Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva syntes dere er ok alder for avl?


Belgerdama
 Share

Recommended Posts

Dette interesserer meg også.

Er samkjønnsagressjon noe folk ser på før de parrer??

Noen raser er jo mer "utsatt" for dett enn andre, men tenker dere over om hannen er sosial med andre i tillegg til helse og det mentale??

Jeg er ikke oppdretter og kommer aldri til å bli det, men som valpekjøper hadde jeg stusset veldig over at man solgte f eks flokkjegere som var avlet fra samkjønnsagressive dyr. Det er veldig stor forskjell innad i rasene, men en labrador eller golden skal ikke være det - de skal kunne jakte i flokk med andre hunder og de skal fungere med både hest og andre hunder, gjør de ikke det fungerer de ikke på jakt. Så innenfor avl på disse rasene synes iallefall jeg at det er uansvarlig å avle på samkjønnsagressive hunder. Egentlig ikke bare det heller, de selges jo svært ofte "bare" som familiehunder og da er det ofte store krav i forhold til hverdagsliv, kanskje et liv hvor man må omgås mange andre hunder. Det er veldig slitsomt å ha hunder som man aldri kan slippe løs eller hvor man må ha hjerte i halsen hver gang det kommer bort en hannhund.

Men jeg vil tro at en rottweilereier tenker helt annerledes?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke oppdretter og kommer aldri til å bli det, men som valpekjøper hadde jeg stusset veldig over at man solgte f eks flokkjegere som var avlet fra samkjønnsagressive dyr. Det er veldig stor forskjell innad i rasene, men en labrador eller golden skal ikke være det - de skal kunne jakte i flokk med andre hunder og de skal fungere med både hest og andre hunder, gjør de ikke det fungerer de ikke på jakt. Så innenfor avl på disse rasene synes iallefall jeg at det er uansvarlig å avle på samkjønnsagressive hunder. Egentlig ikke bare det heller, de selges jo svært ofte "bare" som familiehunder og da er det ofte store krav i forhold til hverdagsliv, kanskje et liv hvor man må omgås mange andre hunder. Det er veldig slitsomt å ha hunder som man aldri kan slippe løs eller hvor man må ha hjerte i halsen hver gang det kommer bort en hannhund.

Men jeg vil tro at en rottweilereier tenker helt annerledes?

Men der er det litt forskjell fra rase til rase vil jeg tro. Noen "flokkjegere" jakter gjerne èn hannhund med en bråte tisper feks... Jeg syns det er greit å vente noen år med første kull,mtp holdbarhet og så vil jeg gjerne prøve styre unna hypothyreose feks som kan være vanskelig å diagnostisere tidlig

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes 3+ er en grei alder for tisper, hannhunder kan godt være litt eldre for min del. For min del handler det ikke så mye om å vente med å se hva som bor i hunden, det synes jeg at jeg har grei oversikt over lenge før den alderen. Det handler om en del ting som gjerne popper opp helsemessig. På belger er det autoimmune sykdommer. Vi har epilepsi også, men der virker det som den magiske alder er 5-6 år, skal man vente til etter det med tispa, så begynner hun jo å bli godt voksen før sitt første kull, spesielt hvis av en eller annen grunn det ikke klaffer på første forsøk eller to.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror ikke jeg skjønner hva du mener... Selvsagt ser man ikke overdreven kjønnsdrift før hunden er kjønnsmoden - men det blir de fleste hannhunder ganske så tidlig, og det er neppe et problem å identifisere akkurat DET rimelig tidlig? Det er kanskje det enkleste å se, spør du meg. Det er vel nok av folk her inne som klager på kjønnsfroskene sine, og slik har de jo vært fra ganske ung alder - det har neppe kommet overraskende i 3-årsalderen liksom? De aller aller fleste hannhunder begynner jo å få sine kjønnsdrifter fra de er rundt 6 -9 mnd, vil jeg si, men det varierer jo hvor sterke disse er. De ER jo der selv om man ikke legger så mye merke til dem (noen jukker på alt, andre tisser fortsatt sittende liksom - men de er jo i kjønnsmodning).

Det er sjelden sånn at en enkel og snill unghund plutselig blir et kjønnsmonster når den er 3 år liksom.

Tja, jeg tror ikke vi tenker på helt det samme, jukking og alskens merkelig oppførsel knyttet til pubertet er gjerne midlertidig og trenger ikke si noe om hvordan hunden blir som voksen, og har oftest mer og gjøre med stress og ubalanse i kroppen akkurat der og da enn noe annet.. De hundene i min omgangskrets har sikkert vært kjønnsmodne tidligere, men de har ikke brydd seg fult ut om løpetid eller vært "mann" før de er mer eller mindre voksne(2-3 år).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette interesserer meg også.

