Gå til innhold
Hundesonen.no

Hunderaser


Angelina
 Share

Recommended Posts

Jeg eliminerte først de gruppene og typene jeg ikke ville ha (jaktraser, terriere, mynder, miniatyrer, spisshunder, o.l). 

Deretter valgte jeg ut hvilken pelstype jeg ikke ville ha. Ikke klipping, napping, lang pels, veldig lys pels som lett blir misfarget, ikke krøllete som puddel og liknende. 

Og jeg har hatt helse og gemytt som absolutte krav. De elimineringene ovenfor var bare en slags grovsortering, men som likevel ville vært utelukket. Personlighet, trenbarhet, og aktivitetsnivå var så klart en faktor også.

Til sist satt jeg igjen med Beauceron, Hovawart, og Chodsky Pes. 
På den tiden jeg bestemte meg var ikke CP FCI godkjent, og det er den ikke helt 100% enda. Det satte mye begrensninger for hva jeg ønsket å gjøre med neste hund. 

Når jeg sammenlignet de to andre var mitt inntrykk at Hovawart var langt mer krevende enn Beauceron, og i tillegg så hadde jeg allerede falt pladask for personligheten deres. 
Nå har jeg en snart 17 mnd Beauceron, og jeg vet helt sikkert at jeg aldri i verden vil ha en annen rase :heart: 
Noen ganger vet man bare at det er rett. Når jeg lette så var det ingen som gav med samme følelsen som de gjorde :) 


Hva er det som gjør at du vurderer å bytte rase? Ønsker du andre kvaliteter? Kan det være at du kan finne det i en annen type avl? Finnes jo mange raser hvor man finner oppdrettere som avler både showvariant og bruksvariant. :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er litt ambivalent her, jeg liker de rasene jeg har hatt, men jeg ønsker samtidig å utforske litt.... Men så er mine valg mer tilfeldig enn de burde være også, i forhold til det å velge rase.

Skulle egentlig ha schäfer jeg, det var det jeg vokste opp med, fine hunder.... Men helsen var det så som så med...

Jeg ville ha amstaff, fordi jeg hadde møtt så mange flotte individer, og ja, fordi jeg likte utseendet. Men så var jo det forbudt, så da kunne jeg glemme det.

Staffen ble da neste mulige valg, og jeg elsker han jeg har, og jeg kommer sikkert til å kjøpe en til, om jeg finner en med god nok helse. Samtidig er det flere ting som blir litt påtrengende med staffen i forhold til meg selv og min familie...disse klovneriene og ADHD-tendensene, litt for glad i folk.... Elsker rasen, men vet ikke om jeg skal ha to samtidig.

Valgte Dogo Canario for vakt- og voktegenskaper, samt at de var kjent som roligere/behov for mindre aktivitet enn andre tilsvarende hunder, mer førerorientert slik som schäferen, samtidig leken slik som staffen..... Vil absolutt ha Canario igjen.

Det er viktig å velge rett hund for seg, ut i fra hva du kan gi hunden, og det er mange raser jeg tenker jeg kunne gitt et godt liv. Jeg skjønner veldig godt at folk velger sammer rase om og om igjen, men jeg ville ikke vært foruten den erfaring jeg har med en helt annen rase enn den jeg har hatt eller har oppvokst med tidligere. Jeg vokste mye som hundeeier ved det å bryne meg på en ny rase.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med hjertet? :D Og en liten dæsj fornuft her og der.

Når jeg bytter rase er det som regel fordi jeg er ute etter andre egenskaper. Ser ingen grunn til å bytte fra noe jeg mener fungerer godt og liker. At jeg kommer til å bytte fra rasen jeg har nå til en annen rase går på jaktegenskaper.

Det første jeg ser etter ved rasevalg er væremåte, jeg må klare å leve med dyret. Mange hunder har en del særtrekk eller et vesen som ikke tiltaler meg og det orker jeg ikke å forholde meg til. Ikke alltid jeg kan sette fingeren på hva det er, noen raser liker jeg bare ikke selv om de passer meg i teorien.

Etter det går det på bruksområde, den må passe inn i min livsstil og til det jeg skal bruke den til.
Jeg jakter og vil gjerne ha hunder som er brukbare til den jakta jeg driver med, da gjenstår ikke alt for mange aktuelle raser.

Om de to overnevnte stemmer, er helsa en avgjørende faktor for om jeg går for rasen eller ikke. Pels kommer i siste rekke, men det er i stor grad bare napperaser eller lett-stelte raser som er aktuelle for meg og jeg kan leve med begge deler.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg velger hunderase etter bruk. Hva trenger jeg i en hund, og hva ønsker jeg i en hund. Både bruksegenskaper og gemytt. Helse og størrelse er også viktig, og jeg titter også på pels.

