Gå til innhold
Hundesonen.no

Hund biter eier


Sbtlita
 Share

Recommended Posts

Hei sonen! Min venninne har en hund på 5 år som ved to tilfeller har bitt henne. Men det siste sendte hun på sykehus, med dype punkteringssår over nesen og på haka...Og i handa!

Min venninne sier at det var ett smerteangrep fra hunden sin side og at det var hennes feil som tok på beinet til hunden, som han har en kraftig senestrekk i. Greia er at hun hadde ikke begynt å ta på foten hannes enda, men skulle til. Og hunden beit..

Har dere opplevd dette før? Hva ville dere gjort?

Kan nevne at far og søster er begge avlivd pga dårlig mentalitet og biting av mennesker. Og kullbror har grå stær og den arvelige øyesykdommen som kan følge med border collier/collier (husker ikke helt hva den het)

Kan min venninne bortforklare det med dårlig syn, smerter osv?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så lenge det bare går ut over henne som eier så må hun vel få bestemme selv. Men hva om hun får besøk eller noen andre mennesker er i nærheten av beinet til hunden? Har hun tenkt noe på det?

Jeg ville i hvertfall tatt en grundig sjekk hos veterinær (med munnkurv) for å se om det er noen løsning på smerteproblemet. Hunden skal jo ikke gå rundt å ha det vondt heller..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kan jo godt hende at smerte er en del av det hele, og at selv om hun ikke tok i hunden så har den en forventning om at det blir vondt/ubehagelig. Men det er jo alikevell ikke en veldig grei reaksjon og selve reaksjonen kommer jo fra en annen plass så antagelig er den ikke helt rett skrudd sammen. Man skulle ha påført en hund ganske mye smerte og helst da på en truende måte, ikke bare å ta borti et ben, før en slik reaksjon er i nærheten av å være greit, etter min mening. Men det er jo opp til henne hva hun velger å synes er ok/finne seg i. Tror ihvertfall jeg hadde brukt munnkurv ved håndtering.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Et bitt kan ikke bortforklares. Vet eier at hunden har smerter så bør jo hunden smerete behandles. Dog så må en samtidig holde hunden i ro.

SIden det er en BC så kan jeg fortelle om BC til sønnen. Hun hadde et godt gemytt, på slutten hadde hun grå stær forvokst hjerte smerter og ja mener det var en ting til vann i kroppen og skra. Hun fikk noe smertestillende men blid som ei sol hele tiden. Ville fortsatt leke med slyngelen min som hun også gjorde men hun måtte ha pauser som vi respekterte. Slyngelen var denne vorsteh som da var blitt ca 5 måneder Dette var på mandag og på fredag orket hun ikke mer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunder kan bite ved store smerter, men i dette tilfellet hørtes det ut som noe mer. En grundig sjekk hos veterinær må nok til ,fremst for å sjekke ut smertene, synet osv så hun kan få behandlet hunden. Men jeg vil si at dette er en risikohund hvis hunden allerede har bitt såpass kraftig, for hunder bør ha veldig stor biteterskel mot eieren selv ved smerter. Hva skjer hvis noen tråkker på foten ved et uhell? Det kan jo også være barn involvert som kan påføre hunden ubehag, og denne hunden har bitt FØR man var borti den. Skummelt egentlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at hvis hun ønsker å beholde den så bør den kanskje gå med munnkurv ute, sånn i verste fall at noen skumper borti den eller den tror at noen har tenkt til å ta på den.

Syns det høres helt forferdelig ut å bli bitt i ansiktet av sin egen hund..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde avlivet den hunden rett og slett fordi jeg ikke er komfortabel med å ha en hund jeg ikke stoler på. (Og jeg hadde ikke hatt samvittighet til å omplassere den i tilfelle det skjer noe hos ny eier.)

Om hun velger å beholde hunden har hun i alle fall et veldig stort ansvar for å sikre at hunden plutselig ikke biter noen andre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han ble sendt til veterinær og det ble konstatert kraftig senestrekk. Ingen brudd. Om de brukte munnkurv der vet jeg ikke. Han er hjemme nå med eier og går på smertestillende. Også skal han til fysioterapi og adferdspesialist, dog jeg tror det ligger mer bak. Ved 6 mnd alderen glefset han etter hun når hun skulle si nei til han. Greia er at hun er forferdelig glad i hunden sin og vil kanskje ikke innse at det kan ligge mer bak det her.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Greit at hunder biter når de har smerter, men; Jeg har opplevd noen ganger at mine hunder har hatt smerter, akutte og sterke. Og de har ikke vært i nærheten av å ville bite. En gang har en av hundene mine knurra til meg pga smerter, og hunden "feilkobla" og oppfatta meg som "kilde" til smertene. Men roa seg etter kort tid siden hun innså at hun "kobla feil".

Så for meg forteller dette ikke bare at hunden har smerter, men også mye om det underliggende gemyttet til hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg selv har sett og opplevd forskjellige hunder med forskjellige skader inne hos veterinæren som har måtte blitt manipulert litt, og det er kun en som har vist truende adferd. Og den gikk ikke så langt som å bite. Ingen av mine hunder har noensinne gjort det. Lorrie hadde så vondt at hun klarte ikke gå eller bruke nakken og jeg måtte bære hun opp til 2.etg. Hun prøvde seg aldri på noe form for utagering.

Jeg må finne en måte å si det til venninna mi på, at han kan være en tikkende bombe. Det jeg er mest bekymra for er at han skal prøve det samme igjen over en liten ting neste gang. For hun er helt klart en smule redd han, om ikke mer redd nå enn tidligere.

Vanskelig situasjon for alle det her. Jeg vet hva jeg ville gjort :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Men det er bare hun som kan ta den avgjørelsen, og hva vi måtte mene om hunder som biter eieren er uvesentlig. Om HUN har lyst til å ha hunden og synes det er ok at han tygger henne i filler så må hun da få lov til det. Så lenge hunden ikke tygger på andre og er en fare for omgivelsene.

Vi kan alle mene at det er ei drittbikkje, og om han forsøkte å bite henne seks måneder gammel fordi hun skulle korrigere den så handler det jo mer om oppdragelse enn noe annet.

Før eller siden så kommer hun til å skjønne at det ikke er liv laga, før hun ser det selv er det lite man kan gjøre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke bare greit å snakke om noen som ikke er her. Syns du skulle invitere henne inn på sonen, så tar vi det derfra. Om ikke venninnen din ønsker råd fra oss, er det ikke vår sak å blande oss.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...