Dominant valp?

[Elises]

Okei, jeg trenger litt hjelp her. 

Valpen min er kun 12 uker gammel, og han har allerede begynt å markere seg og så vidt begynt å løfte foten. Han har også begynt å jokke på både meg, og en av venninnene mine. Når han gjør det sier jeg NEI og tar han ned. Men han gjentar seg. Han kan også bli sint på kvelden når han har raptus, spesielt når vi bærer han. Da knurrer han og biter for å komme seg ned, og vi kan jo ikke slippe han ned da for da lærer han jo seg at det er det han må gjøre for å få komme ned på bakken igjen. 

Kommer hunden til å bli veldig dominant? Eller er det vanlig at valper er slik? Dette er min første valp, men er oppvokst med hund. 

Har dere også kanskje noen tips til hvordan få slutt på bitingen og jokkingen? Takker for svar!!  

[Malamuten]

2 minutter siden, Elises skrev:

Okei, jeg trenger litt hjelp her. 

Valpen min er kun 12 uker gammel, og han har allerede begynt å markere seg og så vidt begynt å løfte foten. Han har også begynt å jokke på både meg, og en av venninnene mine. Når han gjør det sier jeg NEI og tar han ned. Men han gjentar seg. Han kan også bli sint på kvelden når han har raptus, spesielt når vi bærer han. Da knurrer han og biter for å komme seg ned, og vi kan jo ikke slippe han ned da for da lærer han jo seg at det er det han må gjøre for å få komme ned på bakken igjen. 

Kommer hunden til å bli veldig dominant? Eller er det vanlig at valper er slik? Dette er min første valp, men er oppvokst med hund. 

Har dere også kanskje noen tips til hvordan få slutt på bitingen og jokkingen? Takker for svar!!  

 

Det er nok relativt vanlig ja.

Du har nok ikke en spesielt dominant valp, dvs, godt mulig du har en dominant valp/hund av type, men det har neppe stort med dette å gjøre  Så små valper har ofte ikke noe spesielt forhold til hvordan man skal si ifra eller at det er forskjell på hvordan de skal oppføre seg til mennesker kontra andre hunder e.l. Derfor gjør de bare det som faller dem naturlig og deler sine meninger på den eneste måten de kan og det blir gjerne på samme vis som de har gjort ovenfor sine søsken osv før de flyttet fra oppdretter. Akkurat som menneske barn, det ligger gjerne ingen agenda bak det de gjør annet enn at de deler sin mening om ting på den måten de kan å uttrykke de på. 

Det er veldig individuelt når de begynner å løfte på foten osv, og hvor tidlig de begynner med dette eller hvor mye de gjør dette osv har ingenting med hvordan hunden blir å ha med å gjøre eller hvor "dominant" den blir. Jokking har sjeldent noe med dominans å gjøre, det har som regel med stress og overslagshandlinger å gjøre, få kontroll på stresset i situasjonen og jokkingen forsvinner også. Med sånne små så kan det jo være hormoner osv som påvirker like mye som konkrete ting de opplever av yttre stimuli, isåfall får man bare være tålmodig og jobbe med det så går det over igjen etterhvert  Når han har raptus og biter og knurrer så er han neppe sint, han uttrykker nok bare sin missnøye over å bli holdt fast/bært samtidig som det koker litt i toppen pga raptus så han ikke vet helt hva han skal gjøre også bare blir det sånn. 

Ifht jokking så ville jeg bare avbrutt han når han først har begynt, uten å være så veldig streng med mye "nei" og sånt, bare tatt han ned og evt satt han i timeout/holde han til han er rolig igjen om han ikke roer seg selv, men ellers uten å gjøre noen big deal utav det. Og utover det prøvd å forebygge så han helst ikke bikker over til stressjokking i første omgang, men gjør han det (og det kommer jo sikkert til å skje uansett hvor flink dere er til å jobbe med det) så ville jeg bare avbrutt rolig og hjulpet han å roe seg. Samt prøve å se om det er noen spesielle ting eller situasjoner som trigger det og jobbe med ro i disse situasjonene. Og ellers bare ha en god dose tålmodighet, det kommer til å roe seg igjen med alder, modenhet og trening  

Ifht bitingen ville jeg bare ignorert, ventet til han har roet seg også sette han ned. 

