Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet (endret)

For en uke siden ble hunden min brått revet bort fra meg på verst tenkelige måte. Mamma og pappa passet ham på gården sin, og mamma - i et særdeles uoppmerksomt og sløvt øyeblikk - klarte på et eller annet vis å kjøre på/over ham. Han døde visstnok momentant, men hun klarer ikke redegjøre for hvorfor eller hvordan det skjedde. Han var akkurat fylt seks år - min aller beste venn og støtte gjennom tunge perioder, og den som elsket meg ubetinget. Jeg sitter igjen i bunnløs sorg. Tenker på det hele tiden, sover ikke og gråter stort sett hele dagen. Tenker mye på hva og hvis og hvordan - hvis det bare hadde vært sånn og sånn, og jeg hadde gjort sånn og sånn, så hadde ting vært annerledes.  Jeg går med en konstant klump i mellomgulvet, og jeg klarer verken og forstå eller akseptere det som har skjedd. Jeg er sint på mamma, men skjønner jo at hun ikke mente det. Hun var glad i ham hun også. Men liksom - er det mulig å være så sløv????

Jeg hadde selvfølgelig blitt trist uavhengig av hvordan han hadde dødd - sykdom, alderdom osv. Men dette føles bare så meningsløst og måten det skjedde gjør at det hele så inderlig vondt. Er det noen som har opplevd noe lignende, og hvordan kom dere dere i så fall i gjennom det? Jeg savner ham sånn <3

Edit: Ser at dette nok ble lagt i feil emnefelt, men klarer ikke flytte det..

Endret av Miho
Ser at dette nok ble lagt i feil emnefelt, men klarer ikke flytte det..
Skrevet

Jeg skjønner at det er fryktelig trist, men å klandre moren din gjør nok dessverre bare saken værre.. Nå vet ikke jeg hva som skjedde, men det høres ut som at det var et skikkelig uhell og ikke bare at hun var sløv.. Det er veldig fort gjort å kjøre over en hund hvis den er løs.. 

Så mitt beste tips er faktisk å ta vare på de gode minnene.. det er fryktelig kjedelig å miste hunder pga tilfeldigheter. Jeg vet nøyaktig hvordan det er.. Men det hjelper dessverre lite å klandre verden :( 

  • Like 1
Guest Klematis
Skrevet

Fryktelig trist å miste hunden, og et stort sjokk, men jeg kan se for meg at mammaen din har det ille nok fra før. Det hjelper nok ikke på skyldfølelsen at du er sint på henne i tillegg...

Jeg skjønner at du er fortvilet og lei deg, men det hjelper ingen at du legger skylden over på henne og kaller henne sløv, hun gjorde det nok ikke med vilje...

Slikt kan skje...

Føler med deg i sorgen.

Skrevet

:console: skjønner det er trist og leit å miste hunden sin i en ulykke men ulykker skjer dessverre overalt. Livet er veldig tøft med sorg, nedturer og oppturer. Tenk på alle de gode minnene dere har hatt selv om det er vanskelig akkurat nå. Er nok vanskelig for moren din også antar jeg. Hunder er så raske og bare løper overalt på kryss og på tvers. Håper det blir lettere for dere med tiden til hjelp. :console: Klem til deg og moren din.

Skrevet

Jeg snakket faktisk med moren min om dette sist de passet hunden min. Hun er så redd for at noe skal skje når de passer ham. Han kan være en liten bråkebøtte også, så hvis han skulle greie å stikke av så kan han fort havne i bråk med andre hunder.

Jeg tenker at uhell skjer. Selvfølgelig vil jeg være knust dersom noe skjer med ham, men så lenge ingen har gjort noe med vilje for å skade hunden min så kan jeg ikke klandre dem. Det er såklart lett å si om man ikke har opplevd det selv, men jeg håer virkelig jeg hadde greid å leve opp til det også, jeg tror foreldrene mine er nesten like glade i hunden som meg, og hadde vært helt knust de også om det skjedde noe.

Å miste en hund er alltid trist, der må man bare ta tiden til hjelp tror jeg.

Skrevet

Forferdelig trist både for deg og moren din. Jeg kan si at jeg hadde et uhell som gjorde at søsteren min måtte avlive hunden sin. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg skulle ønske jeg hadde gjort ting litt annerledes, men hvis jeg tenker nøkternt på det så er det ingenting jeg kunne gjort annerledes. Det var en ren ulykke. Jeg strakte meg ned for å ta noe under bordet og i-paden som lå under bordet datt på hunden. Hunden knakk hoftekulen og måtte avlives - kulen knakk sånn at prognosene for å kunne gå normalt igjen var veldig dårlige. Det eneste jeg er glad for er at det var meg og ikke søsteren min som gjorde det. Jeg tror det hadde vært forferdelig for henne hvis det hadde vært henne det hadde skjedd med. 

Snakk med moren din, snakk om hvordan hun føler det og hvordan du føler det. Gi hverandre en klem og snakk om hunden sammen. Ingenting annet enn tid gjør sorgen lettere, men det hjelper å dele smerten. Stor klem til deg

Skrevet
1 time siden, Miho skrev:

 

Tusen takk for gode ord. Jeg forstår at jeg ikke bør være sint. Jeg er det mest inni meg - og ikke direkte mot henne.Og jeg prøver å tenke rasjonelt - at det var en ulykke, som kan skje den beste. Men måten det skjedde på gjør det jo ekstra vondt og vanskelig å akseptere. Han var verdens herligste hund - og jeg var ikke der for å passe på ham.

Skrevet

Snakk sammen, fortell hva du føler og få det ut av verden. Å kladre din mor hjelper ikke, uhell skjer og din mor har garantert veldig dårlig samvittighet. Som du sier, moren din var også veldig veldig glad i hunden! Det er lov å være trist og lei seg, dere kan evt være lei dere sammen over det som har skjedd...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...