Hjemme alene - problem og suksess?

[tmp]

Jeg trenger å høre noen suksesshistorier mtp hunder som har blitt kvitt sin seperasjonsangst / mistrivsel alene, altså har endret seg til å akseptere/slappe av en arbeidsdag hjemme. Er det noen som har det? I så fall hvordan var den før og nå, og hvordan gikk prosessen til?

Vår hund flyttet til oss når han var 10 mnd (er nå snart 2 år), og var ikke veldig vant å være alene, men det han hadde funket visstnok  greit, men da stort sett sammen med andre hunder .

Han har hos oss hele tiden vist sterk misnøye med å være alene, men det har vi løst med at han har vært med sambo på jobb. Det kan han dessverre ikke lengre og nå er vi plutselig i en ganske akutt og vanskelig situasjon som jeg er veldig usikker på hvordan vi skal handtere.

Her er litt om hvordan han er alene/ historikk:

Vi har hele tiden trenet på at han skal lære å være alene, men dessverre ikke systematisk og vært  flinke nok. Han får ikke fotfølge oss, må bli igjen inne i stua når vi går etter posten/  kort tur,  blir plassert inne på loftet (hvor han er alene) når vi er hjemme eller er ute kortere stunder.

Når vi er hjemme to etasjer under han og han hører oss så er han stort sett stille, eller om han piper/bjeffer/uler får han beskjed om å være stille og da gir han seg. Mens om vi er ute, så har vi hørt at han bjeffer/uler.

Vi har siste tiden hatt kamera  som vi kunne ha fulgt med på han via mobilen.  Og igjen, når han hører vi er hjemme er han mest stille, men da ser vi at han kan stå eller sitte helt rolig og bare vente på oss uten å legge seg ned i opptil 1, 5 time.  Han er ikke stresset og urolig i kroppsspråket sitt, men han ser «deppa» ut, henger med hodet og slapper ikke av.

Når vi er ute av huset blir det etter hvert mer uro, hopper litt mer opp og ned mellom sofa og dør, men ellers mye det samme, ganske rolig kroppsspråk, MEN da er han vokal i tillegg. Det er jevn uling og bjeffing om en annen, med korte opphold. I helgen var vi borte fra han i 2, 5 time og da holdt han på sånn hele tiden, uten å ligge ned i mer enn et par min maks tipper jeg.

Vi har håpet på (og fremdeles gjør) at han skal vokse seg tryggere og at det skal løse seg etter hvert, men er litt småfortvilet nå når vi har kniven litt på strupen. Jeg lurer veldig på om vi bør bare fortsette med korte stunder og ikke presse det, eller om vi kan ta det «på  den harde måten», at han bare må lære seg å takle det, la han være alene og at det sånn kommer til å ordne seg.. Hele meg stritter i mot sistnevnte, og jeg er veldig redd att det skal bli mye verre om vi gjør det sånn, men samtidig føler jeg meg ganske lost.. Vi har hatt hund med seperasjonsangst før, og vet hvor det sliter både på eier og hund, så vil ikke havne der igjen. Situasjonen nå er på langt nær så ille som med tidligere hund, og jeg vet ikke om det kan kategoriseres som seperasjonsangst heller, eller bare at han mistrives sterkt alene. Han er veldig lite selvstendig.

Han er forresten ikke i bur, dette er noe jeg ikke ønsker heller, men tanken er jo der om det er noe vi bør prøve i en overgangsperiode (i bilen kan han fint ligge rolig alene). Han er også på et avlukket rom uten utsikt ut. Nede i stuen har han kun vært korte stunder alene da jeg tenker lukket rom er bedre da det er mye vinduer i stuen og følge med ut fra og han kan være voktete. Lurer dog på om det er verdt å prøve da det er der vi mest oppholder oss og han kanskje er mest komfertabelt.

Dette ble langt, MEN:

Tilbake til innledningen, så er jeg veldig i behov av å høre noen som har hatt lykkelig slutt på tilsvarende problem, litt optimisme rett og slett! 

Og veldig gjerne noen tanker og tips om dere har erfaring eller kunnskap om temaet. 

[Sprettballen]

Du kan jo lese litt i tråden jeg startet i fjor sommer om vår utfordring med hjemme alene

 

[tmp]

41 minutter siden, Sprettballen skrev:

Du kan jo lese litt i tråden jeg startet i fjor sommer om vår utfordring med hjemme alene

 

Der var det litt å lese, får gjøre det senere  Takk!