Å ta det vanskelige valget..

[Guest Klematis]

Jeg har nå kommet dit at jeg vurderer om han jeg er så uendelig glad i skal få slippe.

Ikke fordi han ikke har livsglede, for det ser jeg hver dag, og det er det som gjør det så utrolig vanskelig.

Han er psykisk ustabil. De fysiske smertene han har på grunn av helsa vet jeg ingenting om.

Han får smertestillende, og det synes jeg hjalp i starten, men nå vet jeg ikke lenger.

Han stopper ikke på tur lenger, men han biter. Og selv om han alltid har hatt et tydelig språk og det har gått an å forholde seg til hva språket forteller om humøret, har det vært flere episoder hvor bitingen kommer helt uten forvarsel.

Han har bitt meg, han har bitt andre. Han klarer ikke å gjøre stor skade, men det er ubehagelig at han er så ustabil.

Om det skyldes dårlig oppførsel, redsel, vondter eller litt av hvert er jeg ikke helt sikker på.

Selv om jeg ikke har barn selv har jeg små barn i livet mitt han absolutt aldri kan omgås. Er jeg på hytta kan de aldri besøke meg, for der er jo den ustabile hunden min som plutselig kan bite.

Han er fryktaggressiv mot andre hunder. Han er i utgangspunktet en vennlig hund, men han er engstelig og ustabil.

Jeg har tilrettelagt for han i hele hans 4 -årige liv. Det begynner å bli litt slitsomt med all denne bitingen, og selv om jeg greier å skjerme han fra både andre hunder og barn så er det slitsomt å ha en hund man aldri kan stole på i nærheten av andre.

Plutselig hugger han til. Jeg vet jo godt at hadde han vært en hund av normal størrelse og ikke veid 2,8 kg, så hadde han vært avlivet for lenge siden.

Men, jeg har virkelig prøvd så godt jeg har kunnet å gi han det beste livet han kan få, men jeg begynner å bli usikker på hvor lenge jeg skal holde på med dette. Han er jo langt i fra sint hele tiden, men det er ved berøring.

Ja, folk kan la være å ta på han, men jeg må passe på absolutt hele tiden. Han inviterer også til å bli klappet, og i det siste har han plutselig bitt selv om det var han som tydelig stilte seg inntil for å få kos.

Jeg elsker den hunden, og får vondt i magen bare av å skrive dette, men jeg vet ikke hva mer godt jeg kan gjøre for han nå.

Noen mener jeg bør avlive, andre mener det ikke er så farlig.

Det som gjør det vanskelig er den livsgleden jeg ser at han har hver dag, og jeg vet ikke om han har smerter som gjør han slik eller om det er mest dårlig oppførsel. Da blir det også vanskelig å vite hvordan man skal reagere, når jeg ikke vet hvorfor han gjør det.

Og vi har jo nylig vært hos veterinær og fått smertestlllende uten at røntgen sa noe nytt.

Beinet hans blir jo aldri bra, så det er jo uansett snakk om å la han leve så lenge han har det bra. Og det virker som han har det bra, bortsett fra denne bitingen jeg ikke vet hva skal bety. Og jeg har det ikke særlig bra med en så ustabil hund. Selv om jeg er aldri så glad i han.

Så det er denne vektskåla. Skal jeg leve med en ustabil hund som krever så mye tilrettelegging hele veien og som må holdes unna både fremmede, barn og andre hunder. Som biter meg. Som er både søt og god når han er i humør. Eller skal jeg si at 4 år er nok, og at tiden nå er inne for å la han slippe.

Noen innspill? Jeg tipper de fleste heller mot avlivning, og det er vel det som popper opp i hodet mitt også stadig vekk, men det er en forferdelig tung og vanskelig avgjørelse å ta.

[Pringlen]

Når du først har tenkt det, så vet du vel svaret. Det jeg kan si, er at du ikke kommer til å angre...