[Erza]

Valpen min begynte å løfte beinet når han var 10 uker, og var tidlig ute med markeringa. Han har også hatt en periode hvor han prøvde å ri på andre personer/puter, spesielt når det koker litt over for han. Jeg sier også nei og tar han ned, og når han gjentar seg fjerner jeg han fra situasjonen.  Enten ved å ta han i bånd for å få litt kontroll på han (spesielt når han gjør det når han har raptus) eller setter han i valpegrind så han får en liten timeout. Jeg vil ikke ha det at han rir på folk eller gjenstander, så her gjelder det å være konsekvent. 

Må du plukke han opp når han har raptus? Min blir også gal når jeg løfter han når han har sine gale 10 minutter, og jeg unngår å bære han rett og slett. Hvis jeg skal ut med han tar jeg bare på han bånd, eller lar han løpe det fra seg i hagen. Gi han en leke å bite på og lek litt med han når han har raptus, og hver gang han prøver å bite deg gi han leken.

Kan ikke svare deg på om hunden din blir dominant, men min hund har ikke blitt spesielt dominant (enda, ihvertfall.) Bare vær konsekvent, så går det nok fint  

[Gjest]

Valper er ikke "dominante", ei heller spesielle raser eller hunder. Dominansmyten er akkurat det, en myte. Nå snakker man ikke lenger om alfaparet i en ulveflokk, men avlshannen og avlshunnen. Foredrag på Svensk med oppdatert informasjon basert på den seneste forskningen på hunder og ulver og rangordning:

http://urskola.se/Produkter/162012-UR-Samtiden-Hunden-i-tv-Hundar-ar-inga-vargar

[Malamuten]

4 timer siden, Schæferblanding skrev:

Valper er ikke "dominante", ei heller spesielle raser eller hunder. Dominansmyten er akkurat det, en myte. Nå snakker man ikke lenger om alfaparet i en ulveflokk, men avlshannen og avlshunnen. Foredrag på Svensk med oppdatert informasjon basert på den seneste forskningen på hunder og ulver og rangordning:

http://urskola.se/Produkter/162012-UR-Samtiden-Hunden-i-tv-Hundar-ar-inga-vargar

Dominante hunder finnes, det er ikke det samme som dominansteori eller at hunden prøver å ta over husholdet.. Men valper er vell sjedent dominante.

[spot]

8 timer siden, Schæferblanding skrev:

Valper er ikke "dominante", ei heller spesielle raser eller hunder. Dominansmyten er akkurat det, en myte. Nå snakker man ikke lenger om alfaparet i en ulveflokk, men avlshannen og avlshunnen. Foredrag på Svensk med oppdatert informasjon basert på den seneste forskningen på hunder og ulver og rangordning:

http://urskola.se/Produkter/162012-UR-Samtiden-Hunden-i-tv-Hundar-ar-inga-vargar

Selvsagt kan valper være dominante.  Dvs. noen hunder har en mer dominant legning enn andre hunder.  Men dominans som begrep er et relativt begrep.  En hund som er dominant i en situasjon / i forhold til et individ, trenger ikke å være dominant i en annen situasjon / et annet individ.  Nyere forskning har imidlertid vist at begrepet dominans kan brukes også for å beskrive en stabil legning hos hunder.  I flere studier har man fått resultater som viser at enkelte hunder er mer tilbøyelige enn andre hunder til å være dominante i forhold til andre individer.  Det er til og med slik at dominans betraktes som en av de mest fremtrendene egenskapene hos hunder.  Men det er ikke nødvendigvis slik at det behøver å handle om en eneste egenskap, Tvert i mot kan tilbøyeligheten til å dominere andre individer bunne i flere årsaker.  F eks en "allmenn" bestemthet, evnen til å ville kontrollere sine omgivelser og og å være offensiv i sosiale konflikter.  Så dette med dominans er langt i fra noen myte.  Det betyr også selvsagt at at noen hunder har en submissiv legning.  Men en hund med en submissiv legning kan også i en gitt situasjon / i forhold til et visst individ / flere individer også være den dominante parten.  Dominans er relativt, men det er helt klart opplagt at noen hunder er født med en dominant leging, og dette kan i mange tilfeller være en fordel, men også en utfordring for (uerfarne) hundeeiere.  Dette er forøvrig intet nytt for folk som har et større antall hunder, og gjerne familieflokker sammen med med innkjøpte hunder.  Imidlertid er det få hundefolk som har nettopp det.

