Hunden knurret og bet

[Margrete]

Jeg er da og klar over det, heller ikke noe jeg diskuterer.

Poenget er bare all den tid man skal forholde seg til løpetid, innbillt svangerskap og det ene med det andre istedetfor å bare behandle og håndtere hunden som en hund. Uavhengig av kjønn og hormoner.

Jeg har alltid vært som deg, "Herregud, ta dere sammen!" Helt til jeg fikk en slik i huset .... Så jo, en kan skylde på de helvetes hormonene 9 uker etter løpetid. Min blir ikke sur og sint, men hun blir utrolig klengete og slapp, samt at Helle blir valpen hennes som hun knapt kan gå i fra. Det er vanskelig for noen å enhver det skal jeg si deg. Nå har jeg hatt to tisper, første var viste null tegn til innbilt, mens Nix er hormontroll. Så forsøk selv og ta det derfra, eller innrøm at du dreit deg litt ut

[Malamuten]

Jeg er da og klar over det, heller ikke noe jeg diskuterer.

Poenget er bare all den tid man skal forholde seg til løpetid, innbillt svangerskap og det ene med det andre istedetfor å bare behandle og håndtere hunden som en hund. Uavhengig av kjønn og hormoner.

Fordi noen faktisk har problemer med det og krever noe annet enn å "bare bli behandlet som en hund". Noen trenger kanskje en kastrering fordi den ikke greier å håndtere hormonene. Noen er kanskje bare klin gærne og det er ikke håp for dem, noen er kanskje litt "skjøre" og blir lett engstelige om man presser på/er streng og da er det jo ikke bare å være enda strengere, da blir man bitt. Noen er også bare "bortskjemte" og/eller har ressursforsvar.

De fleste er ikke sånn, de fleste er relativt normale hele året bortsett fra små ubetydelige adferdsendringer, og jeg har aldri noen sinne tatt noe hensyn til at hunden min har løpetid eller til hannhunden fordi tispa har løpetid, men det er ikke sort hvit heller, så det kan være greit å finne ut hvordan situasjonen faktisk er før man gir tips som kan få folk bitt. Nå vet vi jo heller ikke her om hunden bare ble berørt lett eller om det var noe truende adferd eller hard behandling inne i bildet. En hund som aldri gjør tegn til truende adferd som plutselig ut av det blå biter er helst ikke en hund som har lært over tid å oppføre seg dust og det er gjerne et tegn på at det er mye som foregår i toppen. Det kan stabilisere seg etter et par løpetider, det kan hende det egentlig ikke er noe problem, eller at det ikke har noe å gjøre med hormoner i det hele tatt, men det kan også hende at det er en av de få som virkelig sliter og kanskje trenger å bli kvitt hormonene sine permanent..

Edit: Hun jeg har nå feks hun er 100% trygg på å være alene hjemme, men når hun blir innbilt får hun ille separasjonsangst og jeg kan ikke gå fra henne hjemme når hun er dopet en gang. Hun blir helt panisk så hormoner kan påvirke MYE.

[Pringlen]

Jeg er da og klar over det, heller ikke noe jeg diskuterer.

Poenget er bare all den tid man skal forholde seg til løpetid, innbillt svangerskap og det ene med det andre istedetfor å bare behandle og håndtere hunden som en hund. Uavhengig av kjønn og hormoner.

Og det er jeg enig i. Men det du skriver er jo "=6 mnd". Og det er vel absolutt ingen her som påstår at en hund er innbildt i 6 mnd????

[Guest Snusmumrikk]

Noen hunder er litt grinete når de får en høflig henstilling om å flytte litt på seg, Pippin har vært det siden han var en neve stor. Han har ingen andre typer ressursforsvar, kan gjerne dele maten sin med katta, og om Symra tar tyggebeinet hans så tenker han bare at shit happends. Men plassen han ligger på! Å hildrande du! Dette har vært et så intenst og tydelig personlighetstrekk at jeg tidlig valgte å ta en pragmatisk tilnærming til problemet. Kall meg amatør.

