Når mamma kjører på hunden din...

[Himi]

For en uke siden ble hunden min brått revet bort fra meg på verst tenkelige måte. Mamma og pappa passet ham på gården sin, og mamma - i et særdeles uoppmerksomt og sløvt øyeblikk - klarte på et eller annet vis å kjøre på/over ham. Han døde visstnok momentant, men hun klarer ikke redegjøre for hvorfor eller hvordan det skjedde. Han var akkurat fylt seks år - min aller beste venn og støtte gjennom tunge perioder, og den som elsket meg ubetinget. Jeg sitter igjen i bunnløs sorg. Tenker på det hele tiden, sover ikke og gråter stort sett hele dagen. Tenker mye på hva og hvis og hvordan - hvis det bare hadde vært sånn og sånn, og jeg hadde gjort sånn og sånn, så hadde ting vært annerledes.  Jeg går med en konstant klump i mellomgulvet, og jeg klarer verken og forstå eller akseptere det som har skjedd. Jeg er sint på mamma, men skjønner jo at hun ikke mente det. Hun var glad i ham hun også. Men liksom - er det mulig å være så sløv????

Jeg hadde selvfølgelig blitt trist uavhengig av hvordan han hadde dødd - sykdom, alderdom osv. Men dette føles bare så meningsløst og måten det skjedde gjør at det hele så inderlig vondt. Er det noen som har opplevd noe lignende, og hvordan kom dere dere i så fall i gjennom det? Jeg savner ham sånn <3

Edit: Ser at dette nok ble lagt i feil emnefelt, men klarer ikke flytte det..

Endret 5. Februar 2016 av Miho
Ser at dette nok ble lagt i feil emnefelt, men klarer ikke flytte det..

[Zitka]

Jeg skjønner at det er fryktelig trist, men å klandre moren din gjør nok dessverre bare saken værre.. Nå vet ikke jeg hva som skjedde, men det høres ut som at det var et skikkelig uhell og ikke bare at hun var sløv.. Det er veldig fort gjort å kjøre over en hund hvis den er løs.. 

Så mitt beste tips er faktisk å ta vare på de gode minnene.. det er fryktelig kjedelig å miste hunder pga tilfeldigheter. Jeg vet nøyaktig hvordan det er.. Men det hjelper dessverre lite å klandre verden  

[Guest Klematis]

Fryktelig trist å miste hunden, og et stort sjokk, men jeg kan se for meg at mammaen din har det ille nok fra før. Det hjelper nok ikke på skyldfølelsen at du er sint på henne i tillegg...

Jeg skjønner at du er fortvilet og lei deg, men det hjelper ingen at du legger skylden over på henne og kaller henne sløv, hun gjorde det nok ikke med vilje...

Slikt kan skje...

Føler med deg i sorgen.

[Katharina]

 skjønner det er trist og leit å miste hunden sin i en ulykke men ulykker skjer dessverre overalt. Livet er veldig tøft med sorg, nedturer og oppturer. Tenk på alle de gode minnene dere har hatt selv om det er vanskelig akkurat nå. Er nok vanskelig for moren din også antar jeg. Hunder er så raske og bare løper overalt på kryss og på tvers. Håper det blir lettere for dere med tiden til hjelp.  Klem til deg og moren din.

[simira]

Jeg snakket faktisk med moren min om dette sist de passet hunden min. Hun er så redd for at noe skal skje når de passer ham. Han kan være en liten bråkebøtte også, så hvis han skulle greie å stikke av så kan han fort havne i bråk med andre hunder.

Jeg tenker at uhell skjer. Selvfølgelig vil jeg være knust dersom noe skjer med ham, men så lenge ingen har gjort noe med vilje for å skade hunden min så kan jeg ikke klandre dem. Det er såklart lett å si om man ikke har opplevd det selv, men jeg håer virkelig jeg hadde greid å leve opp til det også, jeg tror foreldrene mine er nesten like glade i hunden som meg, og hadde vært helt knust de også om det skjedde noe.

Å miste en hund er alltid trist, der må man bare ta tiden til hjelp tror jeg.

[Turb]

Forferdelig trist både for deg og moren din. Jeg kan si at jeg hadde et uhell som gjorde at søsteren min måtte avlive hunden sin. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg skulle ønske jeg hadde gjort ting litt annerledes, men hvis jeg tenker nøkternt på det så er det ingenting jeg kunne gjort annerledes. Det var en ren ulykke. Jeg strakte meg ned for å ta noe under bordet og i-paden som lå under bordet datt på hunden. Hunden knakk hoftekulen og måtte avlives - kulen knakk sånn at prognosene for å kunne gå normalt igjen var veldig dårlige. Det eneste jeg er glad for er at det var meg og ikke søsteren min som gjorde det. Jeg tror det hadde vært forferdelig for henne hvis det hadde vært henne det hadde skjedd med. 

Snakk med moren din, snakk om hvordan hun føler det og hvordan du føler det. Gi hverandre en klem og snakk om hunden sammen. Ingenting annet enn tid gjør sorgen lettere, men det hjelper å dele smerten. Stor klem til deg

[Himi]

1 time siden, Miho skrev:

 

Tusen takk for gode ord. Jeg forstår at jeg ikke bør være sint. Jeg er det mest inni meg - og ikke direkte mot henne.Og jeg prøver å tenke rasjonelt - at det var en ulykke, som kan skje den beste. Men måten det skjedde på gjør det jo ekstra vondt og vanskelig å akseptere. Han var verdens herligste hund - og jeg var ikke der for å passe på ham.

[Shlush]

Snakk sammen, fortell hva du føler og få det ut av verden. Å kladre din mor hjelper ikke, uhell skjer og din mor har garantert veldig dårlig samvittighet. Som du sier, moren din var også veldig veldig glad i hunden! Det er lov å være trist og lei seg, dere kan evt være lei dere sammen over det som har skjedd...