Gå til innhold
Hundesonen.no

Hunderaser


Angelina
 Share

Recommended Posts

Jeg eliminerte først de gruppene og typene jeg ikke ville ha (jaktraser, terriere, mynder, miniatyrer, spisshunder, o.l). 

Deretter valgte jeg ut hvilken pelstype jeg ikke ville ha. Ikke klipping, napping, lang pels, veldig lys pels som lett blir misfarget, ikke krøllete som puddel og liknende. 

Og jeg har hatt helse og gemytt som absolutte krav. De elimineringene ovenfor var bare en slags grovsortering, men som likevel ville vært utelukket. Personlighet, trenbarhet, og aktivitetsnivå var så klart en faktor også.

Til sist satt jeg igjen med Beauceron, Hovawart, og Chodsky Pes. 
På den tiden jeg bestemte meg var ikke CP FCI godkjent, og det er den ikke helt 100% enda. Det satte mye begrensninger for hva jeg ønsket å gjøre med neste hund. 

Når jeg sammenlignet de to andre var mitt inntrykk at Hovawart var langt mer krevende enn Beauceron, og i tillegg så hadde jeg allerede falt pladask for personligheten deres. 
Nå har jeg en snart 17 mnd Beauceron, og jeg vet helt sikkert at jeg aldri i verden vil ha en annen rase :heart: 
Noen ganger vet man bare at det er rett. Når jeg lette så var det ingen som gav med samme følelsen som de gjorde :) 


Hva er det som gjør at du vurderer å bytte rase? Ønsker du andre kvaliteter? Kan det være at du kan finne det i en annen type avl? Finnes jo mange raser hvor man finner oppdrettere som avler både showvariant og bruksvariant. :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er litt ambivalent her, jeg liker de rasene jeg har hatt, men jeg ønsker samtidig å utforske litt.... Men så er mine valg mer tilfeldig enn de burde være også, i forhold til det å velge rase.

Skulle egentlig ha schäfer jeg, det var det jeg vokste opp med, fine hunder.... Men helsen var det så som så med...

Jeg ville ha amstaff, fordi jeg hadde møtt så mange flotte individer, og ja, fordi jeg likte utseendet. Men så var jo det forbudt, så da kunne jeg glemme det.

Staffen ble da neste mulige valg, og jeg elsker han jeg har, og jeg kommer sikkert til å kjøpe en til, om jeg finner en med god nok helse. Samtidig er det flere ting som blir litt påtrengende med staffen i forhold til meg selv og min familie...disse klovneriene og ADHD-tendensene, litt for glad i folk.... Elsker rasen, men vet ikke om jeg skal ha to samtidig.

Valgte Dogo Canario for vakt- og voktegenskaper, samt at de var kjent som roligere/behov for mindre aktivitet enn andre tilsvarende hunder, mer førerorientert slik som schäferen, samtidig leken slik som staffen..... Vil absolutt ha Canario igjen.

Det er viktig å velge rett hund for seg, ut i fra hva du kan gi hunden, og det er mange raser jeg tenker jeg kunne gitt et godt liv. Jeg skjønner veldig godt at folk velger sammer rase om og om igjen, men jeg ville ikke vært foruten den erfaring jeg har med en helt annen rase enn den jeg har hatt eller har oppvokst med tidligere. Jeg vokste mye som hundeeier ved det å bryne meg på en ny rase.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med hjertet? :D Og en liten dæsj fornuft her og der.

Når jeg bytter rase er det som regel fordi jeg er ute etter andre egenskaper. Ser ingen grunn til å bytte fra noe jeg mener fungerer godt og liker. At jeg kommer til å bytte fra rasen jeg har nå til en annen rase går på jaktegenskaper.

Det første jeg ser etter ved rasevalg er væremåte, jeg må klare å leve med dyret. Mange hunder har en del særtrekk eller et vesen som ikke tiltaler meg og det orker jeg ikke å forholde meg til. Ikke alltid jeg kan sette fingeren på hva det er, noen raser liker jeg bare ikke selv om de passer meg i teorien.

Etter det går det på bruksområde, den må passe inn i min livsstil og til det jeg skal bruke den til.
Jeg jakter og vil gjerne ha hunder som er brukbare til den jakta jeg driver med, da gjenstår ikke alt for mange aktuelle raser.

Om de to overnevnte stemmer, er helsa en avgjørende faktor for om jeg går for rasen eller ikke. Pels kommer i siste rekke, men det er i stor grad bare napperaser eller lett-stelte raser som er aktuelle for meg og jeg kan leve med begge deler.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg velger hunderase etter bruk. Hva trenger jeg i en hund, og hva ønsker jeg i en hund. Både bruksegenskaper og gemytt. Helse og størrelse er også viktig, og jeg titter også på pels.