Å være litt grinete og brumme litt i skjegget er jo en ting, men å bli aggresiv og glefse kan da ikke være greit? Jeg har også en som kan brumme litt, men han går aldri lenger enn det om jeg fysisk går bort og tar han ned (strengt tatt hører han stort sett på kommando, men det hender jo man rører en hund som ligger). Om han hadde knurra alvorlig og bitt for at noen tok på han fordi han ville ligge i fred, så vet jeg faktisk ikke om jeg hadde turt å ha han. Ihvertfall ikke med barn i huset. Uansett hvor fornuftige og ansvarsbevisste barn det er snakk om.

[Guest Kåre Lise]

Så forsøk selv og ta det derfra, eller innrøm at du dreit deg litt ut

At jeg dreit meg ut med tispen som løste alt med tenna når jeg ikke bortforklarte alt med hormoner?

For det kunne jeg jo gjort ikke sant?

[Margrete]

At jeg dreit meg ut med tispen som løste alt med tenna når jeg ikke bortforklarte alt med hormoner?

For det kunne jeg jo gjort ikke sant?

Du kan innrømme at du tar feil i forhold til at det faktisk er en del tisper som reagerer med temperaments forandring når de er preget av hormoner. Slik er det med kjerringer å, noen biter hodet av alle uansett hormoner eller ei, mens andre igjen biter hodet av folk i to dager. En ørliten forskjell der. En lærer sin egen hund å kjenne, men skamfering med tenna er IKKE greit uansett, hormoner eller ei

[Tabris]

Poenget er bare all den tid man skal forholde seg til løpetid, innbillt svangerskap og det ene med det andre istedetfor å bare behandle og håndtere hunden som en hund.

Jeg er enig i at man skal behandle og håndtere hunden som en hund. Det er nettopp det jeg baserer dette rådet, og alle andre råd jeg kommer med, på.

[Raksha]

Å være litt grinete og brumme litt i skjegget er jo en ting, men å bli aggresiv og glefse kan da ikke være greit? Jeg har også en som kan brumme litt, men han går aldri lenger enn det om jeg fysisk går bort og tar han ned (strengt tatt hører han stort sett på kommando, men det hender jo man rører en hund som ligger). Om han hadde knurra alvorlig og bitt for at noen tok på han fordi han ville ligge i fred, så vet jeg faktisk ikke om jeg hadde turt å ha han. Ihvertfall ikke med barn i huset. Uansett hvor fornuftige og ansvarsbevisste barn det er snakk om.

Veldig enig. Vi tillater at ene her banner og sverter når vi gjør ting han ikke vil, men den dagen han bruker tenna så går det ikke lenger. Håper den dagen aldri kommer.

[Tabris]

Veldig enig. Vi tillater at ene her banner og sverter når vi gjør ting han ikke vil, men den dagen han bruker tenna så går det ikke lenger. Håper den dagen aldri kommer.

Nå mynter jeg ikke dette på dere, men hvis det er sånn at man ignorer "banning og sverting" og bare turer på (fordi man "forventer at hunden tåler det"), kan det ikke være nettopp DET som fører til at hunden til slutt biter? Fordi den erfarer gang på gang at dens advarsler ikke blir møtt. (Merk at jeg skriver "kan", jeg skriver ikke at dette alltid vil skje).

Og i et slikt tilfelle blir hunden omplassert/avlivet fordi den er farlig, når dette kunne vært unngått om man hadde respektert hundens signaler til å begynne med.

[julnil]

Om hunden banner (knurrer) så la den surke, men den skal gjøre det den får beskjed om. Men om den glefser, så gir jeg meg blanke hel****e i om den er 9 uker etter løpetid, 28 dager etter siste fullmåne, eller 72 timer etter at venus og mars stod på linje. Hunden kommer til å få svar på tiltale! Og jeg forstår ikke at det man skal unnskylde hunden med at den kanskje har smerter? Om den har så smerter at den må glefse, ja da bør man ha sett andre tegn på problemer loooong time ago. Nei, dette er frekkhet, rett og slett, og da får man fortelle hunden hvor skapet skal stå.

