Gå til innhold
Hundesonen.no

Hannhunder som sloss


Lucifer
 Share

Recommended Posts

Har noen tips eller erfaringer om dette?

mine to hannhunder har vært gode venner helt til nå. den ene er 5 år og den andre er litt over 1 år (akkurat kommet i den verste fasen) hatt han siden han var valp. de har begynt å fly på hverandre daglig og biter hverandre til blods. Er veldig usikker på hva det kommer av. Kan skje både inne, i hagen og på tur. Starter med at de setter øynene i hverandre og stivner helt. Aner ikke hva jeg skal gjøre lenger. Skiller dem så klart hver gang. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Først og fremst må de ikke så muligheten. Å skille dem når de har røket sammen er for sent. De må aldri være sammen uten nøye tilsyn, og adskillelse ved det minste tegn til konflikt.Bånd på tur. Også unngå alle konfliktsituasjoner der de kan sloss om ressurser som mat, kos, oppmerksomhet, godbiter, leker osv.

Det kan være, men slett ikke sikkert, at det går over når nr 2 har blitt voksen.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo ikke alltid at to (hann)hunder går sammen, men det merker man jo ikke til før de er voksne. Som nettopp den yngste er blitt nå, oppdaget at han også er "mann", med en stemme. Jeg er enig med Simira, unngå absolutt alle konfliktsituasjoner. Også jeg ville jeg kanskje ha satt munnkurv på begge når de er sammen, OM de skulle fly på hverandre har de da ikke sjansen til å verken henge seg fast- eller skade hverandre. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

11 timer siden, Lucifer skrev:

Takk for gode svar :) sant som du sier kristiin, er jo ikke alle som går sammen rett og slett. Så jeg får bare gjøre alt jeg kan for å unngå alle mulige situasjoner som kan skape konflikt og krysse det jeg har for at de finner ut av det og blir venner igjen. 

Det er ikke meningen å være negativ, men jeg ville ikke hatt sånn veldig store forhåpninger om at de blir venner igjen. Kan hende de kan lære å omgås hverandre uten å lage bråk, men om de ryker i sammen så ofte som jeg får inntrykk av så er nok slaget litt tapt. Jeg ville også hatt munnkurv på dem så de ikke får skadet hverandre om de ryker sammen og også sterk vurdert å omplassere den ene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde to tisper som ikke tålte trynet på hverandre etter de hadde en fight i fjor en gang, og som gikk inn for å drepe hverandre om muligheten bød seg. Det tok 4 mnd etter den fighten å få de til å gå sammen igjen uten å bare fly rett i synet på hverandre uten grunn. Ute på tur hadde jeg på munnkurv, en hund i hver hånd, de fikk gå på hver sin side og oppføre seg. Hvert minste lille tegn på bråk ble slått ned på å stoppet av meg med en gang, og ettersom de hadde munnkurv så ble det jo aldri noe fight før jeg fikk stoppet det. 

De turene tror jeg var avgjørende for at de i det hele tatt fungerte litt sammen, hadde jeg skilt de og bare gått med en og en så hadde nok problemet bare vedvart/blitt verre. Med tid å stunder ble det gradvis bedre og ettersom det ble bedre fikk de og mer og mer frihet tilbake, gå i langt bånd, gå i sele og til sist av med munnkurv. De ble såpass av de fint kunne leke sammen og var seg selv igjen etter 6-8 mnd ca(men jeg hadde aldri kommet til å la de være hjemme alene løse i samme rom feks). Dessverre så hadde de en ny fight senere fordi de fikk leke med halsbånd på seg og den ene hunden hektet fast kjeven i halsbåndet til den andre og det smalt når vi kom bort å skulle løsne dem. Det ble ikke like dårlig stemning etter denne fighten, men ikke helt toppers heller, i tillegg måtte de være adskilt i nesten en uke mens jeg var på sykehuset og det hjalp ikke på forholdet dem imellom. De gikk fortsatt greit over ens, jeg var ikke redd for at de skulle sloss bare fordi, men det var en setting som trigget og det var når den ene fyrte seg opp litt på joggere/syklister e.l. så gikk den andre på den som trigget, i en allerede opphetet situasjon så kunne nok dette blitt slåssing. Ettersom vi nettopp har fått barn så ble valget her å avlive(ingen av dem egnet seg til omplassering), da jeg ikke kan gå med to slike hunder og barnevogn, det går liksom bare ikke. Det er mulig det kunne gått seg til igjen, men med nevnte barn så har jeg ikke den kapasiteten akkurat nå, samt at disse hundene hadde andre issues også.

Poenget, det er godt mulig at det kan gå bra, om du greier å unngå slåssing nå fram til den unge er helt voksen og ferdig med pubertet og tull (altså det neste året eller par årene). Så er det godt mulig det roer seg og går bedre av seg selv, men det kommer antagelig til å kreve en god del jobb og du har selvsagt ikke noen garanti. Men det er også viktig at du ikke holder hundene hver for seg, de trenger å gå tur sammen osv så de opprettholder båndet seg i mellom og flokkfølelsen. 

 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har to hanner som ikke alltid går over ens, i hverdagen går det fint, de er ikke løse sammen alene annet enn helt korte perioder, men kan ha dem sammen i stua og på tur. Avogtil smeller det fremdeles, og da gjerne uten at jeg skjønner hvorfor det smalt akkurat da, men stort sett løser de det greit med å banne til hverandre, og gir seg av seg selv eller når jeg bryter inn. Men dette har gått seg til over tid. De begynte å slåss da yngste ble rundt året, og hadde perioder der jeg var helt sikker på at de skulle drepe hverandre og de var skilt inne mer eller mindre konstant. Ute har det sjelden vært problem hos oss, så de har alltid fått turer sammen og kunne være løse sammen ute. 

