Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvis du var profesjonell adferdsterapeut/hundetrener


Gjest
 Share

Recommended Posts

Og en kunde som hadde gått på flere kurs hos deg har en hund som du innerst inne oppfatter som farlig - som en hund det er noe "fundamentalt feil med" i hodet.  Hva sier du til kunden din? Hvilke råd gir du? Eller sier du ikke noe om hva du egentlig tenker om hunden for å "spare kunden for ubehagelige beskjeder"?

Ev hvis du vet kunden blir sint om du sier at noe er "galt" med hunden, sier du noe da?

Og hvis kunden er uerfaren - dette er første hunden - påvirker DET hva du sier og hvilke råd du ev kommer med?

 

Jeg er nysgjerrig. Her er mange flinke og erfarne hundefolk på sonen. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis jeg skulle vært atferdsterapeut så ville jeg vært ærlig med klienten. Jeg tror jeg hadde lagt frem de betingelsene som skulle til for at hunden ikke skulle være farlig for omgivelsene, dvs den type skjerming, trening, regime man måtte ha for å holde hunden på en sånn måte at man reduserte risikoen for skade så godt som mulig. Hvis de ikke trodde de kunne følge det så hadde jeg anbefalt avliving. 

Hadde jeg visst at kunden ble sint om jeg sa det var noe galt med hunden så hadde jeg valgt mine ord med omhu, men jeg håper at jeg alikevel hadde klart å si noe.

Om kunden er uerfaren så er man kanskje enda tydeligere, og legger lista for hva man kan forvente at de skal klare treningsmessig lavere (men der er kanskje ikke uerfarenhet så viktig som personligheten og hvor villig folk er til å lære). 

Som hundetrener hadde jeg aldri tatt på meg en hund som kunne være farlig for andre. Når jeg satt i styret i hundeklubb så fikk vi flere henvendelser fra folk som hadde hunder som hadde bitt eller som de var redd for at skulle bite og derfor ville ha hjelp til å trene. Jeg var svært bastant på at vi ikke skulle ta inn disse i hundeklubben og henviste de kategorisk til NAS sine godkjente atferdsterapeuter. 

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde nok henvist kunden til f. eks Terje Østlie, for en vurdering av hunden, slik at hundens faktiske mentalitet kan bli vurdert. ER den farlig, eller har den bare dårlig mentalitet, uten å være til fare for omgivelsene? Har den mot til å bite? Hvor høy skarphet har hunden? Osv.

Med mindre hunden faktisk har vist at den ER farlig, så er det det jeg ville ha gjort. Og så vurdert tiltak etter det. Sier Terje at bikkja er farlig, da ville jeg ha anbefalt avliving, sier han at den har brister der og der, men at dette kan jobbes med, så ville jeg ha hjulpet hundeeier med å sette inn tiltak for å prøve å hjelpe til å bygge opp hunden.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 minutes ago, Tuvane said:

Jeg hadde nok henvist kunden til f. eks Terje Østlie, for en vurdering av hunden, slik at hundens faktiske mentalitet kan bli vurdert. ER den farlig, eller har den bare dårlig mentalitet, uten å være til fare for omgivelsene? Har den mot til å bite? Hvor høy skarphet har hunden? Osv.

Med mindre hunden faktisk har vist at den ER farlig, så er det det jeg ville ha gjort. Og så vurdert tiltak etter det. Sier Terje at bikkja er farlig, da ville jeg ha anbefalt avliving, sier han at den har brister der og der, men at dette kan jobbes med, så ville jeg ha hjulpet hundeeier med å sette inn tiltak for å prøve å hjelpe til å bygge opp hunden.

Og hvis du vet -fordi du kjenner hunde-eier såpass godt - at denne ikke vil evne å følge opp tiltak uansett hva du investerer av tid og opplæring? Omplassering?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 timer siden, enna skrev:

Og en kunde som hadde gått på flere kurs hos deg har en hund som du innerst inne oppfatter som farlig - som en hund det er noe "fundamentalt feil med" i hodet.  Hva sier du til kunden din? Hvilke råd gir du? Eller sier du ikke noe om hva du egentlig tenker om hunden for å "spare kunden for ubehagelige beskjeder"?

