Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet
3 minutter siden, andreschj skrev:

Jeg tror helt ærlig ikke det er noen problem å ha noen hund som familiehund. Alle hunder liker kos og jeg tror de fleste individer vil kose deg uansett. 

Det er snakk om det ekstra som hunden egentlig burde få, men alt for mange ikke gir hundene.

Alle hunder liker kos, men det er ikke det dette går på. Det går på bruk og hvor krevende en hund er. Rottweiler er, så vidt jeg har erfart, store koseklumper som elsker å ligge på sofaen. Men for at de skal ligge og kose seg i sofaen så må de brukes. Og da bør de brukes ordentlig.

Hvis du da tenker at du bare skal gå tur med dem så trenger de å gå ganske langt og lenge for å bli ordentlig slitne. Samtidig så er de mye mer tilfredstilt om de faktisk får bruke hodet sitt til å søke, trene triks, lydighet, agility osv osv. Det er ikke kosen det går på, det er resten av pakka. 

  • Like 7
Skrevet
5 minutter siden, Lunatic skrev:

Alle hunder liker kos, men det er ikke det dette går på. Det går på bruk og hvor krevende en hund er. Rottweiler er, så vidt jeg har erfart, store koseklumper som elsker å ligge på sofaen. Men for at de skal ligge og kose seg i sofaen så må de brukes. Og da bør de brukes ordentlig.

Synes dette var veldig passende sagt.

Men hvem hindrer deg i å teste ut det å ha hund først, mulig snuse litt på div hundesporter, for så å kanskje kjøpe en Rottweiler senere om du skille finne interessen for å drive med slikt? Labradoren er vel en hund som kan brukes, men ikke må..?

  • Like 1
Skrevet
2 timer siden, Lunatic skrev:

Alle hunder liker kos, men det er ikke det dette går på. Det går på bruk og hvor krevende en hund er. Rottweiler er, så vidt jeg har erfart, store koseklumper som elsker å ligge på sofaen. Men for at de skal ligge og kose seg i sofaen så må de brukes. Og da bør de brukes ordentlig.

Hvis du da tenker at du bare skal gå tur med dem så trenger de å gå ganske langt og lenge for å bli ordentlig slitne. Samtidig så er de mye mer tilfredstilt om de faktisk får bruke hodet sitt til å søke, trene triks, lydighet, agility osv osv. Det er ikke kosen det går på, det er resten av pakka. 

Signeres :) 

____

 

Det er en grunn til at jeg har rasen jeg har, jeg liker godt hundesport og hundetrening, men kjenner meg selv såpass at jeg aldri i verden kommer til å trene så mye og jevnlig som f.eks. en kelpie fortjener og vil være fornøyd med. Derfor har jeg finsk lapphund som er en hund med ganske mye lavere kapasitet noe som merkes godt i konkurranse etc (og selvsagt er kjedelig der og da), men som samtidig er fornøyd med lange perioder med bare turgåing i de periodene vi ikke får trent :) Så det kan være greit å kjenne litt på det og ha hund tenker jeg, og hva som skal til med de ulike rasene. Særlig som førstegangseier kan det være vanskelig å se for seg hvordan det blir liksom :) 

  • Like 4
Skrevet

Uansett hvilken rase man velger er det også greit å ha i bakhodet at man kan ende opp i den ekstreme enden av skalaen, og kanskje heller legge lista litt lavere. Cavalieren min er et sånt tilfelle - i teorien en enkel selskapsrase - men hun er definitivt ikke en hund som har det bra kun med kos og tur (noe hun selvsagt også får). Blir hun understimulert begynner hun å lytte etter lyder å reagere på, som kan være ganske frustrerende når man bor i blokk... Men det er allikevel bare en bagatell sammenlignet med litt mer heftige raser, som kanskje reagerer med å rive ned huset eller spise naboungen (satt på spissen).