Er samkjønnsagressjon noe folk ser på før de parrer??

Noen raser er jo mer "utsatt" for dett enn andre, men tenker dere over om hannen er sosial med andre i tillegg til helse og det mentale??

Jeg tror veldig mange ikke ser på det før de avler.

Det og generell hundeaggresjon.

Jeg har tilmed opplevd at en oppdretter spurte om ikke Loke kunne hilse på valpen hennes, for faren til valpen visstnok pleide å knøvle valpen :| En hannhund som er ufin mot valper er langt over grensa mi :|

For folk flest legger det en demper på hundeholdet at bikkja braker sammen med alt den møter av sitt eget kjønn, og jeg tviler på at det er særlig kult for bikkja heller. Ofte bunner det ut i en usikkerhet hos hunden også, og er det noe å videreføre i avl?

Men "man kan ikke regne med at de liker alle hannhunder de møter " (nei, men de kan godt la være å prøve å banke absolutt alle..) og " h*n ble flydd på som valp " er liksom en helt grei unnskyldning for drittoppførsel.

Selvfølgelig er det forskjell på raser, men jeg synes ikke det er greit at en rottweiler eller sbt brøler mot andre hunder heller jeg.

De rasene er allemannseie , det hadde vært greit om oppdrettere hadde det i bakhodet at de fleste valpene skal fungere mest mulig problemfritt i samfunnet og at samfunnet også består av andre hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*klipp*

Men jeg vil tro at en rottweilereier tenker helt annerledes?

Jeg er ikke normen for rottweilereiere, og heller ingen erfaren oppdretter, men planlegger mitt første kull og tenkt mye på dette.

Det som er vanskelig med å ta hensyn til dette i avl, er at det er så mange faktorer. Spesielt på oppdragelse og eierne. Min første rottise var en omplasseringshund, og jeg ville nesten ha satt hundeagressiv på henne da jeg fikk henne. Hun utagerte på ALT! Men så fikk hun regler i hverdagen, trening og ikke minst: en lekekompis, og hun ble bare bedre og bedre med årene. Det var undersimulering og frustrasjon som gjorde dette. Og der kjem problemet: hvor mange rottiseiere bruker faktisk potensialet i hunden sin?

Et enda et problem er at holdningen er at det er vanlig at de brummer litt. De har da rottis! Så da er det helt håpløst å få noe fornuftig svar hvis man spør.

Og som en siste ting: så er det færreste rottiseiere som er aktive og som innehar faktiske kunnskaper til å vurdere hva som ligger bak årsaken, annet enn at den ble knøvla som valp, og dermed enda værre å få et fornuftig svar..

Og når mange oppdrettere bruker bikkja til kompisen, så er ikke dette er enkelt problem å bli kvitt..

MEN: det skal sies at jeg har ikke inntrykk av at rottisen sliter SÅ mye med samkjønnsaggressjon som enkelte mener. Men det bunner ofte i uoppdragelse, dårlig sosialisering osv. Men det er en rase som mener mye, innehar en annen type dominanse enn mange andre raser, og gjerne uttaler meningene sine også. UTEN at det skal være noen unnskyldning..

Sent from my iPhone using Tapatalk

Endret av Artemis
lagt til et ord
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er normen for rottweilereiere, og heller ingen erfaren oppdretter, men planlegger mitt første kull og tenkt mye på dette.

Det som er vanskelig med å ta hensyn til dette i avl, er at det er så mange faktorer. Spesielt på oppdragelse og eierne. Min første rottise var en omplasseringshund, og jeg ville nesten ha satt hundeagressiv på henne da jeg fikk henne. Hun utagerte på ALT! Men så fikk hun regler i hverdagen, trening og ikke minst: en lekekompis, og hun ble bare bedre og bedre med årene. Det var undersimulering og frustrasjon som gjorde dette. Og der kjem problemet: hvor mange rottiseiere bruker faktisk potensialet i hunden sin?

Et enda et problem er at holdningen er at det er vanlig at de brummer litt. De har da rottis! Så da er det helt håpløst å få noe fornuftig svar hvis man spør.

Og som en siste ting: så er det færreste rottiseiere som er aktive og som innehar faktiske kunnskaper til å vurdere hva som ligger bak årsaken, annet enn at den ble knøvla som valp, og dermed enda værre å få et fornuftig svar..

Og når mange oppdrettere bruker bikkja til kompisen, så er ikke dette er enkelt problem å bli kvitt..

