Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet
8 minutter siden, Symra&Pippin skrev:

Jeg forstår faktisk godt at det spørsmålet er provoserende. Den tanken må da være veldig langt unna. Du er så ung og har så god tid på deg til å bli gravid. Det er der fokuset er nå, selvfølgelig. Før eller senere lykkes det!

Jeg kan forstå at det blir spurt jeg da, etter +- to år med prøving. Det må jo være en ganske tøff påkjenning både fysisk og mentalt, hvilket hun jo gir uttrykk for. Og det er jo faktisk ikke sånn at det trenger å lykkes før eller siden, bare sånn for å være brutalt realistisk. Jeg mener ikke å være ufin, og heier veldig på @Absolute Entertainer! :) 

  • Like 3
  • Svar 2.7k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

3 mm lykke med hjerteslag på UL idag 

Da ruger jeg på fineste blastocysten ❤️ Og for første gang ligger en liten rakker i fryseren

Julehilsen fra magen til sonen  Blir så fascinert over hvor mye som har skjedd på 2 korte uker! Helt ufattelig at dette bare var en klump da, mens nå har den tydelige armer + bein, man ser f

Posted Images

Skrevet
37 minutter siden, Annik skrev:

jeg ser ikke at det skulle være noen grunn for irritasjon. Det er jo bare et ærlig spørsmål :)

 

35 minutter siden, Lillekrapyl skrev:

Det er det.

Men det virker som om så mange tror at adopsjon er en enkel løsning. Og det er det jo ikke. Det er ofte en vanvittig slitsom og langdryg prosess.

 

33 minutter siden, Annik skrev:

jeg kan ikke se noen som helst form for bagatellisering angående adopsjon her iallfall :)

 

33 minutter siden, Symra&Pippin skrev:

Jeg forstår faktisk godt at det spørsmålet er provoserende. Den tanken må da være veldig langt unna. Du er så ung og har så god tid på deg til å bli gravid. Det er der fokuset er nå, selvfølgelig. Før eller senere lykkes det!

 

32 minutter siden, Lillekrapyl skrev:

Enig med deg! Godt skrevet.

 

31 minutter siden, Annik skrev:

jeg har heller ingen problemer med at adopsjon ikke er aktuelt, altså. Bare så det er sagt ;)

 

11 minutter siden, MarieR skrev:

Jeg kan forstå at det blir spurt jeg da, etter +- to år med prøving. Det må jo være en ganske tøff påkjenning både fysisk og mentalt, hvilket hun jo gir uttrykk for. Og det er jo faktisk ikke sånn at det trenger å lykkes før eller siden, bare sånn for å være brutalt realistisk. Jeg mener ikke å være ufin, og heier veldig på @Absolute Entertainer! :) 

Jeg syns bare ikke det er passende å spørre ei som strever hardt og bruker mye energi/tid/penger på å få egne barn det spørsmålet. Men kan forstå hvorfor det stilles spørsmål vet det, det kan jeg. Men tror ikke man hadde spurt om man selv var/har vært i en lignende situasjon. 

Og nei - jeg tar det ikke som at noen prøver være ufin :) Man er nysgjerrig/spørrende og det er helt lov. 

  • Like 3
Skrevet
9 minutter siden, MarieR skrev:

Jeg kan forstå at det blir spurt jeg da, etter +- to år med prøving. Det må jo være en ganske tøff påkjenning både fysisk og mentalt, hvilket hun jo gir uttrykk for. Og det er jo faktisk ikke sånn at det trenger å lykkes før eller siden, bare sånn for å være brutalt realistisk. Jeg mener ikke å være ufin, og heier veldig på @Absolute Entertainer! :) 

Det er det absolutt, men tror adopsjonsprosessen også er en påkjenning, fysisk og psykisk.

Er på et forum for ufrivillig barnløse, hvor det er et par som ble godkjent i Kina i 2007 og fremdeles ikke har fått tildeling. Helt sinnsykt. Det hadde de absolutt ikke trodd da de søkte adopsjon, og sier litt om hvor belastende den prosessen også kan være.