Når det er sagt så finnes det jo utallige ulike hunderelaterte aktiviteter man kan drive med, og du finner helt sikkert noe både du og hunden liker. Å være en del av et treningsmiljø er supert både for hund og eier :)

Skrevet

Ang. det med bolig og sånn så er det definitivt noe å tenke på. Men synes ikke det skal hindre noen fra å få seg hund egetlig :) Man må bare rege med at det blir litt vanskeligere, eller mye vanskeligere, det kommer an på flere forhold. Jeg opplever å få til svar på boligannonser jeg legger ut at "om hunden er liten og søt så går det greit". Når folk hører at det er en 30kgs dalmatiner er det plutselig woow, ja det var stort. Det synes jeg er veldig merkelig faktisk, for (nå generaliserer jeg veldig), små hunder bjeffer ofte mer, og har større tendens til å markere inne enn store hunder (hvis det er det huseier er redd for). Det virker som om folk uten hund tenker at jo større hunden er, jo mer bry er det. Når jeg nesten vil si det er motsatt jeg da :P

Det var en liten rant om det. 

Jeg er litt sånn at om man virkelig ønsker seg en hunderase, så bør man kjøpe den. Så lenge man gjør grundig forarbeid, som å snakke med eiere av rasen, hilse på hunder, snakke med oppdrettere og lese seg opp, slik at man vet noenlunde hva man går til og hva som vil kreves. Og da mener jeg ikke å snakke med tilfeldige folk man møter som har en uregistrert rottis (eller annen rase) som er sååå snill og bare familiehund. Det er ikke sikkert hverken hund eller eier er særlig gode representanter for rasen. Spør og grav, dra på utstillinger, les på klubbens side osv osv. Vit hva du går til. Ikke bare når det gjelder selve hunderasen, men også når det gjelder hva den kan og bør brukes til, og om dette er noe du synes virker interessant. 

Når det er sagt, så er jo labrador et tryggere valg. Om disse rasene stiller sånn nogenlunde likt hos deg så ville jeg nok satt den øverst på lista. Fallhøyden er mindre, og den kan brukes til det aller meste. Så får du, som andre sier, testet ut litt forskjellig, og se hvilken retning hundeinteressen tar deg. 

  • Like 7
Skrevet
7 hours ago, Lola Pagola said:

Ang. det med bolig og sånn så er det definitivt noe å tenke på. Men synes ikke det skal hindre noen fra å få seg hund egetlig :) Man må bare rege med at det blir litt vanskeligere, eller mye vanskeligere, det kommer an på flere forhold. Jeg opplever å få til svar på boligannonser jeg legger ut at "om hunden er liten og søt så går det greit". Når folk hører at det er en 30kgs dalmatiner er det plutselig woow, ja det var stort. Det synes jeg er veldig merkelig faktisk, for (nå generaliserer jeg veldig), små hunder bjeffer ofte mer, og har større tendens til å markere inne enn store hunder (hvis det er det huseier er redd for). Det virker som om folk uten hund tenker at jo større hunden er, jo mer bry er det. Når jeg nesten vil si det er motsatt jeg da :P

Det var en liten rant om det. 

Jeg er litt sånn at om man virkelig ønsker seg en hunderase, så bør man kjøpe den. Så lenge man gjør grundig forarbeid, som å snakke med eiere av rasen, hilse på hunder, snakke med oppdrettere og lese seg opp, slik at man vet noenlunde hva man går til og hva som vil kreves. Og da mener jeg ikke å snakke med tilfeldige folk man møter som har en uregistrert rottis (eller annen rase) som er sååå snill og bare familiehund. Det er ikke sikkert hverken hund eller eier er særlig gode representanter for rasen. Spør og grav, dra på utstillinger, les på klubbens side osv osv. Vit hva du går til. Ikke bare når det gjelder selve hunderasen, men også når det gjelder hva den kan og bør brukes til, og om dette er noe du synes virker interessant. 

Når det er sagt, så er jo labrador et tryggere valg. Om disse rasene stiller sånn nogenlunde likt hos deg så ville jeg nok satt den øverst på lista. Fallhøyden er mindre, og den kan brukes til det aller meste. Så får du, som andre sier, testet ut litt forskjellig, og se hvilken retning hundeinteressen tar deg. 

