men morsomme familiehunder ja. @Symra&Pippin har vel en, eller blander jeg da?

Jepp, jeg har en. De jeg har truffet har vært førerorienterte, arbeidsvillige og veldig energiske allroundhunder. Terrier er terrier da, de lar seg ikke pelle på nesa for å si det sånn. Wheatens går likevel for å ha et mildt terriergemytt. Min Pippin er usikker på fremmede mennesker som kommer gående rett imot og snakker til ham eller meg, da kan han knurre! Men han elsker alle mennesker når han har funnet ut at de er snille. Når vi treffer andre hunder prøver han å være usynlig og går rett forbi, det funker ikke noe særlig når beardisen Symra går sammen oss, hun roper "Halla, skal vi leke???!!!" til alle hunder hun ser. Altså går jeg som regel med en hund i gangen. Pippin har aldri knurret til andre hunder uten at de har provosert først, altså holder vi oss unna hunder vi ikke kjenner. For som sagt, de lar seg ikke pelle på nesa. Når man leser om wheatens så står det ofte at de aldri starter en fight, de vil helst finne en fredelig løsning. Det gjelder vel kanskje for de fleste raser, egentlig.

Så et par tilpasninger er det i mitt hundehold også, men stort sett er Pippin en grei bamsefar da.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, Leyoness said:

Det vil alltid komme an på treneren hvor lett trent en hund er uavhengig av egenskapene de ulike rasene har. Er mange faktorer til det.

Sent fra min F8131 via Tapatalk
 

Det er stor forskjell på hvor enkle noen raser/typer er å trene for den samme personen. Hvorvidt hunden er avlet til å jobbe for/sammen med fører eller selvstendig er blant annet en vesentlig faktor. Uansett hvor god trener du er så velger du ikke engelsk bullmastiff hvis du har ambisjoner om å vinne VM i lydighet.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er bla. kunnskapsnivået, erfaring, forholdet mellom hund og fører m.m som avgjør hvor enkelt det er for treneren å trene hunden uavhengig av rase. Det er ikke VM eller konkurranse jeg sammenligner dette med. Selv om feks noen opplever en hund/rase vanskelig, så er det så visst ikke sikkert andre mener det samme. En rase/hund i sitt rette element behøver så visst ikke være vanskelig. En behøver da ikke tvinge hunden til å konkurrere. Var familiehund det her var spørsmål om. En softcoated wheaten terrier er da kjent for å være fantastiske familiehunder.

Sent fra min F8131 via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, Leyoness skrev:

Det er bla. kunnskapsnivået, erfaring, forholdet mellom hund og fører m.m som avgjør hvor enkelt det er for treneren å trene hunden uavhengig av rase. Det er ikke VM eller konkurranse jeg sammenligner dette med. Selv om feks noen opplever en hund/rase vanskelig, så er det så visst ikke sikkert andre mener det samme. En rase/hund i sitt rette element behøver så visst ikke være vanskelig. En behøver da ikke tvinge hunden til å konkurrere. Var familiehund det her var spørsmål om. En softcoated wheaten terrier er da kjent for å være fantastiske familiehunder.

Sent fra min F8131 via Tapatalk
 

Men du er enig i at noen raser er mye vanskeligere å trene enn andre raser, helt uavhengig av trenerens erfaring og kunnskaper?

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

17 minutes ago, Leyoness said:

Det er bla. kunnskapsnivået, erfaring, forholdet mellom hund og fører m.m som avgjør hvor enkelt det er for treneren å trene hunden uavhengig av rase. Det er ikke VM eller konkurranse jeg sammenligner dette med. Selv om feks noen opplever en hund/rase vanskelig, så er det så visst ikke sikkert andre mener det samme. En rase/hund i sitt rette element behøver så visst ikke være vanskelig. En behøver da ikke tvinge hunden til å konkurrere. Var familiehund det her var spørsmål om. En softcoated wheaten terrier er da kjent for å være fantastiske familiehunder.

