Gå til innhold
Hundesonen.no

Trenger råd! Omplassering av hund med atferdsproblemer?


LovaLove
 Share

Recommended Posts

Dette er et fryktelig tungt innlegg å skrive, men jeg er i en situasjon som føles helt håpløs, og søker derfor støtte og råd fra dere andre her inne. 

Beklager at dette blir et veldig langt innlegg, jeg håper noen tar seg tid til å lese det og gi meg noen sårt trengte råd..

Jeg har en herlig Collie-jente på 2 år som jeg er så inderlig glad i. Siden hun åtte uker gammel kom til meg og min daværende samboer har jeg vært fast bestemt på at denne hunden skulle ha det godt, og være trygg og lykkelig. Jeg hadde lest om nervøsitetsproblematikk med rasen, og tenkte at dette ville være det viktigste å forebygge hos min nye valp. Derfor gikk jeg i gang med sosialisering og miljøtrening meg stort engasjement. Jeg har ikke tall på hvor mange fotgjengere i alle aldre og fasonger, syklister, barnevogner, paraplyer, hunder, katter, biler etc. vi oppsøkte. Var det en ting min hund aldri skulle bli, så var det nervøs.

Men det ble hun altså. Det begynte med en engestelse for mørket da hun var rundt 7 mnd gammel, jeg tenkte det var spøkelsesalderen jeg hadde lest så mye om, og trente med positiv forsterkning og dempende signaler. 

Så, da hun var 10 måneder gammel, ble hun veldig plutselig redd for fremmede mennesker. Først bare mennesker rundt huset vårt, men etter hvert spredte denne frykten seg til å gjelde alle fremmede mennesker. Hun uttrykker frykten gjennom å bjeffe hysterisk og aggressivt mot folk, og etter hvert har hun også begynt å gjør utfall mot forbipasserende. Hun har aldri bitt noen, men flekker tenner og snapper etter folk mens hun bjeffer. Hunder har hun ikke noe problem med, og mennesker med hunder går som regel også helt fint.

Jeg gikk på hverdagslydighetskurs med henne for omtrent et år siden, hvor jeg spurte om råd til treningsmåter for å bli kvitt frykten, og senere har jeg også hatt privattimer med instruktør. Jeg har jobbet aktivt med positiv forsterkning hver eneste dag, på hver eneste luftetur, i snart et år nå. Det er mulig all denne treningen har hjulpet noe, kanskje har den forebygget forverring, men situasjonen føles fortsatt uutholdelig.

Jeg er nå enslig student uten mulighet til ekstrajobb, jeg lever på lån og stipend, og jeg har ikke noe sosialt liv på grunn av hunden min. Jeg er ikke på et sted i livet hvor jeg egentlig er i stand til å ta vare på en hund, hverken økonomisk eller tidsmessig, og isolasjonen som kommer med å ha en hund som er redd for mennesker sliter på psyken.

Nå kommer kanskje noen til å råde meg til å la hunden min "slippe", men faktum er at jeg ser veldig mye livsglede hos henne hver dag, noen dager viser hun ingen fryktatferd i det hele tatt. Derfor er det ikke aktuelt for meg å ende livet hennes (i alle fall ikke enda), det hverken klarer jeg eller synes jeg er etisk forsvarlig.

 

Det jeg egentlig ønsker (uavhengig av atferdsproblemene) er å omplassere dette herlige dyret til noen med nok peiling på hunder og et stort nok ønske om å leve med hund til å kunne gi henne den oppfølgingen hun trenger. 

Så da lurer jeg på om det er noen som har erfaring med menneskefrykt hos hunder, som har noen tips til enten omplassering av hunder med slike problemer, eller tips til hva jeg kan gjøre eller hvem jeg kan oppsøke for å gjøre hunden min mindre redd for mennesker slik at jeg etter hvert kan omplassere henne?