[Raksha]

Nå mynter jeg ikke dette på dere, men hvis det er sånn at man ignorer "banning og sverting" og bare turer på (fordi man "forventer at hunden tåler det"), kan det ikke være nettopp DET som fører til at hunden til slutt biter? Fordi den erfarer gang på gang at dens advarsler ikke blir møtt. (Merk at jeg skriver "kan", jeg skriver ikke at dette alltid vil skje).

Og i et slikt tilfelle blir hunden omplassert/avlivet fordi den er farlig, når dette kunne vært unngått om man hadde respektert hundens signaler til å begynne med.

Jeg er helt klart for å høre på hva hunden sier og finne ut hvorfor. Men om vi skulle ungått alle situasjoner der min kan banne, så hadde det blitt ganske redusert livskvalitet for han. Han må nemlig utav sofaen innimellom, han må nemlig håndteres av veterinær, han må tåle at jeg steller ballene hans, og sjekker at de ikke får nye betendelser - det er ganske mye han faktisk må, og det er ikke alle hunder man kan bestikke til å godta alt. Han må tilogmed fysisk lempes ut døra innimellom i perioder han ikke vil ut. Da banner han og sier at han syns jeg er ordentlig dust - javel sier jeg - men du må. Hvordan løser man det annet enn å forlange at han godtar det?

Jeg har også sett hunder som de opertunistene de er, bruker knurring og trusler for det det er verd om de finner ut det lønner seg, et spesifikt tilfelle jeg kjenner til var en riesen hanhund, drøyt 40 kg hund som fant ut at da han ble passet av foreldre av eiere, så var det bare å knurre litt, så fikk han viljen sin i ett og alt.

Jeg mener helt klart at man skal respektere hundene så langt det lar seg gjøre, men jeg mener også at i de settingene det ikke går, så må hunden faktisk tåle det uten å bite. Og skal min bite, så foretrekker jeg at han biter meg, ikke barnet mitt, så derfor er det jeg som går inn i de situsjonene som "kan" (forhåpentligvis aldri) utløse uønskede reaksjoner.

Får legge til for min egen del, da min brølte på barnet mitt (uten å bite - men han var sint med store bokstaver) fordi han skvatt - så ble det satt i gang lang utredning hos vet. Nei han får ikke brøle fordi barnet kommer borti han tilfeldigvis, men jeg kjente ikke igjen hunden min og det viste seg jo at han var syk, med utredning og medisinering og oppfølging som resultat. Samt endring i hvor mye kontakt han og barnet har. Nå vet jeg at han er syk og tar de hensyn jeg kan.

[Tabris]

Å kalle det for frekkhet er en veldig menneskelig tolkning. Knurring er en naturlig del av hundens språk, og det er ikke mer "frekt" for en hund å bruke det språket som noe annet. Det er et avstandsøkende signal, og det er ingenting fra hundens side som gjør at den forstår at vi mener den er vanskelig, sta, trasser, er frekk osv osv.

Å svare bruk av språk med (positiv) straff mener jeg ikke er en bra løsning. For det første fordi det kan bli symptombehandling hvor man straffer bort språket (hunden slutter å knurre), men man fjerner ikke den underliggende holdnngen/følelsen som gjorde at hunden knurret. For det andre er både knurring og påføring av slik straff ting som lager avstand - begge veier.

Jeg for min del anser knurring som en del av hundens språk. Når min hund knurrer til meg, så forsøker han å fortelle meg noe. Og det forholder jeg meg til. Det betyr ikke at jeg unngår problemet og lar hunden "få viljen sin", det betyr bare at jeg finner en metode å løse det på som ikke går ut på å straffe hunden for at den bruker språket sitt.