  • Like 1
Skrevet

Når vi først er inne på adopsjon... Har noen her inne erfaring med slikt?

Jeg har ei venninne som hadde en uønsket abort for 7 år siden, fordi samboeren hennes ikke var klar for barn den gangen. Der er han fremdeles, men hun begynner å nærme seg 30, så det begynner å haste litt for hennes del(hun har noen helseproblemer som gjør at hun ikke vil være for gammel ved et eventuelt svangerskap). Så da har hun begynt å tenke litt på adopsjon og er veldig nysgjerrig på det meste, men vil samtidig ikke ta kontakt med noe adopsjonsbyrå eller lignende pga samboeren :P

Vanskelig for meg å hjelpe henne på den eller andre måten akkurat der. Men her på sonen har vi jo folk som vet alt :D Alt fra erfaringer og fine linker blir satt pris på :)

Skrevet
Akkurat nå, Absolute Entertainer skrev:

Jeg syns bare ikke det er passende å spørre ei som strever hardt og bruker mye energi/tid/penger på å få egne barn det spørsmålet. Men kan forstå hvorfor det stilles spørsmål vet det, det kan jeg. Men tror ikke man hadde spurt om man selv var/har vært i en lignende situasjon. 

Og nei - jeg tar det ikke som at noen prøver være ufin :) Man er nysgjerrig/spørrende og det er helt lov. 

men det er akkurat det jeg ikke forstår, hvorfor er det ikke greit å spørre om? det er jo ikke noe være enn å si "takk, men nei takk" også er det ikke noe mer spørmål. Vi er tross alt ingen som er ute etter å tvinge deg eller overtale deg til å adoptere:)

Skrevet
Akkurat nå, Annik skrev:

men det er akkurat det jeg ikke forstår, hvorfor er det ikke greit å spørre om? det er jo ikke noe være enn å si "takk, men nei takk" også er det ikke noe mer spørmål. Vi er tross alt ingen som er ute etter å tvinge deg eller overtale deg til å adoptere:)

Fordi det er et sårt tema med tanke på at sjansen for at jeg aldri vil bli mor rent biologisk er ganske stor. Det ligger så mye bak å stille et slikt spørsmål, og jeg svarte jo "Der er vi ikke ennå" på spørsmålet hennes. Men når man har stått i dette kaoset i mange år så går man lei de som tror adopsjon er en lettvint løsning. Jeg sier ikke at hun/dere mener det - for det tror jeg ikke, men jeg får så mange rare spørsmål og råd om denne prøvingen at jeg blir litt matt til tider. Men det er vel ulempen med å være åpen om at man sliter med noe :)

Skrevet
Akkurat nå, Absolute Entertainer skrev:

Fordi det er et sårt tema med tanke på at sjansen for at jeg aldri vil bli mor rent biologisk er ganske stor. Det ligger så mye bak å stille et slikt spørsmål, og jeg svarte jo "Der er vi ikke ennå" på spørsmålet hennes. Men når man har stått i dette kaoset i mange år så går man lei de som tror adopsjon er en lettvint løsning. Jeg sier ikke at hun/dere mener det - for det tror jeg ikke, men jeg får så mange rare spørsmål og råd om denne prøvingen at jeg blir litt matt til tider. Men det er vel ulempen med å være åpen om at man sliter med noe :)

full forståelse for at det er sårt og vondt og alt det der :) Men det er som du sier, at man gjerne må tåle litt mer når man har valgt å være åpen om at man sliter med noe. Da vil det alltid være spørsmål om ditt og datt. En del spørmål har du sikkert fått før, noen er kanskje nye og noen gjør kanskje at du sitter igjen med nye tanker og ideer selv. Det er det som er så fint :)

Skrevet
26 minutter siden, Annik skrev:

Når vi først er inne på adopsjon... Har noen her inne erfaring med slikt?