Jeg er så ufattelig trist og føler meg så hjelpeløs og mislykket som ikke klarer å hjelpe hunden min å ha det bedre..!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 minutter siden, Heidihj skrev:

:hug:Jeg har ingen råd å komme med, men vil ønske deg lykke til! Dette kan ikke være en morsom situasjon å være i. Syns det virker som du har gjort mye for hunden din! 

Takk for gode ord, det varmer å høre sånt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

8 minutter siden, simira skrev:

Utrolig vanskelig situasjon! Dessverre er det jo så mer enn nok av hunder som trenger et nytt hjem, så de med problemadferd så sterk som din kommer langt nede på lista.

Har du snakket med oppdretter?

Ja, det er nettopp det jeg også tenker, at hun nok kommer ned på listen. Jeg sitter jo med en drøm om at det finnes noen der ute med et brennende ønske om å ta til seg og hjelpe en hund med problemer fordi han eller hun har muligheten og kompetansen til det, men jeg ser jo at dette nok ikke vil være tilfelle. Det er nettopp derfor alt føles så håpløst akkurat nå :/

Jeg har snakket så vidt med oppdretter om problemene vi har, men de virker dessverre ikke å ha så mye kunnskap om problemet heller. Så derfor har det ikke vært så mye hjelp å hente der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har heller ingen konkrete råd til deg, men lurer på hvordan du har trent for å få bort frykten? Har jobbet mye med min hund mot frykt/skepsis mot fremmede. Hun har blitt veldig mye bedre det siste året! Hun er bare skeptisk, ikke nervøs. Har benyttet meg av motbetinging, altså 100% positiv trening.

Jeg har vært nødt til å si til alle vi møter som vil hilse på Alfa, at det får dem dessverre ikke. Hun kan fint gå å lukte på fremmede, men med en gang de ser på henne og strekker ut en hånd blir hun sint og bjeffer. Så prøver å unngå at hun går bort til fremmede, slik at hun slipper å måtte forholde seg til situasjoner som helt klart er ukomfortabelt for henne. Fremmede som IKKE prøver å hilse på henne er null problem.

Masse lykke til videre, håper virkelig det ordner seg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slike ting kan være vanskelig og trene vekk, litt avhengig av hvor ille de er rammet og hva som er årsaken bak. Er det noe de er født med(genetisk), det kan det være selv om det ikke var synlig fra starten av. Er det i utgangspunktet et stort problem som holdes sånn noenlunde i sjakk allerede eller er det egentlig et moderat problem som har blitt forsterket av feil trening, eier som blir stresset av problemet og dermed påvirker hunden negativt igjen etc. Jeg skal på ingen måte legge skyld over på deg altså, for en frisk hund blir ikke sånn uansett, men hvorvidt det er noe håp for bedring og evt hvor mye kommer jo an på hva som ligger bak den situasjonen man har nå og det er egentlig umulig å svare på. Generelt sett så er slike problemer vanskelige å trene vekk/trene bedre. Man kan komme langt med god lydighet og lære hunden riktig oppførsel på avstand slik at det blir litt hyggeligere/enklere å gå tur og slikt, men problemet vil jo fortsatt ligge der, så man må passe på at folk ikke kommer opp for å klappe hunden/kommer for nært, og det vil jo kunne være slitsomt nok i seg selv og fortsatt sette begrensninger på hvor man kan ha med seg hunden og ikke.