[Guest Kåre Lise]

Du kan innrømme at du tar feil i forhold til at det faktisk er en del tisper som reagerer med temperaments forandring når de er preget av hormoner. Slik er det med kjerringer å, noen biter hodet av alle uansett hormoner eller ei, mens andre igjen biter hodet av folk i to dager. En ørliten forskjell der. En lærer sin egen hund å kjenne, men skamfering med tenna er IKKE greit uansett, hormoner eller ei

Hvorfor skal jeg innrømme at jeg tar feil når det er akkurat det jeg har prøvd å si her. Jeg er blitt beskyldt for å være mindre smart når jeg gjør rede for hvordan tilnærmet halve tispa liv ( år ) og atferd kan forklares hormonelt om det virkelig er det man ønsker. Noe du selv klikker "liker" vilt på.

Jeg ser bare ikke noe poeng i det. Det er bare å gjøre seg selv, hundeholdet og ikke minst hunden en bjørnetjeneste.

Slik er det med kjerringer å, noen biter hodet av alle uansett hormoner eller ei, mens andre igjen biter hodet av folk i to dager. En ørliten forskjell der. En lærer sin egen hund å kjenne, men skamfering med tenna er IKKE greit uansett, hormoner eller ei

Ja? En hundeier skal vel ikke oppføre seg som en ettergivende tøffellhelt?

[Gjest]

Er det bare jeg som har litt samme inntrykk som Joachim? Det er jo ikke bare i forbindelse med "etter" løpetid at atferd noen ganger unnskyldes. Før løpetiden så blir de kvalme, blir urolige blablabla. Under løpetiden er det det ene, og etter løpetiden er det det andre. Til slutt blir "all" uønsket atferd bare unnskyldt med hormoner - litt som "spøkelsesalderen" og "unghundalderen" og "drittungealderen" og "pelsen setter seg egentlig ikke før etter 5 år-alderen" et cetera. Vi er gode å lage aldre. Noe har kanskje noe i seg, annet har ikke det.

Over and out.

[Ganzie]

Om hunden banner (knurrer) så la den surke, men den skal gjøre det den får beskjed om. Men om den glefser, så gir jeg meg blanke hel****e i om den er 9 uker etter løpetid, 28 dager etter siste fullmåne, eller 72 timer etter at venus og mars stod på linje. Hunden kommer til å få svar på tiltale! Og jeg forstår ikke at det man skal unnskylde hunden med at den kanskje har smerter? Om den har så smerter at den må glefse, ja da bør man ha sett andre tegn på problemer loooong time ago. Nei, dette er frekkhet, rett og slett, og da får man fortelle hunden hvor skapet skal stå.

OT, men nå lo jeg godt her

Her i huset kan de bare drite i å bli sinna når jeg skal flytte dem. De får beskjed om å flytte seg, gjør de ikke det så blir de kostet unna. Den som hadde glefset etter meg (eller noen andre) fordi de hadde fått beskjed om å flytte seg hadde ikke bodd her lengre.

[ingvildoline]

Å kalle det for frekkhet er en veldig menneskelig tolkning. Knurring er en naturlig del av hundens språk, og det er ikke mer "frekt" for en hund å bruke det språket som noe annet. Det er et avstandsøkende signal, og det er ingenting fra hundens side som gjør at den forstår at vi mener den er vanskelig, sta, trasser, er frekk osv osv.

Å svare bruk av språk med (positiv) straff mener jeg ikke er en bra løsning. For det første fordi det kan bli symptombehandling hvor man straffer bort språket (hunden slutter å knurre), men man fjerner ikke den underliggende holdnngen/følelsen som gjorde at hunden knurret. For det andre er både knurring og påføring av slik straff ting som lager avstand - begge veier.

Jeg for min del anser knurring som en del av hundens språk. Når min hund knurrer til meg, så forsøker han å fortelle meg noe. Og det forholder jeg meg til. Det betyr ikke at jeg unngår problemet og lar hunden "få viljen sin", det betyr bare at jeg finner en metode å løse det på som ikke går ut på å straffe hunden for at den bruker språket sitt.