MEN: det skal sies at jeg har ikke inntrykk av at rottisen sliter SÅ mye med samkjønnsaggressjon som enkelte mener. Men det bunner ofte i uoppdragelse, dårlig sosialisering osv. Men det er en rase som mener mye, innehar en annen type dominanse enn mange andre raser, og gjerne uttaler meningene sine også. UTEN at det skal være noen unnskyldning..

Sent from my iPhone using Tapatalk

Så lang post som ikke kan redigeres for å så oppdage at et ord har blitt borte :(

Men i starten skal det så at jeg IKKE er normen for rottiseiere :P

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Interessant.

Jeg også ville ikke brukt en hann som utagerte på valper. Det syntes jeg ikke er ok.

Og som det sies kan mye komme av eieren selv.

Når det er sagt så lurer jeg på hvor arvelig dette er?

Har sett belgere som det trenes og konkurrere med, som får stimuli og oppdragelse, men som allikevel utagerer og nærmest kaster seg om en annen hund så fort den er innenfor bitevidde.

Da tenker jeg, dette må jo komme fra et sted. Alt kan ikke komme fra eier.

Sef er sykdom i avl et problem og det hjelper lite hvis man har den flotteste, godeste hann eller tispe hvis de har epplepsi eller andre sykdommer.

Det som er trist er jo hvis denne samkjønnagressiviteten blir normen. Og slik virker det på noen raser.

Så hvorfor? Hvordan kom de dit??

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Interessant.

Jeg også ville ikke brukt en hann som utagerte på valper. Det syntes jeg ikke er ok.

Og som det sies kan mye komme av eieren selv.

Når det er sagt så lurer jeg på hvor arvelig dette er?

Har sett belgere som det trenes og konkurrere med, som får stimuli og oppdragelse, men som allikevel utagerer og nærmest kaster seg om en annen hund så fort den er innenfor bitevidde.

Da tenker jeg, dette må jo komme fra et sted. Alt kan ikke komme fra eier.

Sef er sykdom i avl et problem og det hjelper lite hvis man har den flotteste, godeste hann eller tispe hvis de har epplepsi eller andre sykdommer.

Det som er trist er jo hvis denne samkjønnagressiviteten blir normen. Og slik virker det på noen raser.

Så hvorfor? Hvordan kom de dit??

Sånn generelt sett, så er det mye enklere å skylde på eier og manglende oppdragelse enn å faktisk ta tak i begynnende atferdsproblemer på en rase. Jo, det finnes hunder der manglende oppdragelse er grunnen til atal atferd, men om en hel rase er kjent for å være samkjønnsaggressive, da er det neppe eiernes feil.

Hvordan man kommer dit? Ved å ikke synes at det aspektet ved hundeholdet er problematisk. Ved å ikke ta hensyn til det i avl. Ved å skylde på eier og manglende oppdragelse. Ved å ikke kjenne igjen hva som egentlig ligger bak atferden.

Alle hunder har forskjellige grenser for hva de tåler før de reagerer. Spørsmålet burde være hvor lav toleransegrense syns vi det er greit at de har før de reagerer uønsket. Sånn enkelt forklart :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
    • Vi er litt oppnådd her nå,så vi tar i mot tips med stor takknemlighet. Vi har en eldre dame på 11 år, og en unghund på 16 mnd. De går godt sammen. Utfordringer oppstår når de skal være hjemme alene. Begge takler fint å være hjemme alene hver for seg. Men, den gamle finner ikke roen når begge hundene er alene sammen. Heller ikke med kompostgrind mellom dem så de kan se hverandre,  da bruker hun tiden på å prøve å komme seg forbi grinda og inn til den andre hunden, og heller ikke i hvert sitt rom fungerer det. Vi har videoovervåkning på dem, og ser at den gamle går rundt og bjeffer omtrent hele tiden når hun vet at den andre hunden vår også er hjemme. Når hun er alene i huset, går hun og legger seg,og er helt stille. Hun er en litt nevrotisk og stressa type, samtidig veldig mild,og er veldig opptatt av unghunden, og at hun har det bra. Samtidig,når de er sammen,så blir det for mye når junior vil leke hele tiden. Så derfor er det best om de er hver for seg, men det hadde jo vært supert om de kunne være alene i samme hus. Slik det er nå så har vi prøvd oss litt fram, og det har blitt til at vi har tatt med oss junior,så pensjonisten får roa seg alene hjemme. Men,det er ikke alltid vi kan ta henne med oss, og da er det altså bjeffing omtrent non stop på den eldre. De er forresten lapphunder.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...