Nå vet ikke jeg hvordan du har trent i det siste, men det er nok mer gunstig å gjøre motsatt av det du gjorde når hun var valp/unghund, dvs ikke unngå folk/ting, men passe på at de alltid er på avstand, at hun ikke trenger å forholde seg til dem. Hun skal lære seg at de bare er der, de finnes rundt henne, men de vil henne ingen ting. Da vil hun også etterhvert greie å ignorere, fordi hun er trygg på at ingen kommer bort for å oppsøke henne. Samme om man har besøk e.l. (om det også er et problem), be besøket om å ignorere å la evt hunden få bestemme om hun vil bort å sjekke dem ut. Og om hun går bort for å snuse så be besøket om å fortsatt ignorere hunden, ikke prøv å klapp henne e.l. bare la henne få gjøre ting selv og bli komfortabel. Utsett henne for ting/situasjoner som er litt ekkelt å la henne jobbe seg gjennom det, viktig å starte med små utfordringer så det ikke blir for utfordrende og fortsatt prøv å jobbe med problemet, ihvertfall en god stund i starten, uten at hun må direkte forholde seg til folk, altså la henne se dem på avstand, gå i miljøet, men unngå hilsing, klapping osv. Hunden kan få hilse viss hun vil, men den hun hilser på skal ikke snakke til henne eller klappe på henne, bare late som hun ikke er der. 

Om du vurderer omplassering så prøv å lag en annonse og legg den ut, det ville jeg egentlig bare gjort så raskt som mulig. Det beste som kan skje er jo at du får tilslag fra noen som du får en god følelse på, det verste som skjer er at du ikke får tilslag og sitter i samme situasjon som nå, men da har du ihvertfall sjekket muligheten. Får du ikke tilslag så kan du jo fortsette å jobbe med hunden litt til og prøve igjen litt senere :) Du kan jo høre på collie gruppa på facebook, kanskje det finnes noen der som vil ta henne? 

Nå vet ikke jeg hvor ille det er for hundens del (men skjønner at det er et stort problem for deg og livet deres) , men du kan jo vurdere å i samråd med vetrinær (og evt adferdsterapeut) drøfte om angstdempende medisinering kan være et alternativ (i en treningsperiode selvsagt, ikke resten av livet). Det høres kanskje drastisk ut, men det er jo ikke noe særlig for hverken deg eller hunden den situasjonen dere er i, og om noen mnd med medisinering og trening kan gi dere begge et bedre liv så er det jo virkelig verdt forsøket tenker jeg, for alle parter. Virker det ikke eller påvirker hunden negativt så er det jo bare å slutte igjen uansett og ingen skade skjedd.

Evt så kan du jo forsøke iharmoni  eller adaptil og se om det har noen effekt. Det er bare urter/feromoner og naturlige ting, men mange har god effekt av det, litt usikker på hvor mye man kan forvente når man har en hund som er såpass engstelig som det høres ut som din er. Ville nok kanskje pøvd iharmoni først, evt de to sammen.

Om du ikke har råd til å få hjelp vi adferdsterapeut e.l. så kanskje det finnes en hundeklubb i nærheten av deg? Der koster det jo ikke all verdens å være med og det gir et kontrollert miljø å trene i. Det kan gi en god dytt i rett retning, det kan jo også godt hende at det finnes noen flinke folk der som kan hjelpe en del med tips, råd, hjelp til å være forstyrrelser i treningen osv. :) 

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig kjedelig situasjon du er i! Det høres ut som du gjorde det du kunne for å få en velfungerende hund. Det er ikke urimelig at denne usikkerheten dessverre er genetisk betinget. En normalt sammenskrudd hund blir ikke så redd for noe uten en evt. veldig dårlig opplevelse.

Når det kommer til omplassering, så skjønner jeg at du ønsker det framfor avliving. Det er jo verdt et forsøk. Min erfaring er dog at mye av responsen du evt. kommer til å få, er fra folk som synes hunden er pen og som ikke helt vet hva de går til ift. problematferden. Det er spesielt skummelt, fordi den er rettet mot mennesker. Folk som har erfaring og kunnskap til å håndtere en slik hund, vil gjerne ikke, rett og slett fordi de vet hvor utrolig mye arbeid det er. Jeg sier dog ikke at det MÅ være sånn. Du bør dog være fryktelig kresen på hvem du omplasserer til. Usikkerhet og tilløp til aggresjon mot mennesker er veldig alvorlig. 

