Avliving av hund. Hva føler/opplever hunden?

[elma]

Idag måtte jeg ta den enormt tunge avgjørelsen om å la min skjønne godjente (Rhodesian ridgeback på ca 11-12 år) gå over til andre siden. En grusom opplevelse fordi avlivingen ikke gikk slik jeg hadde forventet og jeg er usikker på om det var det rette å gjøre.

Jeg har "bare" vært med på en avliving av hund tidligere og det var en helt annen opplevelse enn idag. Den gang var det min kjære rhodesian ridgeback hannhun på 5 år som fikk alvorlig lymfekreft og vetrinær sa at de var dyreplageri å la han skulle gå gjennom cellegiftkur. Jeg så også på hunden den gang at han ikke ville mer. Avlivingen den gang gikk mye raskere og det så ikke ut til at han hadde noe smerte iløpet av prosessen. Det var da en annen vetrinær som avlivet han enn den som avlivde tipen min idag. Vetrinæren den gang satt bedøvelsen rett i blodåren og hunden sov tungt etter kort tid.

Idag satt vetrinæren bedøvelsen (den første sprøyten) i låret på godjenten. Ganske kort tid etter den var satt begynte hun å puste veldig hurtig og anstrengt. Jeg følte at hun kjempet imot, og spurte om det ikke var slik at hun skulle sove tungt.Jeg fikk til svar at det kunne være varmen fra solen. Men det var jo samme temperatur før hun fikk bedøvelsen. Det ble gitt litt mer bedøvelse i låret. Hun pustet like hurtig og anstrengt. Jeg lå ved siden av henne og snakket til henne hele tiden og klappet henne. Jeg spurte vetrinæren om hun kunne høre meg, og jeg fikk til svar at hun hører meg og er bevvist. Etter en liten stund beveget hun halen litt og det kom litt diare ut, hun beveget litt på frempotene, men lå ellers stille.

Det føltes grusomt, og jeg tenkte "skal hun ikke snart sove tungt". Vetrinæren sa at nå bør vi sette avlivningsprøyten i hjertet, men jeg svarte at "Hun sover vel ikke dypt nok?". Jeg fikk beskjed om at nå var bedøvelsen på topp og sprøyten i hjertet måtte settes nå. Jeg kunne jo ikke motsi vetrinæren. Det ble ikke bare en sprøyte i hjertet ,men to (kanskje tre til og med, jeg klarte ikke ha øynene åpne akkurat da, lå bare inntil min kjære godjente for å være nær henne). Etter sprøyten i hjertet rykket hun i munnvikene. Var dette tegn på smerte?

Jeg lurer på: hvorfor pustet hun så fort da hun hadde fått bedøvelsen? var det fordi hun "kjempet imot"?

Forstod hun at hun holdt på å dø og var redd? :-(

Eller var hun godt nok bedøvet selv om hun pustet så fort og hørte meg?

Håper noen med erfaring med avliving vil svare meg og dele sine tanker. Føler jeg sviktet lille skatten min siden hennes siste stund ble på den måten :-(

[Djervekvinnen]

Trist å lese om den fæle opplevelsen du hadde. Det er jo ille nok å skal gjøre det, men når det blir sånn, så blir det ekstra ille.. Jeg har hørt at det kan være ulike reaksjoner på spøytene, men da gjerne den siste. (uling, kramper) Den første sprøyta er det samme som de bruker ved andre type ting, til bedøvelse og da skal hunden sovne og bli borte.  Jeg har sett at ved noen tilfeller ved bedøvelse har det tatt lang tid før hunden sovner, den kjemper litt imot, også kan den puste tungt etterpå.  Det kommer litt an på hvordan hunden er før bedøvelsen settes. (stresset,oppgira feks)  Jeg har også hatt bedøvd hund som har kjempet masse imot ved tannrens, og rykket tid og surret mye med hodet opp og ned. Da hadde hunden fått for lite bedøvelse rett og slett og da vil hunden være mer tilstede. (men vil ikke huske det etterpå) Mulig det skjedde hos deg, at det ble satt for lite bedøvelse først.