[Justisia]

Å gjøre det rette er som regel en forferdelig tung og vanskelig avgjørelse. 
Men, det er det ansvaret vi påtar oss når vi går til anskaffelse av en hund. 
Man vet som regel innerst inne hva som er rett, selv om det er aldri så vondt. 
Vi må være den som tar den forbannede avgjørelsen om at nok er nok.
Jeg tror du vet hva som er rett å gjøre, for han og for deg. 
Det vil være tungt, det vil bli tunge dager, men, jeg tror også det vil være en lettelse. 
Lettelse over at han slipper lide og du slipper bekymre deg. 

 

[Lola Pagola]

Sett at beinet holder 2 år til. 4 år til. 5 år til. Orker du det? Sannsynligvis forandrer han seg aldri, så jeg tenker at da blir det å la det skure og gå, og la hans atferd sette mer eller mindre store begrensninger for ditt hundehold og liv?

Jeg tenker og litt slik at om du tenker mye på dette, så har det allerede gått så langt at tiden for å si at nok er nok nærmer seg?

[Guest Klematis]

Jeg tenker at jeg kommer til å føle en uendelig tomhet, men samtidig også en lettelse over at det omsider er over. For jeg føler at jeg må holde ut hele tiden for at han skal ha et bra liv, men så vet jeg ikke hvor bra livet hans er innerst inne. Jeg vet at jeg har gjort alt jeg kan for han og at hvis han får slippe nå så var det ikke mer å gjøre.

Samtidig som det er den lille tvilen som gjør at jeg ikke er helt sikker. Jeg tenkte jeg skulle avlive når gnisten i øynene sluknet, når han ikke ville på turer mer, når han tydelig burde få slippe.

Men, å se han rase rundt i gresset, insistere på å være med på tur, og når han er blid som ei sol, inviterer til lek og er bare godheten selv, det er da jeg er så redd for å gjøre en feil.

Det er slik at jeg tenker jeg nesten håper han blir akutt syk eller at begge bakbeina svikter samtidig eller at det skjer noe annet dramatisk så jeg slipper å bestemme at han skal dø.

Men, det ser ikke ut som om det skjer. Og jeg er dessverre så forbasket glad i den lille kroppen også, og føler meg som en bøddel. Samtidig som jeg vet at det er mitt ansvar å bestemme når nok er nok. Og jeg er veldig redd for at han skal leve for lenge, lenger enn han burde, for min skyld. 

[Nathalie_]

Jeg var for litt siden i samme situasjon og det er ikke morsomt når man kommer til det stadiet hvor man tenker avliving - da er det som regel en grunn til det og jeg var innom alle tankene du har nå 

Det skal være hyggelig å ha hund, ikke noe som skal gjøre livet vanskelig og deg usikker. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men om du velger å avlive eller vente, så kommer du til å ha dager hvor du angrer, hvor du ikke skjønner hvordan du kan avlive en hund som ikke må avlives der og da og hvor man leser et innlegg som dette og feller litt tårer. Det kommer også dager man er med andre hunder og innser hvor ille ting har vært og hvor befriende ting er nå, samtidig som man plutselig og forhåpentligvis har en hund man kan gjøre alt med som man ikke kunne gjøre med den man hadde. 

Sender deg bare en  og håper uansett at det valget du tar er noe du kan bli fornøyd med. 

[Teserere]

Du beskriver for meg et problemfylt hundehold med mer tvil og tilrettelegging enn glede. For meg skal hundehold være enkelt, og tilføre mer positivt enn negativt i livet mitt.

jeg syns - og det gjelder egentlig alle hunder - at det er fint å la dem gå før gnisten forsvinner. La dem fortsatt ha den gnisten til siste øyeblikk! Tenk om vi mennesker kunne fått bestemme det selv! Da vil du også huske det senere, gode minner fra den siste tiden. 