Ikke umulig jeg skaffer meg en annen rase som maskot, eller bare noe å prøve ved siden av, men kommer nok ikke til å bytte "hovedrasen" før jeg evt skulle få bruk for andre egenskaper.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg valgte min rase en gang for 24 år + siden ønsket en turkamerat som var grei å ha med å gjøre, gjerne litt allsidig i bruk. Jeg dypt fascinert over rasens historie og de egenskapene jeg leste om. For meg var polarhunder frem til møtet med en dansk hundebok på biblioteket totalt ukjent, bortsett fra alt det negative jeg hadde hørt om noen grønlandshunder som bodde i nærheten. Fikk streng beskjed om og aldri hilse på de hundene (uavhengig av om eier var til stede). 
Motstanden hjemme var stor når jeg ønsket meg en Siberian, for sånne var jo både ville og farlige, og kom sikkert til å spise folk (sånn omtrent). Men siden jeg fikk min første etter mye bearbeiding av foreldre har jeg ikke sett meg tilbake. Siberian Husky bare er min rase. 

Så er det mange andre raser jeg kunne tenkt meg enten som maskoter, eller dersom ting skulle endre seg veldig hos oss, men foreløpig holder vi oss til en flokk Siberians :D 

Så mitt valg var nok ikke så altfor gjennomtenkt eller reflektert. Jeg kommer ikke fra noen hundefamilie, og rasehunder og alt man bør undersøke rundt var noe ingen tenkte på. Så litt flaks med fullklaff kan man vel si det var.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har vokst opp med stående fuglehunder. Mitt første kjøp som ung voksen var labrador. Impulskjøp, ingen annen tanke bak enn "SØT"; men veldig hyggelig og snill og lettrent hund. Så flaks. Min mann hadde vokst opp med spaniel, og han kjøpte for konfirmasjonspengene sine engelsk setter. Neppe gjennomtenk mtp rase-egenskaper, men det var det han ville ha. 

Da vi sammen skulle kjøpe hund var felles multiplum aktiv fuglehund, så det ble en ikke helt renraset vorsteh (75 % vorsteh). Det var full klaff fordi vi begge løp mye, og dro m ungene på lange turer i marka i helgene.  

Og det balla på seg med AH-fuhlehund og AH-SH-grønlandshund-blandinger (samt en samojed som ikke virka). 

Da helsa mi begynte å svikte engasjerte jeg meg i andre typer hundeaktivitet,  og etter dette har jeg valgt rase etter hva jeg har tenkt å bruke hunden til.  

Og jo eldre jeg har blitt jo mer kritisk har jeg blitt: utseende betyr lite; gemytt, brukegenskaper, og daglig funksjonsnivå betyr mest.  Hundene skal virke i det daglige familielivet, OG de skal kunne brukes. 

Per i dag har vi en hund jeg og datter deler på, og en som datter og ektemannen min (og datterens far) deler på. Der blir nok flere etterhvert, nøye valgt etter gemytt, sosialitet og bruksegenskaper. 

Kun EN rase er uaktuelt for meg. Jeg syns det er mye mer spennende og lærerikt å håndtere ulike raser. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg skulle kjøpe min første (egne) hund, ville jeg bare ha en hund og hadde ingen tanker om hva slags hundehold jeg ville ha, hva slags pelstype eller gemytt eller noenting i det hele tatt. Så jeg "kom over" en basenjivalp som var den siste i et kull som de ikke hadde fått solgt, og kjøpte den nærmest på impuls :P Det viste seg jo heldigvis at den var perfekt for meg :D Krevde lite hjernetrim, trengte nesten bare tur og kos. Nå er jeg på min basenji nummer tre, og det er ytterst få hunderaser jeg kunne tenke meg å ha. Dog, neste gang skal jeg ha saluki. Jeg falt for dem pga utseendet :P Og de er ikke ulike basenjien på andre områder, så jeg er sikker på at den vil passe godt for meg. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har kun hatt en eneste hunderase som jeg har hatt fire hunder av så jeg har jo null erfaring med andre hunderaser og det hadde vært litt gøy å prøve ut forskjellige hunderaser. Men samtidig skal man jo ha hunden og rasen i ca kanskje 15 år så det er jo viktig å velge rett rase. Det er så mange flotte raser og det er omtrent umulig å velge en hunderase. Og hvordan kan jeg si at jeg har favoritt hunderasen som den jeg har hatt fire hunder av når jeg ikke har prøvd noen andre? Man kan gå seg vill i hunderasen jungelen altså.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...