Gå til innhold
Hundesonen.no

Gulvredde hunder og norsk vinter...


Tuvane
 Share

Recommended Posts

9 minutter siden, QUEST skrev:

 Ikke for å bagatellisere skuddredsel på noen som helst måte men det vil jo for de fleste bli småtterier i forhold til underlagsredsler, som beskrevet ovenfor. De fleste er vel ikke bosatt i 'skuddutsatte' områder og nyttårsaften er (heldigvis) bare en gang i året. Gulv/ underlag er man jo omgitt av, hele tiden..

Men det er det du gjør, du bagatelliserer skuddredsel, som ikke er bare redsel for skudd eller raketter. Jeg har en svært lydredd hund, og det er funksjonshemmende for henne, blant annet fordi hun er ekstremt god på å se forbindelser. Som f.eks at brannalarmen kan gå når man lager mat, så hun reagerer med uro når vi skrur på vifta. Vifta -> matlaging -> brannalarm. Vi har en nabo her som driver med rallycross, så det er en del skruing av bil i garasjen hos dem, og en gang - 1 - var det ettertenning i ei eksospotte, så nå har rusing av motor blitt til ettertenning, så hun kan bli (ikke alltid, men ofte nok) urolig bare av rusing i motor (ikke "normal" rusing, men sånn type "la oss dra den skikkelig høyt i turtall-rusing"). Det er ikke bare skudd og smell som er problemet med en lydredd hund. 

Så selv om jeg i utgangspunktet kjøpte henne for at hun skulle være en konkurransehund, hvilket hun ikke kan, fordi hun ikke fikser alt som skjer utenfor ringen pga lydredslene sine, og det er bittert fordi hun er et lite arbeidsjern, så syns jeg det er verst at hun har så mye rart for seg i hverdagen. Det er bittert at hun ikke klarer å jobbe i alle miljøer, men det er bare trist at hun reagerer med bekymring og redsler på så mye i det daglige. 

9 minutter siden, QUEST skrev:

Det forundrer meg en del , at en slik klart invalidiserende 'adferd' ikke har blitt/blir luket ut( i avlen) med hård hånd?

Ja, det kan en lure på. For noen så er det ikke et problem at man må ha stier med gulvtepper rundt i huset for at bikkja skal tørre å bevege seg. 

Når det er sagt, så er det mer ved en hund enn redslene deres. Jeg vurderte jo å ha et kull på Nora (den lydredde som ikke liker trapper) for mange år siden, fordi hun har positive ting jeg gjerne skulle hatt igjen i en evt ny terv. Som arbeidslysta hennes, det at hun kan jobbe for knapper og glansbilder, og at hun er en gjennomført snill hund. Nå ble hun "heldigvis" allergisk mens jeg leita etter den "perfekte" hannen til henne (du veit, den hannen som ikke har noen lydredsler selv, som har søsken og foreldre og foreldres søsken som ikke har lydredsler, og som ikke finnes skarp, fordi det ville vært en dårlig kombinasjon med Noras usikkerhet osv), så jeg slapp å ta den sjansen. Men en drømmehund for meg, ville vært Nora uten lydredslene hennes. Hun er en enkel sjel, inni alt dillet hennes :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, QUEST skrev:

De fleste er vel ikke bosatt i 'skuddutsatte' områder og nyttårsaften er (heldigvis) bare en gang i året. Gulv/ underlag er man jo omgitt av, hele tiden..

Her var det "nyttårsaften" senest i natt, takk og pris for tunghørt hund sier jeg bare... 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

43 minutter siden, 2ne skrev:

Men det er det du gjør, du bagatelliserer skuddredsel, som ikke er bare redsel for skudd eller raketter. Jeg har en svært lydredd hund, og det er funksjonshemmende for henne, blant annet fordi hun er ekstremt god på å se forbindelser. Som f.eks at brannalarmen kan gå når man lager mat, så hun reagerer med uro når vi skrur på vifta. Vifta -> matlaging -> brannalarm. Vi har en nabo her som driver med rallycross, så det er en del skruing av bil i garasjen hos dem, og en gang - 1 - var det ettertenning i ei eksospotte, så nå har rusing av motor blitt til ettertenning, så hun kan bli (ikke alltid, men ofte nok) urolig bare av rusing i motor (ikke "normal" rusing, men sånn type "la oss dra den skikkelig høyt i turtall-rusing"). Det er ikke bare skudd og smell som er problemet med en lydredd hund. 