Sent fra min F8131 via Tapatalk
 

Her står det "lett å dressere". Ridgebacken min er plenty enkel å ha i hus, men lett å dressere vil jeg ikke si han er på noen som helst måte. En hund som er avlet for å jobbe sammen med fører som f.eks. springer spaniel, retrievere, gjeterhunder osv. er langt enklere å trene enn hunder som er avlet for å jobbe selvstendig eller som har urpreg som f.eks. mynder, basenji, en del spisshunder osv.

En fører med mye erfaring, kunnskap og forståelse vil ha mye lettere for å trene noen av dem enn det en fersk hundeeier uten noe særlig kunnskap vil ha, uansett rase, men det vil ikke endre på at noen raser er lettere å trene enn andre. Det er en grunn til at hunder velges ut til ulike oppgaver, hadde selv gode trenere kunnet trene alle på samme prinsipper og nivå så hadde ikke det vært tilfelle.

Wheaten er etter min erfaring helt utmerkede familiehunder, og sannsynligvis relativt enkel i forhold til en del terriere, men alle jeg har trent med har krevd sitt når det gjelder motivasjon fra fører, i forhold til hunder som typisk regnes som lette å trene.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke pga hundens egenskaper, vil tro at de som har avlet frem egenskapene gjorde det for at det skulle passe deres bruk. Ergo ville en annen rase med andre egenskaper blitt vanskelig. Det jeg prøver å si er at selv om en rase er vanskelig for noen behøver det ikke være det for andre og noen trenere er så pass smidig at de trener gjerne en bullmastiff, dachs og bc like enkelt. Andre "trives" kanskje best med mynden sin. Jeg synes uansett at en skal komme tilbake til det trådstarter er ute etter. Tips til raser som passer de. [emoji3]

Sent fra min F8131 via Tapatalk

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kooiker! Nydelig rase som ikke er veldig utbredt av en eller annen grunn. Blir ca 10-15 kg. Trenger stimuli, men god "av knapp" inne så lenge den har fått det den trenger. Blir veldig knyttet til flokken sin, men kan være hjemme alene. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 timer siden, Piacollyn skrev:

Hei! 

Vi er en familie på fire, med to ungdommer - som er på utkikk etter ny hund. Vi har mye erfaring med hund, hadde nylig en goldendoodle - som vi endte opp med å måtte avlive grunnet adferdsproblemer og epilepsi... Det var utrolig trist at det endte som det endte, det var en fantastisk hund! Denne gangen ønsker vi oss en renraset, mellomstor hund. 

Vi bor i en stor enebolig med stor inngjerdet hage der hunden kan løpe fritt, vi bor også sentralt til turområder i både skog og sjø. Vi har hytte på fjellet, og trives på tur - ønsker derfor en aktiv hund. 

noen krav:

- Mellomstor størrelse (helst ikke over 30 kg).

- Aktiv, vi kan tilby ca.2 timer aktivitet hver dag. Må kunne slappe av inne etter tur.

- Barnevennlig & lett å dressere

- skal være hjemme alene hver ukedag fra ca. 8-15 , så ikke en rase som er spesielt utsatt for seperasjonsangst.

Håper på mange gode tips om hunderaser og gjerne oppdretter!

 

Engelsk springer spaniel. Tispene ligger på rundt 20 kg. Vennlige og sosiale. Stort sett enkle å dressere, da de er veldig førerorienterte. Aktive men takler fint å ta det med ro og ligge på lading. Min er veldig energisk, høy utholdenhet i aktivitet, men ingen problemer med å ta det med ro. Inne er hun rolig og grei. Oppdrettere finner du enklest via valpeformidler i spanielklubben.
 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå slenger jeg litt rundt meg her. Mellom/storpuddel (kortklipt, kanskje?), portugisisk vannhund, collie korthår/langhår, labrador, toller?
Collie har vel noe diller, men kjenner ikke til hvor utbredt det er. De få jeg kjenner er trivelige familiehunder som er med på det meste.
Retrieverne er gjerne en håndfull når de er unge, men roer seg vel stort sett betraktelig etter det, av hva jeg har sett.
Kjenner ikke stort til helsebiten på noen av rasene, og har ingen av rasene selv, men av de individene jeg kjenner, er flere av de kjempefine familiehunder, eller kunne vært det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 15.3.2017 at 0:06 AM, enna skrev:

Engelsk springer spaniel. Tispene ligger på rundt 20 kg. Vennlige og sosiale. Stort sett enkle å dressere, da de er veldig førerorienterte. Aktive men takler fint å ta det med ro og ligge på lading. Min er veldig energisk, høy utholdenhet i aktivitet, men ingen problemer med å ta det med ro. Inne er hun rolig og grei. Oppdrettere finner du enklest via valpeformidler i spanielklubben.
 

