Gå til innhold
Hundesonen.no

Trening når valpen er 4 mnd?


silkhand
 Share

Recommended Posts

Hei! Jeg har en alaskan malamute tispe på 4 mnd. Jeg vet at det er veldig viktig at hunden vet det er jeg som har 'kontroll over maten'. Altså, jeg ønsker at hunden skal sitte og vente til jeg har satt maten på plass, for så å gi labb, og gjerne stirre på meg i øynene til jeg sier ja,)eller versågod.)

Det har jeg veldig lyst å prøve å lære min valp. Hvordan gjør jeg det , når hunden er gal etter mat å klikker om den ikke får mat med eeeen gang?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min valp også var (og er) GAL etter mat, bare å sette ned matskåla var vanskelig uten å bli overfalt, fare for å velte den o.l.

Begynte med å lære inn sitt (uten matskåla i nærheten), deretter at hun skulle bli sittende lenger og lenger og vente på godbiten. Så begynte jeg å si sitt og bli, og legge godbiten på gulvet foran henne. Gjorde det vanskeligere og vanskeligere, med flere godbiter, kaste godbiten bortover gulvet osv, mens hun måtte sitte og vente, sa værsågod når hun kunne gå og ta godbiten.

Når sitt og bli var godt nok innlært med en liten godbit gikk det an å begynne å trene med matskåla. Si sitt og bli, og sett ned matskåla. Begynn forsiktig, i begynnelsen var det nok å sitte noen sekunder, så enda lenger. Har alltid krevd øyekontakt før hun får værsågod, og strekker tiden hun må holde øyekontakten lenger og lenger etter hvert.

Nå er hun ett år, og jeg kan sette ned matskålen foran henne, gå inn i et annet rom noen minutter, komme tilbake og hun sitter fortsatt og venter på værsågod. -Hadde ikke trodd det var mulig med en så matgal hund! ;)

Sitt og bli kan du fint begynne å trene på når hunden er fire mnd, men husk å ikke trene for lenge av gangen når hunden er så ung :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fra første dag jeg hadde Bobby sa jeg "værsågod" hver gang jeg satt frem maten. Etter hvert fikk jeg Bobby til å sitte mens jeg holdt matskåla, også sa jeg "bli" mens jeg holdt opp hånda (håndflaten mot han) og prøvde å sette ned skåla. Om han reiste seg opp eller prøvde å ta mat før jeg hadde satt den ned, tok jeg den opp igjen, og repeterte. Det tok et par forsøk, men etter hvert skjønte han at han ikke får mat før jeg sier "værsågod", så nå er han såpass god til det at jeg kan sette ned maten, gå og bytte vannet hans, pusse nesa eller whatever, og han sitter hele tiden og bare ser på meg. Han får ingenting før jeg har sagt værsågod, med mindre jeg har puttet det i kjeften hans, eller har kastet det til han.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Pappa har en tibetansk spaniel, som jeg lærte opp da jeg fortsatt bodde der, og jeg brukte samme metode som Feline. Lærte først kommandoene sitt og legg deg før jeg begynte med kommandoen bli. Nå sitter hun alltid og har øyekontakt mens jeg setter maten ned og helt til jeg sier vær så god, da kaster hun seg over maten. Det samme bruker jeg når vi skal ut og inn ytterdøren. Hun blir fort ivrig når vi sier at vi skal på tur, og med en gang båndet er på så blir hun helt bajass og vil ut så fort som mulig. Men ber jeg henne sitte og bli, så gjør hun det mens jeg åpner døra og hun ser på meg helt til jeg sier vær så god, og da løper hun ut. Og når vi går opp trappa og skal inn igjen ber jeg henne sitte og bli øverst i trappa mens jeg tar av henne båndet, så går jeg inn først og sier vær så god når hun få komme inn :) Dette er en kommando som er utrolig praktisk å kunne bruke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville bare ventet, jeg. La ham hoppe, sutre og styre på, det er bare å ignorere. Så fort han setter seg ned, så gir du maten ("kan gjerne si værsågod samtidig). Gjenta dette hver dag til han begynner å forstå at for å få mat så må han sitte. Når han har kommet dit, så kan du kreve at han venter enda litt lenger.

Når han sitter noen sekunder, så kan du sette ned maten uten å si værsegod. Forsøker han å ta den, så fjerner du den bare. Trenger ikke si nei eller noe annet, det er mer enn tydelig nok at maten forsvinner. Setter han seg igjen, så setter du ned maten. Fortsett slik til han kan sitte mens maten er på gulvet, og du sier "værsågod".

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

^Å gi labb dropper jeg. Jeg dropepr den fordi det å opp med labben har med forventninger å gjøre. altså har hunden forventninger til at vi skal utd labben. Men jeg vil ha alle fire labbene i ro. Trenger ikke kave seg opp. Har jeg besøk og hunden forventer kos av noen som har komemt på besøk så er det veldig fort at hunden bruker labben for å få den oppmerksomheten. Så alle ting som kan skape forventninger så forlanger jeg alle fire fo i bakekn før den tingen kan skje.

Men alt annet av det du har skrevet som sitt kontakt og versegod bruker jeg. Lære inn så starter jeg samme dag som valpen er kommet i hus. Når den skal ha mat så Roper jeg på den elrl nei mine har væt såpass nyskjerrige på hva jeg driver på med at dem er i beina mine. Fører matskålen over hodet ppen og rompa detter i bakken. Da må jeg skynte meg å sette ned fatet å si versegod. Etter hvert så legger jeg til komandoen sitt og spretter end med fatet når den sitter. Så når det sitter så legger jeg p at hunden skal se på meg før den får værseod

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...