Gå til innhold
Hundesonen.no

Noen som vet? Minstesats på AAP i 2015?


Kristin_nord
 Share

Recommended Posts

Tja. Jeg driver på mitt ellevte år med to revmatiske sykdommer og en magesykdom pga bivirkninger av både sykdom og medisiner, og det er visst fortsatt både rom for forbedring og håp for arbeidsrestevne, så jeg ville ikke satsa på at man fikk gjennom en uføresøknad selv med diagnoser på kronisk sykdom.

Jeg har vært på koloskopi. Men der fant dem ikke noe galt. Jeg er litt usikker på hva jeg tror det er, men jeg mener jo at man burde se lenger opp også. Særlig tatt i betraktning at jeg har gått ned 30 kg og magen vokser. Samtidig så føles det ut som om at noen river i livmora mi om dagen.. :(

Vært hos gynekolog?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 109
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

At noen som har måtte ha med NAV å gjøre av og til ila 5år f.eks ikke har kjipe erfaringer er jo ikke rart. Men at andre som er kronisk syke og har vært det over mange år har det er faktisk iallefall

De fleste som trenger uføretrygd får det nok (til slutt), men å få uføretrygd er jo i Norge synonymt med å være en snylter, siden alle kjenner en eller annen latsabb som lever på NAV - og da er jo all

Helt klart, jeg har kun hørt at det er for enkelt å bli ufør fra friske folk som syns folk med kronisk sykdom bare burde skjerpe seg og jobbe... Uten å tenke gjennom nettopp de tingene du sier, leve p

Tja. Jeg driver på mitt ellevte år med to revmatiske sykdommer og en magesykdom pga bivirkninger av både sykdom og medisiner, og det er visst fortsatt både rom for forbedring og håp for arbeidsrestevne, så jeg ville ikke satsa på at man fikk gjennom en uføresøknad selv med diagnoser på kronisk sykdom. 

 

Vært hos gynekolog? 

 

 

Uff. Det er liksom så tragisk det systemet. Svigermora til ei venninne har ms og klarer ingenting selv og har hjelp 24 t i døgnet, allikevel mente nav hun var arbeidsfør!

Nei, har ikke det. Det står på kravlista til 14 september. Har utsatt det i det lengste fordi jeg er livredd for at det er noe galt. Feil måte å gjøre det på, jeg vet. Men er så redd :(

Sent fra min SM-G900F via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff vil bare sende deg en klem :hug: Vi er flere kronikere her inne som vet en ting og to om hvodan det er å øeve med kroniske ting man ikke helt får taket på. Masse lykke til! :hug:
Ntnåå takk :D det kommer en plage som blir til flere. Blir heldigvis ikke tvingt til å jobbe :) og det hjelper mye.
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

@Kristin_nord

Det høres ut som du burde utredes for ulcerøs colitt og morbus Chrons sykdom. Ikke Google, men ta det opp med fastlegen din. Om den ikke vil utrede, så bytt fastlege. Unge piker skal ikke bo på do uansett hvor psykisk syke eller nedkjørt man er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også ca 5400 utbetalt hver 14. dag. Ikke mye å leve av, nei...

Får håpe de finner ut hva som er galt med deg, og kan hjelpe. Lever selv i en evig kamp med nav og kroniske smerter som ingen finner ut av. Bare det i seg selv er jo utrolig belastende...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også ca 5400 utbetalt hver 14. dag. Ikke mye å leve av, nei...

Får håpe de finner ut hva som er galt med deg, og kan hjelpe. Lever selv i en evig kamp med nav og kroniske smerter som ingen finner ut av. Bare det i seg selv er jo utrolig belastende...

5400 utbetalt hver 14 dag er uansett ca 1500 kr mer enn jeg har nå i sykepenger. Og i tillegg så bor jeg gratis, så betaler egentlig bare min egen mat og dyrenes mat :) pluss litt gjeld...

Jeg føler at mange leger, eller de aller fleste leger ikke kan mage godt nok. De bare avfeier problemene som noe helt annet enn ett mageproblem. Men nå har jeg bevist mitt for at det er ett faktisk problem der inne og kjemper hardt for å få svaret. For ja, det verste er jo faktisk det å ikke vite. Bare fortsette å ha det ille. Jeg er faktisk så utslitt at hvis noen formulerer seg feil ansikt til ansikt så gråter jeg fordi jeg føler alle er i mot meg. Haha. :P så jeg håper jeg får noen svar utover høsten og at jeg kan jobbe igjen. :)

Sent fra min SM-G900F via Tapatalk

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

5400 utbetalt hver 14 dag er uansett ca 1500 kr mer enn jeg har nå i sykepenger. Og i tillegg så bor jeg gratis, så betaler egentlig bare min egen mat og dyrenes mat :) pluss litt gjeld...