Så selv om jeg i utgangspunktet kjøpte henne for at hun skulle være en konkurransehund, hvilket hun ikke kan, fordi hun ikke fikser alt som skjer utenfor ringen pga lydredslene sine, og det er bittert fordi hun er et lite arbeidsjern, så syns jeg det er verst at hun har så mye rart for seg i hverdagen. Det er bittert at hun ikke klarer å jobbe i alle miljøer, men det er bare trist at hun reagerer med bekymring og redsler på så mye i det daglige. 

Ja, det kan en lure på. For noen så er det ikke et problem at man må ha stier med gulvtepper rundt i huset for at bikkja skal tørre å bevege seg. 

Når det er sagt, så er det mer ved en hund enn redslene deres. Jeg vurderte jo å ha et kull på Nora (den lydredde som ikke liker trapper) for mange år siden, fordi hun har positive ting jeg gjerne skulle hatt igjen i en evt ny terv. Som arbeidslysta hennes, det at hun kan jobbe for knapper og glansbilder, og at hun er en gjennomført snill hund. Nå ble hun "heldigvis" allergisk mens jeg leita etter den "perfekte" hannen til henne (du veit, den hannen som ikke har noen lydredsler selv, som har søsken og foreldre og foreldres søsken som ikke har lydredsler, og som ikke finnes skarp, fordi det ville vært en dårlig kombinasjon med Noras usikkerhet osv), så jeg slapp å ta den sjansen. Men en drømmehund for meg, ville vært Nora uten lydredslene hennes. Hun er en enkel sjel, inni alt dillet hennes :) 

Jeg ser at jeg var for 'lettvint' da jeg omtalte skuddredsel som 'bagatell i forhold' til underlagsredsel.. Så klart, det vil bero på graden av redselen. Jeg tenkte nok mer  på 'vanlig' ( ikke den beste betegnelsen men kom ikke på noe bedre i farta) skuddredsel, der hunden blir noe berørt av skudd/raketter men henter seg inn igjen, relativt kort tid etter. I den grad du beskriver, vil det selvsagt ikke være noe 'bedre' enn underlagsredsel. Begge deler vil være invalidiserende og ikke forenelig med ett normalt liv.  Nå ser man jo på diverse fora runt omkring, at definisjonen på et 'normalt liv/normalt fungerende' hund er svært variabel..

For meg vil det si at hunden skal fungere normalt, uten at ting og tang skal måtte tilrettelegges,for at hunden skal ha det bra. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil jo også si at det er forskjell på skuddredsel/berørthet, og lydredsel i så stor grad at det blir invalidiserende. Akkurat som det er forskjell på usikkerhet/redsel for enkelte underlag og gulvredsel som gjør at hunden ikke fungerer i det daglige.

De fleste skuddberørte/redde hunder jeg vet om, er primært redde på nyttårsaften og i tilsvarende settinger. Men har man en ekstremt lydredd hund med dårlig avreagering, som stadig vekk utvikler nye lydredsler, så er det jo akkurat like ille som en hund som ikke klarer å bevege seg fra underlag til underlag i så stor grad at det blir veldig problematisk i hverdagen. En skuddredd hund trenger jo ikke nødvendigvis være redd for andre lyder enn skudd. Så lenge det kun gjelder skudd (eller kun en viss type glatt parkett), så er det jo sjelden noe stort praktisk problem i hverdagen.