Jeg skjønner veldig godt at tanken på avliving er veldig tung, og jeg sier ikke nødvendigvis at du bør avlive, for jeg kjenner ikke dere og deres situasjon. Jeg mener dog du må vurdere hvor mye denne usikkerheten hennes påvirker henne i hverdagen. Hvor ofte føler hun seg veldig utrygg? Det er til syvende og sist hvordan hunden har det og eventuelt risikoen hun medfører for andre mennesker, som bør veie tyngst i en vurdering om man skal avlive, beholde eller omplassere. Hvis du omplasserer henne, og hun i den nye familien biter noen, kan du leve med det?

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 26.4.2016 at 8:13 AM, CJA skrev:

Jeg har heller ingen konkrete råd til deg, men lurer på hvordan du har trent for å få bort frykten? Har jobbet mye med min hund mot frykt/skepsis mot fremmede. Hun har blitt veldig mye bedre det siste året! Hun er bare skeptisk, ikke nervøs. Har benyttet meg av motbetinging, altså 100% positiv trening.

Jeg har vært nødt til å si til alle vi møter som vil hilse på Alfa, at det får dem dessverre ikke. Hun kan fint gå å lukte på fremmede, men med en gang de ser på henne og strekker ut en hånd blir hun sint og bjeffer. Så prøver å unngå at hun går bort til fremmede, slik at hun slipper å måtte forholde seg til situasjoner som helt klart er ukomfortabelt for henne. Fremmede som IKKE prøver å hilse på henne er null problem.

Masse lykke til videre, håper virkelig det ordner seg!

Jeg har også trent med motbetinging, altså jeg forsterker med godbiter når vi passerer mennesker eller når hun ser på mennesker på avstand. Jeg bruker også utelukkende positiv trening, alltid.

Et av de største problemene i treningen er nok at idet folk ser på meg og hunden min og åpner munnen for å spørre om de kan hilse (eller for å si hva som helst annet), er det for sent. Da har Lova oppfattet at de har oppmerksomhet mot oss, og hun reagerer før jeg får bedt folk om å ikke ta kontakt. Hun reagerer også selv om jeg tar kontakt med den andre først. I tillegg kommer mennesker som ikke tar kontakt, men som bare gjør noe litt rart eller uforutsett (nyser, knyter skolissen, stopper løpeturen og snur, holder noe dinglende i hånden osv.). De reagerer hun også kraftig og brått på, og det er ofte vanskelig for meg å kontrollere at ingenting slikt skjer i nærheten av oss.

Tusen takk, jeg håper også så inderlig at det ordner seg! 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 26.4.2016 at 10:39 AM, Malamuten skrev:

Slike ting kan være vanskelig og trene vekk, litt avhengig av hvor ille de er rammet og hva som er årsaken bak. Er det noe de er født med(genetisk), det kan det være selv om det ikke var synlig fra starten av. Er det i utgangspunktet et stort problem som holdes sånn noenlunde i sjakk allerede eller er det egentlig et moderat problem som har blitt forsterket av feil trening, eier som blir stresset av problemet og dermed påvirker hunden negativt igjen etc. Jeg skal på ingen måte legge skyld over på deg altså, for en frisk hund blir ikke sånn uansett, men hvorvidt det er noe håp for bedring og evt hvor mye kommer jo an på hva som ligger bak den situasjonen man har nå og det er egentlig umulig å svare på. Generelt sett så er slike problemer vanskelige å trene vekk/trene bedre. Man kan komme langt med god lydighet og lære hunden riktig oppførsel på avstand slik at det blir litt hyggeligere/enklere å gå tur og slikt, men problemet vil jo fortsatt ligge der, så man må passe på at folk ikke kommer opp for å klappe hunden/kommer for nært, og det vil jo kunne være slitsomt nok i seg selv og fortsatt sette begrensninger på hvor man kan ha med seg hunden og ikke.