Enig i deg at knurring er en del av hundens språk og vi må lytte til hva hunden forteller når den går så langt som å knurre. Men noen ganger knurrer hunden og sier "jeg har skikkelig vondt i ryggen, så denne selen presser ordentlig hardt og det gjør KJEMPEvondt", og andre ganger knurrer hunden og sier "ikke **** om jeg gidder å flytte meg fra denne ene varme digge plassen til den andre, så hut deg vekk din drittkjerring og la meg strekke meg ut i sengen din i fred for det er det jeg har lyst til nå". Så vi må ikke bare se på ingen knurring/knurring/biting, men også knurring/knurring. Vi må forsøke å forstå hva knurringen faktisk betyr.

[Elisabeth00]

Jeg skjønner ikke denne voldsomme motforestillingen mot å bruke "menneskelige adferdsnavn" på en hunds adferd, så lenge det faktisk forklarer hundens adferd på en forstålig måte. Spiller det noen rolle om vi kaller en hund som prøver seg "frekk" eller om vi kommer med diverse andre hypoteser på hvorfor den prøver seg? Det er ikke alltid mennesker heller mener å være frekke, når de blir oppfattet som frekke. Eller mennesker mener å være slemme, når de blir oppfattet som slemme. Vi er mennesker, og det er naturlig at vi bruker vårt språk for å forklare en adferd vi ser.

Og det er neppe knurringen i seg selv som i denne sammenheng som blir sett på som frekt, men det at hunden anser plassen for sin og nekter å flytte seg, og faktisk blir sur om noen prøver å flytte den. Det er hele denne handlingen som blir sett på som frekk. Jeg syns det beskriver det som skjer på en bra måte. Man MÅ ikke tolke ihjel alt.

Nei... Dette ble kanskje en liten utblåsning. Men jeg mener alt dette fokuset på å absolutt ikke bruke "menneskelige adferdsnavn" på hund tar fokuset vekk fra det som faktisk er vesentlig.

For ikke å snakke om at det faktisk er store likheter mellom mennesker og dyr, og det er flere likheter enn mange tror - også når det gjelder avansert adferd... Bleiebarn har humor de også, selv om den ikke er like avansert som en voksen persons humor...

[Tabris]

Jeg er uenig. For når man kaller hundens språk med menneskelige navn, så legger man ofte mer i det enn hva det er - noe som fører til at man oppfører seg mot hunden på en måte som ikke samsvarer med det hunden gjør fra hundens side (men det samsvarer med det ordet vi bruker).

Det å ikke tolke hundens språk inn i menneskelig referanserammer er ikke å tolke ihjel alt.

Men hele denne diskusjonen koker nok ned til hvilket syn man har på hunders atferd og eget hundehold, som de fleste av disse diskusjonene koker ned til.

[ida]

Nå mynter jeg ikke dette på dere, men hvis det er sånn at man ignorer "banning og sverting" og bare turer på (fordi man "forventer at hunden tåler det"), kan det ikke være nettopp DET som fører til at hunden til slutt biter? Fordi den erfarer gang på gang at dens advarsler ikke blir møtt. (Merk at jeg skriver "kan", jeg skriver ikke at dette alltid vil skje).

Og i et slikt tilfelle blir hunden omplassert/avlivet fordi den er farlig, når dette kunne vært unngått om man hadde respektert hundens signaler til å begynne med.

Jeg vet ikke med andres hunder, men her er det snakk om å si fra èn gang og kanskje en reprise neste gang, hvis hunden har litt tungt for det. De som kjenner meg, vet at jeg maser og kjefter svært lite på mine hunder. Enkelte syns kanskje jeg kunne hevet stemmen litt oftere, men det kommer nok ikke til å skje

[Renate A]

Jeg har hatt/har et par hunder som har prøvd seg på det der. Da måker mor dem ned med et: "Ikke prøv deg!" Nå flytter hundene seg helt av seg selv når de ser at noen vil sitte der de ligger. Skulle bare mangle.

Jeg har ikke opplevd knurring med Chicka, men hadde hun prøvd seg så hadde hun fått kontant beskjed om å gi fa*en i det der.

