Gå til innhold
Hundesonen.no

Avlive eller ikke?


Recommended Posts

Jeg har en rottweiler hannhund som ble 10 år i februar. Det siste året har han vært plaget med noe som veterinæren ikke finner ut av.

Han kan virke helt frisk og fin og nesten ha valpefakter for og så neste dag virke nesten dødssyk.

Han plages med ekstrem tørste, han tisser da selvfølgelig mye og klarer ikke lengre holde seg en hel arbeidsdag. Han plages med kvalme og oppkast og nedsatt matlyst. Han varierer også mye i vekt selv om han får mer enn nok mat. Og han blir i perioder tynn og tørr i pelsen.

I de periodene han er slik (kan være alt fra to dager til to uker) så ser han deprimert ut. Og han "sutrer" konstant døgnet rundt, enten pga tørste, pga at han må på do eller pga kvalme. Han klarer ikke og slå seg til ro og sove noe lenge og han klarer nesten ikke å gå tur.

Jeg har vært til veterinæren med han flere ganger uten at de finner noe feil med han. Vi har tatt blodprøver, urinprøver, test for cushings og røntgen av magen. De finner ikke noe unormalt.

Jeg kjenner nå at dette begynner å slite veldig på meg, spesielt mentalt. Det er slitsomt å være hjemme og se han slik i de periodene han er dårlig, det er slitsom å være bekymret for han mens jeg er på jobb og det er slitsomt å komme hjem fra jobb å måtte vaske tiss og oppkast.

Jeg vurderer nå avliving, men når jeg ikke vet HVA som er galt med han så knuser det hjertet mitt å i det hele tatt tenke i de baner. Og når han har en god periode så ser han jo helt 100% frisk og rask ut. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre og trenger sårt råd her...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det har ikke veterinæren nevt noe om, de har heller ikke nevnt det som en mulighet så jeg vet faktisk ikke. Men burde ikke dette ha dukket opp på en blodprøve? Og kan han ha overlevd dette i ett år uten behandling? Han får heller ikke unormalt fet mat, men jeg ser at flere av symptomene stemmer...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han gikk faktisk på to tette kortisonkurer i fjor pga våteksem (klødde mye). Problemene startet etter dette og det er veterinæren også klar over. Herregud, hva om det faktisk er dette?! :( Og har gått med det i snart ett år...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min tanke er at man må vurdere hvordan hunden har det. Hvordan er livskvaliteten hans, sånn totalt sett? Jeg skjønner jo at det er vanskelig å tenke tanken om avliving på de gode dagene, men han skal gjennom de dårlige også.

Jeg ser ikke frem til den dagen jeg selv må gjøre den vurderingen...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om veterinæren har utelukket bukspyttkjertelbetennelse eller ikke hadde jeg spurt om for å være på den sikre siden. Nå er jeg muligens helt ute på viddene her, men jeg slet i en periode med tynn valp hvor vet. ville sjekke om det var noe galt med bukspyttkjertelen om han ikke la på seg med ny diett (vet ikke om det var betennelse vet. tenkte på da) - i så fall skulle vi ta utvida blodprøver som måtte sendes til et spesifikt sted. Det var i hvert fall ikke nok med de vanlige blodprøvene vi hadde tatt da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skal ringe de på mandag og spørre. Men det siste året så har vi tatt 3 slike utvidede blodprøver som er sendt til analyse en annen plass (Norges veterinærhøyskole tror jeg) og de har vært helt normale. Men det skal sies at de gangene vi har tatt blodprøve og urinprøve så har han vært i en av de gode periodene sine. For hver gang jeg har bestemt meg for å ta han med til veterinær så blir han frisk omtrent over natta typisk nok... Og nå er han da selvfølgelig syk på en fredagskveld igjen. Så på mandag er det jo da typisk om han er frisk. Akkurat det samme skjedde sist gang. Han var syk fra fredag til søndag, ringte Veterinærvakta og de mente at det ikke var akutt nok og at jeg måtte vente til over helga. Og over helga så var han frisk og rask igjen.