Nå vet ikke jeg hvordan du har trent i det siste, men det er nok mer gunstig å gjøre motsatt av det du gjorde når hun var valp/unghund, dvs ikke unngå folk/ting, men passe på at de alltid er på avstand, at hun ikke trenger å forholde seg til dem. Hun skal lære seg at de bare er der, de finnes rundt henne, men de vil henne ingen ting. Da vil hun også etterhvert greie å ignorere, fordi hun er trygg på at ingen kommer bort for å oppsøke henne. Samme om man har besøk e.l. (om det også er et problem), be besøket om å ignorere å la evt hunden få bestemme om hun vil bort å sjekke dem ut. Og om hun går bort for å snuse så be besøket om å fortsatt ignorere hunden, ikke prøv å klapp henne e.l. bare la henne få gjøre ting selv og bli komfortabel. Utsett henne for ting/situasjoner som er litt ekkelt å la henne jobbe seg gjennom det, viktig å starte med små utfordringer så det ikke blir for utfordrende og fortsatt prøv å jobbe med problemet, ihvertfall en god stund i starten, uten at hun må direkte forholde seg til folk, altså la henne se dem på avstand, gå i miljøet, men unngå hilsing, klapping osv. Hunden kan få hilse viss hun vil, men den hun hilser på skal ikke snakke til henne eller klappe på henne, bare late som hun ikke er der. 

Om du vurderer omplassering så prøv å lag en annonse og legg den ut, det ville jeg egentlig bare gjort så raskt som mulig. Det beste som kan skje er jo at du får tilslag fra noen som du får en god følelse på, det verste som skjer er at du ikke får tilslag og sitter i samme situasjon som nå, men da har du ihvertfall sjekket muligheten. Får du ikke tilslag så kan du jo fortsette å jobbe med hunden litt til og prøve igjen litt senere :) Du kan jo høre på collie gruppa på facebook, kanskje det finnes noen der som vil ta henne? 

Nå vet ikke jeg hvor ille det er for hundens del (men skjønner at det er et stort problem for deg og livet deres) , men du kan jo vurdere å i samråd med vetrinær (og evt adferdsterapeut) drøfte om angstdempende medisinering kan være et alternativ (i en treningsperiode selvsagt, ikke resten av livet). Det høres kanskje drastisk ut, men det er jo ikke noe særlig for hverken deg eller hunden den situasjonen dere er i, og om noen mnd med medisinering og trening kan gi dere begge et bedre liv så er det jo virkelig verdt forsøket tenker jeg, for alle parter. Virker det ikke eller påvirker hunden negativt så er det jo bare å slutte igjen uansett og ingen skade skjedd.

Evt så kan du jo forsøke iharmoni  eller adaptil og se om det har noen effekt. Det er bare urter/feromoner og naturlige ting, men mange har god effekt av det, litt usikker på hvor mye man kan forvente når man har en hund som er såpass engstelig som det høres ut som din er. Ville nok kanskje pøvd iharmoni først, evt de to sammen.

Om du ikke har råd til å få hjelp vi adferdsterapeut e.l. så kanskje det finnes en hundeklubb i nærheten av deg? Der koster det jo ikke all verdens å være med og det gir et kontrollert miljø å trene i. Det kan gi en god dytt i rett retning, det kan jo også godt hende at det finnes noen flinke folk der som kan hjelpe en del med tips, råd, hjelp til å være forstyrrelser i treningen osv. :) 

Tusen takk for utfyllende svar!

Jeg tror nok, uten at jeg er noen ekspert selv selvfølgelig, at dette er et stort problem som holdes i sjakk. Men jeg tror samtidig som du sier at jeg opprettholder noe av frykten ved å bli stresset selv når det kommer mennesker litt for nært eller litt for brått, eller når jeg ser at Lova er i ferd med å bli redd. Jeg prøver for harde livet å slappe av, men jeg er rett og slett redd for at hun skal angripe noen hvis jeg ikke passer godt nok på, og da ender jeg opp med å bli anspent i situasjoner hvor jeg ikke føler jeg har helt kontroll over henne.