Det handler jo ikke bare om redsel her, men også om avreagering. Har man en redd hund, men med god avreagering, går det jo så mye enklere enn om man har en redd hund med dårlig avreagering. Og når hunden i tillegg lagrer negative minnesbilder (vifta-matlaging-brannalarm, rusing i motor-smell i eksospotte osv), så blir det jo fort ganske vanskelig å fungere i hverdagen.

Ut i fra denne tråden, så virker det jo som hundene som er verst når det gjelder redsler, uansett hva slags redsler det er, fort generaliserer redslene sine, og gjerne utvikler flere nye redsler og også har andre problemer. Mens hunder som er "mindre plaget", virker å ikke generalisere så fort, og heller ikke utvikler nye redsler i så stor grad som en hund som har alvorlige redsler.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Tuvane skrev:

Jeg vil jo også si at det er forskjell på skuddredsel/berørthet, og lydredsel i så stor grad at det blir invalidiserende. Akkurat som det er forskjell på usikkerhet/redsel for enkelte underlag og gulvredsel som gjør at hunden ikke fungerer i det daglige.

De fleste skuddberørte/redde hunder jeg vet om, er primært redde på nyttårsaften og i tilsvarende settinger. Men har man en ekstremt lydredd hund med dårlig avreagering, som stadig vekk utvikler nye lydredsler, så er det jo akkurat like ille som en hund som ikke klarer å bevege seg fra underlag til underlag i så stor grad at det blir veldig problematisk i hverdagen. En skuddredd hund trenger jo ikke nødvendigvis være redd for andre lyder enn skudd. Så lenge det kun gjelder skudd (eller kun en viss type glatt parkett), så er det jo sjelden noe stort praktisk problem i hverdagen.

Det handler jo ikke bare om redsel her, men også om avreagering. Har man en redd hund, men med god avreagering, går det jo så mye enklere enn om man har en redd hund med dårlig avreagering. Og når hunden i tillegg lagrer negative minnesbilder (vifta-matlaging-brannalarm, rusing i motor-smell i eksospotte osv), så blir det jo fort ganske vanskelig å fungere i hverdagen.

Hun har ikke dårlig avreagering på det hun har mot eller mulighet til å sjekke ut, hun har 1 på avreagering på MH f.eks. Men det er vanskelig for henne å få sjekka ut ettertenning i en eksospotte eller skudd, fordi akkurat de lydene gjør henne så redd at hun blir handlingslamma, og hvis man prøver å gjøre noe for å hjelpe henne, så tolker hun det som at det faktisk er noe å være redd for, så da blir det enda verre igjen, og hvis jeg ignorerer henne så klamrer hun og klatrer på meg til jeg ser henne. Hun er vanskelig å finne balansen med, syns jeg.  

Dette med vifta, matlaging og brannalarm er jo noe hun har erfart noen ganger, vi bodde i en kjellerleilighet med en dårlig kjøkkenvifte, en følsom brannalarm og tenåringer som lærte seg å lage mat, det er en dårlig kombinasjon for en hund som henne. Hun liker ikke disse pipene i brannalarmen når man må skifte batteri heller. 

Det rare er at hun er ikke alltid engstelig på nyttårsaften, og det er sjeldent at hun er så redd at hun er handlingslamma av raketter. Vi har hatt et par nyttårsaftener der hun har sovet over hele rakettoppskytinga. Det har også vært en eller to nyttårsaftener der hun har på grensa til hysterisk. Men vi har hatt flest nyttårsaftener der hun er litt urolig når rakettene er på sitt verste. En rakett nå og da, sånn som det er i romjula og halve januar, er stort sett ikke et problem. 

Men hun er grunnen til at jeg er såpass engasjert i mentaltesting/beskrivelser som jeg er. Jeg blir små-provosert når folk avfeier dette med lydredsler fordi de tror det begrenser seg til skudd, men det trenger det jo ikke å gjøre. Hennes foreldre har begge bestått K-test, så de skal i teorien være skuddfaste begge to, men faren har en 3'er på skuddet på FA, så han er ikke helt skuddfast han heller. Men ingen av foreldrene hennes er så lydberørte som hun er, så når folk avler helt bevisstløst på lydredde hunder fordi de "ikke skal starte i bruks".. Jeg skulle ønske de ikke gjorde det, fordi lydredsler kan være funksjonshemmende når det blir alvorlig nok. Selv om man ikke skal starte i bruks. 

