Gå til innhold
Hundesonen.no

Dere som driver med lydighet...


Ulrikke
 Share

Recommended Posts

Hvor startet dere hen? Altså, hva gjorde at dere valgte som dere gjorde, og hvordan jobbet dere med hunden fra tidlig av?

Jeg har en storpuddeltispe på 5 mnd. Vi har gått både valpekurs og grunnkurs og skal starte hverdagslydighet (Oslo Hundeskole). Neste punkt etter det er bronsemerket. Jeg har veldig lyst, og hunden er forsåvidt veldig lærevillig (men svimete så klart, mye alder der!). Ser for meg at å drive med lydighet med henne er noe jeg kan tenke meg i framtiden.... Jeg er derimot usikker på hva som er veien å gå, og hva som er lurt å fokusere på mens hun er såpass ung og i tiden framover...

Er det noen som har tips til meg? Hvordan havnet dere i lydighetsringen, og hva var viktig, hva tenker dere i ettertid at dere burde gjort / IKKE burde gjort?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg startet på tradisjonelt lydighetskurs pga passeringsproblemer, for å få bedre samarbeid mellom meg og hunden. Og så liksom bare hopet det på seg. :P Nå får jeg mest rallylydighet, siden både hunden og jeg synes det er morsommere.

Nå har jeg i utgangspunktet hørt så mye dårlig om Oslo hundeskole at jeg ikke har gått noe kurs hos dem (stor variasjon på kvalitet og kompetanse på instruktørene, og ikke alle bruker positive metoder), men bronsemerke og så videregående lydighetskurs er et bra sted å starte.

Det jeg gjorde "feil" fra starten av, men som ble rettet opp ganske raskt da jeg byttet hundeskole, var å forvente at hunden skulle jobbe for meg "fordi jeg var sjefen", uten at jeg skulle trenge å dille med godbiter og belønning. Siden har jeg stort sett gått kurs hos hundeskoler som klikkertrener eller ihvertfall ikke benytter seg av fysisk korreksjon.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff da, Simira, det hørtes ikke noe ålreit ut...

Min erfaring er ene og alene positiv. Det oppfordres til positiv stemmebruk og kroppsspråk, og til å ha gode godbiter. Instruktøren har også bedt meg teste ut leke som belønning nå for å se om hunden ønsker å jobbe for det. Det nærmeste jeg har kommet noe annet, er at hun har "oppfordret" meg til å gi hunden beskjed om når hun gjør noe hun ikke har lov til (og det gjør man jo, på en kort og konsis måte, kun med stemmen, ikke noe rykk i båndet eller andre ting). Vi får beskjed om at vi må jobbe fram samarbeidsviljen hos hunden ved nevnte ting, på ingen måte "fysiske avstraffelser" eller noe sånt.... Instruktøren har også demonstrert bruk av klikker ved flere tilfeller. Det har jeg ikke prøvd på min hund, men jeg har vært inne på tanken på å prøve...

Jeg er av den oppfatning av at det er jeg som må få hunden til å samarbeide, og jeg har jobbet SÅ mye med å gjøre meg "interessant nok" på kursplassen... Puddeltrynet er både sta og stri til tider, men ekstremt samarbeidsvillig og lydhør når hun bare finner det for godt ;)

Tenker innimellom at hun er litt ung for å gå langt videre enda, men samtidig gjør det kanskje ingenting? Dumt å ta pause ihvertfall, føler jeg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da høres det jo ut som du har en flink instruktør der,det er kjempefint!

Det er aldri "for tidlig" å trene på lydigheten. Jeg har vært på rene konkurranselydighetskurs med valper på 4-5 mnd. Det viktigste er at du skal lære hvordan du går frem i innlæringen og videre trening på øvelsene. Selve treningen må jo tilrettelegges i forhold til at hunden er ung og kanskje litt ekstra svimete. Men det du jobber med nå vil helt klart synes når hunden modner litt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Instruktøren insisterer på at vi må ta bronsemerket.... Hun ser sikkert noe jeg ikke ser like godt... ;)

Har gitt meg ørlite blod på tann dette, i tillegg til at jeg nå har litt mer anledning til å drive med sånt enn da vi fikk vår første storpuddel for 12 år siden (barna er større osv)... Også er det jo gøy! (og til tider skikkelig frustrerende ;) )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff da, Simira, det hørtes ikke noe ålreit ut...

Min erfaring er ene og alene positiv. Det oppfordres til positiv stemmebruk og kroppsspråk, og til å ha gode godbiter. Instruktøren har også bedt meg teste ut leke som belønning nå for å se om hunden ønsker å jobbe for det. Det nærmeste jeg har kommet noe annet, er at hun har "oppfordret" meg til å gi hunden beskjed om når hun gjør noe hun ikke har lov til (og det gjør man jo, på en kort og konsis måte, kun med stemmen, ikke noe rykk i båndet eller andre ting). Vi får beskjed om at vi må jobbe fram samarbeidsviljen hos hunden ved nevnte ting, på ingen måte "fysiske avstraffelser" eller noe sånt.... Instruktøren har også demonstrert bruk av klikker ved flere tilfeller. Det har jeg ikke prøvd på min hund, men jeg har vært inne på tanken på å prøve...

Jeg er av den oppfatning av at det er jeg som må få hunden til å samarbeide, og jeg har jobbet SÅ mye med å gjøre meg "interessant nok" på kursplassen... Puddeltrynet er både sta og stri til tider, men ekstremt samarbeidsvillig og lydhør når hun bare finner det for godt ;)

Tenker innimellom at hun er litt ung for å gå langt videre enda, men samtidig gjør det kanskje ingenting? Dumt å ta pause ihvertfall, føler jeg...

Så lenge hunden synes det er det beste i verden å trene lydighet så er det ingen grunn til å ta pause :) Men å trene lydighet går i stor grad ut på å finne og etablere superbelønninger, og virkelig lære hunden å det er morsomt å trene. Det jeg synes er viktig i forhold til valg av kurs, er at kurset er oppbygget slik at det legges vekt på å legge et bra grunnlag i forhold til belønning, fokus, grunnferdigheter før man i det hele tatt begynner å sette sammen til øvelser. Derfor ville jeg heller anbefalt et grunnferdighetskurs eller noe i den gaten.

Dessuten så er det jo bare å innse at mye av innlæringen på unghunder foregår best i egen stue og hage (eller på en øde treningsbane uten konkurrerende forstyrrelser). For all del, det er kjempenytting å dra på fellestreninger for å trene på feks belønning og fokus, men den mest effektive læringen foregår i stor grad hjemme. Hvis hun bare er fem måneder ennå så er det ikke sikkert hun blir mindre vimsete de neste 6-7 månedene heller :ahappy:

Hvis du trenger en bra lydighetsbok for valp så anbefaler jeg Maria Brandels Från valp till stjärna .. veldig bra! Der følger det med forslag til "leksjoner" også. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Instruktøren insisterer på at vi må ta bronsemerket.... Hun ser sikkert noe jeg ikke ser like godt... ;)

Har gitt meg ørlite blod på tann dette, i tillegg til at jeg nå har litt mer anledning til å drive med sånt enn da vi fikk vår første storpuddel for 12 år siden (barna er større osv)... Også er det jo gøy! (og til tider skikkelig frustrerende ;) )

Bronsemerket er i stor grad en "light"-versjon av lydighetsklasse 1, og et helt greit sted å starte. Jeg har aldri tatt merket, og det er litt tilfeldig om de jeg kjenner som konkurrerer har det eller ikke. Det spiller forsåvidt ingen rolle om du tar det først eller ikke, det er like god trening og en god start for en unghund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...