Jeg skrev litt i forrige innlegg nå om hvordan jeg trener, og det er altså utelukkende på passering. Vi har ikke tatt kontakt med noen fremmede, annet enn at jeg har prøvd så smått å venne henne til å ha folk på besøk hjemme, så jeg etter hvert kan slippe å isolere meg så mye som jeg nå gjør. Foreløpig er det umulig å ha fremmede i leiligheten, hun er der med en gang og sirkler rundt dem mens hun flekker tenner, bjeffer og glefser (litt for nært) etter dem. 

Takk for råd om omplasseringsannonse og medisinering, jeg skal prøve å legge ut en annonse slik for foreslår, og så skal jeg ta henne med til veterinær nå i nærmeste fremtid og både sjekke henne fysisk og spørre om råd ift medisinering.

Takk igjen for mange gode råd!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, LovaLove skrev:

Tusen takk for utfyllende svar!

Jeg tror nok, uten at jeg er noen ekspert selv selvfølgelig, at dette er et stort problem som holdes i sjakk. Men jeg tror samtidig som du sier at jeg opprettholder noe av frykten ved å bli stresset selv når det kommer mennesker litt for nært eller litt for brått, eller når jeg ser at Lova er i ferd med å bli redd. Jeg prøver for harde livet å slappe av, men jeg er rett og slett redd for at hun skal angripe noen hvis jeg ikke passer godt nok på, og da ender jeg opp med å bli anspent i situasjoner hvor jeg ikke føler jeg har helt kontroll over henne.

Jeg skrev litt i forrige innlegg nå om hvordan jeg trener, og det er altså utelukkende på passering. Vi har ikke tatt kontakt med noen fremmede, annet enn at jeg har prøvd så smått å venne henne til å ha folk på besøk hjemme, så jeg etter hvert kan slippe å isolere meg så mye som jeg nå gjør. Foreløpig er det umulig å ha fremmede i leiligheten, hun er der med en gang og sirkler rundt dem mens hun flekker tenner, bjeffer og glefser (litt for nært) etter dem. 

Takk for råd om omplasseringsannonse og medisinering, jeg skal prøve å legge ut en annonse slik for foreslår, og så skal jeg ta henne med til veterinær nå i nærmeste fremtid og både sjekke henne fysisk og spørre om råd ift medisinering.

Takk igjen for mange gode råd!

Lykke til :) 

Ang å ha besøk så trenger du jo ikke å gjøre det så vanskelig for deg selv, jeg har en som ikke er helt grei alltid når det er besøk og en som ikke nødvendigvis tolererer alle, men som stort sett er grei når folk bare er kommet inn. I tillegg kjenner jeg en del som er redd for hund, men da gjør jeg det stort sett bare enkelt. Om det ikke passer/går at de er løse med oss så får de enten sitte på soverommet oppe, eller så får den som er vanskeligst, eller begge (litt avhengig av hvem som er på besøk) sitte i bur/bak grind på stua. Det er langt ifra ønskelig, men bedre enn å ikke ha besøk. Kanskje du kan sette opp ei grind mellom stua og et rom eller ta frem et bur å sette i en krok hvor hunden er litt skjermet fra besøket (at de ikke trenger å gå helt oppi buret) og la henne overvære det hele på avstand samtidig som både du og besøket kan slappe av. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er litt som å lese om min hund, han er en Border Collie og er veldig redd/var på fremmede. Det har tidvis vært tungt, men jeg har rett og slett forsonet meg med at han er nervøs for fremmede og at ting er litt annerledes.

Han hindrer meg jo litt, men heldigvis så er han helt rå alene hjemme, så jeg kan trygt dra fra han litt av og til for å enten være på middag hjemme hos mamma, eller på en spille kveld når venninna mi er hjemme (hun bor i Oslo). 

