Gå til innhold
Hundesonen.no

Hjemmehjelp/eldreomsorg


Gjest
 Share

Recommended Posts

Nei gud, jeg beklager så ydmykst at DU frk nesevis har sett så mange som gjør en bra jobb, og at jeg observerte dårlig jobb som jeg ønsker å reagere på. Det skal aldri skje igjen, tenk så slemt.

Eller så kan man kanskje la være å ta seg så ****** nær av det, og heller tenke at "det er synd at det finnes dårlige strå når det finnes mange som gjør en bra jobb, er helt enig i at man bør ta dette opp med vedkommende".

For å være ærlig er det meg revnende likegyldig om det finnes bedre steder andre steder i landet, og at det finnes andre som gjør en bedre jobb - for for oss og meg er BESTEMOR DER og for henne er det bare DE SOM ER RUNDT HENNE som vises.

Utrolig at man skal drasse inn en masse ikke-relaterte greier og snu en tråd til at "den er slem". Bare på hundesonen?! :icon_confused:

Les hva jeg har skrevet tidligere om bla klageveg, istedtfor å bli nebbete og barnslig. Og prøv å se hva jeg skriver.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 62
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Vi har selv gått gjennom "papirmølla" med Mormor, men hun fikk heldigvis innvilget sykehjemsplass i sommer, og er nå på en demensavdeling der hun blir tatt godt vare på. Hun fikk et slag for mange år

Det må være lov til å påpeke svakheter, selv om tjenestene jevnt over er bra. Og jeg vet at dyktige ansatte også irriterer seg over de som slurver. Hvordan man skal kvalitetssikre arbeidet, har jeg do

@Kangerlussuaq Plutselig ble jeg satt noen år tilbake i tid og jeg føler med deg. Jeg opplevde "hjemmetjenesten" på nært hold i ett år. Kvaliteten på arbeidet som ble gjort varierte ettersom hvem som

Jeg tviler ikke på at de aller fleste i helsetjenesten gjør en flott jobb innenfor tidvis svært vanskelige rammer. Blant andre min svigermor som jobber på sykehjem og de ansatte på aldershjemmet hvor min mormor bor. All ære til disse som gjør livet bedre for både de eldre og oss pårørende :flowers:

Det jeg synes er "feil" er det økonomiske sparefokuset som ofte gjør det vanskelig for de ansatte å gjøre en god/bedre jobb. Nedskjæringer i bemanning, ekstremt tidspress m.m. Både for de ansatte og for brukerne sin del.

Det sosiale synes jeg det er en selvfølge at vi som pårørende tar oss av. Skulle bare mangle at vi besøker våre foreldre/besteforeldre der de bor! Også en del vask, rydding osv. Men er det vedtak på at ting skal gjøres så skal det gjøres. Hvis ikke er det klagegrunnlag og da må de pårørende som oftest tre inn og følge opp dette.

Dette med tvang har vi vært borti med min mormor, uten at jeg skal gå alt for detaljert inn på dette her. Det er en svært vanskelig balansegang for både helsearbeidere og pårørende å vite/gjøre hva som er rett i mange tilfeller. Når den eldre ikke evner å innse sitt eget sykdomsbilde, sammenhengen mellom sykdom, behandling og bedring, eller i det hele tatt huske at hun har vært syk tidligere (og dermed ikke innser/kjenner igjen egne symptomer eller husker behandlingen) kan det bli vanskelig når pasienten må gi sitt samtykke. Særlig når behandlingen er livreddende og helt nødvendig. Men det er klart det er bra at vi har strenge regler ang tvang i helsevesenet, ingen tvil om det. Som sagt, vanskelig. Men dette ble kanskje litt på siden..