Det aller viktigste i en sånn situasjon er å forebygge slåssingen. Hver eneste slåsskamp gjør situasjonen verre. Hos oss så har også atskillelse gjort det verre, som malamuten er inne på. Det beste for oss når de slåss er å skille dem kjapt, og så tvinge dem sammen igjen - under streng kontroll - med en gang. Jo lengre de er separert på ordentlig, jo mer spenning bygger det seg opp og spesielt den ene blir veldig usikker og spent når de kommer sammen igjen. 

Det der er en jobb jeg ikke vet om jeg ville tatt igjen, jeg var innstillt på det siden jeg fikk to hanner med kort mellomrom i alder, og det har aldri vært aktuelt å omplassere så lenge vi får hverdagen til å fungere så godt som den gjør, jeg angrer ikke og vi har definitivt normalt greit samspill mellom gutta. Men jeg er ikke sikker på om jeg orker en gang til, så får jeg flokk som ikke fungerer senere så kan det nok hende det ender med omplassering. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, Daldorf skrev:

Lurer på en ting; Kan løsningen være å kastrere den yngste? (ett-åringen)

Eller løser det ingen problemer vedr. slåssing?

Tror det er veldig individuelt. Vi hadde en elghund som ble kjemisk kastrert (pga. kronisk stress med løpetisper), han gikk fra å være verdens triveligste og mest mentalt solide hund til å bli en utagerende og aggressiv drittsekk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hahaha! Har tenkt lenge for å klare komme på noen raser å supplere med. Det er alltid golden, labrador og springer som foreslås, fordi de er hva de er, og de andre rasene er det ikke.  Det ble vanskelig. Raser med masse, tykk pels vil ikke jogge i varmen, så pyrineer og eurasier utgår på det.  Bichon? De individene jeg har møtt har vært fine og gitt et inntrykk av rasen som fin. Jeg kommer heller ikke på flere raser som passer alle kriteriene like godt som de Simira nevner.  Aldri hørt om en kjip labrador, men det ble avlet noen lite rasetypiske og dårlige golden under store popularitetsbølger, og det finnes visst sure og gretne springere også. Velg oppdretter med omhu.    Edit: "retrieverne" ville jeg unntatt Nova Scotia Duck Tolling, Curly Coated og Chesapeak Bay fra. De to første er ihvertfall noe annet enn typisk lab og golden. Nervøsitet blant første, vokt på andre. Siste er jeg usikker på, men den er sjelden, og det er sikkert en grunn til det. 
    • Jeg er enig med resten. Om man har økonomi selv til dekke mye er det jo veldig bra!   Dyrlege prisene har økt ganske så mye de siste årene da så det jeg betalte for operasjon av kreft kul i 2016 til forrvge hunden min var ca det samme jeg nylig betalte til hun jeg har nå for ørerens under lett bedøvelse og blodprøve 11300-,   Jeg har ikke økonomi til ikke ha forsikring med de prisene som er nå. Har hatt Agria siden 2006 og er godt fornøyd med de.Har ikke brukt de så alt for mye men,endel har det jo blitt. Årssummen øker jo jevnt og trutt der også selv om rasen jeg har ike er den dyreste forsikre. Var på litt over 4000,- for 8 år siden nå er den på 8000,-
    • Med tanke på ønske om terapihund, hundesport og familieliv så tenker jeg jo at retrieverene, eventuelt engelsk springer spaniel eller storpuddel, er generelt gode alternativer. Husk også at barn under 16 ikke skal ha selvstendig ansvar for hund. Det er litt rom for tolkning der, men jeg ville ihvertfall gjort en seriøs vurdering på hvordan barnet vil takle og håndtere en uventet situasjon på tur, om hunden kommer seg løs og skremmer noen, blir angrepet av en annen hund, jager vilt e.l.
    • Hei! Vi er en familie på 6, 4 barn fra 15år til 1år. Jeg er hovedsakelig den som har lyst på hund, og det vil nok jeg som hovedsakelig har ansvar for både luftig og trening. Håper også at de to eldste på 15 og 12 skal kunne lufte uten problem. Jeg har tidligere hatt flere hunder i hus, blant annet Border Collie, Rottweiler, Dobermann-blanding og Chihuahua. Jeg trives nok best med hunder i gruppe 1, men ønsker meg nå noe mer stødig, uten for mye risiko for mentale brister, vokt osv.  Jeg kommer nok heller ikke til å være like aktiv på trenings fronten, selv om jeg har et ønske om både lp og agility på hobbybasis.    Hunden vil hovedsakelig være familiehund, og være en del av hverdagskaoset, med masse lek og moro, følging på fotballtreninger, en joggetur i ny og ne, lengre turer i helger. Min store lidenskap er hund, så mentalttrening vil bli lagt inn litt hit og dit innimellom.    Den må tåle besøk, nye situasjoner og helst ikke ty til bjeffing ved hver minste ting. Vet at dette er ting som også må trenes på, men ønsker en rase der det er 90% sjanse for å lykkes enn 10%. Hvilke raser tenker dere kan passe inn hos oss? Har også en drøm om å utdanne denne hunden til terapi hund, men det vil tiden vise.
    • Har gjensidige og de er hvertfall aldri noe tull med!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...