Gå til innhold
Hundesonen.no

Skilsmissehund skal til helgepappa


Guest 2ne
 Share

Recommended Posts

Nok en grunn til å forbli singel: 

Tingrettens dom: Skilsmissehund skal til helgepappa

Livsløpet og eierskapet til den ti år gamle skilsmissehunden - en belgisk fårehund - er fastsatt av et rettsforlik fra 2008, en dom i forliksrådet fra sist sommer og seinest i en rykende fersk dom fra Follo tingrett.

I et rettsmøte for for åtte år siden ble avtalen om hunden protokollert.

De to tidligere ektefellene - nå i 60-årene - skulle fortsatt ha hunden i sameie og med delt omsorg. Den skulle være hos mor fire dager dager i uka med tilbakelevering av far seinest mellom klokka 20 og 22 på søndager.

Av rettsboka går det også fram at hunden av helsemessige årsaker ikke skal ha mat tilsatt melkestoffer eller sukker. Den skal sitte i bur på biltur, og oppdras og behandles etter belønningsprinsippet.

Alt gikk gikk sin faste gang i sju år - hos mor i uka og hos far i helgen. Fram til sist vår.
 

Problemer med avføring


Da ville mor avbryte avtalen fordi hunden etter hennes beskrivelse hadde problemer med avføringen, klumper i hodet og et hvitt stoff på kroppen.

Helgepappaen brakte omsorgstvisten inn for forliksrådet, som kom med en slik konklusjon i en dom sist sommer: 

«Partene dømmes umiddelbart til å gjenoppta den skriftlige avtalen. Klagemotparten må utlevere hunden til klageren fra fredag til mandag».

Den dommen anket mor inn for Follo tingrett, der partene møtte uten advokater forrige uke.

Og nå er tingretten talt:

«Retten finner det ikke sannsynliggjort at saksakte (mannen, red.anm.) har misligholdt avtalen. Problemer med avføring etter at hunden har vært hos saksøkte kan eksempelvis skyldes at hunden får et annet hundefor enn hos saksøker».

Tingretten har ikke gitt seg inn på ytterligere veterinære vurderinger.

Det var Østlandets Blad som først omtalte dommen.
 

- Blir som et barn


Dagbladet har vært i kontakt med parten som fikk medhold både i forliksrådet og tingretten.

Han har ikke et vondt ord å si om rettsprosessene, men sier uoppfordret at han skjønner hvis folk stusser over at rettsapparatet må brukes  i et slikt tilfelle.

- En hund blir som et barn. Så nå gleder vi oss til å dra på hytta, sier helgepappen til Dagbladet.

Kommunikasjonsansvarlig Stepanka Horakova i Norsk Kennel Klub sier at det har kommet et økende antall henvendelser dit om hvem som skal ha hunder og kjæledyr ved samlivsbrudd.

- Vi gir ikke råd om hvem som skal beholde hunden, men anbefaler juridisk hjelp eller konfliktrådet. Jeg kjenner til flere tilfeller der hund og barn flytter mellom mor og far sammen. Det fungerer bra. Det er som regel de voksnes samarbeidsevne det står på, sier Horakova til Dagbladet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trodde at hunder var en eiendel juridisk, som en sofa eller en bil? Hvem deler biler eller sofaer mellom seg i ukedager og helger? Din tur til å sitte i den nå liksom... :o 

Flere jeg kjenner som har gått fra hverandre med hund som har delt "omsorg", men oftest har det vært at en har stilt opp som hjelp når den andre skal bort eller hatt den med på hytte/helgeturer osv... 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvem i svarteste natta går til retten for å omsorgsfordele en hund? Altså, jeg forstår godt at man ved samlivsbrudd kan ha delt omsorg for en hund (ikke en katt, det blir feil for de aller fleste katter), men da ordner man det jo seg i mellom. Klarer man ikke å ha en såpass sivilisert tone at man ikke klarer å fikse opp i hvordan det ordne praktisk, så bør man heller ikke dele omsorgen for et levende vesen uten evner til å snakke selv. Eller, for å si det på en annen måte: Trenger man hjelp av tingretten til å fikse opp i fôrproblemer for en hund, så bør man rett og slett droppe den delte omsorgen. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, hvorfor ikke?