Har tenkt på engelsk springer spaniel! Nydelig rase! Men sliter ikke de litt med seperasjonsangst med tanke på hvor knyttet de blir til eier? Øresykdommer? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Piacollyn skrev:

Har tenkt på engelsk springer spaniel! Nydelig rase! Men sliter ikke de litt med seperasjonsangst med tanke på hvor knyttet de blir til eier? Øresykdommer? 

Jeg har hørt at sep.angst kan være et spanielproblem. Har inntrykk av at det er spesielt vanlig på welsh, men jeg vet ikke. Jeg har en cockerblanding som har sep.angst, hennes cockermamma ble avlivet for sep.angst om jeg ikke husker rett.
Nå har jeg en valp av rasen field spaniel, og i frykt for å få aleneproblemer med henne har jeg trent veldig forsiktig. Har aldri opplevd noe problem med alenetreningen hennes, hun kan være alene 2 timer uten problem (hun er 5 mnd nå, og jeg startet treningen ganske sent), og jeg tror hun klarer mer, det er bare jeg som er så redd for å gå for fort fram at jeg sikkert er litt over-forsiktig, for hun har ikke vist noe tegn til bekymring enda. Jeg begynte ikke så veldig tidlig med alenetreningen heller, hun var vel 3 og en halv mnd da jeg startet å gå fra henne korte stunder. Mest fordi jeg har god tid da jeg har et halvt år jeg kan studere hjemmefra på.

En ting jeg tror hun har hatt godt av, er at hun har blitt passet av mange forskjellige, ganske ofte, og ofte helt nye mennesker for henne. Jeg jobber deltid, og da har hun måttet bli passet. Jeg har en liten "passegruppe" av venner og kollegaer, så hun har kanskje vært hos ulike folk hver uke. :) Og jeg tror hun har hatt godt av det, da hun ikke viser noen bekymring over å bli forlatt sammen med andre, og hun blir gladelig med den andre personen hvis jeg leverer henne fra meg ute :) 

 

Ang øresykdommer tror jeg det har mye med hvor flink man er til å stelle ørene å gjøre. Nå har jeg ikke mye erfaring enda da min spaniel bare er 5 mnd, men har skjønt at det er viktig å holde øreinngangene mest mulig åpne og klippe/barbere pelsen i dette området så det kommer inn nok luft. Jeg kommer nok til å holde ørene til min ganske moderat pelset.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, Piacollyn skrev:

Har tenkt på engelsk springer spaniel! Nydelig rase! Men sliter ikke de litt med seperasjonsangst med tanke på hvor knyttet de blir til eier? Øresykdommer? 

Ikke vanlig på engelsk springer spaniel. Mer vanlig på welsh. 

Ift øresykdommer, så er noen plaget med ørebetennelser. Mye har der med stell av ørepels tror jeg. Holder man pelsen rundt øregangen kort, er mitt inntrykk at man holder betennelser unna. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes og at mellompuddel høres ut som noe dere kan undersøke videre? Har dere hatt goldendoodle er dere vel godt kjent med pelstell, og puddel har vel en enklere pels enn diverse doodler og :) Det er flere på hundesonen med puddel. 

Leit med hunden deres, håper dere få ha neste i mange år.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, Lola Pagola skrev:

Synes og at mellompuddel høres ut som noe dere kan undersøke videre? Har dere hatt goldendoodle er dere vel godt kjent med pelstell, og puddel har vel en enklere pels enn diverse doodler og :) Det er flere på hundesonen med puddel. 

Leit med hunden deres, håper dere få ha neste i mange år.

 

Takk for tipset! En mellompuddel tror jeg er midt i blinken for oss! Skal undersøke og lese mer om de! :)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...