Men jeg skjønner godt hva du går igjennom, det er overhode ikke gøy. Hva jeg har gjort er å innføre total hilseforbud. Ingen får lov å hilse på han. Jeg må være 110% sikker på at de som får lov å hilse følger alt jeg sier. Han er nemlig redd for blikkontakt. At noen ser på han er døds skummelt og ingen kan få se på han i begynnelsen. Alle dem som hilser sånn som jeg sier de skal, da ser han helt ut som en helt vanlig hund, om enn litt krypende helt først, men når han har snust på dem uten at de stirrer da slår han det av og blir til den herlige gutten som jeg deler hverdagen min med.

Hilseforbud av tilfeldige fremmede ute på tur har vært vår nummer 1 lov i over ett år og vi trente først på at han skulle sitte innerst på fortauet og meg imellom når noen passerte oss. Jeg stinket fiskekaker en god stund, men han lærte seg å ikke bry seg. I dag kan vi gå med han på utsiden, altså uten meg imellom alt og alle, han bryr seg ikke. Det skjer ikke noe, og om noen tar kontakt så tar jeg han på andre siden og liksom skjermer han, han vet at jeg ikke lar noen få komme innpå, da bjeffer og napper han - men det har han ikke gjort på veeeeldig lenge - fordi jeg beskytter han.

Det hjelper å finne ut hva som trigger frykten, for da er det lettere å jobbe med. Men når økonomien er dårlig og dette her i tillegg som isolerer deg så skjønner jeg hvor vanskelig situasjonen er :( Jeg håper det løser seg for dere :hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig kjedelig at du ikke alltid greier å styre hvem som tar kontakt med henne ute osv. det ødelegger nok en del for dere. Jeg forstår veldig godt at det er vanskelig. 

Jeg har en hund med allergi, og jeg har hatt problemer med at folk har gitt henne godbiter på tur blant annet, så hun har jeg kjøpt et markeringsdekken til som det står "Ikke sint, ALLERGI"(hun går med munnkurv på tur) og det ser ut til å ha en effekt. I tillegg slipper jeg hundre spørsmål i uken på hvorfor hun går med munnkurv.

Apropos munnkurv, så kunne det kanskje også vært et alternativ for deg å ha på henne på tur. Da kan du føle deg trygg på at hun ikke biter og det vil kanskje også virke litt mer avskrekkende slik at folk ikke tar kontakt. Det kan gjerne gjøre at du på sikt slapper litt bedre av på tur. 

12923180_10209091883356758_2959092119630

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, Sprettballen skrev:

Veldig kjedelig at du ikke alltid greier å styre hvem som tar kontakt med henne ute osv. det ødelegger nok en del for dere. Jeg forstår veldig godt at det er vanskelig. 

Jeg har en hund med allergi, og jeg har hatt problemer med at folk har gitt henne godbiter på tur blant annet, så hun har jeg kjøpt et markeringsdekken til som det står "Ikke sint, ALLERGI"(hun går med munnkurv på tur) og det ser ut til å ha en effekt. I tillegg slipper jeg hundre spørsmål i uken på hvorfor hun går med munnkurv.

Apropos munnkurv, så kunne det kanskje også vært et alternativ for deg å ha på henne på tur. Da kan du føle deg trygg på at hun ikke biter og det vil kanskje også virke litt mer avskrekkende slik at folk ikke tar kontakt. Det kan gjerne gjøre at du på sikt slapper litt bedre av på tur. 

12923180_10209091883356758_2959092119630

Jeg har dessverre ingen råd til deg, LovaLove, men jeg tenkte med en gang på slike markeringsdekken/sele som Sprettballen foreslår. For eksempel et slikt et:

http://www.a-way.no/products/fdc-sele

Ikke den det står Friendly på såklart. Men kanskje Nervous eller Caution?

 

Tror de fleste vil holde seg unna hvis de ser denne selen ;) Uansett, MASSE lykke til :) 

 

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...