[simira]

Enig med de over her, dominans finnes i høyeste grad, men har ingenting å gjøre med det de fleste tror, som valpeadferd og hunder som prøver å "klatre på rangstigen" i huset.

[Snøfrost]

Hvis noen tror dominas ikke eksisterer mellom hunder så kan de få komme hit å studere dynamikken i flokken når de er hundegården på 300kvm+ Det er ganske tydelig at mor selv er dronninga på haugen og har full kontroll, og dominans over, sine døtre. Uten at hun på noen måte er slem med de. Hun ville nok også vært en håndfull for en del mennesker da hun har en del meninger og overhodet ikke er en smisker. En typisk hund som blir beskrevet som dominat etter eldre tekster. Jeg vil ikke si hun er dominant ovenfor folk, men meninger har hun. Du må gjerne kallen henne stammoren eller avlstispen i stedet, men hun er fortsatt en en dominant fremtreden ovenfor de andre tispene som er hennes døtre. Eldste dattera er nummer 2 i rekken (og hun er svært føyelig i forhold til meg og andre folk). Hannhunden må fint føye seg etter de to eldste damene osv osv.  I det daglige har jeg 2 flokker, to ulike familiegrupper, på hhv 5 og 3 hunder pr nå. (De går jo sammen i spann, men oppholder seg i ulike hundegårder ellers).

 

Med tanke på valpen til TS så synes jeg Malamuten gav mange gode råd

[Mari]

13 timer siden, spot skrev:

Selvsagt kan valper være dominante.  Dvs. noen hunder har en mer dominant legning enn andre hunder.  Men dominans som begrep er et relativt begrep.  En hund som er dominant i en situasjon / i forhold til et individ, trenger ikke å være dominant i en annen situasjon / et annet individ.  Nyere forskning har imidlertid vist at begrepet dominans kan brukes også for å beskrive en stabil legning hos hunder.  I flere studier har man fått resultater som viser at enkelte hunder er mer tilbøyelige enn andre hunder til å være dominante i forhold til andre individer.  Det er til og med slik at dominans betraktes som en av de mest fremtrendene egenskapene hos hunder.  Men det er ikke nødvendigvis slik at det behøver å handle om en eneste egenskap, Tvert i mot kan tilbøyeligheten til å dominere andre individer bunne i flere årsaker.  F eks en "allmenn" bestemthet, evnen til å ville kontrollere sine omgivelser og og å være offensiv i sosiale konflikter.  Så dette med dominans er langt i fra noen myte.  Det betyr også selvsagt at at noen hunder har en submissiv legning.  Men en hund med en submissiv legning kan også i en gitt situasjon / i forhold til et visst individ / flere individer også være den dominante parten.  Dominans er relativt, men det er helt klart opplagt at noen hunder er født med en dominant leging, og dette kan i mange tilfeller være en fordel, men også en utfordring for (uerfarne) hundeeiere.  Dette er forøvrig intet nytt for folk som har et større antall hunder, og gjerne familieflokker sammen med med innkjøpte hunder.  Imidlertid er det få hundefolk som har nettopp det.

Hvilke studier er dette og hvordan defineres dominans?