Ev hvis du vet kunden blir sint om du sier at noe er "galt" med hunden, sier du noe da?

Og hvis kunden er uerfaren - dette er første hunden - påvirker DET hva du sier og hvilke råd du ev kommer med?

 

Jeg er nysgjerrig. Her er mange flinke og erfarne hundefolk på sonen. :)

Been there, done that, er det ikke hva man sier?

Jeg har hatt inn på endring av "problemadferd" hund er som jeg personlig har ment man ikke burde jobbe videre med pga dens adferd. 

I disse tilfellene har jeg snakket med klienten, fortalt hvordan jeg oppfatter hunden og hva jeg tenker/føler rundt den. Jeg har gitt alternativer og anbefalt diverse tester og hvem de kan kontakte dersom de ønsker "a second opinion". De får da med seg et skriv fra meg hvor jeg skriver hva jeg tenker og mener om hunden og dens adferd/oppførsel. Jeg skriver/sier ikke direkte at "denne hunden burde avlives", men jeg legger ikke skjul på mine meninger i skrivet de har fått med seg. 

Har opplevd at klienten blir sint fordi jeg mener at hunden de har er så pass krevende at den ikke kan reddes/bør reddes. Har da forholdt meg rolig, forklart min side, gitt dem tlf nr til flere som driver med adferd på hund og sagt at "dette er MIN oppfatning av hunden din, og dette er MIN mening. Den er ingen fasit. Jeg anbefaler deg å ta kontakt med andre som arbeider med adferd innen hund for deres vurdering. Og at du så tar et valg på veien videre ut fra dette.".

Det har vært to tilfeller hvor eier valgte å ignorere mine anbefalinger og ikke tok kontakt med noen andre for "second opinion". Den ene ble planlagt brukt i avl etter oppdretters anbefalinger. Heldigvis utviste den en meget uønsket adferd mot oppdretter som gjorde at denne endret mening og anbefalte hunden avlivet. Den andre hunden ble omplassert fire ganger før den endelig fikk slippe ...

Dersom hundeeier er førstegangs forandrer det ikke så mye på hva jeg sier og hvordan jeg går frem. Jeg er av den oppfatning av at selv en meget erfaren hundeeier noen ganger trengs å få ting forklart på en mest mulig snill og forståelig måte. En hundeeier med års erfaring kan bli blind på egen hund. Jeg mener da at man skal snakke med eier som om det er dennes første hund. Erfaringsmessig har jeg gjort rett i de tilfellene jeg har vært borti. 

 

I debatter på ulike fora kan jeg godt være ganske kort og si at "denne hunden ville jeg avlivet". men det er som regel i debatter hvor jeg kjenner debattantene, jeg vet hvordan de tenker og vil reagere. Til en hundeeier vil jeg dempe meg og forklare hvorfor jeg mener og tenker som jeg gjør. Så jeg ser an hvem jeg skal formidle mitt budskap til.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er jo ikke mer smart enn at jeg føler jeg har et viss ansvar, nesten uansett av min "stilling" eller mangel av "stilling" rettere sagt, at møter jeg en hund som er i fare for meg, andre eller samfunnet generelt og eier ikke ser det selv, så sier jeg ifra. 

Hvirdan jeg går frem, hvor standhaftig jeg er osv, er avhengig av vedkommende og vårt forhold. Men akkurat på dette punktet er jeg ikke så god på å kjenne min besøkelsestid :P 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men om hunden er så ille må det jo være slitsomt å leve med den for eieren også? Rart om de stiller seg helt uforstående til at hunden har problemer. Jeg skjønner at folk er glad i hundene sine, og vet litt om hvor vanskelig det er å ta slike valg grunnet adferd, men samtidig var det en enorm lettelse da jeg fikk beskjed fra fagfolk om at både jeg og hunden min ville hatt det bedre om han var avlivet. Om dette er den første hunden deres er jo dette den eneste hverdagen med hund de kjenner til, og jeg tipper de ikke vil oppdage nøyaktig hvor slitsomt og begrensende det er før de får en normalt sammenskrudd hund i hus, som kan vise dem hvor givende det egentlig er å ha hund. 