Men det skal vel kanskje ikke ha noe å si? Om han har kronisk betennelse i bukspyttkjertelen så burde det vel ha vært oppdaget selv om han har en symptomfri periode.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det har ikke veterinæren nevt noe om, de har heller ikke nevnt det som en mulighet så jeg vet faktisk ikke. Men burde ikke dette ha dukket opp på en blodprøve? Og kan han ha overlevd dette i ett år uten behandling? Han får heller ikke unormalt fet mat, men jeg ser at flere av symptomene stemmer...

Hampus hanglet over en lang periode, hadde ok perioder, men fikk så smerter med oppkast og hele pakka.

Disse anfallene kunne vare et par dager.

Veterinæren jeg brukte da klarte ikke å se forbi at Hampus for en del år siden hadde en episode der han fikk en strekk i ryggen, og mente at det var ryggen som plaget han.

Det gikk så langt at avlivning var nevnt...

Men symptomene stemte jo over hodet ikke.

Det nyttet det jo ikke å fortelle.

Han kunne jo ha magesår i tillegg mente de.

Så da ble han foret i forhold til det, noe som trigget anfallene.

Etter gjentatte anfall fikk jeg nok og bytta veterinær.

Bestilte i første omgang time for sjekk av magen med endoskopi.

Men etter å ha snakket lenge med veterinæren, fortalt sykdomsforløp, så mente han at det kunne være mer nyttig med ultralyd for å sjekke bukspyttkjertelen.

Og vips, så hadde vi en diagnose.

Da hadde han hatt dette på og av i et par år.

De siste 2 omgangene var han så dårlig at han måtte inn for å få veske intravenøst, og pga magesmertene ble det oppkast, og han var konstant urolig.

Nå har han snart vært smertefri i 3 år.

Eneste vi har gjort er å tilrettelegge foringa.

Det virker som om det er en ganske vanlig sykdom på enkelte raser, og mange går ubehandlet lenge før de får diagnosen, men lever i beste velgående i årevis ved riktig foring.

Min veterinær kunne ikke garantere at Hampus ikke ville få noen anfall igjen, men det har han altså ikke hatt.

Hvorvidt man kan stille en eksakt diagnose med tanke på pankreatit bare med utvida blodprøver er jeg sikker på.

Min første veterinær oppdaget det i alle fall ikke, og vi var gjennom en del blodprøver der altså.

Verdt å sjekke opp med veterinæren i alle fall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar. Jeg skal ta han med til en annen veterinær på mandag og kreve full utredning. Har du noen tips til hva jeg kan gjøre i helga i forhold til feks foring/veske for å forhåpentligvis lette på ubehaget hans?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På Hampus så hjelper det å holde seg under 10% fett.

Han lever på Hills WD, men får i tillegg et måltid fettfattig kjøtt eller fisk om dagen for variasjonen.

Men midt i et anfall, så var det best å la kjertelen få mest mulig hvile og fore så lite som mulig, men passe på at hunden får i seg mye veske.

Håper de finner ut hva som plager hunden din.

Det er grusomt å se at hunden har det vondt...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk, skal prøve minimalt med mat i helgen og sørge for friskt vann hele tiden og så får han ligge i senga å bli skjemt bort ;) Mandag blir det full utredning, denne gangen sier jeg meg ikke fornøyd med forklaringen om at han bare har blitt gammel. For det er ikke normalt at en hund er "gammel" i noen dager bare ca hver 4-6 uke.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dyrlegen min var litt redd for noe galt med bukspyttkjertelen på hunden min for noen uker siden. Det var heldigvis bare en periode med diaré hvor hun hadde ganske vondt i magen. Det gikk over og har ikke kommet igjen.

