Gå til innhold
Hundesonen.no

Å gå fra liten til stor hund evt omvendt.


Guest Yellow
 Share

Recommended Posts

Er det noen her som har gått fra liten til stor hund og som synes det var en veldig stor omveldning? Eller fra stor til liten? 

Har jo selv hatt en liten en, en liten fotdilter som elsket kos og nærhet, som tagg om å få lov til å bli løftet opp for å bli koset og vugget eller om å få ligge på fanget. 

Jeg er nå passer for en stor hund som jeg ikke har sjans til å kunne klare å bære på. Utrolig mye kos i denne hunden også, hun er også en dilter, elsker å bli susset og koset på og som ligger en del sammen med meg i sofaen etc. 

Men kjenner ekstremt på savnet med en å kose med på den måten som man kan med en liten en, og får helt absistenser når jeg hilser på små hunder/andre mindre dyr og vil så gjerne bære på dem. Vet ikke helt om det er mest fordi jeg jo savner min egne hund helt ekstremt mye og er i sorg, eller om dette er noe som hadde fortsatt å bli et savn for meg om jeg fikk meg en stor hund neste gang...

Har egentlig tenkt at jeg ikke ønsker liten neste gang på grunn av andre fordeler, da det jo er pluss og minus ved både store og små hunder. Og at det heller ikke er noen garanti for at en liten hund er spesielt glad i å bli løftet på og bært rundt. 

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette egentlig, men håpet vel kanskje bare at noen ønsket å dele litt om sine erfaringer rundt dette, om det var noe du fort ble vant til og så like mye på fordelene ved den nye størrelsen, eller om det faktisk forble et savn og at det da neste gang ble/skal bli den andre størrelsen igjen eller en mellomting. :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har gått fra liten (7kg) til kjempestor (60kg) og det var veldig rart i begynnelsen. Men nå kan jeg ikke tenke meg liten hund igjen. Må ikke ha såå stor, men vil ikke ha under ti kilo.  Er fordeler og ulemper med begge deler, men folk liker jo forskjellige ting.   Damir er minst like kosete som Ozzy var, han elsker kos og sitter også på fanget hvis han får lov :lol:  

Største omveltningen for meg var å lære meg å passe knær (bulldoser i fart likdom..) og det å gå tur. Er stor forskjell, og hundre ganger lettere å gå med liten kontra stor. Du har automtisk større ansvar, selv om alle størrelser skal oppføre seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har gått fra liten til stor, og skal "aldri" ha stor hund igjen. Mellomstor, ja. Men ikke så stor at den er vanskelig å håndtere fysisk ved utagering, skader/sykdom, for skrøpelige foreldre, osv. Nå er den største langt mer kosete hos oss, så det har lite med saken å gjøre, men minsten er mye mer håndterbar og mobil. Jeg kunne gjerne tenke meg litt større, ideelt rundt 20 kg, men ikke noe over 30 kg igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har gått fra nuffe og boerboel til liten/medium. Der og da var det ikke noe problem med str og sikkelet :lol: Det er rart hva man venner seg til, men nå liker jeg definitivt den hendige størrelse de nåværende hundene mine har :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lurer litt på det samme, selvom jeg ikke skal bevege meg så fryktelig langt. Fra Beagle til Collie liksom. Samtidig har jeg skikkelig lyst på en miniatyr en gang også, elsker kosesesjonene med chihuahuaen i stallen. :D Men tror jeg hadde vært redd for å tråkke på en sånn liten diltedott, snubler ofte nok over kattene mine som er i veien liksom. Og Rocky for den saks skyld. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Glad for helt ærlige svar :) Det at str ikke ble helt rett betyr jo selvsagt ikke at man ikke er like glad i hunden som man hadde blitt i noen annen. 