Jeg føler at mange leger, eller de aller fleste leger ikke kan mage godt nok. De bare avfeier problemene som noe helt annet enn ett mageproblem. Men nå har jeg bevist mitt for at det er ett faktisk problem der inne og kjemper hardt for å få svaret. For ja, det verste er jo faktisk det å ikke vite. Bare fortsette å ha det ille. Jeg er faktisk så utslitt at hvis noen formulerer seg feil ansikt til ansikt så gråter jeg fordi jeg føler alle er i mot meg. Haha. :P så jeg håper jeg får noen svar utover høsten og at jeg kan jobbe igjen. :)

Sent fra min SM-G900F via Tapatalk

Hadde 6000 kr i måneden i sykepenger, jeg. Var overlykkelig da jeg gikk opp på minstesats på aap. :P Bor man gratis, går det jo rundt, men ellers er det vanskelig.

Det er trist at det skal være sånn. Jeg blir heller ikke tatt på alvor. Har nettopp byttet til en lege som virker allright, da, så kanskje det skjer noe etterhvert. Men helsevesenet tar tid, og nav er umulig å forholde seg til. Det er en fulltidsjobb å være syk, dessverre...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde 6000 kr i måneden i sykepenger, jeg. Var overlykkelig da jeg gikk opp på minstesats på aap. :P Bor man gratis, går det jo rundt, men ellers er det vanskelig.

Det er trist at det skal være sånn. Jeg blir heller ikke tatt på alvor. Har nettopp byttet til en lege som virker allright, da, så kanskje det skjer noe etterhvert. Men helsevesenet tar tid, og nav er umulig å forholde seg til. Det er en fulltidsjobb å være syk, dessverre...

Åh, da forstår jeg godt at du var overlykkelig! :) ja, det hadde ikke gått hvis jeg måtte betale for å bo.

Ja, det er ventetid på ventetid overalt. Og noen ganger får man tom avslag fordi noe er formulert feil i henvisning osv. Helt håpløst. Det burde faktisk ikke være sånn. Jeg har sagt det hele tiden at programmer som skryter helsenorge til værs heller burde tatt for seg alle som ikke får hjelp. 24 timer filming hos meg ville blitt kjedelig, fylt av vondter og tristhet. Men man blir jo faktisk tvunget til å leve med det enn så lenge.

i vår hadde jeg ekstreme magesmerter, og min mor kom å hjem til meg fordi man blir jo redd. Hun ringte legevakt, lokale legevakt nektet å ta meg inn pga journalen min. Så måtte vente to timer for å ha rett på annen legevakt, der fikk jeg komme inn. Jeg hadde crp på 185 og dem trodde jeg hadde blindtarmbetennelse, men siden det ikke gjorde vondt nok å klemme på magen ble jeg sendt hjem med beskjed om å ikke være alene :P da gikk jeg faktisk å håpet at blindtarmen skulle sprekke for da hadde jeg tatt kampen mot legevakta :P

Sent fra min SM-G900F via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter klage og avslag på klagen. Så klaget jeg på avslaget vant jeg igjennom ung ufør tillegg. Og de fleste som kjenner meg vet jeg er rimelig syk :P men nav mente jeg kunne kureres, nevro kirurgisk er bare ikke enig :lol:

Du vant gjennom i trygderetten da? Venter på de nå...

Jeg får vel utbetalt noe sånt som 4300 kr hver 14. dag på aap når jeg ikke jobber noe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Minstesats er vel 160 i året, men vanligvis pleier de å legge det på 180.

Jeg har ikke hatt jobb før og fikk beskjed om å forvente 180 i året når jeg søkte. Jeg får nå utbetalt 5400 annenhver uke. (rundt 6000 ett eller annet før skatt) Jeg er veldig glad jeg har samboer og bor billig for å si det slik, men det er mer en hva jeg hadde før på tiltaksstønad, da hadde jeg 6300 i måneden.

Minstesatsen er 2 ganger grunnbeløpet - det er kr 180 136,- pr. år. Så nei - de pleier ikke vanligvis å legge det på 180 000. Det ER 180 000 og noe mindre enn det skal man ikke ha.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du vant gjennom i trygderetten da? Venter på de nå...