[Pringlen]

39 minutter siden, Snøfrost skrev:

Hvis noen tror dominas ikke eksisterer mellom hunder så kan de få komme hit å studere dynamikken i flokken når de er hundegården på 300kvm+ Det er ganske tydelig at mor selv er dronninga på haugen og har full kontroll, og dominans over, sine døtre. Uten at hun på noen måte er slem med de. Hun ville nok også vært en håndfull for en del mennesker da hun har en del meninger og overhodet ikke er en smisker. En typisk hund som blir beskrevet som dominat etter eldre tekster. Jeg vil ikke si hun er dominant ovenfor folk, men meninger har hun. Du må gjerne kallen henne stammoren eller avlstispen i stedet, men hun er fortsatt en en dominant fremtreden ovenfor de andre tispene som er hennes døtre. Eldste dattera er nummer 2 i rekken (og hun er svært føyelig i forhold til meg og andre folk). Hannhunden må fint føye seg etter de to eldste damene osv osv.  I det daglige har jeg 2 flokker, to ulike familiegrupper, på hhv 5 og 3 hunder pr nå. (De går jo sammen i spann, men oppholder seg i ulike hundegårder ellers).

 

Med tanke på valpen til TS så synes jeg Malamuten gav mange gode råd

Veldig artig ja, å studere hundenes samliv. Da jeg hadde dogoen var det ikke veldig vanskelig for folk å se at hun var "sjefen over alle sjefer". Det var jo også en dominant hund, og det syntes. Nå, derimot, tror jeg få ville gjettet riktig på hvem som faktisk er øverst på rangen. Det er faktisk den milde, forsiktige hygenen, som alltid er litt i bakgrunnen, som er den alle smisker med. Selv frøken vaktmester (som nok er den eneste som kan defineres som dominant) vet ikke hva godt hun skal gjøre for den støveren  Så er det kjernefamilien på fire: mor, to barn og et barnebarn. De er veldig sammensveisede, og passer på hverandre. Litt på siden er det ei som er veldig usikker på både egen posisjon, og på hygenen. Det er den løse kanonen her, men det går fint med kontroll. Merkelig nok ser hun veldig opp til haldenstøveren, som alle andre bare anser som en klovn og et tilbehør. Alle ser også opp til hanbikkja her, selv om han også bare er en fjott. 

Det var veldig ot, ja. Men et spennende tema!

[Malamuten]

Første tispa jeg hadde var også en veldig naturlig dominant hund, men det er det nok ikke mange (uerfarne ihvertfall) som hadde gjettet, for hun fremstod aldeles ikke sånn som mange gjerne skal ha det til at dominante hunder er. 

Hun bare hevet seg over alle mulige konflikter, var 100% trygg på seg selv og snudde ryggen til de som ville yppe- Hun gikk over ens med alt og alle, bråkte aldri med mindre hun ble flydd på å måtte forsvare seg, og godheten, roligheten og tålmodigheten selv i alle situasjoner. Fremstod som mild og god, men hadde mer enn nok tyngde OM det trengtes og bare hennes utstråling var nok til at de færreste prøvde seg på noe mot henne heller, det var bare enighet om hvordan ting var der. Og verdens enkleste hund å ha med å gjøre for oss tobeinte også. 

[Helianthus]

På 8/20/2016 at 2:45 PM, Snøfrost skrev:

Hvis noen tror dominas ikke eksisterer mellom hunder så kan de få komme hit å studere dynamikken i flokken når de er hundegården på 300kvm+ Det er ganske tydelig at mor selv er dronninga på haugen og har full kontroll, og dominans over, sine døtre. Uten at hun på noen måte er slem med de. Hun ville nok også vært en håndfull for en del mennesker da hun har en del meninger og overhodet ikke er en smisker. En typisk hund som blir beskrevet som dominat etter eldre tekster. Jeg vil ikke si hun er dominant ovenfor folk, men meninger har hun. Du må gjerne kallen henne stammoren eller avlstispen i stedet, men hun er fortsatt en en dominant fremtreden ovenfor de andre tispene som er hennes døtre. Eldste dattera er nummer 2 i rekken (og hun er svært føyelig i forhold til meg og andre folk). Hannhunden må fint føye seg etter de to eldste damene osv osv.  I det daglige har jeg 2 flokker, to ulike familiegrupper, på hhv 5 og 3 hunder pr nå. (De går jo sammen i spann, men oppholder seg i ulike hundegårder ellers).