Har passet denne hunden ganske lenge nå, og synes omveldningen har gått egentlig overraskende bra, har tenkt at det kunne jo absolutt ha fungert med en såpass stor hund, bortsett fra da at jeg har kjent på det jeg har skrevet. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt flest små hunder, men noen store også. Kommer nok aldri til å ha stor hund igjen. Først og fremst fordi de tar mye plass :P Inne, og ikke minst i bil og campiongvogn. Det er litt slitsomt med så mye hund overalt. Mellomstore (opp til 55 cm/maks 25 kg) får man derimot plass til hvor som helst. Mye greiere :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har gått fra liten til stor, og synes faktisk at stor er mye enklere. Lettere å forstå, og ikke minst lettere å belønne på rett tid. 

Min erfaring etter å ha hatt et par små er at det er mer særheter med dem. Vanskelige i matveien, høyere stressnivå, og tøffer seg raskere mot alle andre hunder. 
Men det positive er jo at det er lettere å håndtere når de er i de forskjellige modningsstadiene. Er de helt på viddene i atferden og skikkelig dust så løfter du dem opp og går videre om du ikke gidder :lol: 

Fordelene med stor er jo at de er mer avbalanserte og ypper ikke med andre på samme måte som andre gjør. Som sagt synes jeg det er lettere å belønne kjapt og på riktig tid når det er kortere vei med godbiten ned til munnen :P 

Ulempene er jo at de store også blir hormontroll i de forskjellige modningsfasene. Og da bør det ligge et veldig godt stykke arbeid med hverdagslydighet i bunn. 
Ellers merker jeg at folk har veldig rare holdninger så snart de ser en stor hund. Mange går automatisk ut fra at de er farlige bare pga størrelse, men for det meste så er det bare positive tilbakemeldinger heldigvis :) 

For meg personlig så er Sjef både av en rase og størrelse som passer meg godt, og jeg kunne ikke tenkt meg å gå ned på størrelsen. 
Jeg føler heller ikke at han tar så veldig mye mer plass enn hva Aragon gjorde. Inne skal de jo være i ro og ikke vimse rundt og mase, selv om det av og til er fare for at ting kan velte når han snur seg eller blir glad. Men det er det eneste negative i forhold til plass jeg kan si jeg ser :)  

Men som andre sier så har man automatisk et mye større ansvar, og derfor er det viktig å være konsekvent og få inn lydigheten tidlig. 
Men utover det er det bare dine preferanser som kan avgjøre hva som er best :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Jeg synes hun jeg har nå på 12 kg er perfekt. Hun er mer robust, tåler kulde, kan leke med andre hunder uten at jeg må være så veldig obs.

Men, det var noe inderlig nært med han lille, som jeg savner.

Nå er det 6 mnd siden mini døde, og jeg kjenner fortsatt på akkurat det savnet, for det får jeg ikke med hun på 12 kg, selv om hun heller ikke er en stor hund.

Likevel vil jeg ikke ha så liten hund igjen, så jeg får heller leve med det savnet.

Livet jeg har med hun på 12 kg er et slikt hundeliv jeg vil ha, og hun passer meg utmerket.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Vil man ha et dyr for å bære på anbefaler jeg katt eller kanin. ?

Har alltid hatt store (belgere), har nå to små - sånn bortsett fra at puddel er god å kline med fordi man ikke får trynet fullt av hår, så er det liten forskjell på stor og liten. Antagelig fordi jeg oppdrar mine hunder likt, uavhengig av størrelsen.  De store har ikke vært hormontroll, pissenisser, utaggerende, vært i spøkelsesalder eller hatt andre dritale perioder, det har heller ikke de små hatt. Og til å være tisper så er de forbausende greie å bo med. (Liker ikke tisper). Så her er det ingen forskjell  - bortsett fra størrelsen. Kommer nok alltid til å ha puddel som attåthund, men foretrekker belger og ny er på trappene  - dog handler ikke det valget om størrelse, men om hva jeg ønsker meg i en hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den største forskjellen for heimen her, ift størrelse, er risikoen for å tråkke på noen..... med høyt tempo, mange gutter som sjelden ser seg for, og hunder som gjerne går i bena på deg i tilfelle det faller ned noe spiselig....(frk Dachs er noe for seg selv i så måte...).
Så jo større jo bedre, mtp å unngå uhell der noen skriker. :drool:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har bare hatt store hunder og skulle aldri ha en liten tertehund, helt til jeg begynte å passe en liten en ? Ble overrasket over hvor enklere alt ble, bor i Oslo, har ikke bil, tar hunden med overalt også på jobb. Det er også veldig behagelig at folk ikke er så redd. Ble også overasket over hvor mye rimeligere det er, hadde ikke tenkt over det. Var vant til hunder på 20 kg+, det er ganske stor forskjell i pris på mat og utstyr. 

