Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Denne diskusjonen synes jeg er spennende. I mitt arbeid er jeg statens representant for å vurdere potensielle fosterhjems og adopstanters omsorgskompetanse. Riktignok vurdert opp mot Norges og utlandets barnevernsbarns behov - barn som statistisk sett har større omsorgsbehov enn andre barn.

Hva alder angår, har ikke staten noen helt klare retningslinjer vedrørende øvre aldersgrense - men er man rundt 45 som førstegangsforeldre, må dette utredes særskilt (mtp på at man er i 60årene i en potensielt krevende ungdomstid, samt at utsatte barn/ungdom generelt vil være mer sårbare mtp frafall av viktige tilknytningspersoner.)

Det jeg som utrederer fokuserer mest på mtp foreldrekompteanse er stikkordsmessig: omsorgspersonenes tilknytningsstil, psykisk og fysisk helse, alder, nettverk og mulighet for avlastning, evne til reflekterende omsorg, motivasjon for omsorgsoppgaven, kunnskap og forståelse for barns behov, kunnskap og forståelse for adoptivbarn og fosterbarns behov, pluss bolig, og annet.

Oppsummert etter 10 år innen dette feltet, er jeg ydmyk overfor det faktum at hva jeg selv tenker jeg og min familie klarer - så absolutt ikke er noen fasit for hva andre familier klarer. Det finnes så mange ULIKE familier i Norges land, både når det gjelder alder, erfaringer, belastninger m.m. som står i ulike krevende omsorgsoppgaver - og som gjør det på en helt fantastisk måte. Jeg bøyer meg i støvet over familien med 7 barn i alder 4 - 17 som FREMDELES hadde kapasitet til å ta inn to tenåringsbrødre - og virkelig gi dem den tryggheten og tilhørigheten de savnet. Videre  foreldreparet som nærmet seg 60-årene, og som tok inn en handikappet gutt (samtidig som de hadde omsorgen for en jevnaldrende 6-åring og en 13-åring). De har jeg fulgt i de siste 10 årene.

Det er så mye mer enn alder som avgjør evnen til å være gode foreldre!

Når det er sagt - for min egen del -  er jeg glad for at jeg fikk mine to jenter da jeg var i 20-årene - for det passa best for meg og min familie:)

  • Like 5
  • Svar 104
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg tror ting har en tendens til å BLI riktig jeg da. Det ser jo sånn ut i tråden at de fleste synes det er best å få barn i den aldersgruppen de selv var i da de fikk barn. Det må være et godt tegn.

Og man kan velge å hjelpe noen som faktisk trenger det i stedenfor å produsere egne , da kan man til og med velge bort å sitte med spebarn sent i livet . Jeg syns nesten det er litt hull i hodet at al

Jeg tenker at det er noe som kvinner og evt partner vet best ut fra sin personlige situasjon og fysiske helse, i samråd med helsepersonell om man trenger medisinsk hjelp. Det er ikke noe jeg har noe m

Skrevet

Min erfaring er at jeg var MYE mindre engstelig for alt mulig da jeg fikk førstemann, var 20 år, enn da jeg fikk andremann, var 32 år.

Nå har det vært litt mer utfordringer med andremann også, som har revet opp mammahjertet mer enn èn gang, så det kan jo selvfølgelig også ha noe å si. Men jeg føler selv at med førstemann så svevde jeg rundt i denne verden med meg og mitt og tenkte ikke så mye over alt "det farlige" der ute. Men etter hvert som jeg ble mere voksen og deltok litt mer i hva som foregikk der ute, ble jeg veldig mye mere engstelig for alt.

  • Like 2
Skrevet

Jeg er 27, ble gravid som 26-åring. Jeg fikk kommentarer på at jeg må forberede meg på å bli sett på som en ung mor... I all verden. Aldersmessig synes jeg det er greit å være 27. Jeg er kanskje litt nevrotisk og leser meg veldig opp på ting, men det har mer med personlighet enn alder å gjøre. Jeg trodde jeg skulle være mer avslappa enn jeg er, men det kommer kanskje mer etterhvert? Ikke helt sammenlignbart, men jeg var litt nevrotisk mtp valpen det første året også :P Nå? Null stress. 

Jeg synes man bør vente til man er ferdig på vgs og har smakt på arbeids-og voksenlivet før man begynner å lage planlagte barn, men etter det har jeg ikke så mange meninger. Jeg vil helst være ferdig med å produsere barn før jeg nærmer meg 40, men om andre får sine etterlengtede barn da så får de det. 

  • Like 1
  • 3 weeks later...
Skrevet

Moren min var 43 da hun fikk meg - broren min var seks år eldre enn meg.  Så hun var definitivt "gammal" allerede da hun fikk sitt første barn.