Jeg har ei venninne som hadde en uønsket abort for 7 år siden, fordi samboeren hennes ikke var klar for barn den gangen. Der er han fremdeles, men hun begynner å nærme seg 30, så det begynner å haste litt for hennes del(hun har noen helseproblemer som gjør at hun ikke vil være for gammel ved et eventuelt svangerskap). Så da har hun begynt å tenke litt på adopsjon og er veldig nysgjerrig på det meste, men vil samtidig ikke ta kontakt med noe adopsjonsbyrå eller lignende pga samboeren :P

Vanskelig for meg å hjelpe henne på den eller andre måten akkurat der. Men her på sonen har vi jo folk som vet alt :D Alt fra erfaringer og fine linker blir satt pris på :)

Broren min og kona hans skulle adoptere, masse rare regler for å bli godkjent i en del land, evig lange ventelister når de først ble godkjent. De ente med å sette seg opp som fosterfamilie i stedet, er forsterforeldre til en gutt på 4 som de har vært siden han var 6 mnd. Nå ser det ut som de får adopterer han, men når de gikk over til å bli fosterfamilie i stedet først  var det veldig gjennomtenkt at det kunne bli for kort periode siden de kunne ta i mot veldig små barn, men da tenkte de at de får gi det evt barnet eb veldig god start på livet selvom det ville blitt veldig sårt om de skulle "miste" barnet etter litt tid. 

Ei annen bekjent av meg fikk tilslutt adoptert med mannen sin etter mange års prøving på alle måter og mange års venteliste. Det er ikke bare bare å adoptere lengre, begge skal bli godkjent, man må være gift og det tar tid.

jeg har 3 kusiner som er adoptert fra Korea, den gang var det "lettere" å adoptere og var ikke en like langsommelig prosess. Men to av kusinene mine har slitt veldig med å finne plassen sin i ung voksen alder, det er heller ikke bare bare på den siden heller..

  • Like 2
Skrevet
2 minutter siden, Krilo skrev:

Broren min og kona hans skulle adoptere, masse rare regler for å bli godkjent i en del land, evig lange ventelister når de først ble godkjent. De ente med å sette seg opp som fosterfamilie i stedet, er forsterforeldre til en gutt på 4 som de har vært siden han var 6 mnd. Nå ser det ut som de får adopterer han, men når de gikk over til å bli fosterfamilie i stedet først  var det veldig gjennomtenkt at det kunne bli for kort periode siden de kunne ta i mot veldig små barn, men da tenkte de at de får gi det evt barnet eb veldig god start på livet selvom det ville blitt veldig sårt om de skulle "miste" barnet etter litt tid. 

Ei annen bekjent av meg fikk tilslutt adoptert med mannen sin etter mange års prøving på alle måter og mange års venteliste. Det er ikke bare bare å adoptere lengre, begge skal bli godkjent, man må være gift og det tar tid.

jeg har 3 kusiner som er adoptert fra Korea, den gang var det "lettere" å adoptere og var ikke en like langsommelig prosess. Men to av kusinene mine har slitt veldig med å finne plassen sin i ung voksen alder, det er heller ikke bare bare på den siden heller..

ja, det er flere sider av det der med adopsjon, helt klart :) Takk for litt info! håper det er greit jeg tar screenshot og sender til venninna mi :)

Skrevet
4 minutter siden, Annik skrev:

ja, det er flere sider av det der med adopsjon, helt klart :) Takk for litt info! håper det er greit jeg tar screenshot og sender til venninna mi :)

Bare å gjøre det. Og for å få godkjent adopsjon må begge være like med på det og engasjert ;) husker både broren min og kona var på intervjuer sammen og alene, og min nevø min var også på intervju..

Skrevet
Akkurat nå, Krilo skrev:

Bare å gjøre det. Og for å få godkjent adopsjon må begge være like med på det og engasjert ;) husker både broren min og kona var på intervjuer sammen og alene, og min nevø min var også på intervju..

ja, det er jo en selvfølge :) de har en litt vanskelig situasjon med at det er "nå eller aldri" for henne, samtidig som han ser for seg å vente en god del år til. selv om de i utgangspunktet ikke er uenige om ønsket om barn :P Kunne verden bare vært litt enklere :aww:

Skrevet

Ytterligere dropp i tempen så da kommer nok tanta snikende imorgen eller tirsdag :icon_cry: Og da rekker vi heller ikke siste IVF før sommeren da denne syklusen kræsjer det med eksamener og etter neste mens er det for kort tid før sommerstengt. 

