Hva gjør en rase sær?

[Bananen]

Syns basenjien er mer "sær" enn salukiene her i huset. Han mener mye om mangt, fjoller og fjaser bort alt alvorsprat fra andre, liker pr default ikke andre hunder, blitt selektiv på hvem han liker av folk osv.

Kamaren også. Eller så skjønner han i alle fall ikke hva jeg sier. Jeg må ha møtt aliens eller noe, for språket er ofte litt uforståelig og uforenlig. Han er mer katt enn hund, for å si det sånn. Katten til mamma er mer hund enn katt.

Jeg har møtt en del her jeg bor nå (av alle ting!) som har hatt basenji. De omtaler de som sære, og jeg er enig. Rasen har stor personlighet, i alle fall.

[Raksha]

Kamaren også. Eller så skjønner han i alle fall ikke hva jeg sier. Jeg må ha møtt aliens eller noe, for språket er ofte litt uforståelig og uforenlig. Han er mer katt enn hund, for å si det sånn. Katten til mamma er mer hund enn katt.

Jeg har møtt en del her jeg bor nå (av alle ting!) som har hatt basenji. De omtaler de som sære, og jeg er enig. Rasen har stor personlighet, i alle fall.

Haha ja kanskje stor personlighet er mer riktig enn sær? Eller personlighet som tar mye plass? Kattene mine er søte og veloppdragne iforhold til Kasko. Han dro nettopp en gaffel ned fra bordet enda jeg satt 3 meter unna Ingen av lukisene hadde gjort det der i drømmeland engang. Ikke en gaffel.

[Aussieglis]

Salukien min har jeg alltid karakterisert som sær. Om hun står og ser på meg og jeg klapper med handa i sofaen for å få henne opp, så kan hun finne på å bare gå sin vei. 20 sekunder etterpå så kommer hun og legger seg der for da er det hun selv som har bestemt seg for det og ikke jeg som har bedt henne.

Det er sært å ikke ville lære seg dekk. Har hatt henne i over fem år og hun nekter på alle mulige måter å lære seg dekk. Jeg har prøvd ALT. Det er sært.

Hun kan ikke leke med andre hunder. Alt hun kan er å løpe. Det er de færreste som orker å løpe sammen med henne. Og de få gangene hun finner noen som vil løpe så gjør hun ikke annet enn å løpe etter de å bite de i rumpa.

Masse annet også som gjør at hun er mer katt enn hund. Hun gjør det som behager henne og ikke noe mer.

Eller at hun er "så fin på det" at hun ikke kan ligge på plenen om sommeren. Jeg må legge pledd på gresset for at hun skal ville legge seg. De gangene hun legger seg andre steder enn i sofaen eller senga så er det slik at jeg lurer på om hun er syk

Sist hun skulle få innsoving hos veterinæren så sto hun og hun sto og hun sto. Jeg ble rett og slett redd for at hun kom til å ramle om og slå seg når bedøvelsen slo inn så jeg måtte legge henne på fanget mitt. Ikke F om hun skulle legge seg ned av seg selv.

De gangene samboer og jeg har vært på ferie i to uker og kommer hjem, så er hun redd sambo i flere minutt før hun forstår at det er han. Det er sært det. For hun er veldig glad i han og jeg ser ingen grunn til at hun skal være sånn rar.

Slik særhet tiltaler meg ikke og det blir ikke flere spesielle mynder på meg. Jeg er utrolig glad i henne fordi hun er så glad i meg Hun ligger under dyna mi og elsker meg superhøyt hi hi. Men jeg liker hunder som det går an å snakke til, som holder seg i nærheten og som snakker normalt hundespråk.

Hahaha, jeg må le

Synd vi flyttet ifra Bodø, for det høres ut som My og hun kunne hatt det gøy sammen. My elsker løping og "sisten" (les: jaktlek med innlagt rumpe-napp!)

Jeg syns sære hunder er morsomme og givende, men jeg ville ikke hatt en selv. Emma er evig nok sær for meg, kan man si, med sine terrier-gener.

[Ingridhw]

En sær hund for meg er en som ikke oppfyller de vanlige forventningene folk flest har til hund, som å være forholdsvis enkel å trene til hverdagslige ting (sitt, dekk, bli, værsågod), liker å gå på tur, ikke så nøye med hvor den sitter/ligger, liker mennesker.

Min venninnes labrador var i mine øyne sær,hun kunne bestemme seg for å ikke ville gå tur.Midt i turen la hun seg rett ned å nektet å bevege seg,før hun fikk snu mot hus eller bil.Veldig sær...

Individ da,ikke rase.