Moren min var meget ungdommelig til sinns og svært så populær blant oss unger og etterhvert ungdommer - jeg tror ærlig talt de heller besøkte henne enn meg de gangene gjengen samlet seg hos oss :P

Men det er klart; det var jo ikke noe gøy å få høre bemerkninger fra andre voksne om at hun var bestemoren min eller å gå glipp av det der tette mor-datterforholdet som mine venninner hadde med sine yngre mødre.  Jeg mener - moren min var jo nesten pensjonist da jeg gikk på gymnaset...

Så jeg sverget på at jeg aldri skulle bli en gammel mamma for sjølv om jeg har vært heldig og aldri fått pes om alder fra mine venner så har det alltid vært et litt sårt punkt hos meg.  

Jeg ble mamma som 25-åring og det var for meg akkurat passe alder.  Kunne aldri i verden tenkt meg å fått barn i 40-årsalderen; tror hverken kropp eller sjel hadde hatt godt av det :)

 

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
    • Tusen takk for utfyllende svar! Det er absolutt slitsomt ja.. Burde selvsagt lagt til at han er røntget og resultatene viste plettfri både AD og HD. Vi fikk i tillegg tatt et pr ekstra bilder av ryggen hans da han har hatt noe smerter i ryggen ila året, men heller ingen avvikende resultat der. Skal sies at veterinærene som har sett på han når har har hatt vondt i ryggen (ved to anledninger) kan ikke finne noe ved kontroll og de mener det kan være muskulært. Så absolutt ikke umulig at en fysioterapeut hadde vært hensiktsmessig mtp akkurat det.  Men for å gi litt mer utfyllende kontekst så skjer ikke disse utbruddene i forbindelse med noe som skulle utløse noe smerter og dermed utløse utbrudd. Som regel så kommer det i etterkant av at han har rullet i snø/gress feks, eller at vi har måttet begrense han mye, mye kort bånd. Eller hvis vi «maser» på han eller krever noe av han, gå pent og ikke dra feks. Så det lille vi ser av et mønster er at det henger sammen med stress eller frustrasjon, og overtenning. Å vi har lite tro på at han gjør det fordi det er en form for lek for han, fordi det aldri ender positivt for verken han eller oss. Han vinner aldri disse kranglene, men det gjør ikke vi heller..🥲 For å svare litt på punktene du spør om (setter stor pris på at det spørres, da vi ofte opplever at folk antar at vi er problemet og gjør alt feil, uten å spørre) 1. røntgen er tatt, og kontakte fysioterapeut er ikke en dum ide.  2.riktig og nok aktivitet synes jeg også vi har godt dekket. Han får 3 turer om dagen, en kort på morgenen og en på kvelden (ca 30 min) i tillegg til en lengre tur på 45-75 min etter arbeidstid. Vi bor for tiden i leilighet i Oslo så å lufteturene skjer i bånd. I tillegg er vi ofte i skogen og på privat hundejorde der han få løpe løst. 3. munnkurv og grime har vi også kjøpt ja, å på kurset vi gikk rett før jul fikk vi hjelp til innlæring av disse. Munnkurven har vi skjønt at er litt for liten så den har blitt tilsidesatt. Og grime øver vi fortsatt på, men den blir også et stressmoment for han og han klikker ofte både av å ha den på og få den av. Så vi har ikke kommet så langt at vi kan gå tur med den enda, da det ender mer manisk graving for å få den av, til tross for at vi prver å flytte fokuset hans fremover. Men vi håper å få den bedre til etterhvert. 4. Har vært i kontakt med oppdretter ang dette å til tross for å ha drevet oppdrett i 25år så har heller ikke hun hørt om denne oppførselen. Foreldre er helt fine. De søsknene vi vet om er ikke utenfor «normalen» av unghund oppførsel. 5. Mulig vårt neste steg igjen blir å kontakte en adferdskonsulent ja, som er spesialisert innenfor mer adferd enn trening. For som sagt så har vi forsøkt å trene dette bort på forskjellige måter uten å nå frem. Trenger nok noen som kan evaluere hele han og mønstrene hans, å det er det vi har trodd vi har fått tidligere. Men som regel er det en og en time, å om han ikke klikker ila den timen så får man heller ikke sett problemet. Å da er vi ofte like langt, å ender med å bli fortalt treningsmetoder vi kan prøve men som overhodet ikke fungerer når han tipper, å dermed blir et større stressmoment for han.    Vi holder til i Oslo nå men flytter til Nes i mai. Instruktørene vi har hatt på besøk er en vi fikk anbefalt fra oppdretter, fra Hamar. En dame fra hundeskolen som holdt valpekurset, Norges hundeskole. Og en vi fikk anbefalt, frøken dognanny.  Vi var ikke missfornøyde med noen av disse men har forstått at de kanskje ikke har den rette kunnskapen for vårt problem..
    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...