[Malamuten]

Det som jeg tenker burde veie tyngre enn noe annet er jo hvordan hunden har det, og selv om han har livsglede og alt sånt så beskriver du jo en del ting som både nå og tidligere høres ut som en hund som har vondt. Så vondt at han reagerer som han gjør i en del situasjoner. Det er et valg som alltid gjør vondt, og det er selvsagt alltid mye vanskeligere når man er den som står i det, både fordi man ser ting annerledes når man går oppi det hele tiden og selvsagt fordi man har helt andre følelser rundt det hele. Jeg tenker at jeg nok hadde vurdert avliving på hundens vegne. Altså ikke fordi det er vanskelig å ha den pga oppførsel, men fordi det kanskje er på tide å la han slippe for sin egen del. Slippe smerter og stress. Jeg sitter jo selvsagt ikke på fasiten på hvordan din hund har det så jeg skal ikke påstå noe, men jeg synes det har vært ganske tydelig gjennom flere av de trådene du har hatt om han oppigjennom, at det er tydelig sammenheng med smerter, ikke bare en ustabil hund med dårlig oppførsel. 

Men om du ikke mener det samme, så er det absolutt helt lov å ta det valget fordi man ikke orker mer også. Det er begrensende å ha en sånn hund og det er ikke hverken hyggelig eller enkelt bestandig. Det setter store begrensninger både for hund og eier og folk rundt, og det er jo synd. Det er ikke enkelt, men det er helt lov å si at nok er nok å ta det vanskelige valget., men om det er noe du greier eller om det er riktig for dere kan jo dessverre bare du svare på 

[Guest Klematis]

Tusen takk for alle innspill. Jeg har snakket med oppdretter i dag. Han ba om å få ha Timmy et par dager for å observere han fordi det kan være lettere for han som ikke ser han hver dag å vurdere om han virker smertepåvirket eller om det skyldes mest dårlig oppførsel. Faren hans er visst ganske lik i væremåten. Jeg sa ja til det og kommer til å se om han skjerper seg om jeg blir strengere hvis oppdretter ikke merker noe til biting. Funker ikke det så må han avlives for da orker jeg ikke mer.

[Justisia]

"Faren hans er visst ganske lik i væremåten."
Om faren hans er ganske lik slik du beskriver din hund å være er det ufattelig for meg at en oppdretter velger å bruke en slik hund i avl. 

[Guest Klematis]

Han er født hos en kollega som resultat av et slags uhell. Ikke hos en oppdretter som driver seriøs avl. Selv om det kom to kull. Uten å si noe mer om det. Og jeg vet jo at det ikke bare er smerter det handler om. Han ligner pappa,men jeg visste ikke at det var så ille. Nå vet jeg det. Det blir interessant å se hva han mener etter å ha hatt T et par dager. I heimen der er det strengt.

[Red Merle]

Vanskelig å svare på, men jeg tror at når man har tanken i hodet, så er det en god grunn til det...

Jeg hadde en blandingstispe som var hysterisk redd alt mulig, og hun reagerte med å utagere, og brukte hele dagen på å avreagere. Hun ble avlivet etter iherdig arbeid og trening, hun ble litt over 2 år. Jo jeg angret jo, man får alltid den der hvis om atte tankegangen. Men nå, så tenker jeg at det var helt greit. Trist, men greit. Hun hadde det ikke noe godt, og det hadde ikke jeg heller.

Jeg tror det alltid vil være slik, når man har hund. Noen ganger ender man opp med individer som ikke er friske, hverken mentalt eller fysisk. Jeg har hatt min mentalt syke, nå har en en fysisk syk. Og desværre, så nærmer vi oss dit hen, at vi må vurdere det vanskelige valget selv.