Eneste ulempen som jeg ser med liten hund er at de ikke har noe å stille opp med mot større hunder og at veldig mange viser henne liten respekt, kaster seg over henne midt på gata og dytter ungene på henne, jeg må skjerme henne mye mer enn de store. 

Jeg tviler på at jeg kommer til å få en stor hund igjen, men vil ikke ha altfor liten heller. Synes mellom 6-10 kg er perfekt 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Belgerpia Ja, vil såklart kun ha hund for å gå rundt og bære på h*n og har selvfølgelig ikke satt meg noe som helst inn i hunders behov. ?

@Klematis Skjønner hva du mener. Men tenker kanskje dette også har litt med at hundene våre var så veldig spesielle for oss og at det å sammenlikne dem med noen som helst ny hund uansett blir så annerledes? Selv om man sikkert blir like glad i en ny (selv om jeg nesten har vanskeligheter med å forestille meg det selv per nå), så vil det jo aldri bli det samme uansett.

@Maries Det er absolutt sant. Hunden jeg passer nå (happy go lucky) er på mange måter enklere enn min var, men pga størrelsen hovedsakelig (litt pga happy go lucky-personlighet i stort format og, da), så er det enkelte ting jeg nok ikke ville ha valgt å ga henne med på, selv om det ikke var noe som helst problem med min lille.

Skal jeg være ærlig, så hadde jeg nok fått en helt liten hund igjen om det var mulig å få med en garanti som beskyttet mot andre hunder. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kaniner liker pr def. ikke å bæres :aww:  :lol: 

 

Jeg har hatt hund på 3.3 kg og hund på 30 kg. Nå veier den tyngste 25 og den minste ca 12. Jeg savner den lille på 3,3 innimellom med at den fikk plass over alt :wub:   Men jeg savner ikke å være "redd" store hunder. Det var ikke kult å ha 3,3 kg hund når det kom 40 kg stormende, uansett om disse 40kgene var sure eller blide.  Føler meg tryggere på at 12 kg tåler en trøkk enn 3 kg.  

 

Blir nok ikke så liten hund som 3 kg igjen, selv om jeg avogtil fristes :wub: Men kaaanskje ned på en 7-8 kg. Men jeg er litt jatakk begge deler - vil gjerne ha en hund med størrelse på også - da tenker jeg 20kg + og 50+ cm - så vi har noe å leke med på ski og sånt. Ser jo at han på 12 sliter mer enn disse langbeinene i dypsnø og sånt. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid hatt mellomstor (20/30 kg, 50/60 cm) langhåret, aktiv gjeterhund (bearded collie), men har nå fått meg mindre (8-9 kg, 35 cm) korthåret hund (boston terrier) og kunne ikke vært mer fornøyd med de små. Joda, de fryser på høst og vinter og hannen min har har sine "issues" med soppinfeksjoner i neserynken og mellom tærne, men det å smøre på en salve et par dager hver/hverannen måned er jo ikke store greia' i forhold til pelsstellet og aktivitetnivået på de store, liksom..