Jeg er ikke vant med at hundene mine driver og knurrer og er duste mot meg, og forventer faktisk at de tåler å bli tatt på og at de hører. Ferdig snakka. Jeg reagerer også på det evinnelige tipset om å haste til veterinæren hver gang hunden oppfører seg litt teit. Det er lov å bruke huet og være litt pragmatisk, som @Siri sier. Om den brått begynner å angripe og være helt gal, er jeg selvsagt helt for å sjekke om den har fysiske smerter, men i et tilfelle som dette, hvor hunden overhodet ikke viser ubehag ved annen berøring, og er i akkurat rette tida sett på syklusen til å være svært svanger, så hadde jeg aldri giddi å bruke penger på veterinær. (Jeg hadde aldri giddi å lokke og styre heller, jeg hadde snakka blidt og inviterende, og om de ikke flytter seg da, gitt dem et puff i ræva. Og ingen hadde knurra eller bitt meg for det).

Helt enig, surmuling og knurring skjer ikke i huset her.

Hun får ligge i fred mesteparten av tiden når hun hviler, men dersom jeg finner ut at jeg vil rense ører, klippe klør osv i mens hun hviler så gjør jeg det uten å spørre om det passer hun.

Å kalle det for frekkhet er en veldig menneskelig tolkning. Knurring er en naturlig del av hundens språk, og det er ikke mer "frekt" for en hund å bruke det språket som noe annet. Det er et avstandsøkende signal, og det er ingenting fra hundens side som gjør at den forstår at vi mener den er vanskelig, sta, trasser, er frekk osv osv.

Å svare bruk av språk med (positiv) straff mener jeg ikke er en bra løsning. For det første fordi det kan bli symptombehandling hvor man straffer bort språket (hunden slutter å knurre), men man fjerner ikke den underliggende holdnngen/følelsen som gjorde at hunden knurret. For det andre er både knurring og påføring av slik straff ting som lager avstand - begge veier.

Jeg for min del anser knurring som en del av hundens språk. Når min hund knurrer til meg, så forsøker han å fortelle meg noe. Og det forholder jeg meg til. Det betyr ikke at jeg unngår problemet og lar hunden "få viljen sin", det betyr bare at jeg finner en metode å løse det på som ikke går ut på å straffe hunden for at den bruker språket sitt.

Men...hunden må lære seg til at den må tåle at du feks finner på noe med den uten at den knurrer til deg.

Ja, det er hundespråk, men skal man forstå seg ihjel på hundene så gjør man seg selv ofte en bjørnetjeneste.

-si at hunden ikke vil flytte seg fra sofaen og viser det med kroppspråk og knurring, for meg så er dette bare en måte å prøve å diskutere på å ikke bli forvist ned fra sofaen, ergo, jeg gidder ikke å tyde det ihjel og ta så hensyn til det, hunden er frekk og den MÅ gå ned av sofaen, dette er i alle fall mitt syn.

Det er klart hunden prøver med å knurre når den vet at det ikke får andre konsekvenser enn at du kanskje rygger unna og lar han være, ergo han har vunnet "diskusjonen" og kommer i alle fall til å gjøre det igjen neste gang han vil være i fred.

Man bør selvfølgelig sjekke at hunden ikke er syk, men så lenge hunden ikke er det så mener jeg at (ihvertfall her hjemme) knurring i trynet på meg er det nulltoleranse på og hadde hun noen gang gjort det mot meg så hadde det blitt stjerneklart her i heimen (jeg slår ikke, altså, men jeg bruker stemmen og kroppen og viser at dette er IKKE akseptabel adferd)

Det kan kanskje hende jeg er litt farget av å håndtere mye hest som ikke akkurat har vært helt tamme i huet, der kan man ikke la den få bestemme en eneste gang og så lenge den er frisk så må man være konsekvent på at man oppfører deg.

