Gå til innhold
Hundesonen.no

Når mamma kjører på hunden din...


Himi
 Share

Recommended Posts

For en uke siden ble hunden min brått revet bort fra meg på verst tenkelige måte. Mamma og pappa passet ham på gården sin, og mamma - i et særdeles uoppmerksomt og sløvt øyeblikk - klarte på et eller annet vis å kjøre på/over ham. Han døde visstnok momentant, men hun klarer ikke redegjøre for hvorfor eller hvordan det skjedde. Han var akkurat fylt seks år - min aller beste venn og støtte gjennom tunge perioder, og den som elsket meg ubetinget. Jeg sitter igjen i bunnløs sorg. Tenker på det hele tiden, sover ikke og gråter stort sett hele dagen. Tenker mye på hva og hvis og hvordan - hvis det bare hadde vært sånn og sånn, og jeg hadde gjort sånn og sånn, så hadde ting vært annerledes.  Jeg går med en konstant klump i mellomgulvet, og jeg klarer verken og forstå eller akseptere det som har skjedd. Jeg er sint på mamma, men skjønner jo at hun ikke mente det. Hun var glad i ham hun også. Men liksom - er det mulig å være så sløv????

Jeg hadde selvfølgelig blitt trist uavhengig av hvordan han hadde dødd - sykdom, alderdom osv. Men dette føles bare så meningsløst og måten det skjedde gjør at det hele så inderlig vondt. Er det noen som har opplevd noe lignende, og hvordan kom dere dere i så fall i gjennom det? Jeg savner ham sånn <3

Edit: Ser at dette nok ble lagt i feil emnefelt, men klarer ikke flytte det..

Endret av Miho
Ser at dette nok ble lagt i feil emnefelt, men klarer ikke flytte det..
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner at det er fryktelig trist, men å klandre moren din gjør nok dessverre bare saken værre.. Nå vet ikke jeg hva som skjedde, men det høres ut som at det var et skikkelig uhell og ikke bare at hun var sløv.. Det er veldig fort gjort å kjøre over en hund hvis den er løs.. 

Så mitt beste tips er faktisk å ta vare på de gode minnene.. det er fryktelig kjedelig å miste hunder pga tilfeldigheter. Jeg vet nøyaktig hvordan det er.. Men det hjelper dessverre lite å klandre verden :( 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Fryktelig trist å miste hunden, og et stort sjokk, men jeg kan se for meg at mammaen din har det ille nok fra før. Det hjelper nok ikke på skyldfølelsen at du er sint på henne i tillegg...

Jeg skjønner at du er fortvilet og lei deg, men det hjelper ingen at du legger skylden over på henne og kaller henne sløv, hun gjorde det nok ikke med vilje...

Slikt kan skje...

Føler med deg i sorgen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:console: skjønner det er trist og leit å miste hunden sin i en ulykke men ulykker skjer dessverre overalt. Livet er veldig tøft med sorg, nedturer og oppturer. Tenk på alle de gode minnene dere har hatt selv om det er vanskelig akkurat nå. Er nok vanskelig for moren din også antar jeg. Hunder er så raske og bare løper overalt på kryss og på tvers. Håper det blir lettere for dere med tiden til hjelp. :console: Klem til deg og moren din.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg snakket faktisk med moren min om dette sist de passet hunden min. Hun er så redd for at noe skal skje når de passer ham. Han kan være en liten bråkebøtte også, så hvis han skulle greie å stikke av så kan han fort havne i bråk med andre hunder.

Jeg tenker at uhell skjer. Selvfølgelig vil jeg være knust dersom noe skjer med ham, men så lenge ingen har gjort noe med vilje for å skade hunden min så kan jeg ikke klandre dem. Det er såklart lett å si om man ikke har opplevd det selv, men jeg håer virkelig jeg hadde greid å leve opp til det også, jeg tror foreldrene mine er nesten like glade i hunden som meg, og hadde vært helt knust de også om det skjedde noe.

Å miste en hund er alltid trist, der må man bare ta tiden til hjelp tror jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forferdelig trist både for deg og moren din. Jeg kan si at jeg hadde et uhell som gjorde at søsteren min måtte avlive hunden sin. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg skulle ønske jeg hadde gjort ting litt annerledes, men hvis jeg tenker nøkternt på det så er det ingenting jeg kunne gjort annerledes. Det var en ren ulykke. Jeg strakte meg ned for å ta noe under bordet og i-paden som lå under bordet datt på hunden. Hunden knakk hoftekulen og måtte avlives - kulen knakk sånn at prognosene for å kunne gå normalt igjen var veldig dårlige. Det eneste jeg er glad for er at det var meg og ikke søsteren min som gjorde det. Jeg tror det hadde vært forferdelig for henne hvis det hadde vært henne det hadde skjedd med. 

Snakk med moren din, snakk om hvordan hun føler det og hvordan du føler det. Gi hverandre en klem og snakk om hunden sammen. Ingenting annet enn tid gjør sorgen lettere, men det hjelper å dele smerten. Stor klem til deg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Miho skrev:

 

Tusen takk for gode ord. Jeg forstår at jeg ikke bør være sint. Jeg er det mest inni meg - og ikke direkte mot henne.Og jeg prøver å tenke rasjonelt - at det var en ulykke, som kan skje den beste. Men måten det skjedde på gjør det jo ekstra vondt og vanskelig å akseptere. Han var verdens herligste hund - og jeg var ikke der for å passe på ham.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Snakk sammen, fortell hva du føler og få det ut av verden. Å kladre din mor hjelper ikke, uhell skjer og din mor har garantert veldig dårlig samvittighet. Som du sier, moren din var også veldig veldig glad i hunden! Det er lov å være trist og lei seg, dere kan evt være lei dere sammen over det som har skjedd...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tilbake til start i trening av utgangsstilling og fot har Edeward fått IVEREN og GLEDEN i å utføre tilbake. Godisen har haglet og det har hjulpet. Hans aversjoner mot øvelsen er borte. Han har gitt meg på tom hånd mot å få kastet leke også. Tilbyr utgangsstilling og går klisterfot hver gang jeg har mat i hendene. Det er helt klart fremgang, på tross av å ikke egentlig være fremgang. Vi er tilbake på et punkt vi kan jobbe oss videre fra, men jeg tør ikke tøye strikken på en stund. Pengene må ligge på bordet ved bestilling en god tid fremover fordi tilliten er tynnslitt etter alle de hånlig nedlatende forsøkene på å narre ham til å utføre uten garantier om lønn. ..men han er IVRIG og GLAD igjen, og det er bra!  Ny milepæl: blir sittende ved kasting av apport - mens jeg har Vom i høyre hånd. Fremskritt det også. Han er så ivrig på å fly etter leker i bevegelse, der har jakten trumfet mat til nå. Små skritt. 
    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
    • Oof, det gjorde vondt å lese! Og jeg tror slett ikke hun nødvendigvis er trygg selv om hun er rolig da. Jeg ville faktisk vurdert å prøve å starte på scratch med burleker og positiv assosiasjon til buret som IKKE medfører timesvis med passivisering. Og ut fra det lille jeg vet så langt så er jeg helt sikker på at du klarer å få til dette når hun etterhvert får oppleve mer frihet, aktisering og meningsfylte oppgaver!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...