Tusen takk for et veldig bra svar. Dette svaret satte jeg stor pris på.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for mange gode tips 😌 Det er ikke noe problem hos veterinær, hun er veldig snill ved håndtering og sånn da  ☺️
    • Hun er ung, og har dårlige erfaringer. Jeg tenker at det kan hjelpe å gi henne tid, og trene i utstillingslignende settinger. Tren uten å stille opp for dommeren, belønn masse, og gå ut igjen av ringen uten å stille opp for visning. Tren også på oppstilling og visning for seg selv uten for ringen og i andre settinger, hjemme, på parkeringsplassen, i parken osv. Gå videre med å trene i utstillingsring og stille opp, men la treningsdommer bare belønne uten å ta på henne. Og selvfølgelig respektere alle signaler på at hun er utrygg, la henne selv ta initiativ. Om utstilling ikke er viktig for dere er det såklart like greit å droppe det, men det kan nok fint gjøres å gjøre positivt igjen med trening og tålmodighet. Og det er viktig at hun f.eks. kan stå på et veterinærbord og bli undersøkt også.
    • Har ei tispe på snart 2 år. vi har drevet litt med utstilling siden hu var valp fra 4 måneder til hu ble ca 1 år. Den første tiden på treninger gikk det veldig bra , hu er sosial hund utad og elsker oppmerksomhet og byliv. Etter en tid begynte hu å rygge fra dommeren i ringen , kunne sette seg og rygge unna men vi fikk allikevel satt hun opp igjen og fikk bra premier på utstillinger . Helt til vi kom til den 5 siste utstillingen, da gikk det bra første dagen men 2 dagen da vi gikk i ringen gikk det bra helt til vi skulle stille henne opp, hode og tenner gikk fint helt til dommer skulle kjenne mot rygg da rygger hun bakover og klappet med tennene mot dommer .  Så jeg tok en avgjørelse med å si vi trekker oss .. her innså jeg kanskje at hun har jo prøvd å gitt oss tegn litt hele veien med å sette seg og rygge unna, men folk rundt trodde det var kun trass siden hu er en bestemt tispe .  etter dette oppsøkte jeg fysioterapeut og tok MR og røntgen av henne og det ble påvist betennelse på begge sider i lysken/ hoften. Det vi så når fysio skulle gå over hu var at det var tydelig vondt . Men nå i dag 1 år etterpå med gjentatte behandlinger og styrke treninger har hu endelig blitt friskemeldt og vi kan gå tilbake til det normale. Vi har vært med 2 ganger på utstillingstreninger , første gangen gikk veldig bra . Men det var folk som hu kjenner i miljøet fra før  .2 gangen oppsøkte vi nytt sted , hu var veldig glad for å komme og se så mange hunder og mennesker og hu hilste og koste med flere .  Men da vi løpte i ringen og skulle stille henne opp før treningdommeren rakk å ta på henne «snappet « hun . Så da gikk vi ut av utstilling posisjonen ,da gikk hun bort til dommer og damen og nusset og koste med dem.. utenfor ringen er det heller ikke noe problem .  Så nå lurer jeg på om jeg bare skal droppe utstilling helt for hennes del, når jeg ser at det minnesbilde fra smerte fra siste utstillingene sitter i henne så sterkt ..  Hun er jo en fantastisk og glad hund ellers. Vi skal vertfall ha en lang pause og fokusere på  noe annet og bare være hund. Har noen opplevd noe lignende, og er det beste å bare droppe utstilling helt ?
    • En viktig del av å drive med utstilling er jo å lære hundene å slappe av i buret når de ikke er i ringen. Det er ikke bare oppbevaring.  Og har du flere hunder så ville jeg enten hatt med hjelpere eller bare én hund på utstilling om gangen, ihvertfall til de er vante til omgivelsene og slapper av i buret.
    • Tenkte jeg skulle prøve det også men er så redd hunden rømmer ut av gitteret. Opplevde det med hunder før mens jeg gikk i ringen så kom de løpende inn i ringen. Veldig festlig. Ikke i det hele tatt.    Men nå har jeg nye hunder så har ikke turt å prøve på dem men hadde vært så enklere å bære inn enn de tunge gitterbura.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...