En stor hest som får gjøre som den vil kan blir veldig farlig, men det kan jammen en glefsende hund også bli, jeg vil IKKE ha noen av disse alternativene på mine dyr og velger å reagere med en gang disse tingene skjer, tar det ved roten, så det ikke får tid til å vokse seg til et større problem og så lenge dyret er friskt så har jeg ingen interesse i hvorfor dyret ikke vil gjør det (så lenge den ikke er stiv av skrekk, men det blir en helt annen situasjon), det skal ikke gjøres og det skal sluttes med PRONTO.

Kanskje jeg virker veldig streng, men jeg er ikke det altså, jeg bare reagerer med en gang hunden/hesten gjør noen jeg ikke liker og jeg forventer at de slutter å gjøre det uten å bite/sparke osv, de kan godt pruste, sukke, bli oppgitt over meg som er sååå teit, men gi seg med det de driver med, det krever jeg at de gjør.

Siden Chicka er med meg så mye rundt som hun er så kan jeg ikke ha en hund som setter seg på "bakbeina" og begynner å knurre eller i verste fall begynne å bite når ikke alt går som hun vil, nå er Chicka en veldig enkel og glad hund, så jeg har heldigvis ikke trengt å korrigere hun så mye opp igjennom årene, tror nesten hun er logisk i tankegangen sin og vet hva som er lov og ikke lov, ihvertfall nå som hun snart er 13år.

[Tabris]

Som sagt - at en hund knurrer til meg betyr ikke at jeg gir etter og lar hunden "få viljen sin". Jeg skal fortsatt ha en hund som går ned fra sofaen når jeg ber den om det, men jeg gjør det uten å straffe hunden for å bruke språket sitt.

[ida]

Som sagt - at en hund knurrer til meg betyr ikke at jeg gir etter og lar hunden "få viljen sin". Jeg skal fortsatt ha en hund som går ned fra sofaen når jeg ber den om det, men jeg gjør det uten å straffe hunden for å bruke språket sitt.

Straffer ingen for å bruke språket sitt, jeg. Hunden kan snakke snakke kinesisk for min del. Men jeg finner meg ikke i at noen prøver å skremme meg fra noe som helst, heller. Hunden låner MIN sofa og i min sofa oppfører man seg pent.

[Renate A]

Straffer ingen for å bruke språket sitt, jeg. Hunden kan snakke snakke kinesisk for min del. Men jeg finner meg ikke i at noen prøver å skremme meg fra noe som helst, heller. Hunden låner MIN sofa og i min sofa oppfører man seg pent.

Akkurat dette jeg også mener, jeg straffer heller aldri, men krever høflighet tilbake

[Siri]

Jeg er litt imponert over at dere alle er så skråsikre på hvordan dere ville behandlet en hund som "okkuperer" en plass og knurrer når den skal fjernes, jeg - eller brumler når den blir forstyrret når den sover... og at det bare er å røske dem ned, eller fortelle dem hvor skapet skal stå.

Jeg aner faktisk ikke hvordan jeg ville håndtert det, jeg har heldigvis aldri hatt hunder som har vært sure og knurret om jeg har kommet borti dem når de sover eller som har hatt ressursforsvar overfor plassen den ligger på, MEN jeg har vært borti en hund som nektet å komme ut av bilburet når den hadde vært med på biltur, samme hunden nektet meg å komme inn døra hjemme når den endelig hadde kommet ut av bilburet (nei, ikke min hund, men en jeg passet). Det var en svær hannhund som mente ting når han mente det. Jeg hadde aldri i verden turt å bare røske hunden ut av buret og risikert at dyret satt i ansiktet eller armen min fordi den mente at jeg var urettferdig og dital.... Neida, hunder SKAL ikke gjøre sånt, men når de da gjør det like vel?

Hvorfor MÅ man liksom alltid sette hardt mot hardt og være så himla "bestemt" i alle situasjoner når man kanskje like gjerne kommer til mål med en vennlig handling og en godbit? Da slipper man i tillegg å gå i konflikt - og kanskje skape enda større konflikt neste gang?

[Tabris]

Jeg er så enig, Siri! Jeg forstår ikke hvorfor det er en sånn ryggmarksrefleks at man skal være hard, streng og straffe når man kan oppnå det samme med å være positiv og vennlig.