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er en vond tråd å lese. Min bestemor ble dement og havnet på sykehjem, mot sin vilje. Det er ikke alltid man kan følge brukerns vilje, når de ikke er i stand til å ta vare på seg selv lenger, men ikke ser det selv. Når hennes datter kom på besøk, så reiste bestemor seg opp, pekte på henne og sa anklagende: "Det var DU som fikk meg inn her!" Det var forferdelig vondt, for alle involverte. Da vi kom på besøk så forsvant bestmor inn på badet fordi hun skulle "sette på kaffe". Og noen år senere, etter to-tre beinbrudd og den tredje influensaen på rad, så sa sykehjemmet at hun ikke ble sendt til sykehuset mer. Passiv dødshjelp - og jeg var helt enig med avgjørelsen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg jobbet i hjemmesykepleien for noen år siden, så gikk jeg rundt med mye dårlig samvittighet. Jeg ville så gjerne være litt lenger hos enkelte, om så bare for å prate. Men man har faktisk et veldig tett tidsskjema og mange man skal innom. Så selv om man har så lyst å gjøre det lille ekstra, så blir det ikke alltid tid. På en vanlig arb.dag så hadde jeg gjerne 2 A4 sider med brukere som jeg skulle innom. For utenforstående kan det gjerne høres lite ut, men brukerne har også forskjellige behov. Noen trenger mer hjelp enn andre.

Likevel elsket jeg jobben, selv om det kanskje høres rart ut. Det er noe spesielt å jobbe med eldre mennesker, enten de bor for seg selv eller på sykehjem :heart:

Og skal man klage, så nytter det ikke å klage til den pleieren som kommer, som mange andre her har påpekt. Klagen må i så fall til ledelsen og så må vel de se på evt endringer i vedtaket.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tviler ikke på at de aller fleste i helsetjenesten gjør en flott jobb innenfor tidvis svært vanskelige rammer. Blant andre min svigermor som jobber på sykehjem og de ansatte på aldershjemmet hvor min mormor bor. All ære til disse som gjør livet bedre for både de eldre og oss pårørende :flowers:

Det jeg synes er "feil" er det økonomiske sparefokuset som ofte gjør det vanskelig for de ansatte å gjøre en god/bedre jobb. Nedskjæringer i bemanning, ekstremt tidspress m.m. Både for de ansatte og for brukerne sin del.

Det sosiale synes jeg det er en selvfølge at vi som pårørende tar oss av. Skulle bare mangle at vi besøker våre foreldre/besteforeldre der de bor! Også en del vask, rydding osv. Men er det vedtak på at ting skal gjøres så skal det gjøres. Hvis ikke er det klagegrunnlag og da må de pårørende som oftest tre inn og følge opp dette.

Dette med tvang har vi vært borti med min mormor, uten at jeg skal gå alt for detaljert inn på dette her. Det er en svært vanskelig balansegang for både helsearbeidere og pårørende å vite/gjøre hva som er rett i mange tilfeller. Når den eldre ikke evner å innse sitt eget sykdomsbilde, sammenhengen mellom sykdom, behandling og bedring, eller i det hele tatt huske at hun har vært syk tidligere (og dermed ikke innser/kjenner igjen egne symptomer eller husker behandlingen) kan det bli vanskelig når pasienten må gi sitt samtykke. Særlig når behandlingen er livreddende og helt nødvendig. Men det er klart det er bra at vi har strenge regler ang tvang i helsevesenet, ingen tvil om det. Som sagt, vanskelig. Men dette ble kanskje litt på siden..

I henhold til pasient og bruker-rettighetsloven paragarf 4.3:

  • Tillitsskapende tiltak må ha vært forsøkt. Husk likevel på grensen mellom tillitsskapende tiltak og overtalelser på den ene siden og tvang på den andre siden

  • Fare for vesentlig helseskade for pasienten

  • Helsehjelpen ansees nødvendig

  • Forholdsmessighet mellom tiltak og behovet

  • Tiltaket må etter en helhetsvurdering fremstå som den klart beste løsningen for pasienten

Vedtaket om tvang må gjøres skriftlig og igangsetter en rekke med kontroll-tiltak for å sikre pasientens/brukerens rettigheter.