 

Jeg får vel utbetalt noe sånt som 4300 kr hver 14. dag på aap når jeg ikke jobber noe.

Jeg vant igjennom i en eller annen klage del. Jeg klaget på avslaget og fikk 9 siders avhandling tilbake hvor de til slutt konkluderte med at det vsr greit allikavel... :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff. Det er liksom så tragisk det systemet. Svigermora til ei venninne har ms og klarer ingenting selv og har hjelp 24 t i døgnet, allikevel mente nav hun var arbeidsfør!

Nei, har ikke det. Det står på kravlista til 14 september. Har utsatt det i det lengste fordi jeg er livredd for at det er noe galt. Feil måte å gjøre det på, jeg vet. Men er så redd :(

Jeg tenker at det er bedre å vite, jeg. For hver undersøkelse du må ta, så er du et skritt nærmere å vite hva det er som feiler deg, uansett om de finner noe eller ikke. Ja, de kan finne noe galt, det er jo hele poenget, å finne ut hva som er galt, ikke sant? Og jeg tror samtlige jeg veit om som har hatt diffuse plager over tid, blir letta når de endelig får en diagnose, selv om det er kjipt å få bevist at man er syk, og at man kanskje aldri blir frisk igjen. Da veit man hva det er. Da veit man at det ikke bare er innbilning. Da kan man bli behandlet.

Jeg syns egentlig ikke at det er systemet som er tragisk i mitt tilfelle. Den dagen jeg blir avklart på ordentlig, så kan jeg med hånda på hjertet si at jeg har prøvd ALT for å komme ut i arbeid igjen, i så høy arbeidsstilling som jeg kan klare. Jeg trenger det for min egen del, så jeg klager egentlig ikke over at det har tatt så lang tid, selv om jeg håper at den neste runden blir endelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja. Jeg driver på mitt ellevte år med to revmatiske sykdommer og en magesykdom pga bivirkninger av både sykdom og medisiner, og det er visst fortsatt både rom for forbedring og håp for arbeidsrestevne, så jeg ville ikke satsa på at man fikk gjennom en uføresøknad selv med diagnoser på kronisk sykdom.

Ung ufør er ikke det samme som uføresøknad da. Det er et tillegg som en kan få på både uføretrygd og AAP, som høyner beløpet en får utbetalt.

Vilkårene for å få innvilget rettighet som ung ufør er at:

  • du var under 26 år da du ble alvorlig og varig syk
  • sykdommen er klart dokumentert av lege/spesialist
  • du søker om uføretrygd før fylte 36 år hvis du har vært mer enn 50 prosent yrkesaktiv etter fylte 26 år

Men nei, med mindre man har en diagnose som NAV vurderer som alvorlig, så får man ikke tillegget godkjent, samme hvor plaget man er. En venn fyller ut alle kravene over, og har på grunn av hans tilstand fått innvilget AAP (fordi han ikke kan jobbe under utdanning), men ikke ung ufør. Det gir ingen mening i forhold til diagnosen hans, som han har hatt fra han var barn. En annen venn har fått ung ufør på AAP innvilget pga medfødt tilstand. Begge personene er omtrent likt affisert i hverdagen, men den ene personen sin diangose er på papiret mye mer alvorlig.

NAV er egentlig lite interesserte i å behandle hver sak individuelt, de ser på diagnosenavnet og vurderer der etter. Er man mildt rammet av en alvorlig diagnose får man det innvilget, er man kraftig rammet av en diagnose som ikke blir sett på som så alvorlig så får man det ikke innvilget...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åh, da forstår jeg godt at du var overlykkelig! :) ja, det hadde ikke gått hvis jeg måtte betale for å bo.

Ja, det er ventetid på ventetid overalt. Og noen ganger får man tom avslag fordi noe er formulert feil i henvisning osv. Helt håpløst. Det burde faktisk ikke være sånn. Jeg har sagt det hele tiden at programmer som skryter helsenorge til værs heller burde tatt for seg alle som ikke får hjelp. 24 timer filming hos meg ville blitt kjedelig, fylt av vondter og tristhet. Men man blir jo faktisk tvunget til å leve med det enn så lenge.

i vår hadde jeg ekstreme magesmerter, og min mor kom å hjem til meg fordi man blir jo redd. Hun ringte legevakt, lokale legevakt nektet å ta meg inn pga journalen min. Så måtte vente to timer for å ha rett på annen legevakt, der fikk jeg komme inn. Jeg hadde crp på 185 og dem trodde jeg hadde blindtarmbetennelse, men siden det ikke gjorde vondt nok å klemme på magen ble jeg sendt hjem med beskjed om å ikke være alene :P da gikk jeg faktisk å håpet at blindtarmen skulle sprekke for da hadde jeg tatt kampen mot legevakta :P

Sent fra min SM-G900F via Tapatalk

Hadde noe av det samme.. Jeg gikk i 3 år med kronisk blindtarmbetennelse før jeg ble operert.. 14 dager etter operasjonen og jeg hadde ikke vært så frisk på mange år..