Men nå er det over,hunden kjenner ingenting mer, så det er dumt å fokuserer for mye på dette. Jeg forstår deg godt da, den første avlivningen jeg var med på gjorde sterkt inntrykk på meg, og nå er jeg ikke med når siste sprøyten settes. Det er for å skåne meg selv.  Du sviktet ikke hunden din! Du var ved dens side til siste stund. husk det!!

[Tuvane]

Hvis det er noen trøst, så vil jeg tro at dette var langt verre for deg enn for hunden. <3

Døden er sjelden vakker, men det betyr ikke at hunden din har lidd. Alle medikamenter har bivirkninger, og ved avliving kan det forekommer både oppkast, defekering/urinering, gisp/tunge pust, kramper/rykninger mm, men det betyr ikke at hunden din merket noe til det. Hundens nervesystem virker selv om hunden er bevisstløs, og når den får store doser med sederende medisiner (det som gjør at hunden sovner og blir bevisstløs) og deretter en overdose anestesimiddel (det som gjør at hunden dør), så vil det i mange tilfeller skje at hunden gisper litt, puster tungt, kaster opp osv. Det er synd at veterinæren din ikke informerte deg om dette, men det er altså helt normalt, og ikke et tegn på at hunden har vondt eller at den lider. Hadde hunden din vært bevisst når den fikk en sprøyte i hjertet, så ville den ha gjort langt mer enn å bare rykke i munnviken. Jeg vil tro at hun kanskje har vært litt urolig på veterinærkontoret, og det medfører ofte at de trenger mer sedasjon for å sovne.

Kondolerer med tapet av hunden din. <3

[elma]

Tusen takk for svar!

Hun var egentlig ikke stresset tror jeg før sprøyten ble satt. Avlivingen foregikk i vår egen hage, Hun lå på gresset og jeg ved siden av. Men hun var en  veldig inteligent dame, så kanskje hun forstod mer enn jeg vil godta?

Men det jeg reagerer på: hun må jo ha vært bevvist ved bedøvelsen siden hun hørte meg?

Og hvorfor pustet hun hurtigere og mer anstrengt enn hun gjorde da hun sov naturlig uten medikament? Kan det hende at hun egentlig ikke sov skikkelig , men bare var lammet i musklatur da sprøyten i hjertet ble satt?

Kanskje bedøvelsen hadde virket bedre hvis den ble satt inn i en blodåre istedenfor i låret?

Da min forrige hund ble avlivet gikk det som sagt veldig fort, og vetrinær sa at det var fordi hunden var så syk.

Tispen min nå hadde ifølge vetrinæren hverken åpen eller lukket livmorbetennelse, itilegg til at hun hostet ofte. Jeg hadde kvelden før gitt henne en smertestillende sprøyte som jeg hadde fått av vetrinæren.

[elma]

Diagnosen til vetrinæren var "en livmorbetennelse som ligger der og ulmer og fører til smerter". Han sa at hadde det vært hans hund så ville han valgt avliving, fremfor å prøve antibiotikakur. Hun fikk en sprøyte med antibiotika, men jeg hadde også fått en til som jeg kunne gi henne et døgn etter hvis hun var blitt bedre av den første. Noe hun desverre ikke ble.

Men kan det ha vært noe annet enn livmorbetennelse. Vetrinæren er svært erfaren og sa det var unødvendig å ta utredning fordi han kunne se på buken hennes at den var utspilt, og at hun trakk sammen magen og stønnet (da hun ikke hadde smertestillende i kroppen). Vetrinær sa ellers at hjertet hennes var veldig sterkt og blodprøver for tre uker siden at alle organer i kroppen fungerte, men at hun hadde betennelse i kroppen.

Jeg sitter med en følelse av at hun kanskje skulle få levd lenger, at hun skulle fått mer utredning og mer skulle vært prøvd?

 

[Tuvane]

8 minutter siden, elma skrev:

Tusen takk for svar!

Hun var egentlig ikke stresset tror jeg før sprøyten ble satt. Avlivingen foregikk i vår egen hage, Hun lå på gresset og jeg ved siden av. Men hun var en  veldig inteligent dame, så kanskje hun forstod mer enn jeg vil godta?

Men det jeg reagerer på: hun må jo ha vært bevvist ved bedøvelsen siden hun hørte meg?