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 hours ago, Justisia said:

 

Dersom hundeeier er førstegangs forandrer det ikke så mye på hva jeg sier og hvordan jeg går frem. Jeg er av den oppfatning av at selv en meget erfaren hundeeier noen ganger trengs å få ting forklart på en mest mulig snill og forståelig måte. En hundeeier med års erfaring kan bli blind på egen hund. Jeg mener da at man skal snakke med eier som om det er dennes første hund. Erfaringsmessig har jeg gjort rett i de tilfellene jeg har vært borti.

Det jeg tenker er det som MarieR tar opp - at en førstegangs hunde-eier ikke har noe å sammenligne med. Og at de dermed tror at det å ha hund i huset er utfordrende og slitsomt, men at de "som alle andre" burde greie det. Og dermed legger lokk på hvor store problemene egenlig er. (Til det ev smeller skikkelig).

1 hour ago, MarieR said:

Men om hunden er så ille må det jo være slitsomt å leve med den for eieren også? Rart om de stiller seg helt uforstående til at hunden har problemer. Jeg skjønner at folk er glad i hundene sine, og vet litt om hvor vanskelig det er å ta slike valg grunnet adferd, men samtidig var det en enorm lettelse da jeg fikk beskjed fra fagfolk om at både jeg og hunden min ville hatt det bedre om han var avlivet. Om dette er den første hunden deres er jo dette den eneste hverdagen med hund de kjenner til, og jeg tipper de ikke vil oppdage nøyaktig hvor slitsomt og begrensende det er før de får en normalt sammenskrudd hund i hus, som kan vise dem hvor givende det egentlig er å ha hund. 

Legg til en oppdretter som kanskje bor 50 mil unna og som ikke VIL tro på at hunden er utfordrende (og som mener at "Det er bare treneren/adferdsspesialisten som ikke forstår rasen"), og som dermed kanskje legger press på kjøperne om å "stå i det".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2016-04-12-00-08-38-817623936.jpeg

Neida.. Joda :P

Men ja, det er nok veldig vanskelig å si ting rett ut, når det gjelder mors/fars lille gull. Og når man prater rundt grøten, er det gjerne det positive som når inn. Eller det folk VIL høre.

Slik er det jo veldig for dyrleger også. De må virkelig trå pent, for å ikke miste kunden. Ikke bare mtp adferd, men med feks fedme. Kritikk av hunden, er personlig. Veldig.

På den andre siden: om eier først har oppsøkt en adferdsterapaut, så er det trolig fordi de har problemer med dyret. Enten forventer de da mirakelkurer, eller så er de muligens mottakelig for innspill om at dette kanskje ikke er liv laga. Her må jo treneren bare vurdere eieren, i forhold til hvordan h*n kan nå fram med budskapet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

22 timer siden, Tuvane skrev:

Jeg hadde nok henvist kunden til f. eks Terje Østlie, for en vurdering av hunden, slik at hundens faktiske mentalitet kan bli vurdert. ER den farlig, eller har den bare dårlig mentalitet, uten å være til fare for omgivelsene? Har den mot til å bite? Hvor høy skarphet har hunden? Osv.

Med mindre hunden faktisk har vist at den ER farlig, så er det det jeg ville ha gjort. Og så vurdert tiltak etter det. Sier Terje at bikkja er farlig, da ville jeg ha anbefalt avliving, sier han at den har brister der og der, men at dette kan jobbes med, så ville jeg ha hjulpet hundeeier med å sette inn tiltak for å prøve å hjelpe til å bygge opp hunden.