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Kristin_nord var du i media for en liten tid siden? Hvis ikke har jeg lest en sak om noen som hadde omtrent det samme.

Nei, har ikke det :)

Jeg tenker at det er bedre å vite, jeg. For hver undersøkelse du må ta, så er du et skritt nærmere å vite hva det er som feiler deg, uansett om de finner noe eller ikke. Ja, de kan finne noe galt, det er jo hele poenget, å finne ut hva som er galt, ikke sant? Og jeg tror samtlige jeg veit om som har hatt diffuse plager over tid, blir letta når de endelig får en diagnose, selv om det er kjipt å få bevist at man er syk, og at man kanskje aldri blir frisk igjen. Da veit man hva det er. Da veit man at det ikke bare er innbilning. Da kan man bli behandlet. 

 

Jeg syns egentlig ikke at det er systemet som er tragisk i mitt tilfelle. Den dagen jeg blir avklart på ordentlig, så kan jeg med hånda på hjertet si at jeg har prøvd ALT for å komme ut i arbeid igjen, i så høy arbeidsstilling som jeg kan klare. Jeg trenger det for min egen del, så jeg klager egentlig ikke over at det har tatt så lang tid, selv om jeg håper at den neste runden blir endelig. 

Joda, man vil finne svaret. Men man vil jo helst at svaret skal være det og det. Og hvertfall ikke i nærheten av livmora, for jeg vil jo ikke miste muligheten til å få barn.

Jeg synes helsevesenet er tregt og vanskelig. Desverre. Men selvsagt bra for alle som synes motsatt :) jeg har gått å venta 3 mnd på en legetime hos poliklinikk. Jeg er litt ego, men sånne som meg, fra ung alder var anorektiker og nå sitter hos vanlig lege å gråter pga det fordi man føler man er på vei tilbake dit :(

Sent fra min SM-G900F via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde noe av det samme.. Jeg gikk i 3 år med kronisk blindtarmbetennelse før jeg ble operert.. 14 dager etter operasjonen og jeg hadde ikke vært så frisk på mange år..

Sent from my iPhone using Tapatalk

Oioi, det burde ikke være mulig :(

Sent fra min SM-G900F via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ung ufør er ikke det samme som uføresøknad da. Det er et tillegg som en kan få på både uføretrygd og AAP, som høyner beløpet en får utbetalt.

Vilkårene for å få innvilget rettighet som ung ufør er at:

  • du var under 26 år da du ble alvorlig og varig syk
  • sykdommen er klart dokumentert av lege/spesialist
  • du søker om uføretrygd før fylte 36 år hvis du har vært mer enn 50 prosent yrkesaktiv etter fylte 26 år

Men nei, med mindre man har en diagnose som NAV vurderer som alvorlig, så får man ikke tillegget godkjent, samme hvor plaget man er. En venn fyller ut alle kravene over, og har på grunn av hans tilstand fått innvilget AAP (fordi han ikke kan jobbe under utdanning), men ikke ung ufør. Det gir ingen mening i forhold til diagnosen hans, som han har hatt fra han var barn. En annen venn har fått ung ufør på AAP innvilget pga medfødt tilstand. Begge personene er omtrent likt affisert i hverdagen, men den ene personen sin diangose er på papiret mye mer alvorlig.

NAV er egentlig lite interesserte i å behandle hver sak individuelt, de ser på diagnosenavnet og vurderer der etter. Er man mildt rammet av en alvorlig diagnose får man det innvilget, er man kraftig rammet av en diagnose som ikke blir sett på som så alvorlig så får man det ikke innvilget...

Jeg har ikke satt meg inn i reglene for ung ufør, jeg var 30 da jeg fikk min første revmatiske diagnose, så det har vært noe jeg har sluppet å forholde meg til.