Akkurat nå, Tuvane skrev:

Ut i fra denne tråden, så virker det jo som hundene som er verst når det gjelder redsler, uansett hva slags redsler det er, fort generaliserer redslene sine, og gjerne utvikler flere nye redsler og også har andre problemer. Mens hunder som er "mindre plaget", virker å ikke generalisere så fort, og heller ikke utvikler nye redsler i så stor grad som en hund som har alvorlige redsler.

Ja, jeg tror nok det er en del av pakka med hunder med store redsler, de er rasende gode på å generalisere, også blir "bagateller" en big deal. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 19.3.2017 at 7:52 AM, QUEST skrev:

Hvor utbredt er gulv/underlagsredsel på berørte raser, egentlig? Flere av hundene som er beskrevet i tråden ovenfor, er jo åpenbart direkte handicappede og frykten er jo uforenlig med et normalt liv.

 Ikke for å bagatellisere skuddredsel på noen som helst måte men det vil jo for de fleste bli småtterier i forhold til underlagsredsler, som beskrevet ovenfor. De fleste er vel ikke bosatt i 'skuddutsatte' områder og nyttårsaften er (heldigvis) bare en gang i året. Gulv/ underlag er man jo omgitt av, hele tiden..

Det forundrer meg en del , at en slik klart invalidiserende 'adferd' ikke har blitt/blir luket ut( i avlen) med hård hånd?

Basert på egne observasjoner så ville jeg helt klart heller hatt en gulvredd hund enn en skuddberørt en. Den panikke mange skuddredde hunder har er virkelig ikke et pent syn. Og meget upraktisk, selv om det i beste fall bare er en dag i året, hva om det smeller når man er ute å lufter og hunden mot formodning skulle greie å komme seg løs å løpe avgårde i panikk? Ofte er det flere lyder enn skudd og raketter som kan være triggere. Gulvredsel er uten tvil upraktisk, og i noen tilfeller helt  håpløst det også, men i de fleste tilfeller mye lettere å omgå enn skuddredsel. En gulvredd hund er jo ikke redd for å være i et hus med gulv så lenge den slipper å gå på de, mens en skuddredd hund er jo redd uansett så lenge den hører lyden. Og ofte en helt annen grad av redsel. 

Men det mer riktige her er nok å ikke sette dem to opp mot hverandre, ingen av de er noe man vil ha og det burde lukes vekk.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har bodd med en terv som var skuddredd, og for ham var det armageddon ved smell. Han levde i et to ukers ******* rundt nyttår hvert år, og hørte vi en kinaputt på tur dro han min lille barnekropp hele veien hjem. Allikevel var den hunden grunnen til at jeg har terv nå, en som ironisk nok er gulvredd. Han er den eneste i sitt kull med sånne diller, ifølge oppdretter. Ikke noe rusk på linjene heller, så vidt jeg vet. Jeg opplever skuddredsel som et større problem enn gulvredsel, hvis vi skal sammenligne redsel på det viset. Min nåværende hund hopper litt fra teppe til teppe og må ta springfart (og dermed skli mer....) for å komme seg over gulvet hjemme innimellom, men det er lite stress i hverdagen. Litt mer styr når han skal passes. Hunden med skuddredsel ble virkelig livredd og klappa sammen da han hørte skudd. 