Og hvorfor pustet hun hurtigere og mer anstrengt enn hun gjorde da hun sov naturlig uten medikament? Kan det hende at hun egentlig ikke sov skikkelig , men bare var lammet i musklatur da sprøyten i hjertet ble satt?

Kanskje bedøvelsen hadde virket bedre hvis den ble satt inn i en blodåre istedenfor i låret?

Da min forrige hund ble avlivet gikk det som sagt veldig fort, og vetrinær sa at det var fordi hunden var så syk.

Tispen min nå hadde ifølge vetrinæren hverken åpen eller lukket livmorbetennelse, itilegg til at hun hostet ofte. Jeg hadde kvelden før gitt henne en smertestillende sprøyte som jeg hadde fått av vetrinæren.

Hvis hunden din lå helt stille, og i tillegg hadde litt avføring, så var hun nok helt sikkert bevisstløs, og da hørte hun deg nok ikke.

De sederende medikamentene gjør at hunden mister bevisstheten, men hunden puster jo fremdeles (medikamentet lammer ikke muskulatur). Det er helt normalt å sette sedasjon intramuskulært (dvs i muskelen), så det skal du ikke tenke på.

[Fillerya]

Så trist med tapet av hunden.

Døden er dessverre ikke alltid fredfull hverken hos dyr eller mennesker. Det må være helt forferdelig for deg å gå over disse detaljene om og om igjen  Det er masse spørsmal ingen noen gang kan svare på (hva hun hørte, hvor bevisst var hun osv). Jeg tror man må for sin egen del håpe og tro at hunden ikke merket noe til det og prøve å slutte å plage seg selv med all tvilen man legger på seg selv og sine valg.

[Guest lijenta]

Hørsels sansen er den siste sansen som forlater mennesker. Døden er ikke alltid vakker den kan godt være grusom også. Og det å bedøve et dyr er ikke en fasit.

Kan fortelle om vetrinæren som skulle ta HD bilder på hunden til ei dame. Dama var så nærvøs og stresset at han ikke fikk sedert hunden. Jeg fikk historien fra vetrinæren selv. Det fordi jeg sa jeg skulle bli med inn da vi skule ta røndtken av hunden.Og holde hunden og pratet totalt rolig til hunden. Vetrinæren kikket så rart på meg at jeg måtte spørre om hva det var, da kom historien. Ellers har jeg hatt hund som skulle dopes ned for å sjekke halsen invendig. Da vetrinæren sto med hanna inne i kjeften på hunden så knurra hunden et varsel knurr selv om han skulle vært neddopet

Jeg syntes det er utrolig dårlig gjort at dem ikke har informert deg på forhånd om alt som kan skje. Det fordi det syntes jeg hører med i jobben og alle 7 gangene jeg har gjort det har dem informert godt. Bland annet så kan det som er best for hunden være det som ser værst ut for oss og da bør vi være forberedt på dette. 

Men jeg kan love deg en ting det er alltid vondt i en eller annen grad å la de kjære dyra slippe.

[SFX]

Kondolerer med tapet, det er alltid vondt! Jeg får helt vondt i klumpen og rusk i øynene her selv, og tenker på hun jeg måtte la gå for snart syv måneder siden.

Hunder er forskjellige, og reagerer forskjellig, så ikke plag deg selv med å sammenligne de to avlivningene. Både hundens "individualitet" og sykdomsbilde påvirker hvordan de reagerer på bedøvelsessprøyta. Hun jeg måtte ta farvel med i fjor var av typen som "slåss" litt mot å sovne når hun ellers ble lagt i søvn (hun var blodgiver, så det skjedde jevnlig), ei sta og bestemt dame som ville få med seg det som skjedde. Mens da jeg røntgenfotograferte unghunden min i våres, så sovnet han med en gang. Hun som pleide å "slåss" sovnet derimot med en gang da hun fikk slippe, fordi kroppen var syk og hun hadde ikke noe å svare med. Så en kan ikke sammenligne hunder.

Du var hos godjenta di og hun fikk være et sted hun kjente - det kunne knapt vært gjort bedre. Hunder er heldige og vet ikke at de skal dø, kanskje merket hun at du var trist, men de fysiske tegnene du så var mest sannsynlig nervereaksjoner. 

