Gå til innhold
Hundesonen.no

Når mamma kjører på hunden din...


Himi
 Share

Recommended Posts

For en uke siden ble hunden min brått revet bort fra meg på verst tenkelige måte. Mamma og pappa passet ham på gården sin, og mamma - i et særdeles uoppmerksomt og sløvt øyeblikk - klarte på et eller annet vis å kjøre på/over ham. Han døde visstnok momentant, men hun klarer ikke redegjøre for hvorfor eller hvordan det skjedde. Han var akkurat fylt seks år - min aller beste venn og støtte gjennom tunge perioder, og den som elsket meg ubetinget. Jeg sitter igjen i bunnløs sorg. Tenker på det hele tiden, sover ikke og gråter stort sett hele dagen. Tenker mye på hva og hvis og hvordan - hvis det bare hadde vært sånn og sånn, og jeg hadde gjort sånn og sånn, så hadde ting vært annerledes.  Jeg går med en konstant klump i mellomgulvet, og jeg klarer verken og forstå eller akseptere det som har skjedd. Jeg er sint på mamma, men skjønner jo at hun ikke mente det. Hun var glad i ham hun også. Men liksom - er det mulig å være så sløv????

Jeg hadde selvfølgelig blitt trist uavhengig av hvordan han hadde dødd - sykdom, alderdom osv. Men dette føles bare så meningsløst og måten det skjedde gjør at det hele så inderlig vondt. Er det noen som har opplevd noe lignende, og hvordan kom dere dere i så fall i gjennom det? Jeg savner ham sånn <3

Edit: Ser at dette nok ble lagt i feil emnefelt, men klarer ikke flytte det..

Endret av Miho
Ser at dette nok ble lagt i feil emnefelt, men klarer ikke flytte det..
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner at det er fryktelig trist, men å klandre moren din gjør nok dessverre bare saken værre.. Nå vet ikke jeg hva som skjedde, men det høres ut som at det var et skikkelig uhell og ikke bare at hun var sløv.. Det er veldig fort gjort å kjøre over en hund hvis den er løs.. 

Så mitt beste tips er faktisk å ta vare på de gode minnene.. det er fryktelig kjedelig å miste hunder pga tilfeldigheter. Jeg vet nøyaktig hvordan det er.. Men det hjelper dessverre lite å klandre verden :( 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Fryktelig trist å miste hunden, og et stort sjokk, men jeg kan se for meg at mammaen din har det ille nok fra før. Det hjelper nok ikke på skyldfølelsen at du er sint på henne i tillegg...

Jeg skjønner at du er fortvilet og lei deg, men det hjelper ingen at du legger skylden over på henne og kaller henne sløv, hun gjorde det nok ikke med vilje...

Slikt kan skje...

Føler med deg i sorgen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:console: skjønner det er trist og leit å miste hunden sin i en ulykke men ulykker skjer dessverre overalt. Livet er veldig tøft med sorg, nedturer og oppturer. Tenk på alle de gode minnene dere har hatt selv om det er vanskelig akkurat nå. Er nok vanskelig for moren din også antar jeg. Hunder er så raske og bare løper overalt på kryss og på tvers. Håper det blir lettere for dere med tiden til hjelp. :console: Klem til deg og moren din.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg snakket faktisk med moren min om dette sist de passet hunden min. Hun er så redd for at noe skal skje når de passer ham. Han kan være en liten bråkebøtte også, så hvis han skulle greie å stikke av så kan han fort havne i bråk med andre hunder.

Jeg tenker at uhell skjer. Selvfølgelig vil jeg være knust dersom noe skjer med ham, men så lenge ingen har gjort noe med vilje for å skade hunden min så kan jeg ikke klandre dem. Det er såklart lett å si om man ikke har opplevd det selv, men jeg håer virkelig jeg hadde greid å leve opp til det også, jeg tror foreldrene mine er nesten like glade i hunden som meg, og hadde vært helt knust de også om det skjedde noe.

Å miste en hund er alltid trist, der må man bare ta tiden til hjelp tror jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forferdelig trist både for deg og moren din. Jeg kan si at jeg hadde et uhell som gjorde at søsteren min måtte avlive hunden sin. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg skulle ønske jeg hadde gjort ting litt annerledes, men hvis jeg tenker nøkternt på det så er det ingenting jeg kunne gjort annerledes. Det var en ren ulykke. Jeg strakte meg ned for å ta noe under bordet og i-paden som lå under bordet datt på hunden. Hunden knakk hoftekulen og måtte avlives - kulen knakk sånn at prognosene for å kunne gå normalt igjen var veldig dårlige. Det eneste jeg er glad for er at det var meg og ikke søsteren min som gjorde det. Jeg tror det hadde vært forferdelig for henne hvis det hadde vært henne det hadde skjedd med. 

Snakk med moren din, snakk om hvordan hun føler det og hvordan du føler det. Gi hverandre en klem og snakk om hunden sammen. Ingenting annet enn tid gjør sorgen lettere, men det hjelper å dele smerten. Stor klem til deg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Miho skrev:

 

Tusen takk for gode ord. Jeg forstår at jeg ikke bør være sint. Jeg er det mest inni meg - og ikke direkte mot henne.Og jeg prøver å tenke rasjonelt - at det var en ulykke, som kan skje den beste. Men måten det skjedde på gjør det jo ekstra vondt og vanskelig å akseptere. Han var verdens herligste hund - og jeg var ikke der for å passe på ham.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Snakk sammen, fortell hva du føler og få det ut av verden. Å kladre din mor hjelper ikke, uhell skjer og din mor har garantert veldig dårlig samvittighet. Som du sier, moren din var også veldig veldig glad i hunden! Det er lov å være trist og lei seg, dere kan evt være lei dere sammen over det som har skjedd...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...