Dersom de føler at hunden blir som et barn for dem, får jeg jo en liten anelse om hvordan de føler det mtp. hvem som skal ha omsorgsretten på hunden og hvor viktig dette føles for dem. Ikke at jeg har vært igjennom samlivsbrudd med barn involvert, men de må bare gjøre det de føler er best for alle parter :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde kjempet om det var min hund! Nå er heldigvis hunden min, hun var hos meg før vi ble sammen, så det blir ikke et problem hos oss. Har venninner hvor hunden(e) er tatt med i samboeravtaler, det er ikke så dumt ;) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 1/22/2016 at 3:25 PM, Yellow skrev:

Synes det er veldig useriøst å ikke ha en plan angående hvem som overtar dyr ved evt. brudd, jeg, da, spesielt om det liksom ikke er en selvfølge hvem det er. 

Expand  

Jeg synes ikke det er noe useriøst faktisk.  De fleste tegner ikke opp samværsplan i tilfelle samlivsbrudd når de får barn og ting kan forandre seg. Den som egentlig skulle ha hunden er kanskje ikke den som er mest knyttet til hunden etc..  

Vi har ikke satt opp noen plan, men huskien blir med meg og pulien blir igjen sannsynligvis.  Rett og slett fordi jeg ville ha huskien og han pulien,  og fordi hundene har valgt hver sin eier.  Begge står i mitt navn forøvrig.  

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 1/22/2016 at 3:59 PM, Mud skrev:

Jeg synes ikke det er noe useriøst faktisk.  De fleste tegner ikke opp samværsplan i tilfelle samlivsbrudd når de får barn og ting kan forandre seg. Den som egentlig skulle ha hunden er kanskje ikke den som er mest knyttet til hunden etc..  

Vi har ikke satt opp noen plan, men huskien blir med meg og pulien blir igjen sannsynligvis.  Rett og slett fordi jeg ville ha huskien og han pulien,  og fordi hundene har valgt hver sin eier.  Begge står i mitt navn forøvrig.  

Expand  

Personlig synes jeg dere hvertfall burde snakke om dette, ikke minst for deres egen del, sjelden nye hyggelig med brudd og greit med alt som er avklart på forhånd. :) Men opp til hvert enkelt par hva de gjør såklart, men er jo ikke sjelden det blir uoverensstemmelser ang dyr ift samlivsbrudd. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 1/22/2016 at 4:22 PM, Yellow skrev:

Personlig synes jeg dere hvertfall burde snakke om dette, ikke minst for deres egen del, sjelden nye hyggelig med brudd og greit med alt som er avklart på forhånd. :) Men opp til hvert enkelt par hva de gjør såklart, men er jo ikke sjelden det blir uoverensstemmelser ang dyr ift samlivsbrudd. 

Expand  

Jeg tror vi klarer det helt fint uansett,  vi har begge samlivsbrudd med barn bak oss og taklet det på en ordentlig måte . Og det er et par hakk mer alvorlig.  

Poenget mitt er at folk flest hverken trenger eller tenker på avtale ang hunden i tilfelle samlivsbrudd,  og det med rette. 

Livet forandrer seg,  det er umulig å forutsi hvem som vil være best egnet til å ta vare på hunden etter et samlivsbrudd lenge før det potensielle samlivsbruddet eventuelt finner sted.  

Skulle jeg og xn avtalt noe sånt for 18 år siden  så hadde sannsynligvis avtalen vært at Jonas ble med meg. Men når samlivsbruddet fant sted passet det bedre for alle parter at Jonas bodde mest hos xn og jeg var hundepasser og hadde samvær i feriene mine etc. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 1/22/2016 at 3:25 PM, Yellow skrev:

Synes det er veldig useriøst å ikke ha en plan angående hvem som overtar dyr ved evt. brudd, jeg, da, spesielt om det liksom ikke er en selvfølge hvem det er. 