Det er trist at veterinæren din ikke forberedte deg godt nok, og svarte litt ullent underveis. Det er alltid tungt å ta farvel, og det er veldig, veldig menneskelig å sitte igjen med spørsmål etterpå, og nesten selvbebreidelse for om noe kunne vært gjort annerledes. Vi har alle vært der, jeg pleier å få et akutt rush av anger i det sprøyta settes selv om jeg rasjonelt sett vet at alt som kan gjøres er gjort og det er det rette. Men håpet er av og til sterkere enn fornuften, og det er så vanskelig fordi vi har vært - og fremdeles er - veldig glad i dem.

Jeg håper du får fred for dine egne tanker, og snart kan fokusere på de gode minnene. Her triller tårene på meg nå, for dette er et tungt tema, og det er både vanskelig å snakke om og å gjennomføre. Men det er en del av ansvaret når vi vil dele livet vårt med en hund. Når noe har begynt å svikte på en så gammel hund, så ville noe enda mer drastisk enn livmorbetennelseslignende infeksjon ha skjedd før eller senere. Det er en gammel og sliten kropp med dårligere immunforsvar, og noe ville oppstått. De færreste hunder dør av alderdom, og på et tidspunkt finnes det ikke lenger grunnlag for behandling. Og da må vi ta farvel...

[Emilie]

Som det nevnes, døden er sjeldent vakker. Men for noen går det mer fredelig for seg enn for andre. Det viktigste er at du var der for hunden din og tok en riktig og viktig avgjørelse for henne og ikke minst det at du var der sammen med henne, helt til siste slutt. Mer kan man liksom ikke gjøre dessverre. Det er prisen man betaler etterskuddsvis for hundeholdet, når den firbente har levd sitt liv. 

Veterinæren burde vært flinkere til å forklare deg hva som skjedde underveis og hvordan hundens kropp kan reagere på ulike sedativer. Men alt i alt så har nok ikke hunden lidd. 

Kondolerer ❤

[elma]

Tusen takk for svar igjen!

Det virker som at jo sykere hunden er, jo sterkere virker bedøvelsen?

Det beste ville vel vært om våre kjære firbeinte sovnet fredelig inn av alderdom uten at vi påfører dem døden, men det er vel sjelden slikt skjer?

Noen som har erfaring med hunder som dør naturlig?

[SFX]

26 minutter siden, elma skrev:

Tusen takk for svar igjen!

Det virker som at jo sykere hunden er, jo sterkere virker bedøvelsen?

Det beste ville vel vært om våre kjære firbeinte sovnet fredelig inn av alderdom uten at vi påfører dem døden, men det er vel sjelden slikt skjer?

Noen som har erfaring med hunder som dør naturlig?

Jeg er oppvokst med hund, i tillegg til å ha egne nå som jeg er voksen. Til sammen rakk mine foreldre å ha 13 hunder før de la oppdrettergjerningen på hylla. Kun én av disse sovnet inn av seg selv - men han var syk og sliten, og vi tellet allerede på knappene om når han skulle få slippe. Han ble så vidt jeg husker nesten 13 år (shih tzu).

Resten ble avlivet. Det eneste unntaket fra de 12 er ei tispe som var innlagt hos veterinær til rekonvalesens etter operasjon, og hun døde av seg selv, alene i buret, fordi operasjonen var mislykket. Jeg vil aldri få vite hvor gammel hun kunne blitt om de faktisk hadde overvåket henne, som lovet, eller om det var et håpløst tilfelle uansett. Hun ble tre år og nesten ni måneder.

To av de 12 ble avlivet på grunn av alderdom - det føltes mer humant å la dem slippe på et punkt, framfor å vente på at noe skulle skje med gamle og slitne kropper. Resten - ni hunder - ble avlivet fra tre til tolv år gamle på grunn av helsesituasjon.

[patricia]

1 time siden, elma skrev:

Tusen takk for svar igjen!

Det virker som at jo sykere hunden er, jo sterkere virker bedøvelsen?

Det beste ville vel vært om våre kjære firbeinte sovnet fredelig inn av alderdom uten at vi påfører dem døden, men det er vel sjelden slikt skjer?