Fordelene med mine små: Tar mindre  plass i bilen/campingvogna, og hjemme (har liten leilighet), minimalt med aktivisering for å være fornøyde, alltid rene (selv etter tur en grisete høstdag) og formidable varmeflasker å ha i en kald seng. Nærmest ingen lyd (hannen min på 3,5 år har jeg aldri engang hørt bjeffe eller knurre på noe som helst...). De er store nok til å tåle en "trøkk" i lek av større hunder og så de "synes" for andre hunder og folk så de unngår å bli trampet/sparket på. De er vennlige mot og glade i alt og alle - akkurat sånn passe "over the top"-lykkelige som bearded colliene i temperament men helt uredde alt nytt og generelt roligere .. Fabelaktig deilig å gå på tur med uten noe som helst "røsk og riv" i båndet og bare såvidt litt snusing. Men nei, det er ikke noen "bære-rase" (det liker ingen av dem), men ligger svært gjerne på eller ett ved deg i sofan heeeele kvelden hvis de får lov (= svært høy kosefaktor). Og den største fordelen, da: pelsstellet (eller mangel på sådan!)...

Så jeg er overbevist om at en liten korthåret er mye greiere enn større langhåret i hverdagen såfremt man bare er ute etter en kosehund, ja. Enklere å manøvrere, ha kontroll over og vil sjelden være noen stor fare for andre hunder, folk eller dyr.

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Raksha Etter egen erfaring har kattene jeg kjenner og har kjent heller ikke vært helt enig i at det der er definisjonen av maks hygge og bonding time altså ??

Min veide 6,5 kg og følte mye på det med redselen for andre hunder, preget av dårlige opplevelser der. Så som du sier så behøver en mye større hund absolutt ikke å være aggressiv for å gjøre skade, kjenner dessverre til flere tilfeller der små hunder har blitt avlorlig/permanent skadet av andre på grunn av ulykker i forbindelse med leking etc.

-

Grunnen til at jeg savner den type kos/nærheten er jo på grunn av at min hund syntes det var det beste i hele verden å få lov til å bli løftet på og koset med på den måten. Hadde jo ikke syntes det hadde vært i nærheten av det samme dersom det var noe hunden bare tolererte. Som sagt veldig usikker på om dette egentlig er så viktig for meg, eller om det hovedsakelig er et savn på grunn av at det var en stor del av kvalitetstiden med hunden jeg hadde. Men helt ærlig tenker jeg jo at det absolutt er et stort pluss å ha mulighet til å løfte på hunden, pga kosen (selv om jo ikke alle hunder liker dette, skal selvsagt isåfall respekteres), men ikke minst på grunn av praktiske årsaker.

Men som nevnt også, så synes jeg at det egentlig det har gått over all forventning å "ha" en stor hund, så funderer jo bare litt på om jeg skal utvide horisonten litt i søket på den perfekte (for oss) hund neste gang. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Yellow skrev:

@Raksha Etter egen erfaring har kattene jeg kjenner og har kjent heller ikke vært helt enig i at det der er definisjonen av maks hygge og bonding time altså ??

Min veide 6,5 kg og følte mye på det med redselen for andre hunder, preget av dårlige opplevelser der. Så som du sier så behøver en mye større hund absolutt ikke å være aggressiv for å gjøre skade, kjenner dessverre til flere tilfeller der små hunder har blitt avlorlig/permanent skadet av andre på grunn av ulykker i forbindelse med leking etc.

-

Grunnen til at jeg savner den type kos/nærheten er jo på grunn av at min hund syntes det var det beste i hele verden å få lov til å bli løftet på og koset med på den måten. Hadde jo ikke syntes det hadde vært i nærheten av det samme dersom det var noe hunden bare tolererte. Som sagt veldig usikker på om dette egentlig er så viktig for meg, eller om det hovedsakelig er et savn på grunn av at det var en stor del av kvalitetstiden med hunden jeg hadde. Men helt ærlig tenker jeg jo at det absolutt er et stort pluss å ha mulighet til å løfte på hunden, pga kosen (selv om jo ikke alle hunder liker dette, skal selvsagt isåfall respekteres), men ikke minst på grunn av praktiske årsaker.

Men som nevnt også, så synes jeg at det egentlig det har gått over all forventning å "ha" en stor hund, så funderer jo bare litt på om jeg skal utvide horisonten litt i søket på den perfekte (for oss) hund neste gang. 

Poeng :lol: to av tre katter her hater bæring. :aww:  

Det  ER et reelt problem med liten vs stor hund og skader ja.