Expand  

Jeg synes det ville være veldig unaturlig og rart å snakke om :P 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 1/22/2016 at 4:54 PM, Pringlen skrev:

Jeg synes det ville være veldig unaturlig og rart å snakke om :P 

Expand  

Jeg synes det er unaturlig å ikke ha avklart FØR hunden er i hus om man skaffer seg det sammen, jeg, da, før man skriver under på papirer (selv om en situasjon kan endre seg såklart). 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg står som juridisk eier på begge hundene, den ene ble kjøpt før vi ble sammen og den andre kjøpte vi "sammen". Jeg kjøpte hunden, men han var jo enig i det. Han er veldig glad i hundene han også, men pr. nå er det rimelig usannsynlig at han ender opp med noen av dem om vi skulle gått i fra hverandre. Begge hundene er forøvrig mest knytta til meg også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt skilsmissehund. Vi ble enige om at han skulle bo hos eksen fordi eksen var den av oss med best tid og mulighet til å ha hund. Så gikk det noen år, så forandra ting seg, og bikkja flytta tilbake til meg igjen, fordi da var det jeg som hadde best tid og mulighet til å ha hund. Vi klarte å samarbeide såpass om ungene også vi (de er 18 og 21 år gamle, så nå er det ikke så mye å samarbeide om lenger). 

Jeg skjønner ikke at folk ikke klarer å oppføre seg såpass voksent at de kan løse samværsproblemer utenfor rettsystemet jeg da. Jeg skjønner det ikke når det krangles om unger, og jeg skjønner det helt klart ikke når det krangles om bikkjer. En skulle tro at folk som tok på seg ansvaret for annet liv, klarte å være litt modne og bli enige, men det er visst for mye forlangt. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her går hundene til meg hvis vi skulle gått fra hverandre, kun fordi jeg ville ha dem, og jeg som har tid til dem. Om han plutselig skulle fått et litt annen hverdag enn nå, så hadde nok Khal gått til han, kun fordi det er han Khal er mest knyttet til. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den tid, den sorg. Nå har vi småbarn og det hadde vært helt uaktuelt å sitte som alenemor med tre hunder, hvertfall de hundene vi har nå. Så selv om hundene er mine både i teori og praksis så hadde det ikke vært åpenbart at jeg tok alle tre. Før barn hadde de antakeligvis blitt med meg.  Senere så ser kanskje situasjonen vår helt anderledes ut, men jeg ganske overbevist om at vi er voksne nok til å finne en løsning som funker for både oss, barn og eventuelle dyr om det skulle bli nødvendig.  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bikkja er mi og det er det ingen tvil om, han ble med meg inn i forholdet og sambo har null nada ønske om å ha ham om det skulle bli slutt. (Noe vi dog håper ikke skjer selvfølgelig. :P ) Han er ikke hundemenneske overhodet. Kattene derimot er det værre med, de er alle 3 anskaffet som våre. Men Luna er nok mest knyttet til meg og Taiga liker nok best S. Tokyo er fløtepus mot alle uansett så han kunne forsåvidt bli med hvem som helst av oss, men akkurat de 2 andre er enkle. Luna er "min" og Taiga er "hans". Mest sannsynlig så hadde de to elste pusene blitt hos ham og Luna hadde blitt med meg. Selvom alle 4 står i mitt navn på chippen sin, og jeg selvfølgelig er glad i alle sammen.

Nå har vi ikke barn, så kan godt hende dynamikken hadde blitt annerledes da, men enn så lenge så hadde det vært lett å fordele dyra. Men jeg kan godt forstå at det er vanskelig om ikke dynamikken er så "klar" som det den er hos oss, eller man har færre dyr. Hadde vi f.eks bare hatt Tokyo så hadde vi slitt litt tror jeg for han er begge like glad i og han er like knyttet til oss begge. Da hadde nok boplass avgjort saken tror jeg, tipper S hadde fortsatt å bo her vi bor nå og her er jo katta kjent og trives godt. Jeg derimot hadde nok måtte holdt ham som innekatt en stund til jeg fant noe permanent. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...