@Pringlen - det er i aller høyeste grad greit å påpeke svakheter og feil og mangler. Det er eneste måten å få forbedringer på. Derfor skisserte jeg bla den formelle klagevegen. Det er hvordan enkelte leser innleggene mine jeg syns går over stokk og stein. Og ikke myntet på noen spesielt: så syns jeg det er viktig å ta inn over seg at det offentlige ikke kan ta seg av alt. En del må faktisk pårørende, der de finnes, belage seg på å gjøre. Så greit å tenke gjennom hvilke forventninger man har, om de stemmer med hva som er faktisk virkelighet ift vedtak, lovverk og muligheter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I henhold til pasient og bruker-rettighetsloven paragarf 4.3:

  • Tillitsskapende tiltak må ha vært forsøkt. Husk likevel på grensen mellom tillitsskapende tiltak og overtalelser på den ene siden og tvang på den andre siden

  • Fare for vesentlig helseskade for pasienten

  • Helsehjelpen ansees nødvendig

  • Forholdsmessighet mellom tiltak og behovet

  • Tiltaket må etter en helhetsvurdering fremstå som den klart beste løsningen for pasienten

Vedtaket om tvang må gjøres skriftlig og igangsetter en rekke med kontroll-tiltak for å sikre pasientens/brukerens rettigheter.

@Pringlen - det er i aller høyeste grad greit å påpeke svakheter og feil og mangler. Det er eneste måten å få forbedringer på. Derfor skisserte jeg bla den formelle klagevegen. Det er hvordan enkelte leser innleggene mine jeg syns går over stokk og stein. Og ikke myntet på noen spesielt: så syns jeg det er viktig å ta inn over seg at det offentlige ikke kan ta seg av alt. En del må faktisk pårørende, der de finnes, belage seg på å gjøre. Så greit å tenke gjennom hvilke forventninger man har, om de stemmer med hva som er faktisk virkelighet ift vedtak, lovverk og muligheter.

Ja er kjent med paragrafen :) For oss er de fire nederste punktene greie (oppfyllt og vel så det), det er det øverste som er utfordringen. Balansen mellom overtalelse og tvang. Men regelverket er nødvendig, helt klart.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei gud, jeg beklager så ydmykst at DU frk nesevis har sett så mange som gjør en bra jobb, og at jeg observerte dårlig jobb som jeg ønsker å reagere på. Det skal aldri skje igjen, tenk så slemt.

Eller så kan man kanskje la være å ta seg så ****** nær av det, og heller tenke at "det er synd at det finnes dårlige strå når det finnes mange som gjør en bra jobb, er helt enig i at man bør ta dette opp med vedkommende".

For å være ærlig er det meg revnende likegyldig om det finnes bedre steder andre steder i landet, og at det finnes andre som gjør en bedre jobb - for for oss og meg er BESTEMOR DER og for henne er det bare DE SOM ER RUNDT HENNE som vises.

Utrolig at man skal drasse inn en masse ikke-relaterte greier og snu en tråd til at "den er slem". Bare på hundesonen?! :icon_confused:

Du, det er kanskje ikke vits i å gå no så innmari i forsvar vel? Det er vel lov for alle å diskutere og komme med synspunkter, både for og i mot, i denne tråden også uansett hvilket "ståsted man har?" :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Derfor skisserte jeg bla den formelle klagevegen. Det er hvordan enkelte leser innleggene mine jeg syns går over stokk og stein. Og ikke myntet på noen spesielt: så syns jeg det er viktig å ta inn over seg at det offentlige ikke kan ta seg av alt.

Hvor? Hva? Hvilket innlegg mener du er lest over stokk og stein? Det er du som kom med en rekke ikke-relaterte greier først, men det er alltid kjekt å skylde på andre...

Du, det er kanskje ikke vits i å gå no så innmari i forsvar vel? Det er vel lov for alle å diskutere og komme med synspunkter, både for og i mot, i denne tråden også uansett hvilket "ståsted man har?" :)

Når det er en trend på hundesonen om å vri og vende på ting vekk fra det man som trådstarter - i dette tilfellet meg - mener, og heller legge fram en slags vondbroten vridning hvor det virker som om trådstarter har fremmet en rekke KRAV og holdninger som overhodet ikke har blitt framstilt. To be quite honest irriterer det meg, og det mener jeg jeg har all rett i verden til å bli :) I enda større grad når dette er en sak som følelsesmessig ligger innmari nært hjertet mitt, jeg har ikke tid til "småfjatring" om ting som ikke har noe med min originale sak å gjøre.

IMO er det forskjell på å ha synspunkter for og i mot noe - versus å framlegge fullstendig ubegrunnede påstander, og nesten anklager, som mest av alt minner om de er hentet ut av lufta eller ens egen fantasi.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor? Hva? Hvilket innlegg mener du er lest over stokk og stein? Det er du som kom med en rekke ikke-relaterte greier først, men det er alltid kjekt å skylde på andre...