[Guest Klematis]

Jeg hadde så å si bestemt meg for å avlive han nå. Men nå har han vært i Oslo på ferie siden onsdag og jeg har fått han litt på avstand. Hadde vært enklere om han ikke kom hjem igjen. Det er nok ikke så lett å gjennomføre det når jeg treffer han igjen på fredag har jeg en mistanke om. Men jeg heller fortsatt mot avlivning med mindre oppførselen endrer seg drastisk ganske fort. Jeg føler jeg har gjort alt jeg kan og vel så det. Jeg har veldig snart ikke mer å gi og tålmodigheten er tynnslitt. Jeg er lei. Jeg ser jo også tydelig hvor mye mer rolig og behagelig den andre hunden min er når han ikke er her. Og det gikk ikke opp for meg før nå hvor annerledes alt er når han ikke er her. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[Raksha]

Akkurat nå, Klematis skrev:

Jeg hadde så å si bestemt meg for å avlive han nå. Men nå har han vært i Oslo på ferie siden onsdag og jeg har fått han litt på avstand. Hadde vært enklere om han ikke kom hjem igjen. Det er nok ikke så lett å gjennomføre det når jeg treffer han igjen på fredag har jeg en mistanke om. Men jeg heller fortsatt mot avlivning med mindre oppførselen endrer seg drastisk ganske fort. Jeg føler jeg har gjort alt jeg kan og vel så det. Jeg har veldig snart ikke mer å gi og tålmodigheten er tynnslitt. Jeg er lei. Jeg ser jo også tydelig hvor mye mer rolig og behagelig den andre hunden min er når han ikke er her. Og det gikk ikke opp for meg før nå hvor annerledes alt er når han ikke er her. 

 

  

[MarieR]

Akkurat nå, Klematis skrev:

Jeg hadde så å si bestemt meg for å avlive han nå. Men nå har han vært i Oslo på ferie siden onsdag og jeg har fått han litt på avstand. Hadde vært enklere om han ikke kom hjem igjen. Det er nok ikke så lett å gjennomføre det når jeg treffer han igjen på fredag har jeg en mistanke om. Men jeg heller fortsatt mot avlivning med mindre oppførselen endrer seg drastisk ganske fort. Jeg føler jeg har gjort alt jeg kan og vel så det. Jeg har veldig snart ikke mer å gi og tålmodigheten er tynnslitt. Jeg er lei. Jeg ser jo også tydelig hvor mye mer rolig og behagelig den andre hunden min er når han ikke er her. Og det gikk ikke opp for meg før nå hvor annerledes alt er når han ikke er her. 

Det er ikke enkelt, men jeg tror det bare er ett riktig valg her, både for deg, Timmy og Bizi. Hverdagen skal ikke være så slitsom hverken for han eller deg, og hundeholdet skal ikke kreve så mye tilrettelegging og tilpassing.

[Snoffe]

Jeg har måtte avlive en hund som sliter fysisk og ikke minst psykisk. Hele mitt liv måtte tilrettelegges for hunden. Jeg viste at får min søster eller jeg barn en dag så vil vi aldri kunne stole på hunden. Jeg kunne heller ikke bo hvor jeg ville, for hunden måtte skjermes for alt. 

Det var helt grusomt å ta valget om å la min flotte hund få den siste sprøyten. Og jeg har sørget mye over han det halvannen året han har vært død. Tenker veldig ofte på at han hadde trivdes her vi bor, og han hadde likt ditt og datt. 

Men det som gjør at jeg fremdeles står ved valget mitt er at jeg nå har en hund som er velfungerende. En jeg ikke trenger å tilrettelegge for (annet et et dekken når det er kaldt  ), jeg vet at hunden fungerer i alle settinger jeg har tatt han med på. DET er en fantastisk befrielse skal jeg si deg. Den følelsen av å slippe å følge med hele tiden, slippe å se seg over skulderen hele tiden når jeg går tur (av gammel vane gjør jeg det enda, men ikke like panisk), kunne få besøk og få hundepass uten at det er et problem. Det er så deilig å kunne glede seg over hundeholdet, for jeg har fått et rosa-klissete syn på mitt hundehold  Han jeg har nå er så fantastisk og enkel og deilig, og jeg trodde ikke at det gikk ann å ha et sånt hundehold for 2 år siden. 