Men ser jo sånn som basenjien  min da, han skal helst ligge inni oss, kan ikke få nok nærhet. Toppen av lykke er å få ligge under dyna med oss. Så går jo selvsagt an å se etter større hunder med stort nærhetsbehov? Ikke bare min basenji som er sånn. (ikke dermed sagt at jeg anbefaler basenji av den grunn :lol: ). Salukiene mine vil også være inntil og nær så mye som mulig, ikke helt samme måte som basenjien, men Lupin elsker å få ligge i fanget. :aww: Noget upraktisk, men alt går om man vil.  Men akkurat bæring tror jeg ikke noen av dem er storfan av, med untak av om Kasko er kald eller redd ute, da syns han det er helt utmerket å få haike på armen. Så det blir jo en overveiing ja, du finner jo garantert andre måter å ha den samme kvalitetestiden med en hund som ikke liker å bli løfta på liksom. Blir spennende å se hva du ender opp med. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har katter å kose med, selvom ingen av de liker å bli bært da. :lol: Men savner den kosinga med bikkja også, han er liksom ikke sånn videre interessert i den type kos som f.eks chien i stallen. Joda han kan ligge ved siden av meg i sofaen osv, og eeeeelsker å bli klødd på, men så går han vekk og legger seg etter sånn 5 minutter. Da vil han være i fred. :P But then again, det går jo på individ ikke størrelse. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt mellomstor(ca30 kg) og halvliten?(ca 11-12kg) og jeg synes de små har vært en hel del mer praktisk enn stor. Det eneste er at jeg synes det er mer praktisk å ha stor når man trener lydighet, men til gjengjeld så krever stor mer plass, mer mat, er litt styrete når de plent skal ligge på fanget etc. På den annen side er det litt sånn "mer og ta i" når man koser og sånt. Jeg er ikke redd for at den store skal bli skadet når vi treffer andre hunder, hun er såpass stor(i tillegg til hennes opptrenden ovenfor andre hunder) at jeg er sjeldent bekymra for at det blir noe bråk, ekstremt sjeldent noen hunder tuller med henne eller er innpåslitne.

Minsten på 12 kg tar liten plass, spiser mindre og er lettere å holde igjen på tur når hun vil noe. Jeg husker dog når hun var valp på 2 kg. og jeg har funnet ut at en så liten vil jeg ikke ha. Det var stress. Passe på at hun ikke lå der jeg skulle sette meg, se hvor jeg gikk så jeg ikke tråkka på henne og veldig beskyttende ovenfor henne mtp. andre hunder så hun ikke skulle bli skremt eller skadet. Nå som hun er mer voksen(i kroppen i det minste) så er jeg ikke så bekymra, men jeg ser jo at hun fortere blir et herseoffer enn den store min av bøllehunder(dette skjermes hun selvfølgelig for). Hun er akkurat stor nok til at jeg ikke bekymrer meg så veldig for skade, men liten nok til at store, pågående og voldsomme hunder får hjertet mitt til å slå ekstra hardt. Jeg må dog si at på tross av dette, er hun er mer hendy størrelse i forhold til hva jeg liker. Neste hund blir nok ikke mer enn rundt 20 kg max, synes det er mer enn nok. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har hatt mellom/stor (57 cm og 30 kg), mellom/liten (42 cm og 12 kg) og mellom (46-50 cm, 18 og 22 kg).

Jeg trives helt klart best med de to siste. Kunne veldig tenke meg en hund på ca 38-40 cm, av og til hadde det vært praktisk med en hund so tok litt mindre plass. Men pr. dd finner jeg ingen raser i den størrelsen som jeg blir helt komfortabel med, så da kommer jeg nok til å bli værende på hunder i mellom str. sånn ca 50 cm pluss/minus. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hund på 16 kg, har hatt hund på ca 40. Str messig trives jeg aller best med de store hundene. Nå har jeg staff på 16, han er jo energibombe. Den nye valpen min blir stor, dem har som oftest ett roligere tempo, så to rake motsetninger her i hus [emoji23]

Sent fra min SM-T550 via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...