Ikke umulig jeg skaffer meg en annen rase som maskot, eller bare noe å prøve ved siden av, men kommer nok ikke til å bytte "hovedrasen" før jeg evt skulle få bruk for andre egenskaper.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg valgte min rase en gang for 24 år + siden ønsket en turkamerat som var grei å ha med å gjøre, gjerne litt allsidig i bruk. Jeg dypt fascinert over rasens historie og de egenskapene jeg leste om. For meg var polarhunder frem til møtet med en dansk hundebok på biblioteket totalt ukjent, bortsett fra alt det negative jeg hadde hørt om noen grønlandshunder som bodde i nærheten. Fikk streng beskjed om og aldri hilse på de hundene (uavhengig av om eier var til stede). 
Motstanden hjemme var stor når jeg ønsket meg en Siberian, for sånne var jo både ville og farlige, og kom sikkert til å spise folk (sånn omtrent). Men siden jeg fikk min første etter mye bearbeiding av foreldre har jeg ikke sett meg tilbake. Siberian Husky bare er min rase. 

Så er det mange andre raser jeg kunne tenkt meg enten som maskoter, eller dersom ting skulle endre seg veldig hos oss, men foreløpig holder vi oss til en flokk Siberians :D 

Så mitt valg var nok ikke så altfor gjennomtenkt eller reflektert. Jeg kommer ikke fra noen hundefamilie, og rasehunder og alt man bør undersøke rundt var noe ingen tenkte på. Så litt flaks med fullklaff kan man vel si det var.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har vokst opp med stående fuglehunder. Mitt første kjøp som ung voksen var labrador. Impulskjøp, ingen annen tanke bak enn "SØT"; men veldig hyggelig og snill og lettrent hund. Så flaks. Min mann hadde vokst opp med spaniel, og han kjøpte for konfirmasjonspengene sine engelsk setter. Neppe gjennomtenk mtp rase-egenskaper, men det var det han ville ha. 

Da vi sammen skulle kjøpe hund var felles multiplum aktiv fuglehund, så det ble en ikke helt renraset vorsteh (75 % vorsteh). Det var full klaff fordi vi begge løp mye, og dro m ungene på lange turer i marka i helgene.  

Og det balla på seg med AH-fuhlehund og AH-SH-grønlandshund-blandinger (samt en samojed som ikke virka). 

Da helsa mi begynte å svikte engasjerte jeg meg i andre typer hundeaktivitet,  og etter dette har jeg valgt rase etter hva jeg har tenkt å bruke hunden til.  

Og jo eldre jeg har blitt jo mer kritisk har jeg blitt: utseende betyr lite; gemytt, brukegenskaper, og daglig funksjonsnivå betyr mest.  Hundene skal virke i det daglige familielivet, OG de skal kunne brukes. 

Per i dag har vi en hund jeg og datter deler på, og en som datter og ektemannen min (og datterens far) deler på. Der blir nok flere etterhvert, nøye valgt etter gemytt, sosialitet og bruksegenskaper. 

Kun EN rase er uaktuelt for meg. Jeg syns det er mye mer spennende og lærerikt å håndtere ulike raser. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg skulle kjøpe min første (egne) hund, ville jeg bare ha en hund og hadde ingen tanker om hva slags hundehold jeg ville ha, hva slags pelstype eller gemytt eller noenting i det hele tatt. Så jeg "kom over" en basenjivalp som var den siste i et kull som de ikke hadde fått solgt, og kjøpte den nærmest på impuls :P Det viste seg jo heldigvis at den var perfekt for meg :D Krevde lite hjernetrim, trengte nesten bare tur og kos. Nå er jeg på min basenji nummer tre, og det er ytterst få hunderaser jeg kunne tenke meg å ha. Dog, neste gang skal jeg ha saluki. Jeg falt for dem pga utseendet :P Og de er ikke ulike basenjien på andre områder, så jeg er sikker på at den vil passe godt for meg. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har kun hatt en eneste hunderase som jeg har hatt fire hunder av så jeg har jo null erfaring med andre hunderaser og det hadde vært litt gøy å prøve ut forskjellige hunderaser. Men samtidig skal man jo ha hunden og rasen i ca kanskje 15 år så det er jo viktig å velge rett rase. Det er så mange flotte raser og det er omtrent umulig å velge en hunderase. Og hvordan kan jeg si at jeg har favoritt hunderasen som den jeg har hatt fire hunder av når jeg ikke har prøvd noen andre? Man kan gå seg vill i hunderasen jungelen altså.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...