Når det er en trend på hundesonen om å vri og vende på ting vekk fra det man som trådstarter - i dette tilfellet meg - mener, og heller legge fram en slags vondbroten vridning hvor det virker som om trådstarter har fremmet en rekke KRAV og holdninger som overhodet ikke har blitt framstilt. To be quite honest irriterer det meg, og det mener jeg jeg har all rett i verden til å bli :) I enda større grad når dette er en sak som følelsesmessig ligger innmari nært hjertet mitt, jeg har ikke tid til "småfjatring" om ting som ikke har noe med min originale sak å gjøre.

IMO er det forskjell på å ha synspunkter for og i mot noe - versus å framlegge fullstendig ubegrunnede påstander, og nesten anklager, som mest av alt minner om de er hentet ut av lufta eller ens egen fantasi.

Har du tenkt over at bestemoren din faktisk kan ha sagt helt andre ting til dere enn det hun sier til hjemmetjenesten? Det er VELDIG ofte tilfelle. Pårørende synes det er helt forferdelig at "vi" ikke hjelper deres kjære besteforeldre/foreldre med stell, vask av leilighet etc, når sannheten er at brukeren nekter oss så mye som å nærme oss med en klut. Sier ikke at det er tilfellet hos dere, men det er vanskelig når man ikke vet hva brukeren forteller til den andre parten.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor? Hva? Hvilket innlegg mener du er lest over stokk og stein? Det er du som kom med en rekke ikke-relaterte greier først, men det er alltid kjekt å skylde på andre...

Når det er en trend på hundesonen om å vri og vende på ting vekk fra det man som trådstarter - i dette tilfellet meg - mener, og heller legge fram en slags vondbroten vridning hvor det virker som om trådstarter har fremmet en rekke KRAV og holdninger som overhodet ikke har blitt framstilt. To be quite honest irriterer det meg, og det mener jeg jeg har all rett i verden til å bli :) I enda større grad når dette er en sak som følelsesmessig ligger innmari nært hjertet mitt, jeg har ikke tid til "småfjatring" om ting som ikke har noe med min originale sak å gjøre.

IMO er det forskjell på å ha synspunkter for og i mot noe - versus å framlegge fullstendig ubegrunnede påstander, og nesten anklager, som mest av alt minner om de er hentet ut av lufta eller ens egen fantasi.

Du ilegger andres innlegg mer enn der skrives. Fordi du er emosjonelt oppkava, sannsynligvis.

Tråder som legges offentlig lever sitt eget liv, og jeg for min del syns det er viktig å informere om saksganger, lover, rettigheter, hva som ligger bak vedtak osv. Slik at så mange som mulig kan få noe utav det.

Og jeg tror du kan ha nytte av å ta et skritt tilbake, trekke pusten, og lese innleggene om igjen, uten at det er situasjonen til bestemor som illegges bak de ulike innleggene. Jeg håper hun har det bra, får god hjelp, og har en god alderdom. Og jeg håper at du og familien din finner en måte å føle dere trygge på at hun faktisk ivaretas. Selv om det ev betyr at du klager. For om vedtakene ikke utføres, bør du klage. Men formelt, via formelle kanaler. For da oppnår du mest. Både på bestemors vegne, og på hjemmetjenestens vegne.

Så mine innlegg er ikke ment som en harselering ift dine følelser. Jeg forstår og syns det er bra at du engasjerer deg på din bestemors vegne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...
Guest lijenta

Balansegangen mellom frivillighet og tvang er faktisk en vanskelig sak.

Og ja jeg syntes det hadde vært fint at det kom fram sakelige klager for da kunne hjemmetjenesten bli enda bedre og utvikle seg. Hjemmetjenester er ikke for å sykeliggjøre men for at brukeren skal kunen bo hjemme lengere.

Drømmen er jo å kunne gi omsorg men omsorg og trygghet er ikke lett å tidfeste. For den ene i hjemmetjenesten kan ha bedre kontakt med den ene brukeren enn en anne i hejjemtjenesten med samme bruker og da vil den som er først bruke mest tid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...