Hun tok blodprøve, men sa til meg at det er ikke alltid bukspyttkjertelproblemer vil fremkomme på disse. Jeg ville absolutt tatt dette opp med veterinæren.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg begynner å bli redd for at det kan være dette og da har han hatt det slik i ett år stakkars. Og da tror jeg det kan komme av at han gikk på to kraftige og tette kortisonkurer i fjor. Jeg hadde en dårlig magefølelse ang kortisonen, jeg har aldri likt hvordan hundene blir på en slik kur. Men jeg ville jo ikke at han skulle klø seg ihjel heller...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bukspyttkjertelbetennelse pleier å dra med seg diaré i tillegg til nevnte symptomer. Man avdekker sykdommen ved å kjøre noe som kalles en CPL-test. Det skader ikke å be om dette. I tillegg ville jeg bedt om ultralyd hos noen som er flinke på nettopp dette, det er ikke alle veterinærer som er gode på alt :) Hvis det er pankreatitt det er snakk om, holder de fleste seg fine på i/d low fat fra Hills.

Hvis det fortsatt ikke avdekkes noe hadde jeg satt han på RC Anallergenic i mellomtiden for å hvertfall prøve å få bukt med kløen og minimere bruken av kortison.

Lykke til! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville også fått prøvd å ta blodprøver av ham i en dårlig periode, om de ikke finner noe annet. Av egen erfaring vet jeg at det kan være store forskjeller. Ja, det kan være tildels håpløst å få ordnet det siden man alltid blir frisk til man skal ta blodprøve, og det blir jo annerledes med en veterinær enn et legekontor (jeg trengte f.eks. ikke time hos legen for å ta blodprøver), men om han er syk en dag det passer hadde jeg forsøkt å fått gjort det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror nok jeg kommer til å prøve alt annet enn kortison om han noen gang får våteksem igjen, bivirkningene gjør at det ikke er verdt det rett og slett. Men han har ikke hatt kløe siden i fjor sommer nå. Diaré har hatt ikke hatt denne gangen, men han har hatt det tidligere. Skal forklare veterinæren mistankene mine og be om full utredning så får vi ta det der i fra. Akkurat nå så har han blitt mye bedre i forhold til hvordan han var i går :) fortsatt slapp og ser ulykkelig ut. Men han kaster ikke opp og ser ut som han slapper mer av i ryggen og resten av kroppen. Ikke fått mat siden torsdag kveld nå. Skal prøve å gi han litt ris og kylling snart og se :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hampus fikk jo også dette etter å ha gått på Prednisolon over lengre tid, pga en strekk han fikk i ryggen.

Det ble nok ikke særlig bedre av at veterinæren feiltolket det flere ganger og fortsatt mente det var ryggen, og satte han på enda 2 slike kurer til i den perioden dette pågikk.

Et av symptomene når han fikk disse anfallene var at han fikk "kul" på overlinja.

Sånn sett kan jeg skjønne at ryggen skulle sjekkes, men jeg kan ikke helt legge bak meg at de dermed ikke var interessert i å sjekke resten av hunden når resten av symptomene over hodet ikke stemte med forløpet da han faktisk hadde forstrekt noe i ryggen...

Det jeg lærte av dette er at man faktisk skal stole på magefølelsen og ikke være så redd for å bytte veterinær om den man bruker stagnerer og ikke finner noen årsak til problemene.

Å få en uttalelse fra en annen veterinær kan være nyttig på veien videre mot en frisk hund...

Min veterinær fortalte at det er litt delte meninger om hvordan man skal behandle hunden under anfallene.

De hadde god erfaring med å la bukspyttkjertelen hvile med å faste først og så gi skånsom kost når hunden virket bedre.

Og å prøve å få i hunden masse veske underveis, i verste fall intravenøst hos veterinær.

Og så mertelindring.

Jeg har alltid smertestillende med på reiser, og liggende hjemme i tilfelle det skulle skje noe.

Hampus tåler ikke så godt feks metacam, så han fikk tramadol ved det siste anfallet som pågikk mens vi bytta veterinær.

Og den hadde han god effekt av.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...