At det er lett å bli ufør er en seiglivet myte, men jeg syns egentlig at det er greit at det ikke er lett. Det er fader meg ikke et liv å trakte etter, der man er kronisk blakk i tillegg til å være sosial paria, så skal man førstes bli ufør, så bør man virkelig ha prøvd alt for å unngå det først.

Nei, har ikke det :)

Joda, man vil finne svaret. Men man vil jo helst at svaret skal være det og det. Og hvertfall ikke i nærheten av livmora, for jeg vil jo ikke miste muligheten til å få barn.

Jeg synes helsevesenet er tregt og vanskelig. Desverre. Men selvsagt bra for alle som synes motsatt :) jeg har gått å venta 3 mnd på en legetime hos poliklinikk. Jeg er litt ego, men sånne som meg, fra ung alder var anorektiker og nå sitter hos vanlig lege å gråter pga det fordi man føler man er på vei tilbake dit :(

Vel, sykdommer som har holdt på en stund, går sjeldent over av seg selv, og jo lenger du venter, jo lenger tid bruker du på å bli frisk igjen, så det er ingen logisk grunn til å vente, egentlig.

At helsevesenet er tregt og vanskelig, er jo enda større grunn til å pushe de. Diagnostisering tar stort sett tid, det er mye venting på ymse avdelinger, men om de førstes finner noe, så går det stort sett fort, er min erfaring.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke satt meg inn i reglene for ung ufør, jeg var 30 da jeg fikk min første revmatiske diagnose, så det har vært noe jeg har sluppet å forholde meg til. 

 

At det er lett å bli ufør er en seiglivet myte, men jeg syns egentlig at det er greit at det ikke er lett. Det er fader meg ikke et liv å trakte etter, der man er kronisk blakk i tillegg til å være sosial paria, så skal man førstes bli ufør, så bør man virkelig ha prøvd alt for å unngå det først. 

 

Vel, sykdommer som har holdt på en stund, går sjeldent over av seg selv, og jo lenger du venter, jo lenger tid bruker du på å bli frisk igjen, så det er ingen logisk grunn til å vente, egentlig. 

 

At helsevesenet er tregt og vanskelig, er jo enda større grunn til å pushe de. Diagnostisering tar stort sett tid, det er mye venting på ymse avdelinger, men om de førstes finner noe, så går det stort sett fort, er min erfaring. 

Derfor jeg har satt en kravsliste til jeg kommer dit ang undersøkelser jeg absolutt vil ha. For jeg orker ikke mer sykdom :(

Sent fra min SM-G900F via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Minstesatsen er 2 ganger grunnbeløpet - det er kr 180 136,- pr. år. Så nei - de pleier ikke vanligvis å legge det på 180 000. Det ER 180 000 og noe mindre enn det skal man ikke ha.

Da ble jeg feilinformert av min saksbehandler når jeg søkte om AAP.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke satt meg inn i reglene for ung ufør, jeg var 30 da jeg fikk min første revmatiske diagnose, så det har vært noe jeg har sluppet å forholde meg til.

At det er lett å bli ufør er en seiglivet myte, men jeg syns egentlig at det er greit at det ikke er lett. Det er fader meg ikke et liv å trakte etter, der man er kronisk blakk i tillegg til å være sosial paria, så skal man førstes bli ufør, så bør man virkelig ha prøvd alt for å unngå det først.

Helt klart, jeg har kun hørt at det er for enkelt å bli ufør fra friske folk som syns folk med kronisk sykdom bare burde skjerpe seg og jobbe... Uten å tenke gjennom nettopp de tingene du sier, leve på minstelønn på en trygd som mange har et negativt syn på.

Selv syns jeg det blir litt rart å snakke om ufør som i at det skal være lett eller vanskelig å få innvilget, de som trenger det bør få det og ferdig med det. Men jeg syns NAV burde bli flinkere til å behandle individet og ikke diagnosen.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror det er en grunn til at det ikke er lett å bli ufør, nettopp fordi det er en del som faktisk ikke har behov for å bli det. Har noen eksempler selv, hvor personen er ufør, men helt fint klarer å jobbe svart. Eller som en kamerat av samboeren fortalte; en han kjenner gjør alt han kan for å bli ufør, og da han ikke ville jobbe som bussjåfør (via NAV) lengre, så hadde han visstnok begynt å "besvime" når han kjørte. Da han ble sykemeldt dro han rett på bilferie, hvor han kjørte selv.

Selvfølgelig skal de som virkelig trenger det bli ufør, men det kan nok være vanskelig å luke ut den gruppen når det er så mange som vil det for å slippe og jobbe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...