IMG_6214.PNG.14a2cefb2735e102692b704bb359ef51.PNG

Skrevet

endelig hjemme fra konfirmasjon(nr 2, vi var i en forrige helg også) :P Da er det bare 17. mai igjen, så blir det ei lita pause fra familie-greier :aww:

*poff*

(ikke quote bilde)

  • Like 11
Skrevet

Så en episode av CaseyNeistat sin youtubevlog, når de dro på valentinestur til Italia. Og da stod kjerringa hans der på båten og sier "....it's just... I'm alone. I can look at things. I can watch movies. I can sleep. We're without the baby. Oh my god. I'm not even angry about the airline loosing our bags. We're alone!!!" og hun sa det med sånn lettelse i stemmen at jeg på nytt fikk angst for å få barn :lol: Hun var helt helt vanvittig letta liksom. Tro om alle får det sånn :whistle: 

Skrevet
Så en episode av CaseyNeistat sin youtubevlog, når de dro på valentinestur til Italia. Og da stod kjerringa hans der på båten og sier "....it's just... I'm alone. I can look at things. I can watch movies. I can sleep. We're without the baby. Oh my god. I'm not even angry about the airline loosing our bags. We're alone!!!" og hun sa det med sånn lettelse i stemmen at jeg på nytt fikk angst for å få barn :lol: Hun var helt helt vanvittig letta liksom. Tro om alle får det sånn :whistle: 

Nei, alle får det ikke sånn. Jeg har alltid likt å ha barna mine rundt meg og grøsser enda av begrepet "ungefri" som et slags behov for den ene eller den andre eller begge foreldrene.
Altså, jeg var alene med dem og hadde jo kveldsvakter og studieturer over noen netter et par ganger og barna hadde fedre virket (i perioder), men behov for å være uten mine egne barn for min egen fornøyelses skyld har jeg aldri hatt.
Nå er de voksne begge to og de er fremdeles yndlingsmenneskene mine [emoji173]
Andre kan ha sine behov, mens slik hadde jeg det [emoji4]


Sent from my iPhone using Tapatalk
Skrevet
8 minutter siden, Kangerlussuaq skrev:

Så en episode av CaseyNeistat sin youtubevlog, når de dro på valentinestur til Italia. Og da stod kjerringa hans der på båten og sier "....it's just... I'm alone. I can look at things. I can watch movies. I can sleep. We're without the baby. Oh my god. I'm not even angry about the airline loosing our bags. We're alone!!!" og hun sa det med sånn lettelse i stemmen at jeg på nytt fikk angst for å få barn :lol: Hun var helt helt vanvittig letta liksom. Tro om alle får det sånn :whistle: 

 

Akkurat nå, ida skrev:


Nei, alle får det ikke sånn. Jeg har alltid likt å ha barna mine rundt meg og grøsser enda av begrepet "ungefri" som et slags behov for den ene eller den andre eller begge foreldrene.
Altså, jeg var alene med dem og hadde jo kveldsvakter og studieturer over noen netter et par ganger og barna hadde fedre virket (i perioder), men behov for å være uten mine egne barn for min egen fornøyelses skyld har jeg aldri hatt.
Nå er de voksne begge to og de er fremdeles yndlingsmenneskene mine emoji173.png
Andre kan ha sine behov, mens slik hadde jeg det emoji4.png


Sent from my iPhone using Tapatalk

Jeg er litt splittet.. jeg elsker ungene mine og vil selvfølgelig bruke så mye tid med de som mulig.. men; du verden det er litt deilig ogås å kan sette seg ned i en stol og se litt TV, alene, eller ut og gå seg en tur eller noe, uten å ha med vogn og rumpefølge :P 

  • Like 1
Skrevet

Jeg digger ungene mine, og kunne ikke tenkt meg et liv uten dem, men når ungene er lagt for kvelden f.eks så nyyyyyter jeg tida uten barn. Synes også det er deilig å gå på butikken uten barn og kan fint reise bort fra de noen dager.