Savnet etter gamlingen er stor og vil nok alltid være stort, men gleden over en enkel og grei hund er større. På en rar, trist og god måte.

Min gamling var glad på sin måte (har alltid vært en skrue så vanlig "hundeglad" var han aldri  ), men jeg merket at han hadde mer smerter det siste halvåret. Måten jeg merket det på var at han ble mer redd for lyder, og var mer utagerende på andre hunder. Han klarte i mindre grad å roe seg noen andre steder enn på landet hos min mor.

 

Når du har kommet frem til der du er nå så vet du nok selv hva som er best, men jeg forstår godt at man trenger å høre litt om andre sine tanker og erfaringer. Det trengte jeg også, da jeg var i samme situasjon. 

[Guest Klematis]

Takk for gode tilbakemeldinger. Jeg og Bizi nyter livet sammen. Uten han. Jeg gruer meg til han kommer tilbake nå når jeg har fått øynene opp for hvordan det egentlig er. Og alle som kjenner meg vet hvor glad jeg er i Timmy og hvor langt inne bare å vurdere avlivning sitter. Vi har det fint også men hans ustabile væremåte tærer på gjennom flere år. Jeg holder pusten hver gang noen kommer bort og vil hilse på tur,jeg skjermer,tilrettelegger og tenker Timmians beste døgnet rundt. 

Bizi er hans rake motsetning. Hun er riktignok frisk. Men alt er så problemfritt med henne som er glad,supersosial og glad hele tiden.

Det føles som om hjertet mitt skal knuse ved tanken på å bestemme at nå er det nok,men jeg har aldri vært nærmere noen gang.

 Det er godt å lufte det her ettersom han som han vokste opp hos tror hovedproblemet er at jeg ikke er streng nok. Det kan være det,men det er ikke greit å bite hverken meg eller andre likevel. 

De han er hos på ferie nå har også blitt bitt, men kun en av dem. Den andre har aldri blitt bitt og kan ta på han hvor han vil. 

Jeg kan uansett aldri stole på han i noen situasjoner og når han går rett på og biter uten forvarsel etter å selv ha invitert til kos,da er det jo noe i toppetasjen som ikke er som det skal. 

 

[Eplefe]

På 20.6.2016 at 8:40 PM, Klematis skrev:

 Det er godt å lufte det her ettersom han som han vokste opp hos tror hovedproblemet er at jeg ikke er streng nok. Det kan være det,men det er ikke greit å bite hverken meg eller andre likevel. 

Jeg hadde "skjønt" (ikke vært enig i, men skjønt) det argumentet for utagering, men bitehemming føler jeg hunder skal ha uansett om man er streng med dem eller ikke. Det er et fryktelig vanskelig valg du må ta, men jeg er sikker på at valget du tar blir det beste for dere. Klem!

[xxx12345]

Jeg har vært der - utsatt og utsatt, hadde alltid gode forklaringer på hvorfor det rette var å utsette. Så en dag innså jeg at jeg hadde latt det gå for langt.

Hunden ble avlivet noen dager senere, og selv om det var vondt, så visste jeg at det var det rette valget. Et valg jeg skulle tatt mye tidligere - for hunden sin del...

[Guest Klematis]

Dette har jeg ikke lyst til å skrive,men jeg vet hva som er det riktige valget.... Så var det å finne styrke til å gjennomføre det. Det er mulig akkurat det kan ta litt tid,men det er som min mor sier. En død hund lider ikke,og han vet ikke hva som skal skje. Jeg har klamret meg fast til håpet om at det skal ordne seg til slutt,men det vil aldri skje. Det kommer til å knuse hjertet mitt,men jeg må ta farvel med min lille øyensten. Så urettferdig.

[Malamuten]

[Anemone]

[Guest Maries]

[Gjest]

[Guest Klematis]

Timmian avlives på mandag.