Det jeg, og flere med meg, reagerer på er når noen kaller en hund dominant (av legning .. ) i seg selv. Å beskrive atferd som dominant er greit nok, eller å si at en hund er dominant over en annen. Måten du beskriver dine hunder på er ganske uproblematisk og kanskje til og med hensiktsmessig, selv om det er vanskelig å forstå nøyaktig hva du mener med at hun du kaller stammoren er dominant overfor de andre. Det er dog sikkert kjempespennende å se på dynamikken dem imellom  det er noe av det vi med én og to hunder går glipp av.

Men altså, ordet dominans brukes veldig tilfeldig. Når folk snakker om "dominante hunder" så mener de ofte usikre eller sjefete hunder har et behov for å markere seg eller kontrollere situasjonen, eller selvsikre hunder som stort sett overser andre hunder og ikke gidder å krangle unødig. En annen feil de gjør, er å snakke om dominans som om det er et karaktertrekk uavhengig av andre hunder, eller noe som foregår mellom ukjente hunder som ikke bor sammen. De snakker sjelden om "dominante hunder" eller "dominans" slik begrepene brukes i vitenskapelig sammenheng. Hele begrepet er så misforstått og feilbrukt at det egentlig er bedre å bruke ord som faktisk beskriver personlighet og atferd, heller enn et uttrykk som "alle" definerer forskjellig.

[Snøfrost]

1 time siden, Helianthus skrev:

Det jeg, og flere med meg, reagerer på er når noen kaller en hund dominant (av legning .. ) i seg selv. Å beskrive atferd som dominant er greit nok, eller å si at en hund er dominant over en annen. Måten du beskriver dine hunder på er ganske uproblematisk og kanskje til og med hensiktsmessig, selv om det er vanskelig å forstå nøyaktig hva du mener med at hun du kaller stammoren er dominant overfor de andre. Det er dog sikkert kjempespennende å se på dynamikken dem imellom  det er noe av det vi med én og to hunder går glipp av.

Men altså, ordet dominans brukes veldig tilfeldig. Når folk snakker om "dominante hunder" så mener de ofte usikre eller sjefete hunder har et behov for å markere seg eller kontrollere situasjonen, eller selvsikre hunder som stort sett overser andre hunder og ikke gidder å krangle unødig. En annen feil de gjør, er å snakke om dominans som om det er et karaktertrekk uavhengig av andre hunder, eller noe som foregår mellom ukjente hunder som ikke bor sammen. De snakker sjelden om "dominante hunder" eller "dominans" slik begrepene brukes i vitenskapelig sammenheng. Hele begrepet er så misforstått og feilbrukt at det egentlig er bedre å bruke ord som faktisk beskriver personlighet og atferd, heller enn et uttrykk som "alle" definerer forskjellig.

Jeg er helt enig med deg rundt problematikken med ordet dominat. Derfor pleier jeg helt og holdent og unngå og beskrive mine hunder som dominante, der de faktisk utviser dominans. Stammoren her er dominant på den måten at med litt observasjon over tid vil du legge merke til at hun kontrollerer sine døtre. Hennes "ord er loven", men det er ikke som om hun går rundt og terroriserer de, overhodet ikke (da hadde det nok raskt blitt et myteri i flokken). Hun er ingen kranglete hund, og alt annet enn usikker.  Jeg pleier omtale henne som "dronninga" istedet for "den mest dominante" eller "høyest på rangstigen".  Ikke at dronninga vil være mer beskrivende for folk flest, men da får de i alle fall ikke utilsiktet helt feil inntrykk. Ellers kan jeg si at hun har kontroll på døtrene sine, noe de fleste mødre i alle arter med en sosial struktur har til en viss grad  
Jeg brukte ordet her da jeg reagerte på utsagnet om at dominans mellom hunder ikke finnes, for det gjør det i aller høyeste grad. Bare ikke slik gamle bøker snakker om saken.