Begge hundene er drømmehunder ellers, for meg og mitt bruk. Snille, rolige og morsomme selskapsterver. Synd med diller, men gulvredsel er tross alt håndterbart, om enn upraktisk. Ingen fare for at han blir avla på, da. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, rosinbolle said:

Jeg har bodd med en terv som var skuddredd, og for ham var det armageddon ved smell. Han levde i et to ukers ******* rundt nyttår hvert år, og hørte vi en kinaputt på tur dro han min lille barnekropp hele veien hjem. Allikevel var den hunden grunnen til at jeg har terv nå, en som ironisk nok er gulvredd. Han er den eneste i sitt kull med sånne diller, ifølge oppdretter. Ikke noe rusk på linjene heller, så vidt jeg vet. Jeg opplever skuddredsel som et større problem enn gulvredsel, hvis vi skal sammenligne redsel på det viset. Min nåværende hund hopper litt fra teppe til teppe og må ta springfart (og dermed skli mer....) for å komme seg over gulvet hjemme innimellom, men det er lite stress i hverdagen. Litt mer styr når han skal passes. Hunden med skuddredsel ble virkelig livredd og klappa sammen da han hørte skudd. 

Begge hundene er drømmehunder ellers, for meg og mitt bruk. Snille, rolige og morsomme selskapsterver. Synd med diller, men gulvredsel er tross alt håndterbart, om enn upraktisk. Ingen fare for at han blir avla på, da. 

Men nå snakker du jo om ekstrem skuddredsel og relativt mild gulvredsel. Hadde gulvredselen vært like ekstrem som skuddredselen, så hadde det jo vært ganske problematisk. Skal man "sammenligne" redsler, så må det jo være på samme nivå. En ordentlig gulvredd hund med dårlig avreagering er sikkert rimelig problematisk å ha, f. eks om vinteren.

De fleste hunder jeg vet om har ikke så ekstreme lydredsler (og de jeg kjenner til som har ekstrem lydredsel har ofte andre redsler i tillegg).

Vår forrige schäfer var skuddfast, men ble på sine eldre dager skremt av en idiotnabo med en feilskutt rakett noen dager etter nyttår. Etter det ble hun redd for torden og fyrverkeri, men ikke skudd. Hun var såpass redd at hun klenget og ikke lekte, men tok mat. Hun hadde dog god avreagering, og det var aldri noe problem annet enn akkurat mens det tordnet eller mens det ble fyrt opp raketter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 weeks later...

Min forrige hund reagerte veldig på underlaget. Vi bor i Bergen, og her saltes det, så sant det er fare for frost. Saltkornene satte seg fast mellom tredeputene, og var tydelig ubehagelig.Hun var en mini, og forventet alltid å bli båret over fuktige områder på vinteren, der skulle altså ikke hun sette sine poter, klok av skade.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
    • Vi er litt oppnådd her nå,så vi tar i mot tips med stor takknemlighet. Vi har en eldre dame på 11 år, og en unghund på 16 mnd. De går godt sammen. Utfordringer oppstår når de skal være hjemme alene. Begge takler fint å være hjemme alene hver for seg. Men, den gamle finner ikke roen når begge hundene er alene sammen. Heller ikke med kompostgrind mellom dem så de kan se hverandre,  da bruker hun tiden på å prøve å komme seg forbi grinda og inn til den andre hunden, og heller ikke i hvert sitt rom fungerer det. Vi har videoovervåkning på dem, og ser at den gamle går rundt og bjeffer omtrent hele tiden når hun vet at den andre hunden vår også er hjemme. Når hun er alene i huset, går hun og legger seg,og er helt stille. Hun er en litt nevrotisk og stressa type, samtidig veldig mild,og er veldig opptatt av unghunden, og at hun har det bra. Samtidig,når de er sammen,så blir det for mye når junior vil leke hele tiden. Så derfor er det best om de er hver for seg, men det hadde jo vært supert om de kunne være alene i samme hus. Slik det er nå så har vi prøvd oss litt fram, og det har blitt til at vi har tatt med oss junior,så pensjonisten får roa seg alene hjemme. Men,det er ikke alltid vi kan ta henne med oss, og da er det altså bjeffing omtrent non stop på den eldre. De er forresten lapphunder.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...