Håper flere gjør som du hadde gjort. Man kan jo ta feil som adferdsterapeut/ trener liksom :/

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, yurij skrev:

Håper flere gjør som du hadde gjort. Man kan jo ta feil som adferdsterapeut/ trener liksom :/

Ja, og selv om atferdsterapeuter og hundetrenere sannsynligvis er veldig dyktige på treningsopplegg, tilrettelegging osv, så er det ikke nødvendigvis så lett for dem å teste hundens skarphet, forsvarslyst, mot osv. Det krever ÅREVIS med trening og vurdering av hund etter hund, og det er ikke nødvendigvis noe man får bare av å ta en utdannelse. Har man en POTENSIELT farlig hund, bør den testes av noen som faktisk er 100% skikket til å avgjøre om den er farlig eller ikke, slik at man ikke bare går ut i fra det ene eller det andre. "Legfolk" kan oppfatte atferd helt feil, både den ene og den andre veien.

 

På 6.1.2017 at 10:19 PM, enna skrev:

Og hvis du vet -fordi du kjenner hunde-eier såpass godt - at denne ikke vil evne å følge opp tiltak uansett hva du investerer av tid og opplæring? Omplassering?

Hvis hunden er farlig? Ja, da ville jeg ha anbefalt at hunden ble avlivet. Hvis det var håp om bedring, så ville jeg ha anbefalt omplassering til noen mer kyndige. Evt avliving, dersom et slikt hjem er umulig å finne. Ikke alle er skikket til å ha vanskelige, tøffe hunder.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

18 timer siden, Pringlen skrev:

2016-04-12-00-08-38-817623936.jpeg

Neida.. Joda :P

Men ja, det er nok veldig vanskelig å si ting rett ut, når det gjelder mors/fars lille gull. Og når man prater rundt grøten, er det gjerne det positive som når inn. Eller det folk VIL høre.

Slik er det jo veldig for dyrleger også. De må virkelig trå pent, for å ikke miste kunden. Ikke bare mtp adferd, men med feks fedme. Kritikk av hunden, er personlig. Veldig.

På den andre siden: om eier først har oppsøkt en adferdsterapaut, så er det trolig fordi de har problemer med dyret. Enten forventer de da mirakelkurer, eller så er de muligens mottakelig for innspill om at dette kanskje ikke er liv laga. Her må jo treneren bare vurdere eieren, i forhold til hvordan h*n kan nå fram med budskapet.

Næmmen Pringlen da..jeg tror ikke det er helt stuerent og PK å anbefale Nitedalspokalen..:P

 

Når det kommer til dyrleger, så er det i mine øyne nærmest en tjenesteforsømmelse å unnlate og påpeke åpenbare forhold som påvirker hundens velferd. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, QUEST skrev:

Næmmen Pringlen da..jeg tror ikke det er helt stuerent og PK å anbefale Nitedalspokalen..:P

 

Når det kommer til dyrleger, så er det i mine øyne nærmest en tjenesteforsømmelse å unnlate og påpeke åpenbare forhold som påvirker hundens velferd. 

Nittedalspokalen er undervurdert :P

Ellers veldig enig. Men har inntrykk av at de ofte må trå svært varsomt, for å ikke fornærme folk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 6. januar 2017 at 10:19 PM, enna skrev:

Og hvis du vet -fordi du kjenner hunde-eier såpass godt - at denne ikke vil evne å følge opp tiltak uansett hva du investerer av tid og opplæring? Omplassering?

Det ville kommet en hel del an på hvor stor hunden  er og hvilken rase/mix det var snakk om, for min del i alle fall. Man kan si hva man vil, jadda alle hunder bør være 'skrudd riktig sammen' ( at mange eiere ikke er det, er muligens en annen sak..) men det ER forskjell på en aggressiv chihuahua på 2.5 kilo og en bullehund på 65 kilo.. Det er vesentlig forskjell på skadepotensialet og i sistnevnte tilfelle vil det antagelig være vanskeligere å finne en egnet eier. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, Pringlen skrev:

Nittedalspokalen er undervurdert :P

Ellers veldig enig. Men har inntrykk av at de ofte må trå svært varsomt, for å ikke fornærme folk.

Mhm..jeg bør kanskje  ikke legge til at det i en del tilfeller ville vært den beste 'behandlingsformen' på humansiden også.. :sleep:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 minutter siden, QUEST skrev:

Det ville kommet en hel del an på hvor stor hunden  er og hvilken rase/mix det var snakk om, for min del i alle fall. Man kan si hva man vil, jadda alle hunder bør være 'skrudd riktig sammen' ( at mange eiere ikke er det, er muligens en annen sak..) men det ER forskjell på en aggressiv chihuahua på 2.5 kilo og en bullehund på 65 kilo.. Det er vesentlig forskjell på skadepotensialet og i sistnevnte tilfelle vil det antagelig være vanskeligere å finne en egnet eier. 