Men alle er forskjellige.

  • Like 1
Skrevet

Fordelen med å ha voksne barn, er at den tiden de var små i grunnen var veldig rosenrød! [emoji23]


Sent from my iPhone using Tapatalk

  • Like 9
Skrevet

Idag har vi vært på familiebursdag det meste av dagen :) Han var så søt synes jeg :D Passet inn i sin såpebobler romper :) Sov hele dagen egentlig, folk er litt skuffet over å ikke få holde og kose med han, men jeg setter hans behov over deres rett og slett. Kjenner jeg er flinkere til å sette mine og hans grenser først og ikke la familiemedlemmer overkjøre enn jeg var med første :)
Han er en liten varmeovn forøvrig . Har en fin risa rosa pose men tok den ut og planen var å bare bruke dyne,men ble stort i vognen uten posen så vi puttet nestet oppi til han er litt større, fungerte utrolig bra. [emoji4] Strømpebukse og body er bok i vognen, mer og han blir for varm...
a7f0bc971f555bc3b86629c9eec8c91f.jpg393353feed6522038ca91b7b3c333060.jpg

  • Like 11
Skrevet
Jeg er litt splittet.. jeg elsker ungene mine og vil selvfølgelig bruke så mye tid med de som mulig.. men; du verden det er litt deilig ogås å kan sette seg ned i en stol og se litt TV, alene, eller ut og gå seg en tur eller noe, uten å ha med vogn og rumpefølge [emoji14] 

Tenk å få gå på do innimellom uten selskap eller noen som kommer etter å roper mammaaaaaaa [emoji14]

Før nåværende samboer og hans familie hadde jeg ekstremt behov for litt alenetid og pusterom innimellom fordi jeg var så utrolig alene med alt. Men etter vi flyttet hit og vi ble to i hverdagen så kjenner jeg at det er helt borte. Selv om samboer feks kan være borte fra daggry til midnatt flere dager strekk så betyr det ingen ting, fordi det å ha noen å dele dagen med, oppturer og nedturer betyr mye :) Det at noen stopper innom etter ungene har lagt seg som svigermor eller samboers tante og jeg får voksenkontakt gjør at jeg ikke føler lenger samme behovet som før, og det er veldig godt å kjenne på hvor mye bedre vi alle har det med hverandre nå.
  • Like 7
Skrevet
1 time siden, Perfect Image skrev:


Tenk å få gå på do innimellom uten selskap eller noen som kommer etter å roper mammaaaaaaa emoji14.png

Før nåværende samboer og hans familie hadde jeg ekstremt behov for litt alenetid og pusterom innimellom fordi jeg var så utrolig alene med alt. Men etter vi flyttet hit og vi ble to i hverdagen så kjenner jeg at det er helt borte. Selv om samboer feks kan være borte fra daggry til midnatt flere dager strekk så betyr det ingen ting, fordi det å ha noen å dele dagen med, oppturer og nedturer betyr mye :) Det at noen stopper innom etter ungene har lagt seg som svigermor eller samboers tante og jeg får voksenkontakt gjør at jeg ikke føler lenger samme behovet som før, og det er veldig godt å kjenne på hvor mye bedre vi alle har det med hverandre nå.

Jeg savner det å kunne dusje i fred :lol: eller egentlig bare ta en dusj uten å føle at jeg må forte meg :P:lol: 

eller bare det å spise middag uten avbrutte pauser som å fange flyvende ting fra høyre flanke eller leke "mamma kan du hjelpe, nei! Æ klare sjøl! Hum mamma...?" På venstre flanke.. :lol: 

  • Like 1
Skrevet

Jeg har behov for barnefri innimellom, men sitter jo og savner C sånn som i helgen og det er helt fantastisk å få han tilbake igjen. 

Nå har barna mine besteforeldre som har behov/ønske om alenetid med barnebarna sine og de storkoser seg sammen så det passer egentlig veldig fint :)

  • Like 1
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...