Noen som har erfaring med hunder som dør naturlig?

Alle mine hunder har endt sine dager hos dyrlegen. Noen gamle og skrøpelige, noen ynge og veldig syke. Den eneste som har dødd hjemme, var en 15år gammel labradormann, vi fant ham død i hundesengen om morgenen.Det var jo ikke noe sjokk, pga høy alder men han var helt ok dagen før, så det kom litt brått på.

Alle som ble avlivet, gikk det helt stille og rolig med, en de som var mest syke dro veldig fort, for å si det sånn. Det kan være noe i det du sier, at de som er mest svekket, trener minst "hjelp" over kneiken.

Dette er et  vondt og leit tema, det vekker sterke følelser hos oss, og vi har gjerne lett for å tenke at vi skulle gjort mer, gitt kompisen litt mer tid, osv. Å avlive en syk eller gammel og svekket hund er faktisk den største og beste tjenesten vi kan gjøre for dem, og vi bør tenke på alle de gode stundene, ikke grave oss  ned i sorg og dårlig samvittighet.

[bie]

Vi avlivet hunden vår for snart to måneder siden, og vi ble "advart" da vi valgte å bli med inn at hunden kunne få alle de reaksjonene du beskriver. Nå gikk det hele veldig rolig for seg hos oss, han fikk sprøyte i låret og sovnet først, deretter fikk han 2-3 injeksjoner med narkosemiddel(?) inn i frambeinet som var overdose og gjorde at hjertet stoppet. Han sovnet med en gang, ikke et eneste rykk eller tungt pust, men veterinæren forberedte oss hele tiden på at "nå kan det komme noen tunge pust eller rykninger", hun beskrev det bare som kroppens måte å dø på. Hjernen var allerede langt borte ved den første sprøyta, sa hun. 

Følte egentlig ikke at hunden min skjønte noe som helst. Han tigget godis av dyrlegen helt til han ikke greide å stå oppreist lengre pga sove-sprøyta og "uffet" seg når vi koste så mye på han som vi gjorde mens vi venta på at han skulle sovne  Men hunder er jo forskjellige, og de merker nok at sinnstemningen vår er annerledes. Men at de skjønner at de skal dø, det tviler jeg veldig på. De har jo ikke egentlig noe begrep om død.

Kondolerer <3 

[SandyEyeCandy]

12 timer siden, elma skrev:

Noen som har erfaring med hunder som dør naturlig?

Jeg har kjent en chowchow som sovna inn ved siden av peisen sin, der han alltid sov i løpet av natta. Da eier kom ned for å lufte, var han enda treigere til å reagere enn vanlig (veldig gammel og tunghørt), og det var først da hun gikk bort for å vekke han at hun innså at han var død. Bestemora til mine døde av et hjerneslag (i følge eier) for ikke så lenge siden, 14 år gammel. Også der blei det oppdaga om morgenen. Jeg veit også om en gammel labrador som døde hjemme hos seg sjøl.

48 minutter siden, bie skrev:

Vi avlivet hunden vår for snart to måneder siden [...]

Det visste jeg ikke, så leit å høre.  

[bie]

13 minutter siden, SandyEyeCandy skrev:

Det visste jeg ikke, så leit å høre.  

Nei, jeg har ikke egentlig snakka noe særlig om det, sånn på internett. 

Albuene hans ble for vonde og hadde vanskeligere og vanskeligere for å bære han, minigrisen vår <3 Så da ble det sånn.

[Guest lijenta]

Det å dø en naturlig død kan gå fredelig raskt og smertefritt men det kan også bli mye smerter og da frykt. Så en naturlig død er ikke bare idyll det heller. OG før hunden dør naturlig hva har den gjennomgått? Min ene som har blitt gammel han fikk mange "tia" før jeg lot han slippe fordi han hadde fått en form for kreft og jeg så han begynte å bli engstelig. Drømmen hadde vært å kunne ha hunden fram til den sovnet en natt uten smerter og fredelig men ikke opplevd det enda. Hunden til en tidligere kjeres fikk organsvikt på sine gamle dager og det gir store smerter så han fikk slippe