[spot]

På 21.8.2016 at 6:24 PM, Helianthus skrev:

1)Det jeg, og flere med meg, reagerer på er når noen kaller en hund dominant (av legning .. ) i seg selv. Å beskrive atferd som dominant er greit nok, eller å si at en hund er dominant over en annen. 

2) Men altså, ordet dominans brukes veldig tilfeldig. 

3) Når folk snakker om "dominante hunder" så mener de ofte usikre eller sjefete hunder har et behov for å markere seg eller kontrollere situasjonen, eller selvsikre hunder som stort sett overser andre hunder og ikke gidder å krangle unødig.

4) En annen feil de gjør, er å snakke om dominans som om det er et karaktertrekk uavhengig av andre hunder, eller noe som foregår mellom ukjente hunder som ikke bor sammen. De snakker sjelden om "dominante hunder" eller "dominans" slik begrepene brukes i vitenskapelig sammenheng. Hele begrepet er så misforstått og feilbrukt at det egentlig er bedre å bruke ord som faktisk beskriver personlighet og atferd, heller enn et uttrykk som "alle" definerer forskjellig.

1) Tradisjonelt har dominans blitt sett på som et relativt begrep.  Altså å beskrive et forhold mellom to parter.  Dvs. si at en hund kan være dominant i forhold til et individ, men subdominant i forhold til et annet.  Men nyere forskning har endret på dette synet, og brukes nå også for å beskrive en stabil legning hos hunder.  Og grunnen til dette er at man i flere studier har fått resultater som tolkes slik at en del hunder er mer tilbøyelige enn andre å være dominante i sitt forhold til andre individer.  Det er til og med slik at dominans betraktes som en av de mest fremtredende egenskapene hos hunder.  Men det er ikke nødvendigvis slik at det behøver å handle om kun en egenskap, snarere tvert i mot kan tendensen til å ville dominere andre i relasjoner skyldes flere egenskaper.  Tre slike egenskaper som omhandles i forskningsarbeidet er en form for "allmenn" bestemthet, tendensen til å ville kontrollere sine omgivelser, og å være offensiv i sosiale konflikter.  Personlighetsforskningen på hund har så langt vist sju generelle personlighetstrekk hvor dominans (tendens til å ville kontrollere å styre andre individer) er et av de.

Dominans er også selvsagt noe som foregår mellom ukjente hunder når disse møtes.  Da brukes ritualisert aggresjon for å finne ut av hverandre, og som regel (hvis det er mentalt normale hunder) inntar en av hundene den dominante rollen, og den andre den subdominante rollen.

Etter å ha holdt på med hund i over 30 år, og har hatt / har mange hunder samtidig, overrasker ikke disse resultatene meg i det hele tatt.  Jeg mener det er helt naturlig at noen hunder har en større tendens til å ville dominere andre individer, og motsatt.  Det er ikke noe mer overraskende det enn at også vi mennesker er født med ulike egenskaper i så måte.  Men dessverre "går det helt rundt" i hodet på visse hundemiljøer når man snakker om dominante hunder.

2) Enig.

3) Ja, ofte er nok de hundene som folk omtaler som dominante ofte usikre / og eller "bøllete" / feil skrud sammen mentalt.  Altså brukes begrepet feil.

4)  Dominans kan helt klart være et karaktertrekk ved hunder, akkurat som noen hunder kan ha et motsatt karaktertrekk, dvs. subdominant. Altså at de kan ha stabile egenskaper som øker sjansen for at de ofte havner som den subdominate parten i relasjoner med andre hunder.  Og som sagt; personlighetsforskningen på hund har så langt vist sju generelle personlighetstrekk hvor dominans (tendens til å ville kontrollere å styre andre individer) er et av de.

Men selvsagt kan også en hund med en dominant legning utgjøre den subdominante parten i visse relasjoner, og en en hund med en subdominant legning kan i visse relasjoner utgjøre den dominante parten.

[Caroline]

På 20.8.2016 at 8:38 PM, Malamuten skrev:

Første tispa jeg hadde var også en veldig naturlig dominant hund, men det er det nok ikke mange (uerfarne ihvertfall) som hadde gjettet, for hun fremstod aldeles ikke sånn som mange gjerne skal ha det til at dominante hunder er. 