Ja, småhunder slipper unna med utrolig mye som ikke kan (eller bør) tolereres fra større hunder. For ja, det ER forskjell på skadepotensialet. Men en drittbikkje er en drittbikkje, uansett størrelse :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde nok ikke sagt "det er noe fundamentalt galt med hunden din", for veldig mange hundeeiere hadde blitt fornærmet av det og gått i vranglås. Jeg ville derimot ha informert om hva jeg tenker om hunden og hvorfor, hva som evt kreves for å holde den forsvarlig osv. Mer enn det kan man vell egentlig ikke gjøre. Man kan jo prøve å hinte om avliving eller omplassering (ettersom hva casen er), men det vil jo alltid være opp til eier. Føler man at dette kan bli farlig så må man vell heller vurdere å kontakte politi/mt. Ikke at jeg ser for meg at de kan gjøre så mye, men om de da har en notis om det i loggen sin så kanskje det da blir tatt seriøst den dagen det evt smeller slik at det ikke trenger å smelle en 2-3-4 ganger før det skjer noe. 

Andre adferdsterapeuter sier nok annet, feks som hun som mente at jeg burde omplassere Varga istedet for avliving, selv etter at jeg hadde forklart hvorfor ikke. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror jeg ville sagt det til vedkommende og prøvd å si det på en sånn måte at de ikke går i forsvarsposisjon.

Jeg havnet i en liknende situasjon med en kompis en gang, men da var det han som var til fare for hunden. Han tok seg ikke av hunden sin i det hele tatt og oppbevarte den mer i bur enn noe annet. Den var avmagret og livredd for buret og i dårlig stand. Så da måtte jeg på en fin måte si til han at han måtte finne et nytt hjem til han, og at hunden ikke hadde det bra der. Det endte med at både hunden og kompisen min fikk et bedre liv, fordi han så jo kanskje at det ikke var helt bra det han gjorde, og ble lettet over å slippe hunden.

Jeg vet ikke om tilfellet her er at eier innser selv at noe skurrer, men jeg tenker at ofte kan det være en lettelse når en person med mer erfaring og kunnskap enn deg selv påpeker et problem som du føler du har, men som du ikke tør å snakke høyt om på en måte. 
Så si det, men si det fint for at det skal nå inn og ikke bare gå inn det ene øret og ut det andre, det er mitt råd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
    • Vi er litt oppnådd her nå,så vi tar i mot tips med stor takknemlighet. Vi har en eldre dame på 11 år, og en unghund på 16 mnd. De går godt sammen. Utfordringer oppstår når de skal være hjemme alene. Begge takler fint å være hjemme alene hver for seg. Men, den gamle finner ikke roen når begge hundene er alene sammen. Heller ikke med kompostgrind mellom dem så de kan se hverandre,  da bruker hun tiden på å prøve å komme seg forbi grinda og inn til den andre hunden, og heller ikke i hvert sitt rom fungerer det. Vi har videoovervåkning på dem, og ser at den gamle går rundt og bjeffer omtrent hele tiden når hun vet at den andre hunden vår også er hjemme. Når hun er alene i huset, går hun og legger seg,og er helt stille. Hun er en litt nevrotisk og stressa type, samtidig veldig mild,og er veldig opptatt av unghunden, og at hun har det bra. Samtidig,når de er sammen,så blir det for mye når junior vil leke hele tiden. Så derfor er det best om de er hver for seg, men det hadde jo vært supert om de kunne være alene i samme hus. Slik det er nå så har vi prøvd oss litt fram, og det har blitt til at vi har tatt med oss junior,så pensjonisten får roa seg alene hjemme. Men,det er ikke alltid vi kan ta henne med oss, og da er det altså bjeffing omtrent non stop på den eldre. De er forresten lapphunder.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...