Har gått tur flere ganger med en leonberger som var slik. Når vi hadde gått langt nok, snudde hun. Fikk en 50-60 kilo's hund deisende i hofta om jeg ikke snudde. Kjipt når jeg går runder på tur, og ikke en vei, snur og tilbake slik den var vandt med. Turen ble fort dobbelt så lang som jeg hadde planlagt For meg var det sært. Min hund kan bli sliten på tur (særlig nå på sine eldre dager), men har aldri opplevd at hun vil snu.

[Bananen]

Haha ja kanskje stor personlighet er mer riktig enn sær? Eller personlighet som tar mye plass? Kattene mine er søte og veloppdragne iforhold til Kasko. Han dro nettopp en gaffel ned fra bordet enda jeg satt 3 meter unna Ingen av lukisene hadde gjort det der i drømmeland engang. Ikke en gaffel.

Jeg tror det blir mer riktig, stor personlighet som tar litt plass, altså. Definisjonen av sær er jo "egen, rar, ha egne meninger", eller "mutt, furten". Kamar er jo egen og rar, han vil gjerne ha ting på sin måte, og ingen annen. Han vil ha det på en måte som gagner ham selv. Om ikke, så må jeg nesten bli litt antropomorfistisk av meg og si at han blir "mutt/furten". Han har jo alltid vært egenrådig, men tilbøyelig dersom det er noe i det for han gjerne også. Da vi skal ut sier jeg "sitt, vent". Han vet hva det betyr, men han må prøve seg hver bidige gang med å reise seg opp og bare gå 10-20 cm bortenfor, for han "skal jo bare!", må du vite.

Han er egentlig ganske lydig, men han er en "skal bare!"-type, og må prøve seg litt frem, selv om han blir korrigert på hva jeg egentlig mener, så tror han at det ikke er sånn egentlig. Og han må selvsagt få noe for å gjøre det jeg ber ham om, da blir han veldig, veldig effektiv. Om jeg ikke har det, så skjønner han ikke hva jeg mener (eller, han tror jeg mener enten dekk eller sitt, selv om han kan veldig mange andre triks). Det er en sær (egen, rar, har egne meninger) egenskap å ha. Eller, han er vel kanskje street smart - det må lønne seg å gjøre noe. Spesielt for han sin del.

Han prøver å være smart. Han har lyst på leken Pøbel har, så han finner en annen leke Pøbel kan finne kul da Kamar leker med den. Så Pøbel stormer bort og rapper den fra Kamar, og Kamar løper fornøyd bort til den leka han opprinnelig ville ha.

Tror det er litt mye personlighet som det er "vanskelig" å bo med, og man må bare ta det som det er og se litt humor i det hele. Hm, ja. Det var det jeg ville si.

[SandyEyeCandy]

For meg er en sær hund ei bikkje som er vrang, litt atal, liksom.

Jeg synes feks ikke at mynder eller shibaer eller basenjier eller andre raser med utprega urhundpreg og selvstendig atferd nødvendigvis er sære. De er ofte ekstremt ærlige og rett fram i mine øyne.

Endret 9. Mars 2015 av SandyEyeCandy

[Teserere]

Mens for meg fremstår urhundene som ekstremt sære Sær er for meg det samme som rar, merkelig, snodig. Hunder som er annerledes enn hva jeg forventer og ønsker. Jeg mener at en hund kan være selvstendig uten å være sær.

[Alvira]

Altså, jeg elsker sære hunder ❤️ Blir jo helt forelska i de søtingene som beskrives her. For meg er sære hunder hunder som oppfører seg utenom det det som "forventes", gjør som det passer dem og gjerne har noen fakter - som å furte i dagesvis ❤️Jeg opplever sære hunder som å ha mer personlighet, men det er bare meg

[PrimaDonna]

Det er en del utpregede personligheter innforbi schäferene i hvertfall. Meg bekjent skal ett av kjennetegnene være reservasjon overfor fremmede. Men det stemmer ikke alltid.

Vi har trent litt på flyplass og der er alltid væpnet politi, i Spania er vi vant til det. Og slik har det vært alltid. En gang kom vi inn, hun pleier sitte og titte på livet. Som kjent, etterhvert som en lærer hunden å kjenne, blir en sløvere. Og holdt ikke fast nok i båndet.

Vips spratt hun avgårde med peiling på noe. Tror hun var ca åtte mnd.

Langt borte hilser hun på to politi. Overstrømmende som bare en glad schäfer kan være. Følte for å synke i jorden. Grusomt pinlig. Heldigvis ikke sinte, hadde vel heller medfølelse. Spørs om de hadde tatt det like pent om hun var voksen. Får nerver bare ved å tenke på det.

Men, det er bare en av mange overraskelser fra den kanten.