Hun bare hevet seg over alle mulige konflikter, var 100% trygg på seg selv og snudde ryggen til de som ville yppe- Hun gikk over ens med alt og alle, bråkte aldri med mindre hun ble flydd på å måtte forsvare seg, og godheten, roligheten og tålmodigheten selv i alle situasjoner. Fremstod som mild og god, men hadde mer enn nok tyngde OM det trengtes og bare hennes utstråling var nok til at de færreste prøvde seg på noe mot henne heller, det var bare enighet om hvordan ting var der. Og verdens enkleste hund å ha med å gjøre for oss tobeinte også. 

Dette er akkurat slik jeg tolker "dominant hund" også, og den gamle sheltien min er et godt eksempel på det jeg vil kalle en slik (selv om det er begrensa hvor mye tyngde rasen kan legge i ting, dersom en situasjon oppstår). Hun har vært flokkleder hos meg fra hun var 6 mnd (!), til hun nå bikket 11, nå ser jeg at hun nok har falt et hakk ned, og det er helt sikkert fordi hun har begynt å få svekket syn og hørsel pga. alder.

Jeg har ei som kan finne på å være bråkete, men hun er ikke dominant av den grunn, det bunner nok mer i en eller annen form for usikkerhet som gjør at hun føler hun må hevde seg i enkelte situasjoner. 

Dette ble kanskje litt OT i forhold til hva TS ønsker å få vite, men dette med dominans er faktisk veldig interessant å sette litt mer lys på, for jeg tror veldig mange misforstår og misbruker begrepet.

[Mari]

@spot Du henviser til nyere forskning, hvor finner man denne? Jeg kunne gjerne tenkt meg å lese den.

[Helianthus]

2 timer siden, spot skrev:

1) Tradisjonelt har dominans blitt sett på som et relativt begrep.  Altså å beskrive et forhold mellom to parter.  Dvs. si at en hund kan være dominant i forhold til et individ, men subdominant i forhold til et annet.  Men nyere forskning har endret på dette synet, og brukes nå også for å beskrive en stabil legning hos hunder.  Og grunnen til dette er at man i flere studier har fått resultater som tolkes slik at en del hunder er mer tilbøyelige enn andre å være dominante i sitt forhold til andre individer.  Det er til og med slik at dominans betraktes som en av de mest fremtredende egenskapene hos hunder.  Men det er ikke nødvendigvis slik at det behøver å handle om kun en egenskap, snarere tvert i mot kan tendensen til å ville dominere andre i relasjoner skyldes flere egenskaper.  Tre slike egenskaper som omhandles i forskningsarbeidet er en form for "allmenn" bestemthet, tendensen til å ville kontrollere sine omgivelser, og å være offensiv i sosiale konflikter.  Personlighetsforskningen på hund har så langt vist sju generelle personlighetstrekk hvor dominans (tendens til å ville kontrollere å styre andre individer) er et av de.

Dominans er også selvsagt noe som foregår mellom ukjente hunder når disse møtes.  Da brukes ritualisert aggresjon for å finne ut av hverandre, og som regel (hvis det er mentalt normale hunder) inntar en av hundene den dominante rollen, og den andre den subdominante rollen.

Etter å ha holdt på med hund i over 30 år, og har hatt / har mange hunder samtidig, overrasker ikke disse resultatene meg i det hele tatt.  Jeg mener det er helt naturlig at noen hunder har en større tendens til å ville dominere andre individer, og motsatt.  Det er ikke noe mer overraskende det enn at også vi mennesker er født med ulike egenskaper i så måte.  Men dessverre "går det helt rundt" i hodet på visse hundemiljøer når man snakker om dominante hunder.

Etter å ha holdt på med hund i nesten tretti år   så tar jeg ingenting for god fisk, så dette kan jeg rett og slett ikke godta med mindre du oppgir noen kilder til studiene du skriver om. 

Og uansett, om synet på dominans er endret så vil også definisjonen være endret. Dette er viktig å være klar over i en verden hvor folk kaster om seg med tilsynelatende vitenskapelig definerte begreper, ofte uten å ha begrep om hva de egentlig betyr.

[Sprettballen]

Jeg fant en artikkel om det. Ser omtrent ut som Spot har tatt copy/paste på det avsnittet om "stabil legning". I slutten er det gjengitt noen referanser, men jeg synes ikke de gjør det spesielt enkelt å finne fram til forskningen bak artikkelen. Kanskje noen andre her er flinkere på det enn meg; http://www.fuglehunden.as/2013/04/dominans-og-underkastelse/

[Helianthus]

21 timer siden, Sprettballen skrev:

Jeg fant en artikkel om det. Ser omtrent ut som Spot har tatt copy/paste på det avsnittet om "stabil legning". I slutten er det gjengitt noen referanser, men jeg synes ikke de gjør det spesielt enkelt å finne fram til forskningen bak artikkelen. Kanskje noen andre her er flinkere på det enn meg; http://www.fuglehunden.as/2013/04/dominans-og-underkastelse/

Det er riktignok oppgitt kilder, men til relativ gammel litteratur av Nordenstam m.fl. Av de som oppgis er nok Barbara Handelman den mest relevante. I boken hennes "Hundens språk og atferd" beskriver hun dominans som "en beskrivelse av status innenfor et stabilt sosialt hierarki av hundedyr," noe som bekrefter det flere har skrevet her om at dominans ikke er et karaktertrekk. 

Nederst i artikkelen du lenker til, @Sprettballen, og som @spot siterte fra, konkluderes det med følgende:

"Dominans er ofte et misbrukt og misforstått begrep blant hundefolk.  Uttrykk som dominant og underlegen er relative begrep, og er avhengig av de andre individene man sammenligner med.  Man kan ikke være dominant eller underlegen helt alene.  Og selv om forskingen tolkes slik at noen hunder har en dominant legning, endrer ikke det på det faktum at en slik hund også i gitte situasjoner vil utgjøre den subdominante part.

Det er derfor feil å betegne hunden din som en dominant hund."

Dette er jo motstridende til det sitatet til @spot om "nyere forskning":

På 8/24/2016 at 7:47 AM, spot skrev:

Men nyere forskning har endret på dette synet, og brukes nå også for å beskrive en stabil legning hos hunder.  

*************

Jeg synes personlig at dominans er et uinteressant og unyttig begrep innen hundeverdenen, spesielt for familiehunder og trening av hund. Det største problemet mitt med dominansbegrepet er at det har redusert forholdet innad i grupper av hundedyr til å være en beskrivelse av toppen og bunnen, også mister man bredden og nyansene av det som foregår i en gruppe med hunder eller ulver. På toppen av dette kommer den såkalte "lederskapsteorien", som skulle være en slags forklaring på hvordan hunder tenker og bør behandles. En "teori" som også begrenser hunder til meget enkle vesener som kun tenker på å klatre til topps av familien sin.

Synet på hund som en klatrer som må holdes nede er, etter min mening, et trist syn, og lederskapstankegang har nok ikke ført til så mye godt for noen hunder (eller eiere?). Derfor er jeg heller ikke så interessert i å holde meg oppdatert om "nyere forskning" på temaet (selv om jeg ser at nyere forskning er et relativt begrep, og om 2009 er "nyere" så er jeg ganske godt oppdatert allikevel. Jeg spurte en hundekollega om nyere forskning og syn på dominans, og hun ga meg disse lenkene:

Dominance in Domestic Dogs: A Quantitative Analysis of Its Behavioural Measures. - http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/26309101  

51 Shades of Grey: Misuse, Misunderstanding and Misinformation of the Concepts of “Dominance” and “Punishment”
Guest post by: Simon Gadbois, PhD, of the Canid Behaviour Research Laboratory at Dalhousie University -  http://doyoubelieveindog.blogspot.no/2015/04/51-shades-of-grey-misuse.html#.V77TUJh96Ul

Kanskje de er av interesse for flere i denne tråden